Okkupasjonens hverdag: Beduinleir rasert nok en gang

Beduinene i Amniyr, sør for Hebron, var sjanseløse da bulldosere, bevoktet av israelske soldater, i morgentimene tirsdag raserte boplassen deres for andre gang på en måned.

Nok en gang måtte de ca 50 beboerne se sine husvære ødelagt av okkupasjonsmakten Israel. Den eneste bomulighet de har for øyeblikket, er å stue seg sammen i gamle huler i bakken - side om side med husdyrene sine. Mat er blitt et akutt problem etter gårdagens herjinger, fordi soldatene fratok dem rasjoneringspakker med basisføde levert av Røde Kors to dager i forveien.           

Uverdige forhold for mennesker under okkupasjon av
staten Israel: tvinges til å bo i huler

Beduinene hadde knapt kommet på fote etter forrige rasering av boplassen, før maktapparatet til den israelske regjering slo dem i bakken igjen.

Nye telt var levert av Røde Kors for et par uker siden, og beboerne var i tillegg i gang med å gjenreise faste strukturer av stein på boplassen de har hatt hevd på i generasjoner.

Skal jages vekk
Beduinene her i South Hebron Hills bor innen det såkalte C-området, som utgjør den langt største del av den okkuperte Vestbredden, slik det ble bestemt som en overgangsordning i Oslo-avtalen.

Israel har gjort ordningen permanent, og bestemmer alt - uten innflytelse fra palestinske myndigheter. De er den eneste "ansvarlige" myndighet palestinerne kan forholde seg til, men de fungerer likevel ikke som en ordinær sivil myndighet. Administrasjonen av C-området står under direkte kommando av det israelske Forsvarsdepartementet - og bærer svært preg av det f.eks, i forhold til alle saker som berører retten til bolig og rett til jord og eiendom.

Livsgrunnlaget for beboerne i Amniyr ødelegges av
israelske myndigheter: Her ved sisternen de raserte i februar  

Okkupasjonsmakten Israel vil åpenbart ha beduinene vekk fra området, men tilbyr dem ikke nytt land eller forteller dem hvor de skal dra. De bare raserer boplassen deres – igjen og igjen. Den sannsynlige årsaken er planer om utvidelse av en jødisk bosetting i nærheten. Til det trengs nytt land - uten palestinere. 

-Vanskelig å forstå
Ved forrige rasering i slutten av februar, ødela de israelske myndighetene - i tillegg til telt og bygninger - også beduinenes brønner og en stor sisterne. Det gjorde de ved å fylle dem igjen med jord og sand. Dette førte til at beboerne etter det har måttet få tilkjørt vann fra nærmeste by – Yatta - ca 20 minutters kjøring unna.

To uker siden: Te i teltet sammen beduiner i Amniyr. Igår:
boplassen lagt i grus av israelske myndigheter.  

Som lederen for FNs kontor for koordinering av humanitær innsats i de okkuperte palestinske områder (UNOCHA) – Maxwell Gaylard - uttalte i sin månedsrapport for februar:

- Det er vanskelig å forstå tankegangen bak ødeleggelse av helt enkle innretninger for oppsamling av regnvann. Flere av disse er svært gamle, og er til nytte for marginaliserte palestinske bonde- og gjetersamfunn, der vann er mangelvare, og tørke representerer en konstant trussel.

Rapporten viser at 6 sisterner ble ødelagt i februar. I 2010 ble 27 slike store vannreservoir ødelagt. Disse er helt avgjørende for mange sårbare, fattige palestinske lokalsamfunn - spesielt i en periode hvor nedbøren har vært historisk lav, med 50% under normalen, ifølge UNOCHA. 

Ingen straffereaksjoner
Jo, tankegangen bak ødeleggelsene er vanskelig å fatte. Men den omsettes i destruktive handlinger hver dag på Vestbredden. Dette er hverdagen under okkupasjon. Maktmisbruket og overgrepene mot sivile skjer ikke i det skjulte ved sofistikert maktbruk. Det pågår usminket - rått og brutalt - hver dag. Enhver besøkende til Vestbredden kan selv bevitne dette.

