'Self-demolition' - grusing av egen bolig

Self-demolition kalles det på engelsk når du under israelsk okkupasjon legger ditt eget hus i grus. Det høres frivillig ut, men skjer under tvang.

Med en kraftig slegge gikk den palestinske seks-barns faren Azzam Afifi forrige onsdag løs på sitt eget hus i nabolaget til Al-Aqsa moskeen i gamlebyen i Jerusalem.

Azzam Afifi - tvunget til å gruse sitt eget hus. Seks barn
og to voksne gjøres hjemløse av israelske myndigheter. 

Hans endelige mål var å legge huset sitt fullstendig i grus. Med dette ville han spare seg selv for både utgifter og et eventuelt fengselsopphold.

Bakgrunnen for det hele var at den kommunale israelske domstolen i det okkuperte Jerusalem hadde besluttet at huset skulle rives. Vedtaket var begrunnet i at det skulle være «oppført ulovlig – uten byggetillatelse».

Frivillig tvang
Afifi uttalte at en rivningsordre han fikk i oktober 2010 tvang ham den gang til å rive deler av hjemmet. Han trodde det var over med det. Men så kom en ny ordre. Nå var han tvunget til å rive hele huset på 50 m2. Etterkommer du ikke okkupasjonsmaktens ordre, ser okkupanten selv til at vedtaket blir effektuert og sender regningen til deg. Den vil inkludere utgifter til innleie av bulldoser, mannskap og væpnede vakter - pluss en bot på toppen av det hele. Med andre ord; det vil koste deg dyrt. Er du ikke i stand til å betale, sendes du i fengsel.

Men okkupanten kan gi deg et «enestående tilbud» du ikke kan avslå: Du kan «spare utgifter» og slippe alt bryet, om du river selv - og går for såkalt «self-demolition». Dette er den ideelle løsning for okkupasjonsmyndighetene: Ingen demonstranter og konfrontasjoner med myndighetene; mindre medieoppmerksomhet og okkupanten kan i ettertid toe sine hender og si at palestinerne raserte sine hus «frivillig». Deretter dro de sin vei, og bosetterne kan rykke inn.

Slik blir fordrivingen - den etniske rensingen - tilslørt og gis en pen innpakning, kamuflert som byråkratisk oppfølging av brudd på kommunale byggeforskrifter.

Men dette handler ikke om uskyldig håndheving av kommunale byggeforskrifter. Palestinere som søker israelske okkupasjonsmyndigheter om byggetillatelse får i beste fall avslag – i mange tilfeller får de ikke svar i det hele tatt.

Fordriving i byråkratisk innpakning
Den israelske/jødiske organisasjonen Bimkom-Planners for Planning Rights har påvist at innvilgelse av palestinske byggesøknader har falt dramatisk siden 1970-tallet, da over 95% ble innvilget. Nå er bildet snudd fullstendig på hodet: I perioden januar 2000 - september 2007, ble kun 5,6% av søknadene innvilget.

Utviklingen må sees i sammenheng med okkupasjonen og israelske myndigheters stadige utvidelser av nye bosettinger med behov for erobring av palestinsk eiendom. I Øst Jerusalem har denne strategien fått sine helst spesielle utslag ved opprettelse av flere nasjonalparker. I global sammenheng er det helt unikt at man i det urbane rom avsetter store arealer til nasjonalparker.

Kombinasjonen; arealdisponering til nasjonalparker inne i en by og avslag på byggesøknader med etterfølgende rivningsvedtak, gjør leveforholdene for en voksende palestinsk befolkning i Øst Jerusalem kvelende: - Ikke får de bygge på eksisterende hus – ikke avsetter kommunen av nye arealer for bygging av boliger for palestinere. Resultatet blir hjemløshet og fordriving.  

I en fersk rapport (Demolishing Homes, demolishing Peace) fra den israelske/jødiske organisasjonen Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD), heter det:

- Rivningsvedtak av palestinske hjem er politisk motivert. Målsettingen er å presse de 4 millioner palestinere i Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza sammen i enklaver. Dette stenger muligheten for en levedyktig palestinsk stat. Samtidig sikrer det israelsk kontroll, bidrar til etnisk fordriving av palestinere og gir mulighet for ekspropriering av deres land og en judafisering [judaization] av Vestbredden.  

