Israels tortur av barnefanger – Australia reagerer

Australia varsler oppfølging overfor Israel pga praksis med bruk av militære domstoler; fengsling; og påstand om tortur av barn ned i 12 års alder.   

Utenriksminister Kevin Rudd har instruert sine utsendte diplomater om å se nærmere på israelske militære domstoler som idømmer fengselsstraffer av mindreårige palestinere. De er også bedt om å avlegge besøk i det beryktede Ofer militærfengselet, nord for Jerusalem, der flere barn sitter fengslet. I tillegg har Rudd varslet at Australia vil be om møte med israelske myndigheter og sette mishandlingen palestinske barnefanger på dagsorden. 

Julia (16) - en av mange grovt mishandlede palestinske barn i
israelsk fangenskap i 2011.  Se egen sak.

Mishandlingen har vært dokumentert av internasjonale og israelske menneskerettighets-organisasjoner over flere år. Men det var en reportasje i The Weekend Australian Magazine som endelig fikk den australske regjeringen til å reagere - et eksempel på medias betydning i arbeid for menneske-rettighetene.    
Avisen intervjuet den australske advokaten Gerard Horton, som de siste fire år har dokumentert flere overgrepssaker mot palestinske barnefanger, på vegne av Defence for Children International (DCI).

Advokat Horton kunne bl.a. fortelle om politifolk i Gush Etzion-bosettingen på Vestbredden som under avhør av barn har spesialisert seg på å true med voldtekt for å framtvinge raske tilståelser.

Overgrepene kommer til uttrykk også på andre måter: En 10-åring fortalte om en soldat som rettet geværet mot ham – bare noen cm fra hodet. – Jeg var så redd at jeg begynte å skjelve. Han gjorde narr av at jeg skalv. - Fortell meg hvor våpenet er, ellers skyter jeg deg, sa han.

En annen gutt – 15 år – ble bundet fast til et metallrør for så å bli slått av en soldat. Den ansvarlige for avhøret festet en innretning på kroppen hans, og ga ham elektrisk støt. Han truet med å fortsette hvis ikke gutten sa seg skyldig. Det neste elektriske støtet gjorde armer og ben helt følelsesløse. Med sterke smerter i hodet i tillegg, ga guttungen etter og sa seg skyldig.

Siden januar 2007 har DCI har registrert 385 alvorlige overgrepstilfeller mot palestinske barn som vært holdt i israelsk varetekt. Overgrepene omfatter: elektriske støt; slag; trusler om voldtekt; avkledt naken; holdt i isolat; trussel om straff mot barnets familie; fastbinding av armer og ben i smertefull stilling.

Journalisten bak artikkelen i The Weekend Australian Magazine fikk også anledning til å være til stede ved en militær domstol, der mindreårige palestinere ble dømt. Tydelig rystet, beskriver han barn som blir brakt inn i rettslokalet med håndjern og fotlenker, ikledt brune fangedrakter. Dommerens håndtering av hver sak var parodisk – i de fleste tilfeller unnagjort på et minutt. Alle ble funnet skyldige i steinkasting og og idømt fengselsstraffer. Ikke uten grunn fikk artikkelen tittelen "Stone cold justice".

Advokat Horton mener hjemlandets regjering har gått altfor stille i dørene for lenge om israelske myndigheter overgrep mot palestinske barn. Den australske ambassadøren ble personlig informert om behandlingen av mindreårige fanger for over et år siden, uten noen reaksjon. Men nå – etter at The Weekend Australian Magazine fokuserte på palestinske barnefangers beskyttelsesbehov - har endelig den australske regjeringen reagert. Måtte den norske regjering - og andre vestlige lands regjeringer - følge etter. Palestinske mindreårige fanger har et øyeblikkelig beskyttelsesbehov mot en overmakt de står fullstendig maktesløse og rettsløse overfor.

-------------

LES MER
* Advokat Gerard Horton om systematisk mishandling  av fengslede mindreårige
* Fengslingsrapport fra DCI, November 2011, (viser 161 fengslede mindreårige, 33 mellom 12 og 15 år)

UNRWA med kampanje mot husriving

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) lanserer kampanje mot den israelske regjeringens omfattende rasering av palestinske hjem på Vestbredden.

Den 4. Genevekonvensjon, artikkel 53, skal beskytte sivilbefolkningen under okkupasjon: Det er forbudt for okkupasjonsmakten å ødelegge løsøre eller fast eiendom som individuelt eller kollektivt tilhører privatpersoner …. unntatt i de tilfeller hvor militære operasjoner gjør slik ødeleggelse absolutt nødvendig.
Også Israel er forpliktet til å rette seg etter dette, men gjør det likevel ikke. Raseringen av siviles hjem og eiendom er mer omfattende enn på lenge.

Nå oppfordrer UNRWA folk verden over til å støtte kampanjen Don’t demolish my future via Facebook og Twitter, og ber om hjelp til å sette søkelys på denne destruktive praksis ved den israelske okkupasjonspolitikken. 


Artikkel 53 i den 4. Genevekonvensjon gir ingen beskyttelse
for sivilbefolkningen under israelsk okkupasjon. Foto: EAPPI

 – Raseringen av palestinske hjem og trusselen om fordrivelse, ødelegger livet for vanlige innbyggere på Vestbredden. Vi ønsker å få satt en stopper for dette. Til det trenger vi din hjelp, appellerer UNRWA på sin hjemmeside.

Noen fakta:
• Hele bydeler og landsbyer lever i konstant frykt for å miste sine hjem og sitt levebrød i det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem og det såkalte C-området av Vestbredden – som utgjør mer enn 60% av det okkuperte området.
• I 2011 har et betydelig økende antall palestinere blitt fordrevet pga den israelske rivningspolitikken. Nærmere 1000 ble fordrevet i løpet av de 11 første månedene i år, mot 594 i hele fjor.
• På Vestbredden har den israelske regjering utstedt ytterligere minst 3.000 rivningsordrer av boliger og ulike typer av infrastruktur som sisterner, skoler, solcellepanel m.m. Dette vil ramme titusenvis av palestinere.
• I det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem er minst 28% av palestinske hjem bygget eller påbygget uten formell israelsk godkjenning. Ca 60.000 mennesker står i fare for å få sine hjem lagt i grus.
• Ifølge israelsk soneinndeling av de okkuperte områdene, kan palestinerne bygge kun i 13% av Øst-Jerusalem og i kun 1% av C-området. Men disse områdene er allerede sterkt belastet og utsiktene til byggetillatelse er mikroskopiske.
• Rivningspolitikken kan påføre spesielt barna alvorlige skadevirkninger. Mange berørte barn har symptomer på post-traumatisk stress syndrom, depresjon og angst.
• Mange av familiene som får sine hjem gruset tilhører marginaliserte og sårbare grupper som sliter med fattigdomsproblemer.
• Den destruktive rivningspolitikken berører mer enn bare fysiske bygninger og strukturer. Mulighet for skolegang og utdanning, tilgang til helsestell, og folks generelle trygghet i hverdagen rammes også.

Krever stans i raseringenUNRWA påpeker Israels forpliktelser i henhold til Folkeretten, og krever:
1) Øyeblikkelig stans i nedriving av palestinske hjem, skoler og infrastruktur, så lenge palestinerne er nektet deltagelse i et ikke-diskriminerende system  for utvikling og planlegging 
2) Familier som er fordrevet som følge av rivningstiltak må få returnere til sine hjemplasser og eiendommer under trygge og verdige forhold. De må gis økonomisk kompensasjon for de tap de har lidt – inkludert ødeleggelser av hus og eiendom.   

UNRWA minner om at støtte til kampanjen kan uttrykkes på flere måter:
Facebook: Plasser en Don't demolish my future logo på din profil
Twitter: Hjelp med å spre UNRWA's tweets om riving
Spre kampanjens #stopdemolitions Twitter tag

Dokumentasjon:
* For oppdaterte nyheter om husriving på Vestbredden, se UNRWA’s demolition watch
* For detaljert analyse av den aktuelle situasjonen se FN-rapporten Displacement and insecurity in Area C of the West Bank 
* Motta oppdaterte meldinger om UNRWA's arbeid på Facebook og Twitter 
* En israelsk frivillig organisasjon har viet seg til kamp mot husriving og gir støtte til rammede palestinske familier: Israeli Committe Against House Demolitions
* Også den israelske organisasjonen Rabbis For Human Rights engasjerer seg regelmessig mot husriving

Tenk – hun nevnte ikke sine palestinske søstre

De må være utrolig skuffet, kvinnene i Gaza og på Vestbredden, etter å ha hørt Nobelforedraget fra sin jemenittiske søster. Glemte hun dem – eller fortjente de ikke å bli nevnt?

Samtidig som Tawakkol Karman steg opp på talerstolen i Oslo rådhus for å holde sitt Nobelforedrag, satt en av hennes palestinske søstre hjemme i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden, oppløst i tårer og i dyp sorg. Hun hadde nettopp fått vite at hennes 28-årige sønn Mustafa Tamimi døde av de stygge brannskadene han ble påført av israelske regjeringssoldater dagen i forveien.

Familien Tamimi samlet, med mor og far foran - Mustafa
bak til venstre. Photo: Activestills.org 

Skutt i ansiktet
Den helt forsvarsløse Mustafa hadde blitt beskutt med en tåregass-granat rett i ansiktet. Halve ansiktet ble flerret opp av den brennende gassgranaten. Soldaten som skjøt satt trygt i en militær jeep.

I strid med alle internasjonale regler rettet han våpenet fra 10 - 20 meters hold direkte mot en sivil person -sågar mot hodet. Tåregass-granater er ikke vanlig ammunisjon og skal skytes opp i været i bue, nettopp for å unngå å treffe mennesker direkte.