Arrogansen overfor resten av verden er påfallende. Respekten for menneskerettighetene og Genevekonvensjonene er lik null. Skiftende israelske regjeringer har erfart etter 44 års okkupasjon at internasjonale  straffereaksjoner uteblir, uansett. Nettopp det er kalkulert inn i gårsdagens beslutning om å rasere hjemmene for 50 forsvarsløse mennesker i Amniyr - for annen gang på en måned. Og det blir neppe den siste.....

Kollektiv avstraffing av by med 17.000 innbyggere

BEIT UMMAR, 25. mars
Israel med nok et klart brudd på Genevekonvensjonen og mennskerettighetene. 
- Hvor blir det av de internasjonale reaksjonene, spør ordfører i rammet by. 

Store, tunge sementblokker stenger alle de tre veiene som fører inn i den palestinske byen Beit Ummar, litt nord for Hebron på den okkuperte Vestbredden.

Ordføreren i Beit Ummar foran sperringen. Fra vakttårnet
overvåker israelske soldater byen, dag og natt.  

De ble plassert der av den israelske hæren torsdag og hindrer all trafikk ut og inn av byen med sine 17.000 innbyggere. Vi spør Nasri Sabarna om han som byens ordfører har fått noen forklaring på dette.

Gjør som de vil
- Nei, nei - de bryr seg ikke om å informere noen - verken meg eller andre. De tar loven i egne hender. Gjør som de vil – selv FNs regler bryr de seg ikke om.

- Dette er kollektiv avstraffing av en hel by, konstaterer ordføreren og er bekymret for hva som vil skje om noen f.eks trenger ambulanse til sykehus.   

 - Tre personer var riktignok involvert i steinkasting for noen dager siden. Da rullet 8 tunge militære kjøretøy inn i byen. Soldatene brukte tåregass og skjøt med skarpt, og arresterte de mistenkte bak steinkastingen.

Ren hevn
- De som kaster stein må betale sin pris for det – helt greit. Men det som nå skjer er ren hevn mot et helt bysamfunn og rammer selvsagt oss alle, uten at vi har gjort noe galt. Vi skal ydmykes og straffes kollektivt. Slikt skaper et dårlig inntrykk av israelere og bidrar kun til hat. 

- Den israelske regjering gir med sine hevnaksjoner på denne måten næring til ekstremistene på begge sider. Slik ødelegger de framtiden til våre barn – både israelske og palestinske.      

- Vi som tror på fred, skal uansett ikke la oss stoppe. Vi må aldri gi opp. Men hjelp oss – fortell om våre lidelser, appellerer den sympatiske ordføreren i Beit Ummar, som selv har tatt initiativ til flere dialoggrupper mellom palestinere og israelere.   



Israel benytter kollektiv avstraffing i Beit Ummar. Det er
likestilt med terror i den 4. Genevekonvensjonen, art 33. 



Ikke-voldsaksjon
Lørdag kl 13 vil byens befolkning  gå til ikke-voldelig aksjon for å få gjenåpnet veiene.

Som ”ulydige” okkuperte innbyggere, planlegger de - sammen med israelske sympatisører og internasjonale fredsaktivister - å flytte betongsperringene.

Likestilt med terror
Kollektiv avstraffing likestilles med terror og er forbudt etter den 4. Genevekonvensjon, artikkel 33: Ingen beskyttet person kan straffes for en forseelse som han ikke selv har begått. Kollektiv straff og enhver form for trusler eller terror er forbudt.

Menneskerettighetserklæringens artikkel 6, berører også kollektiv avstraffing: Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.   

- Vi vil ha verdigheten tilbake!