Nå i juni er det 45 år siden Seksdagerskrigen som endte med israelsk okkupasjon av Vestbredden og annektering av Øst-Jerusalem. ICAHD har beregnet at i denne perioden er ca 26.000 palestinske hjem blitt gruset, med påfølgende fordriving av familiene som bodde i husene. Utsiktene for en palestinsk stat, har ført til en intensivering av husraseringene og den etniske rensing for å etablere endrede fakta på bakken. Slik er okkupasjonen. Den fortsetter, mer respektløst for de okkuperte enn noen gang - snart i sitt 46. år.
-------

Rasert eiendom  og fordrevne mennesker (unntatt Jerusalem) av okkupasjonsmakten Israel

År	#Rasert eiendom	#Fordrevne personer	#Fordrevne barn
2011	560	1,006	565
2010	352	478	230
2009	271	619	316
2008	311	869	311

Over 90 prosent av de som ble fordrevet av israelske myndigheter i 2011 levde under enkle boligforhold (telt og skur av bølgeblikk) i sårbare jordbrukssamfunn, uten eller med svært begrensede tjenestetilbud. (Ref. FN organisasjonen OCHA oPt)

Bønder beskutt av israelske soldater

Syv palestinske bønder i Gaza ble såret etter å ha blitt beskutt med israelsk artilleri-ild torsdag 17. mai.

Det var på formiddagen, mens de var ute på markene sine i Shujaeya-distriktet øst for Gaza by, det skjedde. Uten forvarsel og uten noen spesiell foranledning, ble det plutselig åpnet ild mot bøndene fra den israelske hærens stillinger, på den andre siden av grensen.

En av de skadde bøndene. Foto: Mohammed Asad.

Av de syv skadde bøndene, ble to av dem påført alvorlige skader.

I følge Ma’an News opplyste en talsmann for den israelske hæren at det ble åpnet ild mot «mistenkelige personer som hadde nærmet seg sikkerhetsgjerdet» som er satt opp på grensen mellom Gaza og Israel.

Det ble senere bekreftet at hæren hadde avfyrt tank-granater mot det den israelske talspersonen betegnet som terrorister.

Hendelsen er på ingen måte uvanlig, selv om overgrep som dette knapt blir registrert i internasjonale medier. Men de inngår som viktige elementer i en voldsspiral, der dette lett kan utløse hevnaksjoner fra ekstremistiske krefter, med avfyring av raketter mot Israel.

Israel opererer med en såkalt buffer-sone inne i Gaza mot egen landegrense - et selverklært militært område der personer risikerer å bli skutt og drept fra israelsk side av grensen. Dette er altså et område som teknisk sett ligger utenfor Israels eget territorium – et område landet «trakk seg ut av» i 2005. Men med sin overlegne militære overmakt, illustrerer dette at Israel fortsatt de facto okkuperer Gaza.  

Etter Oslo-avtalen, mens Gaza ennå var under israelsk okkupasjon, ble partene enige om en 50 meter bred sone inntil grensegjerdet mot Israel, uten adgang for sivile. Siden den gang har Israel regulert denne sonen etter eget forgodtbefinnende. Problemet for palestinerne er at sone-grensen er usynlig, og sivile personer risikerer å bli beskutt av israelske soldater i en avstand av 2 km fra det israelske grensegjerdet.

Tilsvarende livstruende begrensninger i Gaza-palestinernes bevegelsesfrihet, gjelder også til sjøs. Palestinske fiskere blir regelmessig beskutt eller arrestert når de beveger seg lengre ut fra kysten enn den israelske marine mener de har lov til. Hvor langt ut det er, vet bare okkupasjonsmakten. Dette er okkupasjon.            


BEVEGELSESHINDRINGER I GAZA:

På land: Inne på palestinsk territorium  
• Oslo Avtalen: 50 meter fra Israels grense    
• Andre Intifada (2000): 150 meter fra Israels grense              
• Januar 2010, ifølge Israel: 300 meter fra Israels grense           
• I praksis nå: varierer fra 300 meter til 2 kilometer fra Israels grense

Til sjøs: Avstanden palestinske fiskere kan seile ut fra land
• Oslo-Avtalen: 20 nautiske mil
• Bertini Commitment (2002): 12 nautiske mil
• Oktober 2006: 6 nautiske mil
• Siden juni 2007: 3 nautiske mil


VIRKNINGER AV BEVEGELSESHINDRINGENE: 

På land
• Ca 27, 000 mål jord kan kun nås med svært høy personlig risiko, fordi israelske angrep kan resultere i at sivile blir skadet eller drept.
• Ca 30% av Gazas dyrkbare jord kan ikke utnyttes, uten stor personlig risiko, med fare for å miste livet.

Til sjøs
• Fiskerinæringen er alvorlig rammet, ettersom den forsørger familiene til over 3600 fiskere. Deres liv  settes daglig i fare på sjøen pga  truende israelske marinefartøyer.
• Områdene nærmest land er alvorlig rammet av overfiske.
(Kilde: PCHR - Palestinian Centre for Human Rights)

Rettsløse Gaza-ofre

Israel har nettopp renvasket seg selv for massakren av Samouni-familien under Gaza-krigen - en illustrasjon på statsløse palestineres rettsløshet.

