«Jesus ville blitt lynsjet av palestinere …»

En tankevekkende og talende illustrasjon på israelske myndigheters holdning overfor palestinere, stod å lese i nettutgaven av avisa Irish Times igår.

Avisa kunne avsløre (17.12.12) at den israelske ambassaden i Irland tidligere på dagen hadde postet følgende «julehilsen» på sin Facebook-side, sammen med et illustrerende bilde av Jesus og jomfru Maria:

Kopi av ambassadens FB-side før den ble slettet. 

"A thought for Christmas...If Jesus and mother Mary were alive today, they would, as Jews without security, probably end up being lynched in Bethlehem by hostile Palestinians.
Just a thought…...."

Irish Times kontaktet ambassaden, og fikk opplyst at kun enkelte ansatte ved ambassaden kan legge ut meldinger på Facebook.

Dermed ble det samtidig indirekte bekreftet at meldinger som postes i denne kanalen ikke er tilfeldige utspill fra hvem som helst.  

Det hører med til historien at da ambassaden fikk bekreftet at avisen planla å lage en sak om dette, fant de utsendte diplomatene plutselig ut at de så seg best tjent med å fjerne meldingen fra Facebook.

Den ble så etter en stund erstattet med en beklagelse: «Apologies to anyone who may have been offended».Beklagelse? Som den israelske spaltisten - og tidligere chief editor i avisa Haaretz - Ami Kaufman, uttrykte det: - 'May have offended?' De kan ikke en gang unnskylde seg på en verdig måte.

Det israelske utenriksdepartementet nektet å kommentere Facebook-utspillet overfor The Irish Times.     

SE:
http://www.irishtimes.com/newspaper/breaking/2012/1217/breaking53.html?via=mr

 

Et jubileum med bismak

Ledsagerprogrammet i Palestina og Israel markerte nylig sitt 10-års jubileum. Det maner til ettertanke.

Verdensamfunnet svikter: I 10 år har ledsagere
forsøkt å gi beskyttelse til rettsløse okkuperte
palestinere. 

Jo, det er god grunn til å gratulere EAPPI – eller Ledsagerprogrammet - med jubileet. Jeg hadde selv gleden av å delta på markeringen i Jerusalem.

Men det er et jubileum med en viss bismak, og med et tragisk og sørgelig bakteppe. Programmets eksistens er berettiget, men avslører egentlig det internasjonale samfunns fullstendige neglisjering av rettighetene til mennesker som lever under brutal okkupasjon – fortsatt etter 45 år.

Palestinernes rettssikkerhet – fra de nyfødte spedbarn til samfunnets eldste – er truet hver dag av okkupasjonsmakten. Men aldri hører vi vestlige politikere snakke om behovet for å trygge deres sikkerhet. De ser en annen vei. Det er der Ledsagerprogrammet kommer inn og fyller et sikkerhetsvakuum og imøtekommer rop om hjelp.

Vanlige mennesker i alderen 24 – 75 år, med ulik bakgrunn, fra alle verdensdeler, troende og ikke-troende – påtar seg oppgaven med å forsøke å beskytte sivile mennesker mot overgrep fra okkupasjonsmakten Israel, ved sitt blotte nærvær. Utrustningen består ellers av blokk og blyant, kamera og mobiltelefon.

Et av de mest utsatte stedene er den lille landsbyen Yanoun på Vestbredden, mellom Ramallah og Nablus. Landsbyen, med ca 40-50 mennesker, hvorav halvparten barn, har levd i mange år under konstant frykt for overgrep fra bosettere og soldater. Blant disse utsatte menneskene - enkle, fredelige bønder - bor et EAPPI-team på 5- 6 personer. Minst to internasjonale ledsagere er til enhver tid tilstede i landsbyen – 24 timer i døgnet, 364 dager i året. Det sier det meste. Landsbybeboerne kan med andre ord aldri overlates helt til seg selv.

Behovet for beskyttelse av sivile under israelsk okkupasjon er ikke blitt mindre i disse 10 årene – snarere tvert imot. Vestbredden framstår i dag mer og mer som et israelsk diktatur, styrt etter militære lover - dvs preget av uforutsigbarhet, krenkelser, brutalitet, vold, rettsløshet. I fjor ble EAPPI-programmet utvidet fra seks til syv parallelle team på Vestbredden.  

Jo, det er grunn til å gratulere med EAPPI-jubileet og hylle alle de frivillige som stiller opp år etter år for å gi beskyttelse til mennesker under okkupasjon. Men samtidig; Ledsagerprogrammet illustrerer verdenssamfunnets svik og manglende vilje til å ta i bruk politiske virkemiddel for å beskytte de okkuperte. Ikke bare det; man lar israelske myndigheter ustraffet få fortsette den ulovlige okkupasjonen med sine overgrep og brudd på internasjonal humanitærrett.

Natan Blanc - israelsk militærnekter

Nittenårige Natan Blanc fra Haifa, møtte søndag 2.12.12 opp i innrulleringsleiren i Tal-hashomer for nok en gang å erklære at han nektet å gjøre militærtjeneste i den israelske hæren. Da ble han for andre gang idømt en dom på 20 dagers fengsel –  flere er i vente. I sin begrunnelse for å nekte, skrev Natan:

- Jeg begynte å tenke på å nekte militærtjeneste i den israelske hæren, under den såkalte Operasjon «Støpt Bly» (Cast Lead) i Gaza i 2008/09.

- Bølgen av aggressiv militarisme som feide over landet den gang; hatytringene som kom til uttrykk; og de meningsløse uttalelsene om å utrydde terror og å skape en avskrekkingseffekt, var de viktigste årsakene som til slutt førte til beslutningen om å nekte militæret.          

- I dag - etter fire år fylt med terror; fravær av politisk prosess og fredsforhandlinger; og uten ro i Gaza og Sderot – er det tydelig at Netanyahu, akkurat som Olmert før ham, ikke er interessert i å finne en løsning på problemene, men snarere bidrar til å forlenge dem.

- Slik de vurderer det, ser de ikke noe galt i at vi iverksetter en «Cast Lead 2»-operasjon hvert tredje eller fjerde år (og deretter 3, 4, 5 eller 6). Vi vil snakke om avskrekking; vi vil drepe noen terrorister; liv kommer til å gå tapt på begge sider; vi kommer til å berede grunnen for mer hat hos nye generasjoner på begge sider.     

- Som folkets representanter, føler de seg ikke forpliktet til å presentere sine framtidsvisjoner for landet, men fortsetter sin blodige politikk - uten noen ende i sikte.  Men vi som innbyggere og medmennesker har en moralsk plikt til å nekte å delta i dette kyniske spillet.

Klok ungdom - uansvarlige politiske ledere

Så klokt og ansvarlig kan en 19-årig israelsk ungdom uttale seg. Hans reflekterte holdning står imidlertid i skarp kontrast til flere av landets regjeringsmedlemmer, som f.eks. Innenriksminister Eli Yishai. Under krigshandlingene nylig, krevde han at Gaza skulle bombes tilbake til middelalderen. Viseforsvarsminister Matan Vilnai fulgte opp og ropte på en endelig løsning, i form av «shoa» - et Holocaust rettet mot befolkningen i Gaza.