I tillegg til å publisere artkler her på bloggen, vil jeg under oppholdet på Vestbredden også sende ut 3 nyhetsbrev via e-post. På teamet i Hebron er vi fem personer fra like mange land: Canada, USA, England, Sverige og meg fra Norge - forøvrig priviligert som eneste "hane i kurven". Vi bor og jobber sammen. Arbeidet foregår 7 dager i uken. Vi er pålagt å ta fridager innimellom, og må da reise bort. Jeg dro til Betlehem på mine første fridager. Et positivt møte med unge aktivister på Manger Square inspirerte meg til å skrive dette nyhetsbrevet, under tittelen - Vi vil ha verdigheten tilbake!

BETLEHEM, 19. mars
Ropene på enhet mellom Fatah og Hamas gjaller utover Manger Square ved Fødselskirken i Betlehem fra en gruppe unge mennesker. Noe er i gjære i Palestina….

Aktivistene har slått opp telt, laget politiske plakater og utstyrt seg med lydanlegg i den ene enden av denne historiske plassen i Jesu fødeby. Et femtitalls unge overnattet her siste natt. Flere TV-team dukker opp for å dekke fenomenet. Og nysgjerrige turister drister seg bort til teltleiren, etter sine obligatoriske besøk i Fødselskirken. Reaksjonene er positive.

Fra v.: Ala’ Al Khateb, Khaled el Qaisi og Ashraf Aleian

Selv blir vi raskt invitert til å ta plass i skyggen under teltduken av tre av aktivistene. De forteller mer enn gjerne om hvorfor de aksjonerer

- Vi vil ha verdigheten tilbake. Vi vil behandles slik ethvert menneske har krav på. Vi finner oss ikke i å bli ydmyket lenger. Vi vil ha frihet - leve i et fritt samfunn, sier Ashraf, Ala’ og Khaled.

- Derfor appellerer vi til at det må bli slutt på splittelsen mellom Fatah og Hamas. Splittelsen svekker oss palestinere og rammer oss negativt. Vi trenger palestinsk politisk enhet nå. Bare slik kan vi få slutt på okkupasjonen. Og vi kommer ikke til å gi oss før vi har oppnådd vårt mål, fastslår de.      

- Verdighet! Slutt på splittelse!
Nei til okkupasjon!

De unge fører an
Stemningen på Manger Square bringer assosiasjoner til demokratiforkjemperne på Tahrir-plassen i Cairo. Her er langt, langt færre riktignok, men det er noe slagkraftig og samtidig fredelig og positivt over denne ungdommelige ikke-voldelige mobiliseringen.

Den går under navnet 15. mars Bevegelsen og startet i studentmiljøene.  Nå gjør den seg gjeldende, ikke bare her i Betlehem, men i flere palestinske byer samtidig: I Nablus, Ramallah, Hebron og Gaza. Nye sosiale medier som Facebook er selvsagt tatt i bruk. Oppmerksomheten vokser og støtten kommer fra folk i alle aldre og alle sosiale lag.

Noe historisk?
Kanskje er det noe historisk vi er vitne til. For det utrolige har skjedd at ropene på palestinsk politisk enhet fra den yngre generasjon synes å ha blitt hørt av både Hamas og Fatah. Kontakt mellom partene er opprettet og President Mahmoud Abbas forbereder besøk til Gaza – for første gang siden 2007.

Rivaliseringen mellom de to ledende palestinske blokkene går tilbake til tidlig på 90-tallet og førte til full splittelse kort tid etter valget i 2007, da enhetsregjeringen sprakk. Siden da har ikke partene vært på talefot – noe som helt klart har svekket palestinernes forhandlingsstyrke og kampen mot okkupasjonen.

Splitt og hersk
Okkupasjonsmakten Israel er imidlertid ikke positivt innstilt til det som nå skjer. De ser seg ikke tjent med politisk enhet på palestinsk side. Det må forstås ut fra et kynisk maktstrategisk perspektiv – et perspektiv som i tiår har vært styrende i israelsk politikk. Splitt-og-hersk taktikken fra Israels side går som en rød tråd gjennom konfliktens historie.