Nylig kunngjorde den israelske hæren at krav om gransking av massakren på Samouni-familien under Operation Cast Lead i 2009, er henlagt. Den israelske regjerings-lobbyen her hjemme, anført av Conrad Myrland i Med Israel For Fred, var raskt ute med å frikjenne Israel for krigsforbrytelser. Basert på den israelske hærens «selvgransking», kunne Myrland på MIFFs hjemmeside «fastslå» at  påstander om overlagt skade på sivile nå var  «fullstendig avkreftet». Samtidig refset han norske medier for ikke å ha rapportert om resultatet av  «etterforskningen», der Israel altså frikjenner seg selv.

Under okkupasjon: Statsløs og rettsløs Foto: Kjetil Nilsen

På ett punkt kan man være enig med Myrland: Saken bør absolutt vies oppmerksomhet i media, men av stikk motsatte årsaker enn hva Med Israel For Fred mener.

Saken er en god illustrasjon på  statsløse palestineres rettsløshet, og den viser samtidig verdenssamfunnets handlingslammelse med hensyn til å ville stille Israel til ansvar for åpenbare brudd på Folkeretten.

Rettsløse
Ettersom palestinerne ikke har sin egen stat, har de ingen mulighet til å forfølge f.eks. anklager om israelske krigsforbrytelser i internasjonale rettslige fora som opererer med medlemsstater. Sakene må reises i det israelske rettssystemet.

Etter den brutale Operation Cast Lead (Gaza-krigen i 2009) fremmet menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights (PCHR) i alt 490 saker mot israelske myndigheter med krav om gransking, på vegne av sivile ofre i Gaza. Etter nesten tre og halvt år, preges fortsatt håndteringen av sakene av fullstendig taushet – i mange tilfeller har ikke myndighetene engang brydd seg med å bekrefte at de er mottatt.

Men 1. mai fikk PCHR en kort tilbakemelding fra den israelske hæren om utfallet av behandlingen av den kanskje groveste forbrytelsen under angrepet på Gaza - massakren av Samouni-familien: Israels Military Advocate General kunne ikke se at den israelske hæren hadde opptrådt uaktsomt, og at det forelå noe kriminelt. Gransking blir derfor ikke fulgt opp – saken henlegges. Noen utdypende begrunnelse, foreligger ikke. Tilbake sitter overlevende ofre fra Samouni-familien, og blir ofre for enda en kriminell handling.

Massakren 
Det som skjedde 4. januar 2009 var at ca 100 medlemmer av storfamilien Samouni ble beordret av den israelske hæren inn i huset til Wa’el Samouni. Neste dag ga oberst Ilan Malka klarsignal for bombing av huset. Det endte med 21 drepte og 35 skadde. En massakre på forsvarsløse sivile mennesker.

Ikke nok med det; de neste to dagene ble ambulanser nektet adgang til området for å hente sårede. Den israelske hæren gruset deretter huset, med de døde fortsatt i ruinene. Først 14 dager senere, da soldatene hadde trukket seg tilbake, kunne pårørende grave fram sine kjære.

Likevel; full frikjennelse av hærens handlemåte fra den israelske Mililtary Advocate General. Han sier med andre ord at intet kriminelt forelå, ingen feil ble begått og en hvilken som helst ansvarshavende offiser ville ha opptrådt på liknende måte i tilsvarende situasjon. Det hører med til historien at Ilan Malka, som hadde kommandoansvaret under angrepet på Samouni-familien, nylig ble forfremmet til generalbrigader.

Uavhengig gransking nødvendig
Tre og halvt års behandlingstid skal gi skinn av en grundig gjennomgang av saken. Behandlingen bærer imidlertid preg av at konklusjonen er truffet på forhånd. Samouni-saken illustrerer at statsløse palestinere under okkupasjon er rettsløse og sårt trenger internasjonal støtte for å få det rettslige vern de har krav på.

I motsetning til landets myndigheter, finner israelske menneskerettighetsforkjempere det fullstendig uakseptabelt at ingen skal holdes ansvarlig for handlinger som førte til drap på 21 uskyldige sivile. Yael Stein, forskningsdirektør i organisasjonen B’Tselem, sier det slik til The Guardian (02.05.2012): - Måten den israelske hæren har fritatt seg selv for ansvar for denne hendelsen, kan ikke godtas. En uavhengig gransking er påkrevet.
... Men hvem sørger for det?