Det hører også med til historien at ambulansen som skulle hente den alvorlig skadde Mustafa ble holdt igjen ca 30 min på den israelske militære kontrollposten ved landsbyen.

Ukentlige demonstrasjoner
Mustafa Tamimi hadde denne fredagen den 9. desember deltatt i en fredelig demonstrasjon. Slike demonstrasjoner har vært holdt ukentlig siden 2009 i Nabi Saleh. De ca 500 innbyggerne er så uheldige å bo i nærheten av den ulovlige bosettingen Halamish (også kjent som Neveh Tzuf). Som ellers på den okkuperte Vestbredden har bosetterne her tatt seg til rette på palestinsk land – under beskyttelse av og med full støtte fra den israelske hæren.

Bakgrunnen for Mustafas og de øvrige landsbyboernes ukentlige demonstrasjoner er krav om å få tilbake konfiskert palestinsk eiendom og livsviktige vannkilder som bosetterne røvet til seg i 2008. De fredelige demonstrasjonene blir imidlertid som regel brutalt slått ned av den israelske hæren. Over 90 av beboerne har vært arrestert til nå - av disse; 29 barn under 18 år.    

Okkupert og rettsløs
Hendelsen i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden denne Nobelfest-helgen, illustrerer i et nøtteskall hvordan hverdagen fortoner seg for helt vanlige palestinere etter 44 års okkupasjon: Forsvarsløse og uten rettssikkerhet lever de med en konstant trussel om vold og overgrep fra en kompakt israelsk okkupasjonshær og voldelige, ekstremistiske bosettere. 

Ingen palestinsk eller israelsk menneskerettighetsaktivist ble funnet verdig for Nobels fredspris i år heller, tross flere tiårs kamp for respekt for internasjonale konvensjoner - mot en fortsatt voldelig okkupasjon. Men kanskje ville palestinerne likevel få en talerstol under Nobel-festen, i form av litt drahjelp fra en arabisk kvinnelig aktivist?  Mange følte seg nok trygge på at nettopp med Tawakkol Karman som prisvinner, ville det i det minste bli kastet en liten stripe av lys også på den fortvilte situasjonen for millioner av palestinere.

Ikke et ord....
Men verken den sørgende moren til Mustafa Tamimi eller andre kvinner under okkupasjon på Vestbredden og i verdens største fengsel – Gaza – fikk høre hva de håpet på i Nobel-foredraget. De ventet forgjeves på støtte fra sin jemenittiske søster. I talen listet hun opp kampen mot undertrykkelse i Tunisia, Egypt, Libya, Jemen, Syria, Algerie, Marokko, Bahrain, Sudan og minnet om at den demokratiske verden ikke kan stille seg likegyldig til det som skjer eller har skjedd i disse landene. Men Palestina? Ikke et ord.....

Som fremtredende arabisk aktivist; hvordan kunne Tawakkol Karman utelate å nevne palestinerne og den mest langvarige og brutale okkupasjon i moderne historie?

Mer brutalitet – mindre rettssikkerhet

Mens verdens oppmerksomhet rettes mot Egypt, Syria, Yemen og Iran kan den israelske regjering uforstyrret benytte anledningen til mer undertrykkelse av palestinerne.

Ifølge FNs kontor for humanitær bistand til de okkuperte områder (UN OCHA oPt) ble 343 palestinske bygninger på Vestbredden (inkl. Jerusalem) rasert i løpet av de 11 første månedene ifjor. Det innebar samtidig at 447 mennesker ble hjemløse. Tilsvarende tall for samme periode i år viser en betydelig økning: 515 raserte bygninger og mer enn fordobling av antall hjemløse: okkupanten har rasert hjemmene til 947 palestinere hittil i år – ca halvparten av dem barn. Flere skal det bli før året er omme. Man trenger ikke være spåmann for å fastslå dette.

Nok et palestinsk hjem forvandlet til en grushaug- denne
gang i Nu'uman i Jersusalem (ikke identisk med den omtalte
historien i artikkelen. Foto: E Meyer, EAPPI). 

Hvordan fortoner brutaliteten bak tallene seg for familiene som rammes? Hva med rettssikkerheten deres i "Midtøstens eneste demokrati"?

For få dager siden fikk jeg oversendt en observasjon nedtegnet  av en internasjonal ledsager som deltar i EAPPI-programmet på Vestbredden, i regi av World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) - det samme programmet jeg selv deltok i våren 2011. Rapporten er oversatt av meg. Alle personnavn og landsbyen er anonymisert, av hensyn til de involvertes sikkerhet.

Rapport fra en rasering på Vestbredden
De ville dele sin historie med oss, med forhåpning om at vi kunne viderebringe den til resten av verden. Navn og ansikt er uvesentlig i denne sammenheng - men dere skal vite at disse to jentene på 17 og 21 år - helt uten grunn - ble utsatt for en brutal behandling.

Den unge kvinnen var hjemme med tre barn da hun plutselig hørte motordur og stemmer utenfor. Da hun gikk ut, fikk hun øye på bulldoserne og brakte straks barna ut i sikkerhet. Hun ropte og ville løpe inn igjen for å sikre seg noen eiendeler, før hjemmet ble rasert. En israelsk soldat dyttet henne og ba henne stoppe, men hun forsøkte likevel å komme inn i huset. Soldaten tok fatt i henne og dro henne til side. Deretter sprayet han henne fra nært hold i øyne og munn med en ukjent type gass. Hun falt sammen på bakken og besvimte.

Da hun kom til seg selv, var hun omringet av flere soldater. Nå skulle hun arresteres. Moren forsøkte å protestere, men ble dyttet i bakken av soldatene – så bryskt at hun brakk benet. Jenta, på sin side, slet med svie og smerter i øynene etter sprayingen hun var utsatt for. Hun ropte fortvilet «Gi meg vann til øynene!». En av soldatene ga henne litt vann mens han samtidig tok bilde av seg selv - men nektet å gi henne mer.
Jenta fortsatte å rope etter vann. En 17-årig slektning kom til for å gi henne vann, men soldatene grep fatt i henne og tvang henne ned på bakken. Hendene ble bundet med strips. Deretter ble begge jentene fraktet bort i en militær-jeep. Jenta med de sviende øynene ba fortvilet om vann. En av soldatene i bilen svarte med å helle ut en hel vannflaske rett foran henne.

Under transporten på vei til et sted der de ble overført til en politibil, ble jentene sparket i magen av en soldat.  

Framme på en politistasjon et stykke unna, ble de to jentene beskyldt for å ha kastet stein. Ingen av dem hadde imidlertid kastet noe som helst.

Jentene ble holdt på politistasjonen til utpå kvelden. Deretter ble de fraktet videre, påført bind for øynene og strips på hendene. I denne tilstand måtte de tilbringe natten på et ukjent sted. Slik - med bind for øynene og sammenbundne hender – ble de holdt fanget til langt utpå ettermiddagen neste dag. Da ble de fraktet til et annet fengsel.

Helt siden de ble arrestert dagen i forveien, hadde de ikke fått noe å drikke eller spise. I det nye fengselet ble jentene holdt i fire dager. Her kunne innsatte kjøpe og lage seg egen mat, så her fikk de endelig noe å spise.

Den fjerde dagen, ble jentene framstilt for retten. Den yngste av dem ble løslatt, mens 21-årigen ble overført til enda et nytt fengsel. I dette fengselet var cella møkkete og den begrensede maten hun ble tilbudt var uspiselig.  Etter én dag her ble hun ført for retten neste morgen kl. 7:30. En soldat som opptrådte som vitne nøyde seg ikke denne gang med å påstå at jenta hadde kastet stein, men hevdet hun hadde angrepet ham med en stor steinblokk. Rettsmøtet var over etter en halv time. Sent på ettermiddagen ble hun ført tilbake til det første fengselet. Der fikk faren henne løslatt mot å betale 5.000 shekel (ca 8.000 kroner). Men om to uker må hun stille for retten igjen – det gjelder også den yngste jenta. Hva slags rettssikkerhet er dette?

Ja, hva med rettssikkerheten for de okkuperte?
Historien over fra den okkuperte Vestbredden er på ingen måte enestående, men slike "hverdagsligheter" når likevel ikke fram i media. Den israelske regjering vet at hver enkelt rasering av eiendom; at hver enkelt palestinsk familie som de gjør hjemløs er en for liten nyhet til at det blir registret av nyhetsbyråene. Det blir "ikke-nyheter". Slik unngår den israelske regjering at lyskasterne rettes mot okkupasjonens brutale hverdag.

Mer palestinsk land og eiendom kan beslaglegges litt etter litt - fordriving av palestinerne kan skje skritt for skritt. De israelske militære domstolene som har som oppgave å dømme mellom rett og galt på Vestbredden, fungerer selvsagt ikke som en uavhengig maktfaktor, slik det forutsettes i et demokrati. De vil på ingen måte hindre den brutalitet og urett som den mest ekstreme regjering i Israels historie får utøve i de okkuperte områder. Men hvem ellers kan rettsløse okkuperte palestinere henvende seg til og håpe på støtte fra?  Av verdenssamfunnet burde man kunne forvente mer enn av israelske militære domstoler. Men nei; til tross for at dokumentasjonen av israelske overgrep er massiv; den siviliserte verden forholder seg likevel passiv. Hvilken skam!   

STOPP PRESSEN: To båter på vei til Gaza

I kveld ble det opplyst at to båter befinner seg i internasjonalt farvann på vei til Gaza, etter å ha forlatt en tyrkisk havn.