Så lenge Israel lykkes med å oppnå splittelse på palestinsk side, kan de hevde at ”vi har ingen forhandlingspartner på andre siden av bordet”. Men det er hva de ønsker. Slik slipper de å inngå kompromisser om land og rettigheter. Okkupasjonen kan dermed trekke ut i tiår etter tiår, og gjør Israel i stand til å feste et stadig sterkere grep: Muren bygges; flere bosettinger etableres; mer palestinsk land erobres; okkupasjonen ”normaliseres” – og ”fakta på bakken” endres, utelukkende på Israels premisser.         

Nei fra Netanyahu
Negative reaksjonene fra statsminister Netanyahu på samtalebestrebelsene mellom Fatah og Hamas, har oppskriftsmessig ikke latt vente på seg. I et intervju med CNN i forrige uke sammenlignet han Hamas med Al-Qaeda. Ekstra (kollektive?) straffetiltak kan bli aktuelt, og så selve trumfkortet fra Netanyahu: Han ”truet” med at samarbeidsbestrebelsene mellom Fatah og Hamas ville bety ”slutten på fredsprosessen”.

- Fredsprosess? Hvilken fredsprosess? Det er snarere en israelsk okkupasjonsprosess vi har vært vitne til så altfor lenge nå, med verdenssamfunnet som - i beste fall - passive tilskuere. Men kanskje ser vi begynnelsen på slutten av en okkupasjon som er uverdig, både for palestinere og israelere. Ungdommene foran Fødselskirken gir håp.

- Velkommen til Ingenmannsland!


Møtet med det lille isolerte palestinske samfunnet A Seefer gjør oss nesten målløse. - Kan en sivilisert stat virkelig behandle uskyldige mennesker så inhumant?

- Vi får ikke lov å plante noe; ikke bygge på egen eiendom; ikke grave etter vann; vi nektes lege eller ambulanse om vi blir syke; nektes besøk av andre palestinere; får ikke bringe varer hit - heller ikke frakte youghurten og osten vi lager til nærmeste marked. Vi tvinges til å smugle.

- I tillegg må vi hver tredje måned fornye tillatelsen for å kunne bo her vi har bodd hele livet. - Velkommen til Ingenmannsland, sier Mahmoud med en god porsjon svart humor, mens han byr oss mer te.    


Legg merke til hvordan den nye landegrensen er trukket
opp fra den grønnen linjen - og A Seefer ender i Israel.  


Tuklet med grensen

Vi har nettopp passert en israelsk kontrollpost som er omgjort til grensestasjon med passkontroll, og befinner oss i A Seefer - et isolert, fattig palestinsk bondesamfunn som teller 35 mennesker.



Dette er helt sør på den okkuperte Vestbredden – inne i en del av det ”nye” Israel. I 2002 startet Israel bygging av Muren langs en trasé som ikke følger den ”grønne linjen”, dvs Israels grense til Vestbredden siden 1967. Hele 87% av traseen spiser seg inn på okkupert palestinsk land  for å få flest mulig ulovlig bygde bosettinger innenfor Muren.

Isolerte og rettsløse 

Grensedragingen rammet denne lille palestinske grenda A Seefer spesielt hardt. Innbyggerne her bor i dag innestengt i en annektert israelsk enklave - helt rettsløse. Som nærmeste nabo har de den moderne jødiske bosettingen Mezadot Yehuda. Den er årsaken til Israels ulovlige grenseflytting. 

Til tross for at palestinerne som bor her er tvangsinnlemmet i Israel, får de ikke israelsk statsborgerskap eller lov å reise i Israel. De får heller ikke nyte godt av israelske offentlige tjenester, som f. eks. å koble seg til strøm- og vann-nettet som naboene i bosettingen er forsynt med.    

Familiene tvinges til å bo i skur. Få meter opp i bakken
går gjerdet til bosettingen og den moderne verden.    

Situasjonen her er en levende illustrasjon på at Israel gjerne vil ha palestinernes land til odel og eie – men ikke menneskene som bor der. Levekårene deres gjøres bevisst så vanskelig som mulig - sannsynligvis med håp om at de en dag skal gi opp og flytte ”frivillig” fra hjemmene sine og jorda si.