Uansvarlige politikere går fri, men unge Natan må i fengsel, fordi han nekter å gjøre militærtjeneste. Fengselsstraffen vil bli splittet opp. Nå sitter han i fengsel for andre gang. Flere vil følge, og til slutt vil muligens den samlede straffen utgjøre ett og et halvt år, slik den gjorde for en annen modig ung israelsk militærnekter Jonathan Ben-Artzi - nevø av statsminister Benjamin Netanyahu.

Verneplikt

Israel har verneplikt – med tre års militærtjeneste for gutter fra de er 18 år; to års militærtjeneste for jenter. Verneplikten omfatter den jødiske befolkningen – som utgjør ca 80% av innbyggerne. I tillegg omfatter den druserne – en arabisktalende minoritet som utgjør omtrent 125.000 innbyggere - og tsjerkessere, en liten sunnimuslimsk minoritet (ca. 4.000) som opprinnelig kommer fra det nordlige Kaukasus. En egen militærkontingent eksisterer også for beduiner. De kan gjøre frivillig militærtjeneste.

Det å fritas for militærtjeneste, er ikke lett i Israel.  Kun nekting på rent pasifistisk grunnlag godtas, mens fritak på samvittighetsgrunnlag, kun tilgodesees ortodokse jøder. Den israelske organisasjonen New Profile er svært kritisk til militariseringen av det israelske samfunn, og gir bistand og råd til unge som ønsker å nekte militæret.

For øyeblikket er organisasjonen i myndighetenes kritiske søkelys. Det hører med til historien at hæren får innpass i skolene overfor ungdommer i 16 års alder – nærmest for en slags sesjonsvirksomhet. New Profile er derimot nektet tilgang til skolene med sin informasjonsvirksomhet.

De som vil sende noen støttende ord til Natan Blanc, kan det gjøres via New Profile: 

messages2prison@newprofile.org eller  Nathanbl@walla.com

OPPDATERING:
Etter soning av sin dom på 20 dager, ble Natan lørdag 22. desember 2012 umiddelbart fremstilt på ny for en militær domstol i innrulleringsleiren Tal-hashomer. Det resulterte i at han ble fengslet for tredje gang - idømt en dom på 14 dager.

Okkupanten vil vandalisere Oljeberget

Israels regjering har funnet ut at landet trenger et nytt militærakademi. Hvor er det mer naturlig å legge det enn …... nettopp; på toppen av Oljeberget.

Motiv fra Oljeberget, med utsyn mot Gamlebyen i Jerusalem.
Bildet skal være er tatt tidlig på 1920-tallet.  

Det var i midten av oktober de vanvittige byggeplanene ble kjent. Innenriksdepartementet og Jerusalems Regional Planning Committee annonserte da sin beslutning om å «beleire» Oljeberget.

Riktignok med stor respekt for byråkratiske byggeforskrifter, ble det samtidig opplyst at eventuelle innsigelser mot vandaliseringen måtte meldes innen 60 dager – det vil si medio desember.

Det er intet diskret, beskjedent bygg okkupasjonsmakten har til hensikt å reise på Oljeberget, nær den palestinske bydelen A-Suwane og den illegale bosettingen Beit Orot: Gigantanlegget er prosjektert med en bygningsmasse på tilsammen 41.480 m². Inngrepene vil derfor bli meget omfattende, både over og under jorda - bl.a. vil enkelte av byggene ha 5 etasjer under bakken.

Det planlagte militærakademiet skal fungere som opplæringssenter for høyere offiserer i hæren og i sikkerhetstjenesten. Myndighetene vil nå ha omverden til å tro at toppen av Oljeberget er det mest egnede (og naturlige?) sted å legge denne aktiviteten.

Oljeberget har sin spesielle betydning, ikke bare innen kristendommen, men også innen islam. I tillegg finnes her en jødisk kirkegård som kan spores 3000 år tilbake i tid – visstnok verdens eldste. Det omfattende inngrepet som byggingen av militærakademiet innebærer, har derfor provosert mange, på tvers av religiøse skillelinjer.

Realiseringen av prosjektet vil dessuten innebære nok et brudd på Folkeretten fra israelske myndigheters side, ettersom Oljeberget ligger på okkupert område – i dette tilfellet i det ulovlig annekterte Øst-Jerusalem.

Se Peace Now

 

 

Okkupasjonens tvillingbror

Okkupasjon og kollektiv avstraffelse er tvillingbrødre.

Okkupanten – enten han er kristen, buddhist, hindu, kommunist, nazist, muslim eller…… jøde – vet at de okkuperte ikke finner seg i å leve under okkupasjon. Derfor blir de okkuperte oppfattet som en konstant «sikkerhetstrussel». De blir «Fienden» - en kollektiv fiende.

- Hvordan straffer man så en kollektiv fiende? Svaret gir seg selv ut fra okkupasjonens logikk….

Fotballtrøya til Ahmed Younis Khader Abu Daqqa. Den 13 år
gamle gutten ble skutt av israelske soldater 8. november
mens han spilte fotball med gutta. Ahmed stod i mål. 

Israel har okkupert Vestbredden og Gaza siden 1967-krigen, med utstrakt bruk av kollektiv straff.

Gaza er fortsatt de facto okkupert - tross uttrekking av israelske tropper i 2005. Israel har full militær kontroll på land, til vanns og i luften over Gaza - et fremmed territorium. Det er okkupasjon.

Alle okkuperte blir truende fiender – eller terrorister/potensielle terrorister, om man vil. Derfor bør det ikke overraske når Israels innenriksminister Eli Yishai under krigshandlingene nylig krevde at Gaza skulle bombes tilbake til middelalderen.

Viseforsvarsminister Matan Vilnai fulgte opp og ropte på en endelig løsning i form av «shoa» - et holocaust rettet mot befolkningen i Gaza. Den usiviliserte, rå ordbruken fra disse regjeringsmedlemmene illustrerer okkupantens perspektiv og fiendebilde.

- Hva med den israelske hærens (IDF) påståtte «omsorgsfulle» behandling av sivile - fremstilt som verdens mest humanitære militærmakt, av enkelte? Problemet med denne påstanden er at IDF ikke opererer med begrepet «sivile» i omtale palestinere. Sannsynligvis fordi sivile under okkupasjon og i væpnede konflikter er beskyttet av Folkeretten. En beskyttelse Israel ikke vil innrømme dem, og åpenbart ikke aksepterer. Det viser de høye sivile tapstallene; valg av våpen og ammunisjon; militærstrategi; samt mange eksempler på forsvarsløse barn, fiskere, bønder skutt av israelske soldater fra 1967 helt fram til det siste.

Senest 28. september ble fiskeren og småbarnsfaren Fahmi Saleh Fahmi Abu Riash (22) skutt og drept mens han fisket, ikke langt fra land. 13-årige Ahmed Younis Khader Abu Daqqa ble skutt og drept av israelske soldater 8. november, mens han spilte fotball med gutta.

Under rettssaken som foreldrene til Rachel Corrie reiste mot den israelske stat etter at hun ble overkjørt og drept av en militær bulldoser i Gaza i 2003, hevdet en av de israelske offiserene som vitnet at «det finnes ikke sivile i krig». Og han fulgte opp med å si like ut at «Hæren er i krig med alle i Gaza». Skillet mellom stridende og sivile er mao suverent opphevet av israelske myndigheter. Slik «rettferdiggjøres» kollektiv avstraffelse – stikk i strid med Folkeretten.

