Løslater terrordømte – fortsetter å «avle» fram nye

At Israel fengsler palestinske barn er ille nok. Den brutale og respektløse behandlingen av dem gjør saken enda verre – både av hensyn til barna og framtidig israelsk sikkerhet.

En av 7.500 fengslede barn siden år 2000:
Ahmad F, 15 år, fra Burin - fengslet i juli i år.
Foto: Defence for Children International

Til sammen 1.027 palestinske fanger skal utveksles i bytte mot Gilad Shalit. De fleste av disse er etter det som opplyses dømt for medvirkning i blodige terroraksjoner. De er voksne menn og noen kvinner.

Skjebnen til mindreårige palestinske fanger derimot, som - i strid med internasjonale konvensjoner - holdes i israelske fengsler, er fortsatt uviss. Ingen palestinske barn finnes på de fangelistene som er offentliggjort

Fengsler 12-åringer
Ifølge den siste oversikten fra Israeli Prison Service og Defence for Children International satt 164 mindreårige palestinere (12 – 17 år) i israelsk fangenskap ved månedsskiftet september/oktober. 35 av dem var barn under 15 år.  Israelske myndigheter løslater med andre ord terroristdømte voksne, men fortsetter å holde barn fengslet og sørger stadig for at nye fengsles.

Spørsmålene man kan stille i den forbindelse, er mange: - Hva vil den brutale behandling barnefangene får gjøre med dem? - Hvor mange av dem vil bli merket for livet etter møtet med det som skulle være et rettssystem, men som gjør barna rettsløse og behandler dem som om de var lovløse terrorister? - Vil den vold og tortur de har blitt utsatt for av israelske myndigheter føre til at de selv vil ta voldelig hevn når de vokser opp?

Presise svar kan vi ikke gi, men ikke usannsynlig vil behandlingen barna utsettes for gjøre et ukjent antall av dem til fremtidige terrorister. Hevnmotiv har i alle fall israelske myndigheter sørget for at de får med seg i bagasjen inn i voksenlivet. Slik bidrar de paradoksalt nok til å «sikre» etterveksten av terrorisme.

Navnløse barnefanger
I motsetning til den ene israelske fangen som vi alle har blitt på fornavn med i løpet av de siste fem årene, forblir de palestinske barnefangene «navnløse» for en hel verden. Obama omtaler dem aldri; ikke Sarkozy, Merkel, Cameron og Putin heller. Og hva med Norge ….? Den politiske tausheten bidrar til at for de fleste av oss er det ukjent at Israel i det hele tatt regelmessig fengsler palestinske barn, helt ned i 12 års alder.

Dette er sider ved den israelske okkupasjonen som vies liten eller ingen oppmerksomhet. Neglisjeringen av de «navnløse» barnefangene skjer til tross for at ca 700 palestinske mindreårige fra Vestbredden hvert år sendes i fengsel av israelske militære domstoler. Siden år 2000 er antallet barnefanger kommet opp i 7.500. De fleste av barna blir fengslet etter anklage om steinkasting.

Ulike menneskerettighetsorganisasjoner dokumenterer jevnlig om mishandling og tortur av barna – både i forbindelse med arrestasjon, fangetransport, avhør og under selve fengselsoppholdet. Det er med andre ord ikke unntakvise overgrep begått av «brodne kar» i systemet, men tvert i mot en skremmende systemisk mishandling av mindreårige.

Gjenkjennelig mønster av mishandling
Eksempel på dette fikk jeg selv bekreftet da jeg i april i år intervjuet Julia Mazen Awwad - en 16-årig jente fra Awarta på Vestbredden - dagen etter at hun slapp ut fra et fem dagers redselsfullt fengselsopphold. Hun ble beskyldt for å ha myrdet en jødisk bosetterfamile, og ble først sluppet fri etter å ha signert et dokument under tvang - uvitende om hva hun skrev under på, ettersom dokumentet var på hebraisk. Et hjelpeløst barn helt alene mot overmakten.  Advokathjelp ble hun nektet – støtte fra annen voksenperson likeså.