Bekymring på FN-kontoret
Kontakten med resten av verden skjer ved kryssing av den ulovlig bygde grensestasjonen. For de 14 skolebarna er dette spesielt uheldig. Skolen deres har havnet på gal side av den ulovlig trukne landegrensen.

Daglig blir ungene utsatt for samme strenge kontroll: Venting opp til en time på grensestasjonen, grundig sjekk av dokumenter, passering gjennom metalldetektor, røntgen-gjennomlysing og manuell kontroll av hver eneste ransel – og mye kjefting.

FN’s menneskerettighetskontor i Hebron får ikke tilgang til enklaven, og er bekymret for de isolerte palestinske beboerne. På deres oppfordring vil vi være til stede ukentlig og se til barna og deres familier – utelukkende pga den israelske regjerings inhumane behandling av dem.

Soldater ramponerte flere hjem etter drap på bosettere

Kollektiv straff av palestinere etter brutalt drap på bosetterfamilie.

Omkring 80 israelske soldater stormet inn i den lille landsbyen Awarta ved 7 tiden idag, melder våre EAPPI ledsagerkollegaer som har sin base i nabolandsbyen Yanoun, nord på Vestbredden.

Den berørte landsbyen Awarta ligger utsatt til, nær bosettingen Ithamar, hvor fem medlemmer av en bosetterfamilie ble drept i løpet av natten. Myndighetene tar for gitt at drapet er begått av en palestiner. Drapsmannen har lyktes med å ta seg ubemerket inn i den militært godt bevoktede bosettingen; begått fem drap for så å komme seg ubemerket ut igjen av bosettingen.

Etter drapene fulgte den israelske hæren opp med å omringe den nærmeste palestinske landsbyen tidlig i morgentimene, og innførte portforbud. Samtidig ble flere hjem gjennomsøkt; eiendeler ødelagt og flere mennesker ble arrestert.


Hjem i Awarta etter soldatbesøk. Foto: Petter Lydén 

Svenske Petter Lydén fra EAPPI-teamet i Yanoun besøkte fire hjem i løpet av lørdagen og dokumenterte hva som hadde hendt. 

- Soldatene benyttet skarp ammunisjon under raidet i landsbyen, i tillegg til lydgranater. Vi fant flere tomhylser og så eksempler på at soldatene hadde skutt tvers gjennom husveggene fra utsiden - selvsagt med fare for å treffe de som befant seg innenfor, sier Lydén.

- Beboerne ble så tvunget ut av husene sine. Alle unge gutter og voksne menn ble bundet med strips og påsatt bind for øynene. Soldatene tok seg inn i husene og ødela personlige eiendeler, stjal penger og telefoner, og ødela PC’er. Kvinnene gråt og folk var rystet over ødeleggelsene og den brutale framferden til soldatene, sier Lydén.

Familien Mohammad Kawareek var blant dem som ble utsatt for soldatenes herjinger i hjemmet. Familien ble også frastjålet US 200. Mohammad er bussjåfør og soldatene tok også busspenger tilsvarende ca 3000 kroner. Tre av sønnene i huset ble desuten arrestert - den yngste 16 år. Dette er ikke første anslaget mot familen: For drøyt et år siden ble en av sønnene i huset skutt og drept etter å ha blitt arrestert av soldater.



Mohammad Kawareek og kona. På veggen: plakat med
bilde av sin drepte sønn. I hånden: stripsen Mohammad
ble bundet med. Foto: Petter Lydén   

Lydén og resten av EAPPI teamet som besøkte landsbyen rapporterer om omfattende ødeleggelser av inventar og eiendeler i de fire husene de avla besøk.

Etter at de rammede familiene hadde forsøkt å rydde opp etter raseringen, kom soldatene tilbake på nytt og raserte flere av hjemmene en gang til.

I alt ca 20 ungdommer og menn ble arrestert. EAPPI teamet varslet det Internasjonale Røde Kors, som lovte å sende noen av sine til landsbyen.