Et skammens oppdrag

Det stod plutselig klart for meg i det jeg fanget motivet med Maria og de seks små skolebarna på veien foran meg i det iskalde regnet: - Dette er skammelig!

Arbeidsløse Maria har kommet helt fra Uruguay for å be-
skytte små barn mot den israelske okkupasjonspolitikken

Hit hadde Maria – en arbeidsløs, spedbygd, middelaldrende kvinne – kommet hele veien fra Uruguay for å gi beskyttelse til palestinske barn på vei hjem fra skolen.

Med sitt frivillige nærvær skulle hun beskytte barn mot truende og voldelige bosettere – som på sin side har tungt bevæpnede israelske regjeringssoldater i ryggen. 

- Skal dette virkelig være nødvendig? Skal dette være en oppgave for en arbeidsløs kvinne fra Latin-Amerika og meg - en 60-årig høgskoleansatt fra Harstad, tenkte jeg. - Hvor er det internasjonale samfunn? Hvorfor får israelske myndigheter uhindret fortsette med sine overgrep?

Hvilken absurd situasjon! Her befant vi oss blant sivile som har levd under okkupasjon i 45 år - frarøvet grunnleggende menneskerettigheter – ikke i et bortgjemt, isolert område i Afrikas indre, langt fra medias søkelys. Nei, tvert i mot; i et av verdens mest høyprofilerte konfliktområder – et steinkast fra Europa.

Hit har topp-politikere og diplomater reist i skytteltrafikk i årtier. De vet utmerket godt hva som foregår: Tvangsflytting av mennesker, kolonisering av jord og eiendom, rasering av hus og hjem, ødeleggelse av inntektsbringende oliventrær, kollektiv avstraffelse av hele lokalsamfunn, fengsling av barn ved militære domstoler, bosettervold, maktovergrep fra soldater, trakassering av sivile …….

FN, Røde Kors, kirkelige organisasjoner og utallige menneskerettighetsorganisasjoner har produsert stabler med dokumentasjon om okkupasjonsmaktens menneskerettighetsbrudd og manglende respekt for Folkeretten.  Verdenssamfunnet er godt opplyst om hverdagslivet under okkupasjon, og den nærmest rettsløse situasjonen sivilbefolkningen befinner seg i. Likevel griper ikke verden inn og gir dem den beskyttelse de har behov for, eller stanser overgrepene de utsettes for.

Verdenssamfunnet har sviktet. Velger å se en annen vei. Det er derfor vi er her – den arbeidsløse Maria og alle vi andre «amatørene» fra ulike kanter av verden. Vi skal forsøke å fylle noe av det rettslige vakuum som barn, foreldre, unge og gamle palestinere befinner seg i på den okkuperte Vestbredden.  Ledsagerprogrammet dekker utvilsomt et behov, men avdekker samtidig en skammelig neglisjering og likegyldighet fra verdenssamfunnet.

Mens regnet fremdeles øser ned, fortsetter Maria og jeg langs veien her i Al Bowereh utenfor Hebron, sammen med småbarna. Vi har nettopp forsert noen store betong-kolosser som okkupasjonsmakten har blokkert veien med – plassert der for å hindre de okkuperte fra å kunne kjøre til og fra husene sine. På høyre side av veien ligger den ulovlige bosettingen Harsina bak høye piggtrådgjerder. Snart kommer vi til en militær kontrollpost som beskytter den ulovlige bosettingen. Der har bosetterne fått satt inn en port i gjerdet, slik at de uhindret kan anlegge en forbindelsesvei til en ny ulovlig utpost like i nærheten. Mer palestinsk land skal erobres, mens regjeringssoldatene ser en annen vei.  Noen enkle husvogner er allerede satt opp på bakkekammen i enden av veien.

Maria og jeg stanser ved det store fikentreet – akkurat der den ulovlige bosetterveien går helt inntil skolebarnas vei. Det er det mest kritiske punktet for de forsvarsløse barna. Det er der de trues og trakasseres av bosettere. Det er der de har blitt kastet stein på. Fra fikentreet lar vi barna trygt fortsette alene det siste stykket hjem. Vi vinker dem avgårde og blir stående i regnet inntil barna forsvinner rundt svingen.

I kveld skal vi møte noen av dem igjen. Familien Zaatari, som bor like i nærheten av den nye ulovlige utposten, ble angrepet av bosettere sist natt. De er redde for nye angrep fra bosetterne. - Kan vi komme og overnatte hos dem? - Jo, klart vi skal komme. "Beskyttende nærvær", kalles det. Det er dette det handler om i Ledsagerprogrammet. Behovet for beskyttelse av sivile er der fortsatt etter 45 års okkupasjon. For en skam!