Jentas historie ligger tett opp til det generelle mønster som avtegner seg i israelske okkupasjonsmyndigheters behandling av palestinske barnefanger:
- Barna blir ofte arrestert ved nattlige raid i hjemmene; påsatt fotlenker, håndstrips, bind for øynene.

- De fraktes ofte til militære fangeleire eller fengsler utenfor Vestbredden – stikk i strid med internasjonal rett. Familiene blir sjelden informert hvor barna holdes fanget, og må som regel selv spore dem opp via Røde Kors.

- Vanlige overgrep under forvaring er trusler; bank; slag; spark; nekte å etterkomme ønske om mat og drikke; tvinge barna til å sitte i ukomfortable stillinger over lang tid; utsette barna for ekstrem varme eller kulde; begrense adgang til toalett-besøk; frarøvelse av søvn.

- Avhørene har form av militære forhør. De blir ikke nedtegnet og skjer uten video-opptak, til tross for krav fra FN om endret praksis. Påstand om bruk av tortur for å framtvinge tilståelser og vitneprov, er vanlige. Barnas første møte med advokat, skjer som regel i militærdomstolen.

Økt press mot Israel
I forbindelse med fangeutvekslingen knyttet til løslatelsen av Gilad Shalit, sendte Defence for Children International ut en appell om øyeblikkelig løslatelse av de 164 palestinske mindreårige som holdes i israelsk fangenskap. En tilsvarende appell ble sist uke fulgt opp av UNICEF; en tverrparlamentarisk gruppe i det britiske parlamentet og en tilsvarende gruppe i EU-parlamentet; og av Storbritannias største fagforening for lærere - National Union of Teachers.

Norge bør følge opp og ta initiativ til at det nå legges ytterligere internasjonalt press på Israel for å løslate alle palestinske mindreårige fanger.

Okkupasjonens hverdag: Skolebarn skadd ved checkpoint i Hebron

Syv palestinske skolebarn fra Cordoba skolen i Hebron sendt til sykehus etter sammenstøt med israelske soldater og bosettere. 

Christian Peacemaker Team (CPT) melder at de om formiddagen tirsdag 11. oktober ble tilkalt til Cordoba barneskole i Hebron, etter uroligheter ved Checkpoint 56.

Checkpoint 56: Skolejente fra Cordoba-skolen granskes. To
soldater er alltid plassert her - fullt bevæpnet, inkl. hånd-
granat, sjokkgranat og tåregass. Til høyre, ved veggen,
 er passasjen lærerne kunne benytte inntil tirsdag.   

CPT er en av de internasjonale frivillige organisasjonene som arbeider for beskyttelse av utsatte palestinere på den okkuperte Vestbredden.

Godt voksne mennesker - de fleste av dem pensjonister- fra ulike land forsøker å gjøre hva det internasjonale samfunn ikke vil ta i: Gi sikkerhet for palestinere under okkupasjon.

Tirsdag morgen hadde den israelske hæren plutselig funnet ut at de skulle endre etablerte rutiner ved Checkpoint 56, som de fleste lærere og elever må passere for å komme seg til Cordoba skolen. Normalt må alle som passerer Checkpoint 56 gå gjennom en metall-detektor. 

De kvinnelige lærerne har blitt innrømmet unntak fra dette på sin daglige ferd til og fra skolen. De har fått benytte en såkalt «humanitarian gate» - en port ved siden av skuret med metall-detektoren.

- Nye rutiner. Alle må gjennom metalldetektoren – dere lærere også, lød meldingen fra soldatene i går. Lærerne protesterte, men til ingen nytte. Dermed startet de en spontan demonstrasjon og nektet å passere den militære kontrollposten. På skolen satt elevene og ventet på sine lærere.

Til slutt gikk de til checkpoint 56 for å se etter dem. Der hadde bosettere dukket opp. De gikk tydeligvis løs på barna, med det resultat at syv barn ble skadet og sendt til sykehus. Soldatenes rolle er ukjent, men normalt griper de aldri inn overfor dem - selv ikke når de plager palestinske barn. Deres mandat er å beskytte bosetterne. I Hebron er det ca 1500 soldater og 500 bosettere.