SISTE:
Den israelske regjering, som har ligget i konflikt med bosetterne i det siste pga at noen såkalte utposter ble revet, har nå besluttet å "belønne" bosetterbevegelsen etter drapene (evt kollektivt straffe palestinerne) med å bygge 500 nye boligenheter på den okkuperte Vestbredden. Vedtaket er en fortsettelse i rekken av Israels uttallige brudd på internasjonal lov som okkupasjonsmakt.  

Sandkunst på flaske

Du kan selv velge deg et motiv – han tryller fram de mest kunstneriske bilder ved å helle sand på flaske. 

Muhammed holder til i et lite verksted i souken under de 800 år gamle hvelvingene i gamle-byen i Hebron.

Muhammed klar med sand og flaske

På bordet foran seg har han flere skåler med fin sand - i naturell og med ulike fargetilsettinger. Vi legger merke til noen dekorerte flasker i ulike størrelser på hyllene bak ham, uten helt å skjønne hva dette kan være for noe.

Når vi stopper opp for å kikke nærmere, er den palestinske gjestfriheten der i løpet av sekunder: – Kom inn, kom inn! Det er kaldt i dag – sett dere ned og ta en kopp te. Med eller uten sukker?

Det knøttlille lokalet hindrer ikke fem personer å få plass. Gjester er det rom for uansett hos palestinerne, og den varme teen er servert nesten før vi får satt oss.

Kamel i flasken
Vi lurer fortsatt på sanden og de dekorative flaskene. – Vil dere se hvordan jeg gjør det? Jeg kan lage en kamel i flasken for dere, sier han.

Så viser han oss kunsten sin. Først litt fin ørkensand på flasken, så tar han en liten trakt og heller på litt finere, mørk farget sand på toppen. Ved hjelp av en enkel stålstreng dytter han den mørkere sanden litt ned, slik at den er synlig fra utsiden av flasken.

Først dyttes forsiktig ned det som skal bli det ene kamelbenet – så de tre andre, og så halen. Slik fortsetter han, og vips – så er kamelen der med pukkel og det hele. Muhammed tilfører mer farge og snart har det blitt er lite kunstverk i sand på flaske: En kamel, blå himmel, noen fjell, sol i bakgrunnen og; en liten hilsen på arabisk!

Fra Jordan
Teknikken har han lært ved en institusjon i Jordan. Ifølge Muhammed har kunstformen sin opprinnelse i den gamle jordanske steinbyen Petra en gang på 1800-tallet.

- En palestiner bosatt i Jordan videreutviklet teknikken på 1940-tallet. Kong Hussein fikk en gang se noen prøver og ble mektig imponert over at noen kunne gjøre penger på sand, som Jordan har så mye av. Han bestemte seg da for å finansiere en skole, slik at andre kunne lære teknikken, avslutter Muhammed.

"Kvinner kan få til alt"

De to søstrene er selv levende eksempel på at slagordet brodert inn på den lille tøy-pungen de selger i butikken sin, gir mening.

Du kan ikke unngå å legge merke til de to kvinnene og butikken deres, om du vandrer gjennom det trange markedssmuget inne i gamlebyen i Hebron. De er de to eneste kvinnelige innslag blant alle butikkeierne.   


Dette er Nawal Slemiah og Leila Awawda – to viljesterke søstre som har gått mot strømmen i et mannsdominert samfunn, og fått 120 broderende kvinner med seg i Palestinian Women’s Embroidery Co-operative (PWEC).

Det var i 2004 det startet. Seksbarns-moren Nawal prøvde seg med litt broderisalg hjemme i landsbyen, men kundene manglet. En dag fikk hun høre at mange utenlandske turister jevnlig besøker den historiske Ibrahimi moskeen i Hebron. Med sitt forretningstalent så hun straks muligheter: Dro til byen og satte opp en liten salgsbod.       

Kommunale myndigheter ”oppdaget” henne, og tilbød heller et fast butikklokale i handlegaten i gamle-byen. Det startet med ett lokale, som nå er blitt til to. Den daglige driften deles med søsteren Leila. Turister og utenlandske solidaritetsarbeidere er stadig innom hos de to blide og vennlige damene – gjerne sittende på gulvet i butikken med en kopp te, eller invitert til å dele et måltid.        