Ytterligere en fersk illustrasjon på dette: Etter de siste krigshandlingene twitret IDFs talskvinne Avital Leibowich om antall drepte palestinere, og kategoriserte dem i «militante» og «ikke-involverte» (uninvolved). Igjen; begrepet «sivile» er ikke-eksisterende i IDFs krigsretorikk. (Se NRK-nyheter)

David Ben Gurion – selveste landsfaderen – så det katastrofale på lang sikt, dersom Israel skulle velge å beholde de okkuperte områdene etter 67-krigen, og advarte sterkt mot det. Han ble dessverre ikke hørt – til israelere og palestineres ulykke.

Ronaldo gir €1,5 mill. til barn i Gaza

Støtten fra Real Madrid stjernen tilsvarer omkring 11 mill. kroner - og dette er ikke første gang fotball-ikonet har donert midler til barn i Gaza.

Cristiano Ronaldo med gull-støvelen som nå
vil bidra til å hjelpe skolebarn i Gaza

I fjor la Cristiano Ronaldo ut de fleste av sine fotballsko til salgs på auksjon i regi av Real Madrid Foundation. Inntektene fra auksjonen var øremerket støtte til skoler i Gaza.

Den portugisiske stjernespissen har denne gangen bl.a. skjenket æresprisen Golden Boot som han mottok i 2011, til Real Madrid Foundation. De kunne dermed legge gullstøvelen ut på auksjon, til inntekt for vanskeligstilte skolebarn i Gaza.

Ifølge tilgjengelige opplysninger, skal Real Madrid Foundation ha bidratt til finansiering av bygging av 167 skoler i 66 land.

 

En annen stemme fra Sderot

Nomika Zion i Other Voice, bosatt i Sderot, er svært kritisk
til egen regjerings politikk overfor medmenneskene i Gaza.
Photo: Kjetil Nilsen 

Other Voice kaller de seg og har tilhold i grensebyen Sderot. Disse jødiske stemmene står for helt andre holdninger enn det som kommer til uttrykk i den israelske regjerings blodige jernneve-politikk. Nå roper de ut.

I motsetning til sitt lands politiske hauker - anført av Netanyahu, Barak og Lieberman - evner disse hardt prøvede innbyggerne å se lidelsene hos sine palestinske brødre og søstre på den andre siden av grensegjerdet.

De betrakter dem som medmennesker, og nekter å være med på dehumaniseringen og demoniseringen av palestinerne. I flere år har de arbeidet for folk-til-folk kontakt over grensegjerdet, og kjemper for godt naboskap og dialog i hele regionen.

Other Voice har sendt en klar melding til landets statsminister og forsvarsminister:

Til:
Statsminister Benyamin Netanyahu
Forsvarsminister Ehud Barak

Vi – medlemmer av Other Voice, bosatt nær grensen til Gaza - ber den israelske regjering om å slutte med å leke med våre liv, og umiddelbart inngå samtaler med Hamas-regjeringen i Gaza!

Vi er lei av å være skyteskiver i et politisk spill.

Raketter og bomber beskytter oss ikke. Disse krigsutspillene har vært prøvd tidligere, og både den israelske og palestinske befolkningen har betalt en høy pris, i form av lidelser og tap av liv - og fortsetter å gjøre det. Nå er tiden inne for å inngå langsiktige avtaler som kan sikre at innbyggerne på begge sider av grensen kan få leve normalt. 

For spørsmål og nærmere kontakt: Dr. Julia Chaitin, jchaitin@urim.org.il I tillegg, har Other Voice tatt initiativ til en underskriftskampanje, der de appellerer så mange som mulig om å skrive under på oppropet: STOP the Israel/Gaza violence.

I går kom følgende melding fra en av organisasjonens femste talskvinner, Nomika Zion:

Dear friend!

Please pass on this message from Other Voice to people in your network!

And you are most welcome to sign the petition - both were written on 26 Oct 2012, two weeks before the war.

Hope for better days,

Nomika Zion

Oppropet: STOP the Israel/Gaza violence.

Med slike stemmer i det israelske samfunn, finnes det håp. Vi bidrar mer enn gjerne til å spre budskapet fra Monika Zion og hennes allierte. Måtte de bli hørt......   

Taushetens forbrytelse

- Måtte dette Tribunalet bidra til å hindre taushetens forbrytelse, uttalte den britiske filosof Bertrand Russell da han i 1966 tok initiativ til å granske krigsforbrytelser i Vietnam. Samme ånd er nå videreført i Russell Tribunal on Palestine.

Bertrand Russell (1872-1970). Britisk
filosof, logiker, matematiker og pasifist. 

Russell-Tribunalet har ingen legal status, men fungerer som en slags «folkets domstol» - et samvittighets-tribunal.

Formålet er å sette søkelys på overgrep og forbrytelser mot Folkeretten som ikke blir håndtert av internasjonale domstoler, eller som blir neglisjert og møtt uten straffetiltak, pga manglende politisk vilje i det internasjonale samfunn.

Det var nettopp på et slikt grunnlag The Bertrand Russell Foundation i 2009, besluttet å etablere et eget Russell Palestina Tribunal, bl.a. etter forslag fra israelske Nurit Peled (mor til en jente som ble drept av en selvmordsbomber) og palestinske Leila Shahid. Tribunalet skal granske brudd på Folkeretten som rammer den palestinske sivilbefolkningen - som for øvrig er frarøvet mulighet til selv å forfølge overgrepene i internasjonale rettslige fora, slik selvstendige stater kan.

Denne helgen – lørdag 6. og søndag 7. oktober – er Russell Tribunalet samlet i New York. Tribunalets hovedbudskap er å løfte fram Folkeretten som utgangspunkt og veiviser for løsning av Israel-Palestina konflikten. I tråd med dette, vil overgrep og systematiske brudd på Folkeretten bli belyst og fordømt i full åpenhet for det internasjonale samfunn.

Hvem har ansvar for at Israel uhindret har kunnet opprettholde okkupasjonen i 45 år, er spørsmål som vil bli drøftet. Likeledes; hvorfor har ikke de utallige FN-resolusjonene vedtatt de siste 65 år blitt iverksatt - fra Resolusjon 181, av 29. november 1947, om Palestinas delingsplan, til Resolusjon ES-10/15 av 20. juli 2004, som stadfestet dommen fra International Court of Justice (ICJ) av 9. juli 2004 der bygging av Muren på palestinsk område ble erklært Folkerettsstridig.

Tribunalets møte i New York er det fjerde i rekken. Tematisk vil denne samlingen fokusere på de historiske årsaker til konflikten, samt se på hvordan FN og USA har bidratt til å hindre palestinsk selvråderett. Møtet kan følges direkte via internett. 

Russell Tribunalet er satt sammen av fremtredende personer fra ulike land, inkludert Israel. Både akademikere, skribenter, kunstnere, tidligere statsledere og internasjonalt kjente politikere, to tidligere FN-Generalsekretærer m.m

En av de som nylig har sluttet seg Tribunalet, i tillegg til Alice Walker og Angela Davis, er Roger Waters – en av grunnleggerne av Pink Floyd, ikke minst kjent for albumet og filmen The Wall. Her begrunner han sitt engasjement for palestinernes frihetskamp.  