På de to båtene er det tilsammen 27 passasjerer fra fem ulike land. Den ene båten, Saoirse, har bl.a. irske parlamentarikere ombord.

Den andre, Tahrir, har representanter fra Canada, USA, Australia og Palestina. Amerikanske Kit Kittredge var passasjer på den amerikanske båten The Audacity of Hope mission som forsøkte å seile ut fra Athen i juli. En journalist fra Democracy Now er også ombord i Tahrir.

I Gaza håper hjelpeorganisasjoner at båtene denne gang når fram. Båtene har med seg medisinsk utstyr og tusenvis av brev fra amerikanere som har engasjert seg i "To Gaza With Love" kampanjen. 

Det siste halvannet året har det vært forsøkt å bryte blokaden i tre ulike omganger. Det dramatiske utfallet av forsøket i mai 2010 er vel kjent. Tidligere i sommer ble båter med passasjerer fra flere nasjoner holdt tilbake av greske myndigheter – «tilfeldigvis» helt i tråd med israelske og amerikanske interesser. Flere av de amerikanske passasjerene var medlemmer av Jewish Voice for Peace (JVP). 

- Men – som JVP sier i en pressemelding i kveld - vi visste at engasjementet ville fortsette, og i dag ser vi eksempel på det igjen. Hold dere oppdatert for videre utvikling i dette viktige menneskerettighetsoppdraget.

Direktør Rebecca Vilkomerson i Jewish Voice for Peace minner samtidig om at USA gir Israel $3 milliarder i militær hjelp årlig.

- Som amerikanske statsborgere krever vi at vår regjering sørger for at Israel tillater båtene å  seile uhindret, og at den illegale blokaden av Gaza opphører. Det er mange andre måter Israel kan trygge sine sikkerhetsbehov enn å påføre 1,6 millioner palestinere kollektiv avstraffelse, avslutter Vilkomerson i kveldens pressemelding.

Obama-administrasjonen på sin side har - ifølge ABC News - svart med å sende ut en advarsel om at "enhver amerikansk statsborger som forsøker å bryte den israelske blokaden av Gaza, kan bli gjenstand for straffeforfølgelse for brudd på israelsk og amerikansk lov" (sic!).

Med andre ord, fredsprisvinner Obama velsigner kollektiv avstraffelse, mens fredlig protest mot kollektiv avstraffelse gjøres til en straffbar handling.

SISTE: Kapret i internasjonalt farvann - båtene tvunget til å kollidere med hverandre
De to båtene fikk på ettermiddagen fredag 4. november alt elektronisk kommunikasjonsutstyr ombord ulovlig satt ut av spill av israelske myndigheter. Deretter ble båtene bordet i internasjonalt farvann av israelske kommandosoldater og tvunget inn i israelsk territorialsektor, og videre til havnebyen Ashdod. Der ble de tilsammen 27 passasjererene - menneskerettighetsforkjempere, parlamentsmedlemmer og journalister - arrestert.

Båtene befant seg ca 50 nautiske mil fra kysten av Gaza da de ble bordet - eller kapret som det kalles alle andre steder i verden. Kapringen fant sted langt utenfor Israels grenselinje. Internasjonal havrett (UN Convention on the Law of the Sea) opererer med en grenselinje til sjøs på 12 nautiske mil, så båtene hadde ikke krenket israelsk territorialfarvann. Til sammenligning: Fiskere fra Gaza nektes å seile utenfor 3 nautiske mil fra kysten. (De som våger seg lenger ut blir beskutt av den israelske marinen - men det er en annen historie........)

Ifølge pressemelding sendt ut søndag den 6. november fra UStoGaza var kapringen av båtene preget av brutal framferd fra de israelske kommandosoldatene overfor passasjerene. I tillegg skal de to båtene ha blitt tvunget til å kollidere med hverandre i åpen sjø.

- Lenke til organisasjonen bak den canadiske båten Tahrir 
- Skipsposisjon - fortløpende oppdatering
- PRESSEMELDING - fra arrangørene bak solidaritesaksjonen
- Facebook - Canadian Boat to Gaza

Løslater terrordømte – fortsetter å «avle» fram nye

At Israel fengsler palestinske barn er ille nok. Den brutale og respektløse behandlingen av dem gjør saken enda verre – både av hensyn til barna og framtidig israelsk sikkerhet.

En av 7.500 fengslede barn siden år 2000:
Ahmad F, 15 år, fra Burin - fengslet i juli i år.
Foto: Defence for Children International

Til sammen 1.027 palestinske fanger skal utveksles i bytte mot Gilad Shalit. De fleste av disse er etter det som opplyses dømt for medvirkning i blodige terroraksjoner. De er voksne menn og noen kvinner.

Skjebnen til mindreårige palestinske fanger derimot, som - i strid med internasjonale konvensjoner - holdes i israelske fengsler, er fortsatt uviss. Ingen palestinske barn finnes på de fangelistene som er offentliggjort

Fengsler 12-åringer
Ifølge den siste oversikten fra Israeli Prison Service og Defence for Children International satt 164 mindreårige palestinere (12 – 17 år) i israelsk fangenskap ved månedsskiftet september/oktober. 35 av dem var barn under 15 år.  Israelske myndigheter løslater med andre ord terroristdømte voksne, men fortsetter å holde barn fengslet og sørger stadig for at nye fengsles.

Spørsmålene man kan stille i den forbindelse, er mange: - Hva vil den brutale behandling barnefangene får gjøre med dem? - Hvor mange av dem vil bli merket for livet etter møtet med det som skulle være et rettssystem, men som gjør barna rettsløse og behandler dem som om de var lovløse terrorister? - Vil den vold og tortur de har blitt utsatt for av israelske myndigheter føre til at de selv vil ta voldelig hevn når de vokser opp?

Presise svar kan vi ikke gi, men ikke usannsynlig vil behandlingen barna utsettes for gjøre et ukjent antall av dem til fremtidige terrorister. Hevnmotiv har i alle fall israelske myndigheter sørget for at de får med seg i bagasjen inn i voksenlivet. Slik bidrar de paradoksalt nok til å «sikre» etterveksten av terrorisme.

Navnløse barnefanger
I motsetning til den ene israelske fangen som vi alle har blitt på fornavn med i løpet av de siste fem årene, forblir de palestinske barnefangene «navnløse» for en hel verden. Obama omtaler dem aldri; ikke Sarkozy, Merkel, Cameron og Putin heller. Og hva med Norge ….? Den politiske tausheten bidrar til at for de fleste av oss er det ukjent at Israel i det hele tatt regelmessig fengsler palestinske barn, helt ned i 12 års alder.

Dette er sider ved den israelske okkupasjonen som vies liten eller ingen oppmerksomhet. Neglisjeringen av de «navnløse» barnefangene skjer til tross for at ca 700 palestinske mindreårige fra Vestbredden hvert år sendes i fengsel av israelske militære domstoler. Siden år 2000 er antallet barnefanger kommet opp i 7.500. De fleste av barna blir fengslet etter anklage om steinkasting.

Ulike menneskerettighetsorganisasjoner dokumenterer jevnlig om mishandling og tortur av barna – både i forbindelse med arrestasjon, fangetransport, avhør og under selve fengselsoppholdet. Det er med andre ord ikke unntakvise overgrep begått av «brodne kar» i systemet, men tvert i mot en skremmende systemisk mishandling av mindreårige.

Gjenkjennelig mønster av mishandling
Eksempel på dette fikk jeg selv bekreftet da jeg i april i år intervjuet Julia Mazen Awwad - en 16-årig jente fra Awarta på Vestbredden - dagen etter at hun slapp ut fra et fem dagers redselsfullt fengselsopphold. Hun ble beskyldt for å ha myrdet en jødisk bosetterfamile, og ble først sluppet fri etter å ha signert et dokument under tvang - uvitende om hva hun skrev under på, ettersom dokumentet var på hebraisk. Et hjelpeløst barn helt alene mot overmakten.  Advokathjelp ble hun nektet – støtte fra annen voksenperson likeså.

Jentas historie ligger tett opp til det generelle mønster som avtegner seg i israelske okkupasjonsmyndigheters behandling av palestinske barnefanger:
- Barna blir ofte arrestert ved nattlige raid i hjemmene; påsatt fotlenker, håndstrips, bind for øynene.

- De fraktes ofte til militære fangeleire eller fengsler utenfor Vestbredden – stikk i strid med internasjonal rett. Familiene blir sjelden informert hvor barna holdes fanget, og må som regel selv spore dem opp via Røde Kors.

- Vanlige overgrep under forvaring er trusler; bank; slag; spark; nekte å etterkomme ønske om mat og drikke; tvinge barna til å sitte i ukomfortable stillinger over lang tid; utsette barna for ekstrem varme eller kulde; begrense adgang til toalett-besøk; frarøvelse av søvn.

- Avhørene har form av militære forhør. De blir ikke nedtegnet og skjer uten video-opptak, til tross for krav fra FN om endret praksis. Påstand om bruk av tortur for å framtvinge tilståelser og vitneprov, er vanlige. Barnas første møte med advokat, skjer som regel i militærdomstolen.

Økt press mot Israel
I forbindelse med fangeutvekslingen knyttet til løslatelsen av Gilad Shalit, sendte Defence for Children International ut en appell om øyeblikkelig løslatelse av de 164 palestinske mindreårige som holdes i israelsk fangenskap. En tilsvarende appell ble sist uke fulgt opp av UNICEF; en tverrparlamentarisk gruppe i det britiske parlamentet og en tilsvarende gruppe i EU-parlamentet; og av Storbritannias største fagforening for lærere - National Union of Teachers.