Plutselige endringer i etablerte rutiner, som foranlediget hendelsen i Hebron tirsdag, er ingen uvanlig situasjon på Vestbredden: De okkuperte skal aldri kunne falle til ro og føle seg trygge. Det som er tillatt den ene dagen, er ulovlig den neste. Uten forvarsel kan veier blokkeres med store sementblokker; plutselig kan et område bli militarisert og erklært for et «no go area»; nye checkpoint dukker opp og hindrer fri ferdsel; etc etc .

Ordren lærerne fikk denne tirsdags morgen ved checkpoint 56 inngår slik sett som del av et mønster okkupasjonsmakten følger i sin utøvelse av makt og kontroll. Krenkelser, maktmisbruk, overgrep - det er hverdagen for palestinerne under okkupasjon. I 44 år har det fått pågå til nå - ustraffet for overgriperen.

Utendørsundervisning ved Checkpoint 56: Ikke-voldelig
motstand mot okkupasjonsmakten. Foto: Lene Espelund

SISTE: Lene Espelund, som er ledsager i Hebron under EAPPI-programmet, opplyser på sin blog i kveld at undervisning nå drives utendørs ved Checkpoint 56, fordi lærerne fortsatt nektes å gå utenom metalldetektoren.

DRAMATISK UTVIKLING SØNDAG 16. OKT.: Cordoba-skolen stengt
Protesten fra lærere og elever ved Cordoba- skolen i Hebron som har pågått siden tirsdag, tok en dramatisk vending i søndag formiddag.

Om lag 20 soldater, pluss en gruppe politifolk, angrep elever og lærere med tåregass og det nye akustiske våpenet "The Scream". Deretter ble Cordoba-skolen stengt - ukjent for hvor lenge.

Dette skaper bekymring, fordi skolen har tidligere vært utsatt for hærverk av bosettere – bl.a. forsøkt satt fyr på. Nå som skolen er stengt fryktes det for at den vil bli ramponert igjen – evt okkupert av de svært aggressive bosetterne som bor i nabolaget.
For nærmere detaljer om søndagens hendelser, se hjemmesiden til International Solidarity Movement.

Fredsprisen: palestinernes tur

Norske medier «ser» ikke hvem som får prisen, uttalte Torbjørn Jagland i går. Forhåpentligvis mener han vi skal rette blikket mot Palestina og menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani……..


- Jeg er nesten litt forbauset over at norske medier ikke har sett dette. Hvis man følger med i virkelig internasjonale medier, er jo dette midt i bildet, sa Jagland to dager før prisen skal deles ut.


Menneskerettighetsasdvokat Raji Sourani i Gaza - verdig
kandidat til Nobels Fredspris. Får han endelig prisen i år?
Photo: Eddie Adams    

Etter 44 års brutal okkupasjon preget av apartheid og kolonisering, er tiden overmoden for å tildele Nobels Fredspris til en kandidat som kjemper for å fremme palestinernes rettigheter.

Det sier ganske mye om hvordan det abnormale har blitt normalisert når mediene overser det palestinske folks lidelser i forbindelse med Fredsprisen.  Ingen palestinske eller israelske menneskerettighetsaktivister er å finne på medienes og ekspertenes kandidatliste – selv ikke i en tid hvor det utspiller seg et internasjonalt politisk teater med USA og Israel i spissen for å hindre palestinsk medlemskap i FN.

Som okkupasjonsmakt hviler et spesielt ansvar på Israel. Løpende dokumentasjon fra bl.a. FN viser at brudd på ulike internasjonale konvensjoner er systematiske, uten tegn til å avta over tid og med fravær av straffereaksjoner fra det internasjonale samfunn.

Neglisjeringen av systematiske menneskerettighetsbrudd er i seg selv uakseptabelt, men gir i tillegg næring til økt rekruttering til politisk ekstremisme – noe som vil virke konfliktforsterkende og true freden, langt utenfor Midtøsten.