Lennon Ono Fredspris til Rachel Corrie

Rachels foreldre Craig og Cindy Corrie har akseptert æresbevisningen, og vil neste uke motta den spesielle fredsprisen fra Yoko Ono, på sin avdøde datters vegne.

Prisseremonien vil finne sted i Reykjavik på Island, den 9. oktober. Datoen er ikke tilfeldig valgt; dette er nemlig John Lennons fødselsdag. I år ville han ha fylt 72 år.  

Yoko Ono, enken etter den gamle Beatles-legenden,
har innstiftet en egen fredspris i parets ånd.

Lennon Ono Grant for Peace har blitt delt ut annet hvert år, siden Yoko Ono innstiftet den i 2002.
Den gang var det israelske Zvi Goldstein og palestinske Khalil Rabah som mottok prisen på $50.000 for sitt «kreative og inspirerende engasjement i en atmosfære preget av krigslignende tilstand».

Yoko Ono har merket seg dommen som falt i en israelsk domstol i Haifa i slutten av august. Den innebar en blank avvisning av søksmålet som Rachel Corries foreldre reiste mot den israelske stat som ansvarlige for datterens død. Dommeren uttalte sågar at den 23 årige fredsaktivisten kun hadde seg selv å takke for sin egen død, etter å ha blitt kjørt over og drept av en pansret militær bulldoser.  

Rachel Corrie vil bli hedret sammen med fire andre prisvinnere: 

- den russiske samfunnskritiske rockegruppa Pussy Riot; 

- forfatter og aktivist John Perkins – kjent for sin kamp mot korrupsjon og kritikk av vår tids økonomiske system; 

- nå avdøde forfatter og skribent Christopher Hitchens – kjent for sin skarpe kritikk av organiserte religioner som primærkilde for hat og konflikt i verden;

- og en siste prisvinner som holdes hemmelig til dagen da prisen skal deles ut.   

Som ledd i seremonien på Reykjavik 9. oktober, vil tenning av en lysende IMAGINE PEACE TOWER finne sted kl. 20:00, islandsk tid (kl 22:00 norsk tid). På dette tidspunkt inviterer Yoko Ono så mange som mulig, hvor enn de befinner seg i verden, til å delta sammen med henne på sin egen måte i en hyllest til all verdens fredsaktivister – de som har gått bort; de nålevende; og de fremtidige.

Israelske soldater banket opp 14-åring

Han ble sendt ut av moren for å kjøpe melk. Da han omsider kom hjem var han forslått av soldater; hadde vært gjennom et 6 timers politiforhør - og i januar må han møte for en militær domstol.

Israelsk statlig propaganda påstår at palestinske barn blir manipulert via skolebøker og TV-programmer til å hate. Men i den grad palestinske barn preges av hat, er ingen flinkere til å framprovosere det enn okkupasjonsmakten selv. 

 Said Ali (14) - fengselsdom ventes i januar.
Foto: Ma'an 

Tirsdag 28. august så vi eksempel på det igjen. 14-årige Said Ali Qabalawi fra Abu Dis i Øst-Jerusalem ble da bedt av moren om å gå i butikken for å kjøpe litt melk. 

Ettersom de var utsolgt hos den lokale butikken, stakk Said lenger ned i gaten til den neste. Det var da det skjedde. Plutselig var han omgitt av soldater som tydeligvis jaktet på «ulydige» okkuperte innbyggere.

- Jeg var omringet av soldater og begynte å løpe. Så hoppet jeg over en mur, men der kom jeg ikke lenger. Soldatene tok meg igjen, og gikk til brutalt angrep. De slo meg med geværkolbene; sparket meg; og rev opp klærne mine. Hvorfor de gjorde det, aner jeg ikke, sier Said til Ma'an News.        

Han forteller videre at en av soldatene slepte ham etter seg til en militærbase i nærheten. Der fortsatte soldatene å slå den forsvarsløse gutten, mens de beskyldte ham for å ha kastet stein. Noe han hele tiden benektet.

- Noen av soldatene spyttet på meg. Andre sa stygge ting om meg. Jeg ble slått i magen også – der jeg nylig har hatt en operasjon, så slagene gjorde veldig vondt , forteller Said.

Etter den brutale behandlingen på militærbasen, ble Said tatt med til politistasjonen i den store bosettingen Ma'ale Adumim. Der ble han forhørt og holdt i 6 timer – «selvsagt» uten advokat til stede. Mot en kausjon på ca 800 kroner ble han løslatt, med beskjed om at han vil bli fremstilt for en militær domstol den 30. januar. Som kjent dømmes palestinere – inkludert barn - på den okkuperte Vestbredden etter militære lover, mens bosetterne dømmes etter israelsk sivil rett.

"Alt må gjøres for å beskytte barn mot vold".
Said, etter møte med okkupasjonsmakten.
Foto: Ma'an  

Det Said har vært igjennom, og det som venter ham etter rettsmøtet i militærdomstolen i januar, er på ingen måte enestående. Ca. 700 mindreårige palestinere fengsles årlig.

Krenkelsene av internasjonale konvensjoner som beskytter barns juridiske rettigheter skjer kontinuerlig og helt åpenlyst av israelske myndigheter – både under arrestasjon; under forhør; i retten; og i fengslene. Dette er en type facts on the ground som vies altfor lite oppmerksomhet av det internasjonale samfunn.   

Kanskje bør den israelske regjering ta en gjennomlesning av hva den har publisert på utenriksdepartementets egen hjemmeside om behandling av barn:

"Det er tragisk og beklagelig med ethvert barn som lider, og Israel mener at alt må gjøres for å beskytte alle barn mot vold - både israelske og palestinske."   

Hvis den israelske regjering virkelig mener dette, er tiden overmoden for å se kritisk på sin egen brutale og respektløse behandling av barn under okkupasjon. 

                                                                             ooooooOOoooooo

Se den israelske organisasjonen B’Tselems  omtale av saken  
   
Se innslag med Said Ali fra TV-kanalen Al Jazeera:

                                                                               

For sannhet og rettferdighet

Hun ble brutalt kjørt over og drept av en militær bulldoser i Gaza i 2003. Tirsdag 28. august faller dom i saken Rachel Corries foreldre har ført mot den israelske stat.

I ni år har Craig og Cindy Corrie kjempet for å få fram sannheten om drapet på deres datter, og at rettferdigheten skal seire. I 2005 besluttet de å gå til sivilt søksmål mot den israelske stat, etter å ha erfart en mangelfull og lite troverdig gransking av omstendighetene omkring Rachels død fra israelske myndigheters side.    

Craig og Cindy Corrie kjemper fortsatt for rettferdighet
etter drapet på sin datter i 2003.  Foto: Kjetil Nilsen  

Den amerikanske fredsaktivisten Rachel Corrie var bare 23 år da hun regelrett ble kjørt over av en israelsk militær bulldoser av typen Caterpillar D9-R, 16. mars 2003. Det skjedde mens hun ved ikke-voldelig motstand forsøkte å hindre grusing av palestinske hjem i Rafah – helt sør på Gaza-stripen.