Norge bør følge opp og ta initiativ til at det nå legges ytterligere internasjonalt press på Israel for å løslate alle palestinske mindreårige fanger.

Okkupasjonens hverdag: Skolebarn skadd ved checkpoint i Hebron

Syv palestinske skolebarn fra Cordoba skolen i Hebron sendt til sykehus etter sammenstøt med israelske soldater og bosettere. 

Christian Peacemaker Team (CPT) melder at de om formiddagen tirsdag 11. oktober ble tilkalt til Cordoba barneskole i Hebron, etter uroligheter ved Checkpoint 56.

Checkpoint 56: Skolejente fra Cordoba-skolen granskes. To
soldater er alltid plassert her - fullt bevæpnet, inkl. hånd-
granat, sjokkgranat og tåregass. Til høyre, ved veggen,
 er passasjen lærerne kunne benytte inntil tirsdag.   

CPT er en av de internasjonale frivillige organisasjonene som arbeider for beskyttelse av utsatte palestinere på den okkuperte Vestbredden.

Godt voksne mennesker - de fleste av dem pensjonister- fra ulike land forsøker å gjøre hva det internasjonale samfunn ikke vil ta i: Gi sikkerhet for palestinere under okkupasjon.

Tirsdag morgen hadde den israelske hæren plutselig funnet ut at de skulle endre etablerte rutiner ved Checkpoint 56, som de fleste lærere og elever må passere for å komme seg til Cordoba skolen. Normalt må alle som passerer Checkpoint 56 gå gjennom en metall-detektor. 

De kvinnelige lærerne har blitt innrømmet unntak fra dette på sin daglige ferd til og fra skolen. De har fått benytte en såkalt «humanitarian gate» - en port ved siden av skuret med metall-detektoren.

- Nye rutiner. Alle må gjennom metalldetektoren – dere lærere også, lød meldingen fra soldatene i går. Lærerne protesterte, men til ingen nytte. Dermed startet de en spontan demonstrasjon og nektet å passere den militære kontrollposten. På skolen satt elevene og ventet på sine lærere.

Til slutt gikk de til checkpoint 56 for å se etter dem. Der hadde bosettere dukket opp. De gikk tydeligvis løs på barna, med det resultat at syv barn ble skadet og sendt til sykehus. Soldatenes rolle er ukjent, men normalt griper de aldri inn overfor dem - selv ikke når de plager palestinske barn. Deres mandat er å beskytte bosetterne. I Hebron er det ca 1500 soldater og 500 bosettere.

Plutselige endringer i etablerte rutiner, som foranlediget hendelsen i Hebron tirsdag, er ingen uvanlig situasjon på Vestbredden: De okkuperte skal aldri kunne falle til ro og føle seg trygge. Det som er tillatt den ene dagen, er ulovlig den neste. Uten forvarsel kan veier blokkeres med store sementblokker; plutselig kan et område bli militarisert og erklært for et «no go area»; nye checkpoint dukker opp og hindrer fri ferdsel; etc etc .

Ordren lærerne fikk denne tirsdags morgen ved checkpoint 56 inngår slik sett som del av et mønster okkupasjonsmakten følger i sin utøvelse av makt og kontroll. Krenkelser, maktmisbruk, overgrep - det er hverdagen for palestinerne under okkupasjon. I 44 år har det fått pågå til nå - ustraffet for overgriperen.

Utendørsundervisning ved Checkpoint 56: Ikke-voldelig
motstand mot okkupasjonsmakten. Foto: Lene Espelund

SISTE: Lene Espelund, som er ledsager i Hebron under EAPPI-programmet, opplyser på sin blog i kveld at undervisning nå drives utendørs ved Checkpoint 56, fordi lærerne fortsatt nektes å gå utenom metalldetektoren.

DRAMATISK UTVIKLING SØNDAG 16. OKT.: Cordoba-skolen stengt
Protesten fra lærere og elever ved Cordoba- skolen i Hebron som har pågått siden tirsdag, tok en dramatisk vending i søndag formiddag.

Om lag 20 soldater, pluss en gruppe politifolk, angrep elever og lærere med tåregass og det nye akustiske våpenet "The Scream". Deretter ble Cordoba-skolen stengt - ukjent for hvor lenge.

Dette skaper bekymring, fordi skolen har tidligere vært utsatt for hærverk av bosettere – bl.a. forsøkt satt fyr på. Nå som skolen er stengt fryktes det for at den vil bli ramponert igjen – evt okkupert av de svært aggressive bosetterne som bor i nabolaget.
For nærmere detaljer om søndagens hendelser, se hjemmesiden til International Solidarity Movement.

Fredsprisen: palestinernes tur

Norske medier «ser» ikke hvem som får prisen, uttalte Torbjørn Jagland i går. Forhåpentligvis mener han vi skal rette blikket mot Palestina og menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani……..


- Jeg er nesten litt forbauset over at norske medier ikke har sett dette. Hvis man følger med i virkelig internasjonale medier, er jo dette midt i bildet, sa Jagland to dager før prisen skal deles ut.


Menneskerettighetsasdvokat Raji Sourani i Gaza - verdig
kandidat til Nobels Fredspris. Får han endelig prisen i år?
Photo: Eddie Adams    

Etter 44 års brutal okkupasjon preget av apartheid og kolonisering, er tiden overmoden for å tildele Nobels Fredspris til en kandidat som kjemper for å fremme palestinernes rettigheter.

Det sier ganske mye om hvordan det abnormale har blitt normalisert når mediene overser det palestinske folks lidelser i forbindelse med Fredsprisen.  Ingen palestinske eller israelske menneskerettighetsaktivister er å finne på medienes og ekspertenes kandidatliste – selv ikke i en tid hvor det utspiller seg et internasjonalt politisk teater med USA og Israel i spissen for å hindre palestinsk medlemskap i FN.

Som okkupasjonsmakt hviler et spesielt ansvar på Israel. Løpende dokumentasjon fra bl.a. FN viser at brudd på ulike internasjonale konvensjoner er systematiske, uten tegn til å avta over tid og med fravær av straffereaksjoner fra det internasjonale samfunn.

Neglisjeringen av systematiske menneskerettighetsbrudd er i seg selv uakseptabelt, men gir i tillegg næring til økt rekruttering til politisk ekstremisme – noe som vil virke konfliktforsterkende og true freden, langt utenfor Midtøsten.

Uten en egen stat i ryggen, står palestinerne svakt mht til rettslig beskyttelse og mulighet for å kunne straffeforfølge overgriper i organer som f.eks den internasjonale straffedomstolen (ICC). De er rettsløse. Derfor er det viktig å støtte krefter på palestinsk og israelsk side som kan bidra til å styrke respekten for menneskerettighetene og rettssikkerheten for palestinerne.


Den palestinske menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani vil være en verdig kandidat for Fredsprisen. Jeg hadde selv gleden av å møte ham i Gaza i 1987, mens jeg jobbet som nødhjelpskoordinator i Redd Barna. Han gjorde et uslettelig inntrykk.

Fra sitt bosted i Gaza har han drevet sitt utrettelige arbeid for menneskerettighetene helt siden slutten av 70-tallet. Han grunnla, og leder fortsatt, Palestinian Center for Human Rights, med base i Gaza. Det er en uavhengig organisasjon som dokumenterer menneskerettighetsbrudd, enten de begås av israelske eller palestinske myndigheter.

Sourani har fire ganger vært satt under administrativ forvaring av israelske myndigheter – slått og torturert - pga sitt menneskerettighetsarbeid. Han var adoptert som Amnesty International samvittighetsfange i 1985 og 1988. Han er styremedlem i International Commission of Jurists og visepresident i International Federation of Human Rights. I 1991 mottok han Robert F Kennedy Human Rights Award for sitt prinsippfaste og oppofrende arbeid for menneskerettighetene. Med andre ord; Raji Sourani er en opplagt kandidat også for Nobels Fredspris. 

Så – er det endelig palestinernes rettsløse situasjon som Jagland forsøkte å si Nobelkomiteen vil bidra til å rette søkelyset på i år?

Stemme fra det Andre Israel: Zohar Shapira

- Til å begynne med løp jeg etter barn som kastet stein. 12 år senere skjøt jeg over hodene på barn utenfor hjemmene deres.


Zohar Shapira. Photo: Dubi Roman 

Zohar Shapira (40) er lærer, bosatt i Tel Aviv. I 15 år tjenestegjorde han i den israelske hæren – en stund også som medlem i Israels militære toppkommando.

Under et natt-raid i en palestinsk landsby, gikk det opp for ham hvilken skade som ble påført barn som var fanget i konflikten. Han innså at han ikke lenger kunne være deltager i denne endeløse spiralen av hevn. Idag er han med i Combatants for Peace - en felles organisasjon for tidligere israelske soldater og militante palestinere. Teksten under er min oversettelse av hans egen beretning.


- Jeg tror ikke noen trenger å be meg om tilgivelse for noe, men jeg derimot, kunne ha behov for å be andre om å tilgi meg. Likevel; selv om jeg skulle bli tilgitt, vil jeg fremdeles måtte bære ansvaret for det jeg har gjort. Tilgivelse er svært viktig fordi det frigjør oss fra de mørkere sider ved det å være menneske. Når raseriet er borte, åpner hjertet seg og gjør det mulig å forstå andre.   