Uten en egen stat i ryggen, står palestinerne svakt mht til rettslig beskyttelse og mulighet for å kunne straffeforfølge overgriper i organer som f.eks den internasjonale straffedomstolen (ICC). De er rettsløse. Derfor er det viktig å støtte krefter på palestinsk og israelsk side som kan bidra til å styrke respekten for menneskerettighetene og rettssikkerheten for palestinerne.


Den palestinske menneskerettighetsadvokaten Raji Sourani vil være en verdig kandidat for Fredsprisen. Jeg hadde selv gleden av å møte ham i Gaza i 1987, mens jeg jobbet som nødhjelpskoordinator i Redd Barna. Han gjorde et uslettelig inntrykk.

Fra sitt bosted i Gaza har han drevet sitt utrettelige arbeid for menneskerettighetene helt siden slutten av 70-tallet. Han grunnla, og leder fortsatt, Palestinian Center for Human Rights, med base i Gaza. Det er en uavhengig organisasjon som dokumenterer menneskerettighetsbrudd, enten de begås av israelske eller palestinske myndigheter.

Sourani har fire ganger vært satt under administrativ forvaring av israelske myndigheter – slått og torturert - pga sitt menneskerettighetsarbeid. Han var adoptert som Amnesty International samvittighetsfange i 1985 og 1988. Han er styremedlem i International Commission of Jurists og visepresident i International Federation of Human Rights. I 1991 mottok han Robert F Kennedy Human Rights Award for sitt prinsippfaste og oppofrende arbeid for menneskerettighetene. Med andre ord; Raji Sourani er en opplagt kandidat også for Nobels Fredspris. 

Så – er det endelig palestinernes rettsløse situasjon som Jagland forsøkte å si Nobelkomiteen vil bidra til å rette søkelyset på i år?

Stemme fra det Andre Israel: Zohar Shapira

- Til å begynne med løp jeg etter barn som kastet stein. 12 år senere skjøt jeg over hodene på barn utenfor hjemmene deres.


Zohar Shapira. Photo: Dubi Roman 

Zohar Shapira (40) er lærer, bosatt i Tel Aviv. I 15 år tjenestegjorde han i den israelske hæren – en stund også som medlem i Israels militære toppkommando.

Under et natt-raid i en palestinsk landsby, gikk det opp for ham hvilken skade som ble påført barn som var fanget i konflikten. Han innså at han ikke lenger kunne være deltager i denne endeløse spiralen av hevn. Idag er han med i Combatants for Peace - en felles organisasjon for tidligere israelske soldater og militante palestinere. Teksten under er min oversettelse av hans egen beretning.


- Jeg tror ikke noen trenger å be meg om tilgivelse for noe, men jeg derimot, kunne ha behov for å be andre om å tilgi meg. Likevel; selv om jeg skulle bli tilgitt, vil jeg fremdeles måtte bære ansvaret for det jeg har gjort. Tilgivelse er svært viktig fordi det frigjør oss fra de mørkere sider ved det å være menneske. Når raseriet er borte, åpner hjertet seg og gjør det mulig å forstå andre.   

- Jeg vokste opp i en sionistisk familie, oppdratt med en overbevisning om at vi måtte forsvare landet vårt - ellers ville vi oppleve et nytt Holocaust. Bildet som ble prentet inn i meg var soldaten som i den ene hånden holdt sitt våpen, mens den andre var strukket åpent ut for å oppnå fred. Forestillingen jeg hadde var at så snart volden var over, ville fienden se på meg som en som skapte fred. Men det fungerer ikke slik. Du er enten en person som tyr til voldelige midler, eller en person som tror på ikke-vold og at fred bare kan oppnås gjennom dialog og tillit.   

- Selv som ung soldat kjente jeg på dette. Da jeg var hjemme på perm i helgene måtte jeg legge fra meg våpenet, for plutselig å skulle være den normale, følsomme meg igjen. Slikt skaper mange indre konflikter, og etter mange år i hæren blir det nesten umulig å tilbakestille seg til den personen du en gang var.  