Leila (t.v.) og Nawal i den ene av de to butikkene

Varene de selger er ekte lokale produkter, laget av landsbykvinnene som er med i broderikooperativet. Den konservative landsbykulturen gjør det vanskelig for de fleste kvinner å få lov av mennene til å jobbe utenfor hjemmet.

Nawal og Leila vet råd. De ordner opp og skaffer kvinnene alt nødvendig utstyr, slik at de kan jobbe hjemme og forsyne butikken med varer.    

Selv har de fått sine menn med på notene. - Nå  trenger jeg ikke lenger spørre min mann om penger – jeg har mine egne, sier Leila. Hun medgir at mannen ikke var særlig begeistret for å ”slippe henne løs” med butikkarbeidet til å begynne med, men nå kommer han av og til og spør henne etter penger, ler hun.

 - Jeg elsker jobben min, sier Leila. - Og jeg mener kvinner kan utrette så mye mer enn bare å gå hjemme i huset og stelle, lage mat og sove, avslutter hun og peker på den lille pengepungen påbrodert slagordet "Women can do everything".

LES mer om Kvinnekooperativet

Mustafa Barghouti ydmyket på checkpoint

Den kjente palestinske politikeren, Nobels fredspriskandidaten og tidligere informasjonsminister Mustafa Barghouti fratatt ID kort og holdt igjen ved kontrollpost i Hebron i dag.  

Mustafa Barghouti

Det skal israelske myndigheter ha: De gjør ingen forskjell på liten og stor, med hensyn til å ydmyke og å demonstrere sin makt som okkupant. Det avgjørende er at du er palestiner.   

Vi var nettopp ferdige med vår observasjon ved den militære kontrollpost 56, der barn må passere en metalldetektor til og fra Cordoba-skolen i Hebron. Flere av småbarna måtte også i dag åpne ranslene sine for nærmere gransking av tungt bevæpnede soldater, før de fikk fortsette til skolen. Slik stifter palestinere tidlig kjennskap med hvem som har makten.

Etter å ha vandret ned den okkuperte Shuhada gaten, som er avstengt for palestinere, oppdaget vi en samling mennesker ved en annen militær kontrollpost. I sentrum av begivenheten var Mustafa Barghouti – kjent palestinsk politiker og tidligere informasjonsminister.

Han ledet en delegasjon bulgarske politikere under besøk til Hebron i dag, og ble så holdt tilbake ved denne militære kontrollposten. Hans ID-kort ble inndratt av soldatene og identiteten var under nærmere gransking. Imens måtte han pent vente og vente ......, slik hverdagen fortoner seg for liten og stor palestiner.   

- De har ingen respekt, de bryr seg ikke om noen ting, uttalte Barghouti da vi spurte hva som hadde  hendt. Vi varslet norskledede TIPH (Temporary International Presence in the City Hebron) som har en offisiell status som overvåkningsorgan i Hebron. Ikke mange minutter etter var maktdemonstrasjonen over, og Barghuti fikk sitt ID-kort overlevert.           

Mustafa Barghouti er utdannet lege og stilte som kandidat ved president valget etter Yasser Arafat, men ble slått av Mahmoud Abbas. Han var informasjonsminister i den kortlevde palestinske samlingsregjeringen i 2007, men er en uavhengig politiker som verken tilhører Fatah eller Hamas. Han er en talsmann for ikkevold, har vært internert av israelske myndigheter og har engasjert seg aktivt i forsøket på å finne en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten. I 2010 ble han nominert til Nobels Fredspris av tidligere fredsprisvinner Mairead Maguire.

Egg i asfalten

Det er lett å fordømme de små jødiske bosetterbarna som kaster egg etter oss, men handlingen deres er styrt av uansvarlige voksne i et lukket, forstokket miljø.   