- Rettssaken er kun et lite skritt på veien i den kamp vår familie har ført i nærmere ti år for sannhet og rettferdighet, sier Craig Corrie i en pressemelding sendt ut før domsavsigelsen tirsdag.

Når dommer Oded Gershon leser opp dommen i Haifa District Court, er det ventet at den israelske hæren vil frikjennes for ansvar. Det har ligget i luften hele tiden.

- Det overveldende bevismaterialet som er ført for retten, understreker at man har å gjøre med et system uten ansvarlighet og tillit, tilføyer Rachels far.

I et møte Corrie familien hadde med den amerikanske ambassadøren Dan Shapiro i Tel Aviv for to uker siden, kom det fram at USA ser svært kritisk på granskingsprosessen.

- Men til tross for at den amerikanske regjering har konkludert at den israelske hærens egen gransking verken var grundig, troverdig eller åpen, stiller den seg likevel bak dette systemet, fastslår Craig Corrie.       

'Skyt for å drepe'
Vitneavhør som har vært gjennomført under rettsaken, har avslørt alvorlig svikt i kommandolinjene i den israelske hæren – spesielt i forhold knyttet til drap av sivile og ødeleggelse av sivil eiendom.    

- Til tider har det vært tøft å høre på vitnene fra den israelske hæren, innrømmer Craig Corrie. – Mens soldater uttalte at de så på Rachel og hennes venner i International Solidarity Movement som ikke-voldelige demonstranter, hevdet deres overordnede offiserer under ed at det ikke finnes sivile i en krig, og at hæren er i krig med alle i Gaza.

– Den dagen Rachel ble drept, skrev Deputy Battalion Commander i sin log at ordren var å ‘skyte for å drepe’ enhver som befant seg i grenseområdet mellom Gaza og Egypt. Han bekreftet dessuten i retten at dette området stadig ble utvidet til neste rekke av palestinske bolighus i Rafah by. Under hele rettssaken ble forøvrig betegnelsen «terrorist» brukt av hærens vitner om enhver palestiner i Rafah, hevder Craig Corrie..   

Domsavsigelsen skjer tirsdag 28. August kl 08:00 norsk tid, og blir etterfulgt av en pressekonferanse med Corrie familien og deres advokat Hussein Abu Hussein. For oppdatering, se Rachel Corrie Foundation for Peace and Justice.

Relatert: Rachel Corries foreldre kjemper videre


Siste (28. august): DOM ER FALT
- Jeg avviser anklagen. Det finnes ikke grunnlag for å kreve oppreisning fra staten, var dommer Oded Gershons konklusjon under domsavsigelsen i Haifa i morges.

- Et beklagelig uhell, omtalte han drapet som. Samtidig påstod han at soldatene hadde gjort sitt ytterste for å holde folk unna området.

- Men hun (Rachel) fjernet seg ikke - slik ethvert tenkende menneske ellers ville ha gjort, var dommerens siste stikk til foreldrene etter den 7 1/2 år lange rettsprosessen.

Rachels mor oppsummerte frikjennelsen av den israelske hæren på denne treffende måten: - En sørgelig dag - ikke bare for vår familie - men også for menneskerettighetene, for menneskelighet, for lov og rett og for landet Israel.  

Se pressemelding fra Corries advokat.  

- Hvor er rettferdigheten?

Bestefaren ble fordrevet. Faren ble fordrevet. Nå er det Nassers tur. Historien gjentar seg for palestinerne.

Israelske menneskerettighetsorganisasjoner sendte før helgen ut en appell om å støtte det truede palestinske jordbrukssamfunnet Susya, sør på Vestbredden. Fredag 22. juni oppfordres folk å dra til Susya for å støtte sine palestinske brødre og søstre i kampen mot bulldosernes totale utslettelse av samfunnet deres. Slagordene taler sitt tydelige språk:

- Nei til den 5. rasering av Susya.
- Nei til fordriving av mennesker fra sine hjem og telt.
- Nei til den gradvise fordriving av palestinere ut av Vestbreddens C-område. [utgjør 61% av Vestbredden, og står under israelsk militær administrasjon]

Kvinne med sine eiendeler etter at hjemmet i Susya ble
rasert av israelske myndigheter i 2011.

Initiativet til solidaritetsaksjonen kommende fredag kom etter at den israelske hæren onsdag 13. juni utstedte flere rivningsordrer som omfattet boligtelt, inngjerdinger for dyr, cisterner, solcellepanel – alt. Susya skal totalutslettes.

Det skremmende er at raseringen ikke er en isolert, enkeltstående hendelse. Det inngår tvert i mot som brikke i det som helt tydelig avtegner seg som en systematisk etnisk rensing på Vestbredden under den israelske okkupasjonen.

Israelske myndigheter vil annektere mest mulig av Vestbredden og innlemme det i Israel – men tydeligvis uten palestinerne som bor der i dag. Ved en kombinasjon av bruk av rå makt og formalistiske byråkratiske knep, skal de fordrives fra sine hjemplasser og tvinges inn i innbyrdes isolerte, kontrollerbare enklaver.    

Nylig publiserte en av beboerne i Susya sin sterke livshistorie i en artikkel i den hebraiske-språklige nettversjonen av israelske YNet News, der han henvender seg der til israelske lesere:

Mitt navn er Nasser Nawaj’ah. Jeg er 30 år gammel. Min mor fødte meg i en hule i Susya El-Kadis. Dere vil forbinde navnet Susya med en jødisk bosetting i South Hebron Hills, men Susya er en palestinsk landsby som eksisterte før etableringen av staten Israel.

Navnet mitt fikk jeg etter bestefar. Han var blant dem som ble fordrevet fra en landsby nær Arad i det som nå er det sørlige Israel. Da de ble forvist, var min far ennå bare en liten gutt. Bestefar bar ham i sine egne armer til de nådde fram til slektninger som bodde i Susya El Kadis. En dag håpet de å kunne vende hjem igjen til sin egen landsby – men nå er bestefar død. Han fikk aldri se hjemtraktene igjen.    

Nasser Nawaj'ah - er det han som med sin sønn i armene
skal fordrives nå? (Foto: Kjetil Nilsen)  

Fordrevet som 4-åring
Året etter at jeg ble født, i 1983, ble den illegale bosettingen Susya etablert. I 1986, etter at israelske arkeologer mente de hadde funnet spor etter en synagoge i landsbyen vår, ble vi fordrevet enda en gang. Da var jeg 4 år. Mens min far bar meg vekk i sine armer, raserte israelske bulldosere hjemmene våre og blokkerte de gamle hulene.

Vi slo oss ned på beitemarkene våre i utkanten av landsbyen, og håpet en dag å kunne vende hjem til hulene våre. Men landsbyen ble inngjerdet og omgjort til en arkeologisk utgravingsplass. 

Derfor bor vi fortsatt på beitemarkene våre. Jeg kan se bort på den gamle hjemplassen min, der jeg ble født, men jeg er nektet adgang dit. Israelere og utlendinger fra ulike kanter av verden derimot, kan fritt besøke stedet.  