- Jeg vokste opp i en sionistisk familie, oppdratt med en overbevisning om at vi måtte forsvare landet vårt - ellers ville vi oppleve et nytt Holocaust. Bildet som ble prentet inn i meg var soldaten som i den ene hånden holdt sitt våpen, mens den andre var strukket åpent ut for å oppnå fred. Forestillingen jeg hadde var at så snart volden var over, ville fienden se på meg som en som skapte fred. Men det fungerer ikke slik. Du er enten en person som tyr til voldelige midler, eller en person som tror på ikke-vold og at fred bare kan oppnås gjennom dialog og tillit.   

- Selv som ung soldat kjente jeg på dette. Da jeg var hjemme på perm i helgene måtte jeg legge fra meg våpenet, for plutselig å skulle være den normale, følsomme meg igjen. Slikt skaper mange indre konflikter, og etter mange år i hæren blir det nesten umulig å tilbakestille seg til den personen du en gang var.  

- I løpet av mine år i hæren deltok jeg i hundrevis av militæroperasjoner – flere titalls på Vestbredden. Jeg ble fortalt at det var for å forsvare mitt folk. Til å begynne med trodde jeg på det. Men etterhvert innså jeg at i stedet for å forsvare landet mitt, var jeg med på å undertrykke det palestinske folk - og slik bidra til å svekke sikkerheten i selve Israel. 

- I begynnelsen av den andre Intifadaen økte antall selvmordsbomber. Under et besøk i Jerusalem gikk en bombe av bare hundre meter unna der jeg befant meg. Det var blod over alt og lufta var fylt av stank fra brente organer. Jeg hadde medisinsk trening fra hæren og hjalp til med å ta meg av en jødisk ortodoks gutt som var alvorlig skadet i hodet. Eksplosjonen berørte meg dypt. Så, en uke senere ble et hotell rammet av nok et terrorangrep. Mange ble drept. Som et direkte svar på dette startet regjeringen neste dag militæroperasjonen Shield of Defence.

- Men det som ble fremstilt som en selvforsvarshandling av israelere, ble av palestinerne kjent som Krigen mot Jenin. Jeg visste at dette ikke ville bringe fred. Jeg visste at det bare ville utløse enda en omdreining på hevnspiralen.      

- Vendepunktet for meg kom en dag jeg ledet min militære enhet inn i en liten landsby nær Nablus klokken 3 om natten. Oppdraget var å arrestere en mann vi mistenkte for å planlegge en selvmordsaksjon.  Vi tvang samtlige til å komme ut av huset – blant dem; en ung mor med en baby i armene og med sin 7 år gamle datter på slep. Så begynte plutselig den lille jenta å løpe mot meg. I løpet av sekunder måtte jeg avgjøre om jeg trodde hun hadde til hensikt å sprenge seg selv i lufta, eller om hun bare var en redd unge som ble vettskremt av oss soldater. Jeg skrek mot henne at hun skulle stoppe. Hun fortsatte å løpe mot meg. Jeg begynte å skyte - rett over hodet hennes. Hun stanset umiddelbart - "frøs" helt. I et kort glimt hadde vi øyekontakt. Det var et skjellsettende øyeblikk – ikke en konfrontasjon mellom soldaten og hans fiende, men et møte mellom to mennesker som så på hverandre.

- Der og da visste jeg at selv om jeg ikke hadde rammet jenta fysisk, hadde jeg begått en forferdelig forbrytelse. Jeg hadde skadet henne psykisk for resten av livet. Da spurte jeg meg selv: - Hvordan kan jeg fortsette å rettferdiggjøre handlinger som innebærer drap og lemlestelse av barn? Hvis jeg ikke stopper nå, vil jeg bli sugd inn i en spiral av hevn.     

- Ved første møte med Combatants for Peace var jeg veldig skeptisk. Jeg fryktet for mitt eget liv da jeg passerte den grønne linjen og entret palestinsk territorium, uten militær beskyttelse. Jeg hadde jo blitt fortalt at palestinerne tilbringer mesteparten av tiden med å lage bomber. Men jeg fant snart ut at de palestinerne jeg møtte var like redde for meg som jeg var for dem. De fortalte meg senere at de trodde jeg kom fra det hemmelige politiet.  

- Til å begynne med var vi mistroiske overfor hverandre. Jeg nølte med å fortelle hva jeg hadde vært med på som soldat. Men litt etter litt fikk vi i gang dialogen, og snart innså vi at vi alle sammen ønsket å leve i fred og å anerkjenne hverandre som mennesker. I dag innser vi at selv om dette ikke er tilstrekkelig for å løse konflikten, vil hevnaksjoner uansett ikke bringe oss videre. Vi representerer et lite glimt av lys i mørket, men jeg tror at en dag vil dette lyset skinne og gjøre oss i stand til å se en annen del av himmelen.
(Oversettelse: Kjetil Nilsen)
Originalartikkelen

"Skriket" - nytt israelsk våpen

Det kraftige akustiske våpenet går under navnet The Scream -  "Skriket". Det gir hodepine, svimmelhet, kvalme og får mange til umiddelbart å synke sammen.   

Onsdag i forrige uke (21.09.11) benyttet den israelske hæren et nytt våpen for å spre palestinere som hadde samlet seg ved Qalandia checkpunktet nord for Jerusalem for å gi støtte til søknaden om FN-medlemskap. Flere ble rammet av akutt illebefinnende etter lydangrepet – noe som raskt fikk hele folkemengden til å trekke seg tilbake 

Våpenet har fått navnet The Scream; og vi aner
hvor ubehagelig det oppleves for offeret.

Det nye lyd-våpenet gjør bruk av lavfrekvente signalstøt som "ammunisjon", som med 10 sekunders mellomrom "skytes" ut mot f.eks. en folkemengde. Selve lydkanonen er montert på en bil og er derfor et svært mobilt våpen som kan benyttes ved demonstrasjoner.

Den ubehagelige lyden vil i løpet av sekunder føre til at folk får hodepine,  balanseproblemer og går ned på knærne. Mange blir også spontant kvalme. Eventuelle langtidsskader er foreløpig ukjent, men mange mener at våpenet kan skade hørselen.  

I pressen ble våpenet første gang omtalt i 2005 i forbindelse med en palestinsk demonstrasjon i Bil’in på Vestbredden. En pressefotograf fra Associated Press som den gang ble utsatt for våpenet, forklarte at det var umulig å beskytte seg mot lyden, selv om han holdt seg for ørene. Den spesielle ringingen inne i hodet fortsatte uansett. 

En militær kilde opplyste den gang til CBS News at lydvåpenet opererer på en spesiell lav frekvens som trenger inn i indre-øret. Han forklarte at lyden er så uutholdelig at folk vil forsøke å komme seg unna så raskt som mulig.      

IDF - den israelske hæren - vil ikke opplyse om teknologien bak The Scream. Men det er antatt at det er den samme man finner i  LRAD — Long-Range Acoustic Device — som har vært benyttet av de amerikanske styrkene i Irak for å få kontroll ved sammenstimling av store folkemengder.

Det israelske selskapet Electro-Optics Research & Development Ltd har utviklet og produserer et anti-opprørs våpen de kaller SHOPHAR The Scream. Navnet Shophar er identisk med betegnelsen på bukkehornet som benyttes til å blåse i ved spesielle jødiske religiøse seremonier. SHOPHAR The Scream består av et stativ med 36 sekskantformede rør som kan "skyte ut" konsentrerte "lydbomber" mot mål inntil 75 meter borte. Det er uklart om det er dette våpensystemet den israelske hæren benytter, eller om navnelikheten er tilfeldig.

SHOPHAR The Scream montert på
en liten pick-up. Nye muligheter for
    kontroll med okkuperte mennesker.    

Enkelte menneskerettighetsaktivister – som f.eks. Arik Ascherman, lederen i Rabbis For Human Rights – har uttalt seg positivt til at våpenet ikke er dødelig og at det dermed kan bidra til å spare ytterligere palestinske demonstranter fra å bli skutt av israelske soldater.

– Men, tilføyer rabbiner Ascherman, vi må minne hverandre på at problemet ikke er selve demonstrasjonene, men hva som får folk til å demonstrere.

- Hvis dette våpenet gjør det vanskeligere for palestinere å uttrykke seg på en ikke-voldelig måte, har vi et problem. Den beste måten å oppløse demonstrasjoner på er å ta tak i problemene som utløser dem, påpeker Arik Ascherman klokelig.

Fire spørsmål om Palestina og FN

1) Hvorfor går palestinerne til FN for å bli akseptert som egen stat?
Palestinerne ser ingen annen mulighet enn å internasjonalisere konflikten etter 44 års okkupasjon med nytteløse forsøk på å forhandle seg ut av okkupasjonen. I år er det 18 år siden signering av Oslo-avtalen, der fullt palestinsk selvstyre og israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder ble lovet i løpet av fem år. Den såkalte «freds- og forhandlingsprosessen» har Israel i stedet utnyttet som en forsterket okkupasjonsprosess og befestet stillingen som okkupasjonsmakt.

FN-sporet gir enten medlemskap eller vil avsløre USAs
dobbeltmoral i håndtering av palestinernes rettmessige krav

Dersom Palestina blir anerkjent som egen stat åpnes nye muligheter for å få prøvd palestinske rettighetskrav i internasjonale fora – f.eks i den internasjonale straffedomstolen (ICC) og den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICJ).

Uten egen stat er palestinerne utestengt fra slike viktige organisasjoner som regulerer mellomfolkelige forhold. I praksis er palestinerne i dag rettsløse i det internasjonale samfunn – helt avhengige av at andre stater fremmer saker på deres vegne eller stiller Israel til ansvar for overgrep og klare brudd på folkeretten.

FN-medlemskap, med formell internasjonal anerkjennelse av en selvstendig palestinsk stat, kan innlede en ny epoke på «fredsveien» - men denne gang på andre premisser enn hva Israel dikterer. 