Splæsj - småjentene bommet på 61 årige Lenora 

Det skjedde mens vi gikk ned Shuhada gaten  i Hebron. Denne spøkelsesaktige gaten som en gang var full av liv, men som i dag er forbudt område for palestinere. Her har ca 700 bosettere okkupert bygninger og klort seg fast – godt beskyttet av  soldater.  

Vi vandrer ned gaten denne fredag ettermiddagen, slik vi regelmessig gjør for å observere om det skjer noe uvanlig. To småjenter løper forbi oss, og smetter inn i et portrom.  ”Tuppen og Lillemor”. Idet vi passerer dem, kikker de på oss – liksom nysgjerrige, med kontaktsøkende blikk.  Vi ser på dem, smiler vennlig, inviterer til kontakt og hilser. -Barn er nå barn overalt, tenker vi ……   

Bare et par meter etter at vi har passert dem, slår de til. De spretter fram fra portrommet og kaster egg mot oss. Det var Lenora på 61 de forsøkte å treffe – denne blide bestemoren fra Canada.  De bommet denne gang, og eggene klasket i asfalten.

- ”Ufyselige, uoppdragne unger”, er den umiddelbare reaksjon som farer gjennom hodet. Men småjentenes handlinger gir ettertanker.

Dette er tillært adferd fra deres foreldre og andre voksne. Det er en refleksjon av et oppvekstmiljø, preget av hat, hevnlyst og forherligelse av vold. De vokser opp i et militarisert bosettermiljø, der det handler om Oss mot Dem. De tillæres at de Andre er fienden som hater dem – blide, canadiske bestemor Lenora, inkludert.

I en brosjyre utgitt av bosetterne i Hebron, omtales bl.a. organisasjonen vi jobber for; slik: De … er engasjert i konstante provokasjoner og oppvigleri. Grupper av antisemittiske kristne oppfordrer til terrorisme og setter sivile og soldaters liv i fare.  

Med slik virkelighetsforståelse blir vold og trakassering overfor oss Andre gjort til noe akseptabelt. Barneversjonen er eggkasting. Voksenversjonen er langt alvorligere, og rammer først og fremst palestinere i alle aldre.

Vestbredden er full av historier om trakassering og vold begått av bosettere mot palestinere – av og til som ren sport på sabbaten, fredag kveld og lørdag. På sidelinjen står israelske myndigheter som passive tilskuere – til langt mer alvorlige handlinger enn egg-kasting.

"Eneste demokrati i Midt-Østen" ..........

JERUSALEM, 2. mars
I går stormet israelsk politi og sikkerhetsagenter inn på hotellet jeg og andre EAPPI ledsagere har bodd på i noen dager. Årsak: Konferanse om palestinernes rettigheter erklært forbudt.    

Palestinere på Vestbredden lever i en hverdag preget
av forbud, påbud, uforutsigbare regler og kontroll 

Konferansen som var planlagt holdt på Capitol Hotel i Øst Jerusalem, skulle ha fokus på palestinernes rettigheter i Jerusalem:  ”Defending Palestinian Rights in Jerusalem”.     

Arrangementet var tydeligvis vel kjent av sikkerhetspolitiet på forhånd. Væpnet politi og såkalt border police dukket nemlig opp i hotell-lobbyen like før konferansen skulle begynne, og hindret frammøtte fra å delta. Samtidig fikk hotell-administrasjonen, ifølge nyhetsbyrået Ma’an News, overrakt en erklæring fra departementet for intern sikkerhet, der det het at konferansen var forbudt avholdt av ”sikkerhetsmessige grunner”     

Konferansen var ment for palestinske myndigheter, ledere for ideelle og private organisasjoner og politikere. På dagsorden stod blant annet spørsmålet om hvordan man kunne beskytte palestinske innbyggere i bydelen Silwan mot tvangsflytting og husriving, planlagt foretatt av israelske myndigheter.

Leder for koalisjonen til forsvar av palestinernes rettigheter i Jerusalem, Zakariyya Udah, opplyste til Ma’an News at politiet beslagla ID-kortene til alle de frammøtte, før de så informerte hotellet at det var nedlagt forbud mot å avholde konferansen.