- I løpet av mine år i hæren deltok jeg i hundrevis av militæroperasjoner – flere titalls på Vestbredden. Jeg ble fortalt at det var for å forsvare mitt folk. Til å begynne med trodde jeg på det. Men etterhvert innså jeg at i stedet for å forsvare landet mitt, var jeg med på å undertrykke det palestinske folk - og slik bidra til å svekke sikkerheten i selve Israel. 

- I begynnelsen av den andre Intifadaen økte antall selvmordsbomber. Under et besøk i Jerusalem gikk en bombe av bare hundre meter unna der jeg befant meg. Det var blod over alt og lufta var fylt av stank fra brente organer. Jeg hadde medisinsk trening fra hæren og hjalp til med å ta meg av en jødisk ortodoks gutt som var alvorlig skadet i hodet. Eksplosjonen berørte meg dypt. Så, en uke senere ble et hotell rammet av nok et terrorangrep. Mange ble drept. Som et direkte svar på dette startet regjeringen neste dag militæroperasjonen Shield of Defence.

- Men det som ble fremstilt som en selvforsvarshandling av israelere, ble av palestinerne kjent som Krigen mot Jenin. Jeg visste at dette ikke ville bringe fred. Jeg visste at det bare ville utløse enda en omdreining på hevnspiralen.      

- Vendepunktet for meg kom en dag jeg ledet min militære enhet inn i en liten landsby nær Nablus klokken 3 om natten. Oppdraget var å arrestere en mann vi mistenkte for å planlegge en selvmordsaksjon.  Vi tvang samtlige til å komme ut av huset – blant dem; en ung mor med en baby i armene og med sin 7 år gamle datter på slep. Så begynte plutselig den lille jenta å løpe mot meg. I løpet av sekunder måtte jeg avgjøre om jeg trodde hun hadde til hensikt å sprenge seg selv i lufta, eller om hun bare var en redd unge som ble vettskremt av oss soldater. Jeg skrek mot henne at hun skulle stoppe. Hun fortsatte å løpe mot meg. Jeg begynte å skyte - rett over hodet hennes. Hun stanset umiddelbart - "frøs" helt. I et kort glimt hadde vi øyekontakt. Det var et skjellsettende øyeblikk – ikke en konfrontasjon mellom soldaten og hans fiende, men et møte mellom to mennesker som så på hverandre.

- Der og da visste jeg at selv om jeg ikke hadde rammet jenta fysisk, hadde jeg begått en forferdelig forbrytelse. Jeg hadde skadet henne psykisk for resten av livet. Da spurte jeg meg selv: - Hvordan kan jeg fortsette å rettferdiggjøre handlinger som innebærer drap og lemlestelse av barn? Hvis jeg ikke stopper nå, vil jeg bli sugd inn i en spiral av hevn.     

- Ved første møte med Combatants for Peace var jeg veldig skeptisk. Jeg fryktet for mitt eget liv da jeg passerte den grønne linjen og entret palestinsk territorium, uten militær beskyttelse. Jeg hadde jo blitt fortalt at palestinerne tilbringer mesteparten av tiden med å lage bomber. Men jeg fant snart ut at de palestinerne jeg møtte var like redde for meg som jeg var for dem. De fortalte meg senere at de trodde jeg kom fra det hemmelige politiet.  

- Til å begynne med var vi mistroiske overfor hverandre. Jeg nølte med å fortelle hva jeg hadde vært med på som soldat. Men litt etter litt fikk vi i gang dialogen, og snart innså vi at vi alle sammen ønsket å leve i fred og å anerkjenne hverandre som mennesker. I dag innser vi at selv om dette ikke er tilstrekkelig for å løse konflikten, vil hevnaksjoner uansett ikke bringe oss videre. Vi representerer et lite glimt av lys i mørket, men jeg tror at en dag vil dette lyset skinne og gjøre oss i stand til å se en annen del av himmelen.
(Oversettelse: Kjetil Nilsen)
Originalartikkelen