2) Hvorfor er Israel så sterkt imot at palestinerne går til FN?
Israels rasende reaksjon på palestinernes fredelige vei via FN, må forstås ut fra en frykt for at det vil bli langt vanskeligere for Israel å forlenge okkupasjonen den dagen en palestinsk stat er anerkjent av det internasjonale samfunn.

De dominerende politiske krefter i Israel viser i praktisk politikk at de er imot etablering av en selvstendig palestinsk stat, selv om de i ord lenge har gitt inntrykk av noe annet. Dagens israelske statsminister – Netanyahu – har hele tiden markert seg som motstander av de ideelle målene man satte seg i Oslo-prosessen. I dag leder han en politisk koalisjon med sterke krefter som mener de okkuperte områder bør inngå i et Stor-Israel.

En selvstendig palestinsk stat forutsetter oppgivelse av den israelske okkupasjonen, med tilbaketrekking fra palestinsk land. Det har man ikke sett tegn til fra 1967 fram til idag – snarere tvert imot: Det militære nærværet er forsterket; bosettingene er utvidet; muren bygges fortsatt på palestinsk land; kontroll-nettverket av palestinere under okkupasjon blir mer finmasket; palestinsk eiendom frarøves og ødelegges kontinuerlig.  

Anerkjennelse av en palestinsk stat i FN vil gjøre den ulovlige israelske okkupasjonen enda mer tydelig og synlig enn den er i dag. Israel vet at okkupasjonen da vil internasjonaliseres, med fare for at de som okkupant av en selvstendig stat ville kunne møtes med sanksjoner og straffereaksjoner.

3) Hva er den viktigste hindring for fred i Midtøsten?
Aksen Washington – Tel Aviv er uten tvil den viktigste hindring for fred. Oppgivelse av den ulovlige israelske okkupasjonen er en klar forutsetning for en fredelig løsning. Men ingen amerikansk administrasjon – heller ikke Obama – har vist politisk styrke og mot til å presse Israel.

Maktforholdet mellom Israel som okkupant og palestinerne som okkupert er ekstremt asymmetrisk, med palestinerne praktisk talt uten maktmidler på den ene siden, og Israel som en av verdens sterkeste militærmakter på den andre siden. I forhandlinger mellom de to må en slik ubalanse utlignes av en tredjepart. USA er den eneste som kunne ha spilt en slik rolle, og bidratt til å sikre en fredelig løsning.

I stedet er USA blitt en viktig alliert for å opprettholde okkupasjonen, ved at landet frivillig har gått inn i rollen som militær, økonomisk og politisk garantist. USAs supermaktposisjon virker dessuten inn på de posisjoner viktige alliansepartnere inntar. Det har virket lammende på deres muligheter til å møte Israels okkupasjonspolitikk og mange brudd på folkeretten med den type straffereaksjoner som ellers ville være naturlig. Derfor har det aldri vært nødvendig for Israel å gi noe ved forhandlinger – eller bremse okkupasjonsprosessen.     

Et tragikomisk eksempel på USAs underdanighet i forhold til Israel spilte seg med all tydelighet ut i FN i vinter. Et resolusjonsforslag med klare krav til stans i videre utbygging av bosettinger, ble da fremmet. Teksten var nøye formulert. Hvert ord var veid for å sikre at budskapet skulle passere. Helt bevisst hadde de som utformet teksten tatt inn de samme ord og vendinger som utenriksminister Hillary Clinton hadde benyttet en tid i forveien overfor Israel.

Men nei – selv ikke en resolusjonstekst med amerikanernes egen ordbruk, kunne USA godta. I Sikkerhetsrådet hadde USAs ambassadør Susan Rice naturlig nok sitt svare strev med å forklare at jo, USA var riktignok imot videre utbygging av bosettinger, men de ville likevel nedlegge veto mot en resolusjon med et slikt krav. Det var 43. gang de nedla veto mot resolusjoner rettet mot Israel siden 1967.

4) Hva med direkte forhandlinger med Israel?
Palestinernes søknad om å bli tatt opp som medlemsstat i FN, utelukker ikke framtidige forhandlinger med Israel om uavklarte spørsmål – f.eks. flyktningproblemet og Øst-Jerusalem. Det vil være nødvendig. Med status som akseptert selvstendig stat av det internasjonale samfunn vil slike forhandlinger tilføres et nytt element. Utgangspunktet vil være noe annerledes enn idag. Det vil fortsatt ikke være to likeverdige forhandlingspartnere, men ubalansen vil ikke være så skjev som i dag. 

Derimot; å trekke seg fra FN-sporet og gå tilbake til tosidige forhandlinger med en israelsk regjering som fortsetter å okkupere stadig mer palestinsk land mens de sitter ved forhandlingsbordet, er ikke bare nytteløst, men en politisk umulighet for enhver palestinsk leder.

Barnetegninger fra Gaza – det er farli’ det ……

Et barnemuseum i Oakland ved San Francisco hadde alt klart for utstilling av barnetegninger fra Gaza - men nå har de avlyst den etter press fra sterke pro-israelske lokale krefter.

Utstillingen A Child’s View of Gaza ved The Museum of Children’s Art skulle egentlig åpne 24. september og henge fram til 13. november. Gjennom tegninger og malerier, laget av barn i Gaza, ville publikum kunne få ta del i hvordan noen av de mest forsvarsløse i «verdens største åpne fengsel» opplevde det massive israelske bombardementet ved årsskiftet 2008 - 09.

Tegningene er laget av barn i alderen 8 – 14 år og viser barnas egne erfaringer, bl.a. bomber som blir sluppet fra fly, tanks og folk som blir skutt. 

Noen vil ikke at barnas følelser om krig
skal vises - fordi de er palestinere? 

Det var den amerikanske hjelpeorganisasjonen Middle East Children’s Alliance som stod bak organiseringen av utstillingen. Alt var klappet og klart, men torsdag i forrige uke fikk direktør Barbara Lubin den overraskende beskjeden fra museet at det var kroken på døren for utstillingen.

Museets styremedlemmer begynte å motta klager fra lokale organisasjoner når annonseringen av utstillingen ble kjent. Ifølge en uttalelse fra styreformann Hilmon Sorey er riktignok museets formål å bidra til forståelse og kunnskap, men etter nærmere kontakt med lokalmiljøet fant man at akkurat denne utstillingen ville være upassende for barn.    

Det hører med til historien at museet tidligere har hatt utstillinger som viste barnekunst inspirert av erfaringer fra krig. I 2007 hadde museet en utstilling med tegninger laget av amerikanske barn under den 2. verdenskrig. Bildene viste bl.a. Hitler, og krigsscener med brennende fly, synkende krigsskip, ødelagte hus m.m 

Også i 2004 hadde museet en lignende utstilling – den gang med barnekunst laget av irakiske barn, kort tid etter den amerikanske invasjonen.

Uttrykket og innholdet i Gaza-barnas tegninger har mye til felles med opplevelsene av krig, slik de ble skildret av barna bak tegningene ved disse andre to utstillingene. Men den store forskjellen er at denne gang handler bildene om palestinske barns traumatiske krigsopplevelser.
Det ble tydeligvis mer enn hva pro-israelske krefter i California kunne tåle.

- Overmodent for palestinsk stat

- Jeg støtter palestinernes nasjonsbygging. Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent for lenge siden.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon var usedvanlig klar i sine uttalelser under et besøk i Canberra, Australia, torsdag 8 september. 

- En to-statsløsning, der Israel og Palestina kan eksistere fredelig side om side, er fortsatt en realistisk visjon – og jeg støtter den fullt ut, tilføyde han. 

En dag - et fritt Palestina

Ban Ki-moons uttalelser kom dagen etter at de palestinske selvstyremyndighetene lanserte sin kampanje «National Campaign for Palestine: State 194». Kampanjen inngår i forberedelsene til 20. September, når president Mahmoud Abbas er ventet å overbringe en formell anmodning om at FN opptar Palestina som medlemsstat.

USA-veto
Samme dag som palestinerne lanserte sin kampanje, svarte USA med å fastslå åpent for første gang at de ville nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot fullt medlemskap for Palestina.  Det var Utenriksdepartementets talskvinne Victoria Nuland som kom med budskapet i en pressebriefing: - USA motsetter seg at palestinerne i FN forsøker å etablere en egen stat som bare kan oppnås gjennom forhandlinger. Derfor; ja – USA vil nedlegge veto hvis forslaget kommer til Sikkerhetsrådet.


Rene ord for pengene, med andre ord. Og nok en gang er USAs posisjon sammenfallende med de som okkupasjonsmakten Israel uttrykker. 

Etterplaprer Israel
- Hvorfor lar ikke Mr Bush like gjerne Ariel Sharon overta hele pressetjenesten ved Det Hvite Hus, spurte spaltisten Robert Fisk retorisk i en kommentarartikkel i britiske Independent i 2006.

– Ikke bare ville det være mer redelig - for vi ville i det minste få høre den israelske stemmen direkte – men det ville også spare den amerikanske presidenten for det uverdige ved å måtte etterplapre alt han blir fortalt av israelerne, mente Fisk.

Dette var i Yasser Arafats dager. – Fred forutsetter et nytt og annerledes palestinsk lederskap for at en palestinsk stat kan bli født, uttalte den amerikanske presidenten den gang.

Siden satte Vesten inn Mahmoud Abbas fra Fatah som leder for de palestinske selvstyremyndighetene, fordi utenverden ikke kunne akseptere at Hamas gikk seirende ut av det demokratiske valget i 2006. Nå er det Abbas som har falt i unåde.