Angrep fra bosettere og soldater
Etter 1990, startet nye forsøk på å fordrive oss. Til tross for at vi har dokumenter som viser at jorda tilhører oss, ble cisternene våre og hulene vi bodde i ødelagt. Men hver gang har vi returnert og bygget nye. Parallelt med dette, ble den illegale israelske bosettingen Susya i nabolaget vårt videreutviklet og styrket. Etter et mord på en bosetter i 2001, gikk bosettere og den israelske hæren i fellesskap til angrep og ødela oliventrærne og hulene våre. Først etter 10 dager kunne vi vende tilbake igjen, etter en midlertidig avgjørelse i israelsk høyesterett.     

Idag bor vi i telt på jorda vår – men selv teltene er utsatt for rivningsordre fra israelske myndigheter, fordi vi ikke får «byggetillatelse» fra dem. Slik er hverdagen for oss i det israelsk-kontrollerte C-området på Vestbredden. Vi nektes byggetillatelse, og blir fordrevet fra jorda vår. Hver gang vi søker byggetillatelse fra israelske myndigheter, får vi avslag. Vannledningen som er bygget av israelske myndigheter, går rett forbi landsbyen vår. Mens de forsyner vann til illegale utposter og bosettinger, blir vi nektet vann – vann som er pumpet opp fra den okkuperte Vestbredden.  

Ulovlig på egen eiendom?
Det tvinger oss til å måtte klare oss med oppsamlet regnvann. Vannsituasjonen her i South Hebron Hills er kritisk, og vi må kjøpe vann fra tankbiler for å klare oss gjennom sommeren. Dette vannet koster NIS 35 (ca 53 kroner) per kubikkmeter – ca fem ganger dyrere enn hva dere betaler for vannet i Israel.

For fire måneder siden fremmet den israelske organisasjonen Regavim sak overfor høyesterett med krav om at den palestinske landsbyen Susya skulle saneres. De omtalte landsbyen vår som en «illegal utpost» og påstod at den representerer en sikkerhetsrisiko. I forrige uke ble saken behandlet i israelsk høyesterett. De betegner min landsby som en palestinsk utpost – til tross for at dette har vært vårt land siden før staten Israel ble opprettet. 

Min far er eldre enn deres stat – likevel; jeg skal altså oppholde meg ulovlig på egen eiendom?  Jeg spør: Hvor er rettferdigheten i dette? I deres rettsapparat gjøres det forskjell på en bosetter og en palestiner. Det dere kaller ulovlig byggevirksomhet, er i virkeligheten flere hundre år gamle huler.  

Støtte til ulovlige bosettinger
Ulovlige israelske utposter derimot, er vi i Susya omgitt av på alle kanter. Inne i selve bosettingene er det i tillegg reist flere bygninger med rivningsordre hengende over seg – men bosettingene får likevel alt de trenger. 

Israelske myndigheter besørger infrastruktur, elektrisitet og vannforsyning – til tross for at de ifølge israelsk lov er ulovlige. Ingenting skjer med dem. Men nå vil dere fordrive «den gamle mannen» fra sitt hjem? Vi skal fordrives fra jorda som tilhører oss - som vi har bodd på i generasjon etter generasjon. Dette er alt vi kjenner.

Som Nasser selv spør i sin artikkel: - Hvor er rettferdigheten i dette?

OPPDATERT:
Flere hundre deltok i solidaritetsaksjon fredag 22. juni

'Self-demolition' - grusing av egen bolig

Self-demolition kalles det på engelsk når du under israelsk okkupasjon legger ditt eget hus i grus. Det høres frivillig ut, men skjer under tvang.

Med en kraftig slegge gikk den palestinske seks-barns faren Azzam Afifi forrige onsdag løs på sitt eget hus i nabolaget til Al-Aqsa moskeen i gamlebyen i Jerusalem.

Azzam Afifi - tvunget til å gruse sitt eget hus. Seks barn
og to voksne gjøres hjemløse av israelske myndigheter. 

Hans endelige mål var å legge huset sitt fullstendig i grus. Med dette ville han spare seg selv for både utgifter og et eventuelt fengselsopphold.

Bakgrunnen for det hele var at den kommunale israelske domstolen i det okkuperte Jerusalem hadde besluttet at huset skulle rives. Vedtaket var begrunnet i at det skulle være «oppført ulovlig – uten byggetillatelse».

Frivillig tvang
Afifi uttalte at en rivningsordre han fikk i oktober 2010 tvang ham den gang til å rive deler av hjemmet. Han trodde det var over med det. Men så kom en ny ordre. Nå var han tvunget til å rive hele huset på 50 m2. Etterkommer du ikke okkupasjonsmaktens ordre, ser okkupanten selv til at vedtaket blir effektuert og sender regningen til deg. Den vil inkludere utgifter til innleie av bulldoser, mannskap og væpnede vakter - pluss en bot på toppen av det hele. Med andre ord; det vil koste deg dyrt. Er du ikke i stand til å betale, sendes du i fengsel.

Men okkupanten kan gi deg et «enestående tilbud» du ikke kan avslå: Du kan «spare utgifter» og slippe alt bryet, om du river selv - og går for såkalt «self-demolition». Dette er den ideelle løsning for okkupasjonsmyndighetene: Ingen demonstranter og konfrontasjoner med myndighetene; mindre medieoppmerksomhet og okkupanten kan i ettertid toe sine hender og si at palestinerne raserte sine hus «frivillig». Deretter dro de sin vei, og bosetterne kan rykke inn.

Slik blir fordrivingen - den etniske rensingen - tilslørt og gis en pen innpakning, kamuflert som byråkratisk oppfølging av brudd på kommunale byggeforskrifter.

Men dette handler ikke om uskyldig håndheving av kommunale byggeforskrifter. Palestinere som søker israelske okkupasjonsmyndigheter om byggetillatelse får i beste fall avslag – i mange tilfeller får de ikke svar i det hele tatt.

Fordriving i byråkratisk innpakning
Den israelske/jødiske organisasjonen Bimkom-Planners for Planning Rights har påvist at innvilgelse av palestinske byggesøknader har falt dramatisk siden 1970-tallet, da over 95% ble innvilget. Nå er bildet snudd fullstendig på hodet: I perioden januar 2000 - september 2007, ble kun 5,6% av søknadene innvilget.

Utviklingen må sees i sammenheng med okkupasjonen og israelske myndigheters stadige utvidelser av nye bosettinger med behov for erobring av palestinsk eiendom. I Øst Jerusalem har denne strategien fått sine helst spesielle utslag ved opprettelse av flere nasjonalparker. I global sammenheng er det helt unikt at man i det urbane rom avsetter store arealer til nasjonalparker.

Kombinasjonen; arealdisponering til nasjonalparker inne i en by og avslag på byggesøknader med etterfølgende rivningsvedtak, gjør leveforholdene for en voksende palestinsk befolkning i Øst Jerusalem kvelende: - Ikke får de bygge på eksisterende hus – ikke avsetter kommunen av nye arealer for bygging av boliger for palestinere. Resultatet blir hjemløshet og fordriving.  

I en fersk rapport (Demolishing Homes, demolishing Peace) fra den israelske/jødiske organisasjonen Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD), heter det:

- Rivningsvedtak av palestinske hjem er politisk motivert. Målsettingen er å presse de 4 millioner palestinere i Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza sammen i enklaver. Dette stenger muligheten for en levedyktig palestinsk stat. Samtidig sikrer det israelsk kontroll, bidrar til etnisk fordriving av palestinere og gir mulighet for ekspropriering av deres land og en judafisering [judaization] av Vestbredden.  