Okkupasjonsprosess - ikke fredsprosess
Problemet er at så lenge palestinerne lever under okkupasjon vil Israel – og dermed USA – aldri være fornøyd med et lederskap som stiller klare krav til okkupasjonsmakten og som målbærer aspirasjoner om frihet på vegne av det palestinske folk. Kravet om et «annerledes palestinsk lederskap» vil alltid fremmes så lenge dette lederskapet ikke danser etter Israels pipe. Og palestinsk politisk «ulydighet» følges gjerne opp med kollektive straffereaksjoner mot sivile palestinerne på Vestbredden og i Gaza.

Dette illustrerer ulikeforholdet – asymmetrien – i maktforholdet mellom det å være okkupant og okkupert. Forhandlingsveien ut av okkupasjon, blir dermed en illusjon – så lenge forhandlingene er begrenset til de to partene, uten press fra tredje part som kan oppveie ulikeforholdet mellom okkupant og okkupert.

Den såkalte «fredsprosessen» de siste 20 år viser med all tydelighet en okkupasjonsmakt som ikke vil forhandle seg ut av okkupasjon, men som snarere har misbrukt forhandlings- og fredsprosessen til mer undertrykkelse; mer kolonisering; og en forsterket okkupasjonsprosess. I alle disse årene har USA, uansett president ved roret, vist seg fanget i Israels grep og som en trofast støttespiller og våpenbror for Israel. Siste utspill fra Obama-administrasjonen mot anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat, faller inn i dette mønsteret.    

Derfor er veien via FN den eneste farbare for palestinerne om de skal ha håp om noen gang å slippe fri fra israelsk okkupasjon. Som FNs generalsekretær uttrykte det – Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent.

Israelsk statsterror II

Med 10 skudd likviderte israelske soldater en psykisk utviklingshemmet gutt i Gaza sist uke.

Sa'd Abdul Rahim Mahmoud al-Majdalwai ble bare 17 år gammel. Tirsdag 16. august - ved 18 tiden - befant han seg 400 meter fra grensegjerdet til Israel, i nærheten av flyktningleiren al-Nussairat, hvor han bodde med sine foreldre.

Den israelske hæren bestemte der og da at 400 meter var for nært grensegjerdet. Skarpskytterne rettet kikkertsiktet mot Sa'ds hode. Så skjøt de. Skjøt for å drepe – en usedvanlig gutt i vanlige sivile klær, 400 meter inne på Gaza-stripen.

Etter halvannen time fikk helsepersonell forsikring fra den israelske hæren at de kunne hente Sa'd, uten fare for at de selv ville bli skutt og drept. På al-Aqsa Martyrs Hospital ble han undersøkt nærmere. Der ble det konstatert at skarpskytterne traff med 10 skudd – de fleste i hodet.

Sa’ds foreldre opplyser til menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights at sønnen var psykisk utviklingshemmet.

Israelske myndigheters likvidering av Sa'd, representerer brudd på den 4. Genevekonvensjon, artikkel 147, som bl.a. omhandler forsettelig drap. Enda en krigsforbrytelse. Hendelsen illustrerer israelske okkupasjonsmyndigheters totale mangel på respekt for sivile palestineres liv.

Ifølge den 4. Genevekonvensjons artikkel 146, forplikter partene seg til å straffeforfølge brudd på de grove forhold som er listet opp i artikkel 147.
Men kjenner vi verden rett, går den israelske regjering fri for straff - også denne gang.

Israelsk statsterror

Her brekker en av soldatene Yousefs høyre arm.

I går brakk israelske soldater armen på Yousef Abu Maria – nok en gang. Det var den tredje gangen dette året. 

Det meldes om flere brutale episoder og provokasjoner fra den israelske hæren og bosettere på Vestbredden i det siste. Sannsynligvis henger dette sammen med den varslede FN-resolusjonen om erklæringen av en selvstendig palestinsk stat, og første skritt på veien mot slutten av okkupasjonen.

En desperat israelsk regjering forsøker åpenbart å provosere fram et palestinsk opprør, og slik håpe å få stanset FN-prosessen i det kaos den selv har framprovosert.

Lørdag 20. august hadde innbyggere i byen Beit Ummar litt nord for Hebron, samlet seg til den ukentlige fredelige demonstrasjonen mot den ulovlige bosettingen Karmei Zur. Israelske og internasjonale fredsaktivister deltok også.

Demonstrantene ble som vanlig møtt av soldater. Men for første gang nøyde de seg ikke bare med lydgranater og tåregass – de skjøt de med skarp ammunisjon og opptrådte ekstremt voldelig. Fem av demonstrantene ble arrestert – deriblant Yousef Abu Maria (36). Han er et sentralt medlem i Beit Ummar Popular Committee og Palestine Solidarity Project som arrangerer lørdagsdemonstrasjonene.

Soldatene kastet Yousef i bakken, holdt han i fast grep ....... så knakk de armen hans. Det var for tredje gang dette året. Som den lederskikkelse han er, blinker okkupasjonsmakten seg gjerne ut Yousef ved demonstrasjoner.

Senest ved demonstrasjonen lørdag 2. juli ble han arrestert og overlatt til israelsk Border Police. Med hendene sammenbundet med plaststrips var han forsvarsløs. Så kunne de starte å banke han opp. Brutalt. Etter noen timer ble han dumpet av israelske statstorturister i en veigrøft i Beit Ummar, påført store skader.
Nå har Yousef fått gjennomgå igjen.        

22.07: Palestinsk solidaritet med Norge

Den ukentlige demonstrasjonen i byen Beit Ummar mot israelsk okkupasjon, ble sist lørdag gjort til en solidaritetmarkering med ofrene i Norge.

Lørdag 30. juli på Vestbredden: Solidaritet med Norge og
ofrene for terrorangrepene i Oslo og på Utøya.  

Det er slett ikke uvanlig at det demonstreres i Beit Ummar – en by på ca 17. 000 innbyggere litt nord for Hebron. Men lørdag 30. juli var spesiell. Da kunne man se demonstranter som bar norske flagg, side om side med det palestinske. 

Demonstrasjonen var som vanlig lagt til området nær den illegale bosettingen Karmei Zur. Men  denne lørdagen var den viet kamp mot all terrorisme og i solidaritet med Norge etter massakrene på Utøya og i Oslo. 

Blant demonstrantene lørdag 30. juli var det både palestinske, israelske og internasjonale aktivister. Med ballonger og plakater marsjerte de opp mot den ulovlige bosettingen som er etablert på jordeiendommer til flere palestinske familier hjemmehørende i Beit Ummar.

Som for alle ulovlige bosettinger på den okkuperte Vestbredden er også Karmei Zur under konstant militær bevoktning av den israelske hæren. Da demonstrantene nærmet seg bosettingen, ble de som vanlig møtt av tungt bevæpnete israelske soldater - men de ble ikke beskutt denne lørdagen.

Demonstrasjonen ble avsluttet med at det ble holdt appeller med oppfordring om å stå opp mot all form for terrorisme og undertrykkelse, uansett hvor. I forbindelse med omtalen av tragedien i Norge, ble det minnet om 17 årige Yousef Ikhlyl som helt uprovosert ble skutt og drept av bosettere i januar, mens han arbeidet på familiens jordeiendom i nærheten. Han ble offer for den samme type intoleranse og rasisme som drev gjerningsmannen til å ta så mange ungdommers liv på Utøya.

Fredsaktivist brutalt banket opp

Først ble han urettmessig arrestert av soldater. Så ble han overlatt til politiet som brutalt banket han opp, før de dumpet han forslått og hjelpeløs i veikanten.

Nei – dette er ikke en situasjonsrapport fra Syria eller en av de andre repressive regimene i den arabiske verden. Det er kun tjenestemenn i "det eneste demokratiet i Midtøsten" som har utført sin daglige dont på den okkuperte Vestbredden.

Lørdag 2. juli var et 60-talls palestinske, israelske og internasjonale aktivister samlet til nok en fredelig demonstrasjon ved den illegale bosettingen Karmei Zur i Beit Ummar. Ikke-voldelige demonstrasjoner holdes normalt her hver lørdag som protest mot okkupasjonen og at bosetterne har tilrøvet seg jordeiendommer fra flere familier i Beit Ummar.


Yousef blir ført bort. Snart skal han mørbankes.

De palestinske familiene har fått medhold ved dom i israelsk høyesterett at de har rett til tilgang til sine eiendommer. Hæren neglisjerer imidlertid dommen, og velger å stille seg på bosetternes side. Demonstrantene blir møtt med lydgranater, tåregass, gummikuler og brutale arrestasjoner.

Denne lørdagen hadde soldatene blinket ut Yousef Abu Maria og bestemt seg for at de skulle arrestere ham. Demonstrasjonen hadde forløpt fredelig, så arrestasjonen kom overraskende. Yousef ble påført strips, ført bort og overlatt til representanter fra Border Police – en militarisert avdeling under det israelske politiet som er tungt nærværende på Vestbredden.

Senere på dagen ble Yousef gjenfunnet forslått i veikanten ved oppkjøringen til Beit Ummar fra hovedveien mellom Hebron og Betlehem. Der var han dumpet og etterlatt - delvis bevisstløs med store smerter, etter å ha blitt brutalt banket opp av det israelske Border Police.


Yousef t.v., sammen med lokale bønder, etter å ha hjulpet
til med treplanting i et truet område i Beit Ummar i april iår. 

De som fant ham sørget for at han ble fraktet til Aliya sykehuset i Hebron. I skrivende stund er han utskrevet fra sykehuset, men skal undersøkes nærmere for mulige hodeskader.