Nå i juni er det 45 år siden Seksdagerskrigen som endte med israelsk okkupasjon av Vestbredden og annektering av Øst-Jerusalem. ICAHD har beregnet at i denne perioden er ca 26.000 palestinske hjem blitt gruset, med påfølgende fordriving av familiene som bodde i husene. Utsiktene for en palestinsk stat, har ført til en intensivering av husraseringene og den etniske rensing for å etablere endrede fakta på bakken. Slik er okkupasjonen. Den fortsetter, mer respektløst for de okkuperte enn noen gang - snart i sitt 46. år.
-------

Rasert eiendom  og fordrevne mennesker (unntatt Jerusalem) av okkupasjonsmakten Israel

År	#Rasert eiendom	#Fordrevne personer	#Fordrevne barn
2011	560	1,006	565
2010	352	478	230
2009	271	619	316
2008	311	869	311

Over 90 prosent av de som ble fordrevet av israelske myndigheter i 2011 levde under enkle boligforhold (telt og skur av bølgeblikk) i sårbare jordbrukssamfunn, uten eller med svært begrensede tjenestetilbud. (Ref. FN organisasjonen OCHA oPt)

Bønder beskutt av israelske soldater

Syv palestinske bønder i Gaza ble såret etter å ha blitt beskutt med israelsk artilleri-ild torsdag 17. mai.

Det var på formiddagen, mens de var ute på markene sine i Shujaeya-distriktet øst for Gaza by, det skjedde. Uten forvarsel og uten noen spesiell foranledning, ble det plutselig åpnet ild mot bøndene fra den israelske hærens stillinger, på den andre siden av grensen.

En av de skadde bøndene. Foto: Mohammed Asad.

Av de syv skadde bøndene, ble to av dem påført alvorlige skader.

I følge Ma’an News opplyste en talsmann for den israelske hæren at det ble åpnet ild mot «mistenkelige personer som hadde nærmet seg sikkerhetsgjerdet» som er satt opp på grensen mellom Gaza og Israel.

Det ble senere bekreftet at hæren hadde avfyrt tank-granater mot det den israelske talspersonen betegnet som terrorister.

Hendelsen er på ingen måte uvanlig, selv om overgrep som dette knapt blir registrert i internasjonale medier. Men de inngår som viktige elementer i en voldsspiral, der dette lett kan utløse hevnaksjoner fra ekstremistiske krefter, med avfyring av raketter mot Israel.

Israel opererer med en såkalt buffer-sone inne i Gaza mot egen landegrense - et selverklært militært område der personer risikerer å bli skutt og drept fra israelsk side av grensen. Dette er altså et område som teknisk sett ligger utenfor Israels eget territorium – et område landet «trakk seg ut av» i 2005. Men med sin overlegne militære overmakt, illustrerer dette at Israel fortsatt de facto okkuperer Gaza.  

Etter Oslo-avtalen, mens Gaza ennå var under israelsk okkupasjon, ble partene enige om en 50 meter bred sone inntil grensegjerdet mot Israel, uten adgang for sivile. Siden den gang har Israel regulert denne sonen etter eget forgodtbefinnende. Problemet for palestinerne er at sone-grensen er usynlig, og sivile personer risikerer å bli beskutt av israelske soldater i en avstand av 2 km fra det israelske grensegjerdet.

Tilsvarende livstruende begrensninger i Gaza-palestinernes bevegelsesfrihet, gjelder også til sjøs. Palestinske fiskere blir regelmessig beskutt eller arrestert når de beveger seg lengre ut fra kysten enn den israelske marine mener de har lov til. Hvor langt ut det er, vet bare okkupasjonsmakten. Dette er okkupasjon.            


BEVEGELSESHINDRINGER I GAZA:

På land: Inne på palestinsk territorium  
• Oslo Avtalen: 50 meter fra Israels grense    
• Andre Intifada (2000): 150 meter fra Israels grense              
• Januar 2010, ifølge Israel: 300 meter fra Israels grense           
• I praksis nå: varierer fra 300 meter til 2 kilometer fra Israels grense

Til sjøs: Avstanden palestinske fiskere kan seile ut fra land
• Oslo-Avtalen: 20 nautiske mil
• Bertini Commitment (2002): 12 nautiske mil
• Oktober 2006: 6 nautiske mil
• Siden juni 2007: 3 nautiske mil


VIRKNINGER AV BEVEGELSESHINDRINGENE: 

På land
• Ca 27, 000 mål jord kan kun nås med svært høy personlig risiko, fordi israelske angrep kan resultere i at sivile blir skadet eller drept.
• Ca 30% av Gazas dyrkbare jord kan ikke utnyttes, uten stor personlig risiko, med fare for å miste livet.

Til sjøs
• Fiskerinæringen er alvorlig rammet, ettersom den forsørger familiene til over 3600 fiskere. Deres liv  settes daglig i fare på sjøen pga  truende israelske marinefartøyer.
• Områdene nærmest land er alvorlig rammet av overfiske.
(Kilde: PCHR - Palestinian Centre for Human Rights)

Rettsløse Gaza-ofre

Israel har nettopp renvasket seg selv for massakren av Samouni-familien under Gaza-krigen - en illustrasjon på statsløse palestineres rettsløshet.

Nylig kunngjorde den israelske hæren at krav om gransking av massakren på Samouni-familien under Operation Cast Lead i 2009, er henlagt. Den israelske regjerings-lobbyen her hjemme, anført av Conrad Myrland i Med Israel For Fred, var raskt ute med å frikjenne Israel for krigsforbrytelser. Basert på den israelske hærens «selvgransking», kunne Myrland på MIFFs hjemmeside «fastslå» at  påstander om overlagt skade på sivile nå var  «fullstendig avkreftet». Samtidig refset han norske medier for ikke å ha rapportert om resultatet av  «etterforskningen», der Israel altså frikjenner seg selv.

Under okkupasjon: Statsløs og rettsløs Foto: Kjetil Nilsen

På ett punkt kan man være enig med Myrland: Saken bør absolutt vies oppmerksomhet i media, men av stikk motsatte årsaker enn hva Med Israel For Fred mener.

Saken er en god illustrasjon på  statsløse palestineres rettsløshet, og den viser samtidig verdenssamfunnets handlingslammelse med hensyn til å ville stille Israel til ansvar for åpenbare brudd på Folkeretten.

Rettsløse
Ettersom palestinerne ikke har sin egen stat, har de ingen mulighet til å forfølge f.eks. anklager om israelske krigsforbrytelser i internasjonale rettslige fora som opererer med medlemsstater. Sakene må reises i det israelske rettssystemet.

Etter den brutale Operation Cast Lead (Gaza-krigen i 2009) fremmet menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights (PCHR) i alt 490 saker mot israelske myndigheter med krav om gransking, på vegne av sivile ofre i Gaza. Etter nesten tre og halvt år, preges fortsatt håndteringen av sakene av fullstendig taushet – i mange tilfeller har ikke myndighetene engang brydd seg med å bekrefte at de er mottatt.

Men 1. mai fikk PCHR en kort tilbakemelding fra den israelske hæren om utfallet av behandlingen av den kanskje groveste forbrytelsen under angrepet på Gaza - massakren av Samouni-familien: Israels Military Advocate General kunne ikke se at den israelske hæren hadde opptrådt uaktsomt, og at det forelå noe kriminelt. Gransking blir derfor ikke fulgt opp – saken henlegges. Noen utdypende begrunnelse, foreligger ikke. Tilbake sitter overlevende ofre fra Samouni-familien, og blir ofre for enda en kriminell handling.

Massakren 
Det som skjedde 4. januar 2009 var at ca 100 medlemmer av storfamilien Samouni ble beordret av den israelske hæren inn i huset til Wa’el Samouni. Neste dag ga oberst Ilan Malka klarsignal for bombing av huset. Det endte med 21 drepte og 35 skadde. En massakre på forsvarsløse sivile mennesker.

Ikke nok med det; de neste to dagene ble ambulanser nektet adgang til området for å hente sårede. Den israelske hæren gruset deretter huset, med de døde fortsatt i ruinene. Først 14 dager senere, da soldatene hadde trukket seg tilbake, kunne pårørende grave fram sine kjære.

Likevel; full frikjennelse av hærens handlemåte fra den israelske Mililtary Advocate General. Han sier med andre ord at intet kriminelt forelå, ingen feil ble begått og en hvilken som helst ansvarshavende offiser ville ha opptrådt på liknende måte i tilsvarende situasjon. Det hører med til historien at Ilan Malka, som hadde kommandoansvaret under angrepet på Samouni-familien, nylig ble forfremmet til generalbrigader.

Uavhengig gransking nødvendig
Tre og halvt års behandlingstid skal gi skinn av en grundig gjennomgang av saken. Behandlingen bærer imidlertid preg av at konklusjonen er truffet på forhånd. Samouni-saken illustrerer at statsløse palestinere under okkupasjon er rettsløse og sårt trenger internasjonal støtte for å få det rettslige vern de har krav på.

I motsetning til landets myndigheter, finner israelske menneskerettighetsforkjempere det fullstendig uakseptabelt at ingen skal holdes ansvarlig for handlinger som førte til drap på 21 uskyldige sivile. Yael Stein, forskningsdirektør i organisasjonen B’Tselem, sier det slik til The Guardian (02.05.2012): - Måten den israelske hæren har fritatt seg selv for ansvar for denne hendelsen, kan ikke godtas. En uavhengig gransking er påkrevet.
... Men hvem sørger for det?

Et skammens oppdrag

Det stod plutselig klart for meg i det jeg fanget motivet med Maria og de seks små skolebarna på veien foran meg i det iskalde regnet: - Dette er skammelig!

Arbeidsløse Maria har kommet helt fra Uruguay for å be-
skytte små barn mot den israelske okkupasjonspolitikken

Hit hadde Maria – en arbeidsløs, spedbygd, middelaldrende kvinne – kommet hele veien fra Uruguay for å gi beskyttelse til palestinske barn på vei hjem fra skolen.

Med sitt frivillige nærvær skulle hun beskytte barn mot truende og voldelige bosettere – som på sin side har tungt bevæpnede israelske regjeringssoldater i ryggen. 

- Skal dette virkelig være nødvendig? Skal dette være en oppgave for en arbeidsløs kvinne fra Latin-Amerika og meg - en 60-årig høgskoleansatt fra Harstad, tenkte jeg. - Hvor er det internasjonale samfunn? Hvorfor får israelske myndigheter uhindret fortsette med sine overgrep?

Hvilken absurd situasjon! Her befant vi oss blant sivile som har levd under okkupasjon i 45 år - frarøvet grunnleggende menneskerettigheter – ikke i et bortgjemt, isolert område i Afrikas indre, langt fra medias søkelys. Nei, tvert i mot; i et av verdens mest høyprofilerte konfliktområder – et steinkast fra Europa.

Hit har topp-politikere og diplomater reist i skytteltrafikk i årtier. De vet utmerket godt hva som foregår: Tvangsflytting av mennesker, kolonisering av jord og eiendom, rasering av hus og hjem, ødeleggelse av inntektsbringende oliventrær, kollektiv avstraffelse av hele lokalsamfunn, fengsling av barn ved militære domstoler, bosettervold, maktovergrep fra soldater, trakassering av sivile …….

FN, Røde Kors, kirkelige organisasjoner og utallige menneskerettighetsorganisasjoner har produsert stabler med dokumentasjon om okkupasjonsmaktens menneskerettighetsbrudd og manglende respekt for Folkeretten.  Verdenssamfunnet er godt opplyst om hverdagslivet under okkupasjon, og den nærmest rettsløse situasjonen sivilbefolkningen befinner seg i. Likevel griper ikke verden inn og gir dem den beskyttelse de har behov for, eller stanser overgrepene de utsettes for.

Verdenssamfunnet har sviktet. Velger å se en annen vei. Det er derfor vi er her – den arbeidsløse Maria og alle vi andre «amatørene» fra ulike kanter av verden. Vi skal forsøke å fylle noe av det rettslige vakuum som barn, foreldre, unge og gamle palestinere befinner seg i på den okkuperte Vestbredden.  Ledsagerprogrammet dekker utvilsomt et behov, men avdekker samtidig en skammelig neglisjering og likegyldighet fra verdenssamfunnet.

Mens regnet fremdeles øser ned, fortsetter Maria og jeg langs veien her i Al Bowereh utenfor Hebron, sammen med småbarna. Vi har nettopp forsert noen store betong-kolosser som okkupasjonsmakten har blokkert veien med – plassert der for å hindre de okkuperte fra å kunne kjøre til og fra husene sine. På høyre side av veien ligger den ulovlige bosettingen Harsina bak høye piggtrådgjerder. Snart kommer vi til en militær kontrollpost som beskytter den ulovlige bosettingen. Der har bosetterne fått satt inn en port i gjerdet, slik at de uhindret kan anlegge en forbindelsesvei til en ny ulovlig utpost like i nærheten. Mer palestinsk land skal erobres, mens regjeringssoldatene ser en annen vei.  Noen enkle husvogner er allerede satt opp på bakkekammen i enden av veien.

Maria og jeg stanser ved det store fikentreet – akkurat der den ulovlige bosetterveien går helt inntil skolebarnas vei. Det er det mest kritiske punktet for de forsvarsløse barna. Det er der de trues og trakasseres av bosettere. Det er der de har blitt kastet stein på. Fra fikentreet lar vi barna trygt fortsette alene det siste stykket hjem. Vi vinker dem avgårde og blir stående i regnet inntil barna forsvinner rundt svingen.

I kveld skal vi møte noen av dem igjen. Familien Zaatari, som bor like i nærheten av den nye ulovlige utposten, ble angrepet av bosettere sist natt. De er redde for nye angrep fra bosetterne. - Kan vi komme og overnatte hos dem? - Jo, klart vi skal komme. "Beskyttende nærvær", kalles det. Det er dette det handler om i Ledsagerprogrammet. Behovet for beskyttelse av sivile er der fortsatt etter 45 års okkupasjon. For en skam!