Yousef Abu Maria er aktiv i Palestine Solidarity Project og Beit Ummar Popular Committe - to lokale organisasjoner  som med ikke-voldelige midler vil bekjempe okkupasjonen, først og fremst med praktiske prosjekter.
Yousef ble også arrestert 7. mai - den gang brakk israelske myndighetspersoner armen på ham.

Tenk om ............

Tenk om vi kunne satt sammen et ledsagerteam av fremtredende internasjonale politikere som hadde fått erfare noe av det jeg og mitt team har fått ta del i …. Hvordan ville de reagere? Hva ville de si?

Tiden som ledsager på den okkuperte Vestbredden gir rik anledning til refleksjon og undring - over maktmisbruket, overgrepene, trakasseringen, ydmykelsene, arrestasjonene, truslene, og det omfattende nettverket av kontroll av okkuperte mennesker.

Ikke minst undrer man seg over hvor utilslørte de israelske maktovergrepene er, og hvordan de samtidig får pågå i tiår etter tiår - uten reaksjon fra det internasjonale samfunn. Hvem som helst kan i dag reise til Vestbredden og selv bevitne de institusjonaliserte overgrepene og de vedvarende bruddene på internasjonale konvensjoner. Man trenger slett ikke være noen gravende journalist for å se den israelske okkupasjonens brutale hverdag.



EAPPIs 39. Team i Hebron, f.v.: Lenora (Canada), Anna (UK),
meg, Amy (USA) og  Ann-Sofie (Sverige)

Det er nettopp denne hverdagen vi som ledsagere ikke kan unngå å komme tett på – en hverdag som står i sterk kontrast til den distanserte og abstrakte Midtøsten-retorikken som målbæres, spesielt av Vestens politikere.

Begrepene de bruker tilslører hva dette handler om: En brutal okkupasjon, med en okkupant og en okkupert part som står i et klassisk asymmetrisk maktforhold til hverandre.

Okkupasjon
”Midtøsten-konflikten”, benyttes gjerne for å unngå å si hva det egentlig handler om: den israelske okkupasjonen. Likeså; det ropes på ”Fredsprosess”, som om det var krig på Vestbredden – og ikke en okkupasjon. - ”Partene må komme til forhandlingsbordet”, gjentas som et mantra for løsning på okkupasjonen. – ”Partene”? Handler dette om konflikt mellom to likeverdige parter? Kan en okkupasjon forstås slik? Ville noen betrakte den tyske okkupasjonen av Norge på samme måte?

Siste bidrag i floraen av begrepsomskrivinger og tilslørende retorikk kom fra president Obama i en tale til den jødiske lobby-organisasjonen AIPAC, den 22. mai: ”New demographic realities on the ground” (nye demografiske realiteter på bakken). Bak denne eufemismen skjuler seg: Illegale israelske bosettinger på okkupert palestinsk jord. Men slike ord vil den amerikanske presidenten ikke ta i sin munn, for da blir Israels krenkelser som okkupasjonsmakt tydeliggjort. 

Team av utenriksministre
Noen arbeider med andre ord iherdig for at man ikke skal se virkeligheten gjennom de okkupertes øyne – og de har klart jobben godt så langt: Den israelske okkupasjonen har fått pågå ustraffet siden 1967. Faktisk en av de lengste okkupasjoner i moderne historie – nådeløs, brutal og kontinuerlig forsterket og intensivert.

Derfor dette utfordrende tanke-eksperimentet: På mitt EAPPI-team i Hebron var fem vestlige nasjoner representert……… Tenk om vi kunne ha erstattet oss virkelige deltakere med utenriksministrene fra de samme landene? - Hillary Clinton skulle ha erstattet pastor Amy fra New York; William Hague inn for student Anna fra London; Lawrence Cannon inn for Lenora fra den canadiske byen Edmonton; Carl Bildt for sosialarbeider Ann-Sofie fra Gävle; og vår egen Støre skulle fått min plass. For et team!

Upåvirket?
Spørsmålet er: - Ville de ha erkjent noe nytt om ”Midtøsten-konflikten” etter å ha fått vandre i våre sko blant okkupert og okkupant i tre måneder? Ville de samle seg til diskusjon rundt kjøkkenbordet i team-leiligheten om kvelden og undre seg - slik vi har gjort - over hvordan de israelske myndigheters overgrep og brudd på folkeretten kan skje så åpenlyst? Ville de spurt seg hvordan Israel kan slippe unna med det? Ville de blitt like rystet som oss? Eller ville de vært upåvirket av det de selv observerte i løpet av dagen og kommentert virkeligheten på bakken med den velkjente politiske retorikken de benytter i dag?

Og i løpet av arbeidsdagen i felten: Hva ville EAPPI ledsager Hillary Clinton ha sagt til en gråtende Fatima Al-Habour (61) som maktesløs, sammen med ca 80 andre beboere, måtte se sine enkle boliger i Amniyr, sør for Hebron, fullstendig rasert av israelske soldater i månedsskiftet april/mai? Ikke for første gang – men tredje gang på to måneder. 



"Partene": Møte mellom okkupant og okkupert
i Amniyr. Foto: Nasser Nawaja

Ville hun ha reagert på galskapen? Eller ville hun ”trøstet” Fatima med tåketale om at ”partene må komme til forhandlingsbordet”?

Støre og Bildt, ikledd hver sin EAPPI-vest, skulle få møte sekstenårige Julia i Awarta dagen etter at hun slapp ut av et fem dagers israelsk fengselshelvete – uten å vite hvorfor hun ble fengslet; hvorfor hun ble nektet advokatbistand; hvorfor hun ble utsatt for psykisk tortur; og hvorfor hun ble tvunget til å signere på et dokument skrevet på et språk hun ikke forstår

”Fredssporet”
Etterpå skulle de få møte Defence for Children International. Om de aldri har hørt om det før, ville de få vite at det er slik Israel behandler arresterte palestinske mindreårige – i alt ca 7.000 de siste ti år. Hva ville Støre og Bildt ha sagt til Julia? Ville de lovet henne et skandinavisk initiativ for å få stanset Israels inhumane behandling av mindreårige fanger? Ville de lovet sanksjoner, om ikke Israel endrer sin praksis? …. Eller ville de ha ”feiget ut” om overgriperen og ”trøstet” Julia med eventyret om ”fredssporet” og at ”partene må komme sammen til forhandlingsbordet”?   

William Hague og Lawrence Cannon skulle få ta turen til Beit Ummar, litt nord for Hebron. Der ville byens ordfører, Nasri Sabarna, fortelle dem om hvordan de 17.000 innbyggerne stadig utsettes for kollektiv avstraffelse fra den israelske hæren. Sperring av alle de 8 tilførselsveiene med store betongblokker har vært hyppig benyttet denne våren. Hague og Cannon vet begge at kollektiv avstraffelse representerer et grovt brudd på folkeretten, og at det berettiger sanksjoner fra det internasjonale samfunn. – Men, er det hva de ville uttrykke til ordføreren? At Israel bør straffeforfølges? Eller …… ville de neglisjere overgrepene slik de gjør i dag og fortelle om partene, veikart for fred, fredsprosess……. 

En skam for verdenssamfunnet 
I juli er et nytt internasjonalt EAPPI-team på plass i Hebron – det 40. i rekken.  Men vi må bare innse: Vi får ikke oppleve et team av fremtredende utenriksministre. Det vil forbli med tanken. I stedet kommer enda et team bestående av en samling frivillige ”amatører” fra ulike kanter av verden. De skal fortsette som de 39 teamene før dem: ledsage utrygge palestinske barn og voksne som trues av bosettere, samt observere, dokumentere og rapportere Israels brudd på internasjonale konvensjoner. Egentlig er det en skam for verdenssamfunnet at et program som dette videreføres, ettersom uretten og brutaliteten er veldokumentert.

Hvor lenge skal sviket mot uskyldige okkuperte mennesker fortsette? Lukker ledende vestlige politikere øynene fordi de okkuperte er palestinere, og at majoriteten av dem er muslimer? Eller skyldes unnfallenheten at Israel er overgriperen?

Hvor lenge skal palestinske barn
måtte leve under okkupasjon?

Hva om vi snudde konflikten på hodet? Ville verdenssamfunnet forholdt seg like passivt overfor en palestinsk regjering som gikk like brutalt fram overfor okkuperte jøder som Israel gjør overfor palestinere i dag? Er det tenkelig at en slik regjering ikke ville bli møtt med sanksjoner og internasjonale straffereaksjoner?

Tre måneder på Vestbredden har fått meg mer overbevist enn noensinne at i våre vestlige demokratier kan man ikke uten videre lene seg tilbake og overlate politikken til våre valgte politikere. Aktivisme og utenomparlamentarisk engasjement er nødvendig for å presse makthaverne til å bekjempe undertrykkelse og stå opp for menneskerettighetene og folkeretten. Politikere styres av opportunisme – ikke idealisme.

Grasrotaktivitet er nødvendig for å “hjelpe” politikerne til å fatte beslutninger som fremmer rettferdighet internasjonalt. Parallellen mellom vestens holdning til Israels okkupasjonspolitikk på den ene side og det tidligere apartheidregimet i Sør Afrika på den annen, er slående. Det var solidaritetsorganisasjoner, fagbevegelse, studentorganisasjoner, kirkesamfunn, artister og kulturarbeidere som gikk foran i kampen mot apartheid og for et demokratisk Sør Afrika. Vestlige politikere måtte presses nedenfra til handling. Det samme er åpenbart nødvendig i dag for å få slutt på okkupasjonen av Vestbredden og oppnå en rettferdig fred for Israel/Palestina.