Bestefaren ble fordrevet. Faren ble fordrevet. Nå er det Nassers tur. Historien gjentar seg for palestinerne.
Israelske menneskerettighetsorganisasjoner sendte før helgen ut en appell om å støtte det truede palestinske jordbrukssamfunnet Susya, sør på Vestbredden. Fredag 22. juni oppfordres folk å dra til Susya for å støtte sine palestinske brødre og søstre i kampen mot bulldosernes totale utslettelse av samfunnet deres. Slagordene taler sitt tydelige språk:
- Nei til den 5. rasering av Susya.
- Nei til fordriving av mennesker fra sine hjem og telt.
- Nei til den gradvise fordriving av palestinere ut av Vestbreddens C-område. [utgjør 61% av Vestbredden, og står under israelsk militær administrasjon]
 |
| Kvinne med sine eiendeler etter at hjemmet i Susya ble rasert av israelske myndigheter i 2011. |
Initiativet til solidaritetsaksjonen kommende fredag kom etter at den israelske hæren onsdag 13. juni utstedte flere rivningsordrer som omfattet boligtelt, inngjerdinger for dyr, cisterner, solcellepanel – alt. Susya skal totalutslettes.
Det skremmende er at raseringen ikke er en isolert, enkeltstående hendelse. Det inngår tvert i mot som brikke i det som helt tydelig avtegner seg som en systematisk etnisk rensing på Vestbredden under den israelske okkupasjonen.
Israelske myndigheter vil annektere mest mulig av Vestbredden og innlemme det i Israel – men tydeligvis uten palestinerne som bor der i dag. Ved en kombinasjon av bruk av rå makt og formalistiske byråkratiske knep, skal de fordrives fra sine hjemplasser og tvinges inn i innbyrdes isolerte, kontrollerbare enklaver.
Nylig publiserte en av beboerne i Susya sin sterke livshistorie i en artikkel i den hebraiske-språklige nettversjonen av israelske YNet News, der han henvender seg der til israelske lesere:
Mitt navn er Nasser Nawaj’ah. Jeg er 30 år gammel. Min mor fødte meg i en hule i Susya El-Kadis. Dere vil forbinde navnet Susya med en jødisk bosetting i South Hebron Hills, men Susya er en palestinsk landsby som eksisterte før etableringen av staten Israel.
Navnet mitt fikk jeg etter bestefar. Han var blant dem som ble fordrevet fra en landsby nær Arad i det som nå er det sørlige Israel. Da de ble forvist, var min far ennå bare en liten gutt. Bestefar bar ham i sine egne armer til de nådde fram til slektninger som bodde i Susya El Kadis. En dag håpet de å kunne vende hjem igjen til sin egen landsby – men nå er bestefar død. Han fikk aldri se hjemtraktene igjen.
 |
| Nasser Nawaj'ah - er det han som med sin sønn i armene skal fordrives nå? (Foto: Kjetil Nilsen) |
Fordrevet som 4-åring
Året etter at jeg ble født, i 1983, ble den illegale bosettingen Susya etablert. I 1986, etter at israelske arkeologer mente de hadde funnet spor etter en synagoge i landsbyen vår, ble vi fordrevet enda en gang. Da var jeg 4 år. Mens min far bar meg vekk i sine armer, raserte israelske bulldosere hjemmene våre og blokkerte de gamle hulene.
Vi slo oss ned på beitemarkene våre i utkanten av landsbyen, og håpet en dag å kunne vende hjem til hulene våre. Men landsbyen ble inngjerdet og omgjort til en arkeologisk utgravingsplass.
Derfor bor vi fortsatt på beitemarkene våre. Jeg kan se bort på den gamle hjemplassen min, der jeg ble født, men jeg er nektet adgang dit. Israelere og utlendinger fra ulike kanter av verden derimot, kan fritt besøke stedet.
Angrep fra bosettere og soldater
Etter 1990, startet nye forsøk på å fordrive oss. Til tross for at vi har dokumenter som viser at jorda tilhører oss, ble cisternene våre og hulene vi bodde i ødelagt. Men hver gang har vi returnert og bygget nye. Parallelt med dette, ble den illegale israelske bosettingen Susya i nabolaget vårt videreutviklet og styrket. Etter et mord på en bosetter i 2001, gikk bosettere og den israelske hæren i fellesskap til angrep og ødela oliventrærne og hulene våre. Først etter 10 dager kunne vi vende tilbake igjen, etter en midlertidig avgjørelse i israelsk høyesterett.
Idag bor vi i telt på jorda vår – men selv teltene er utsatt for rivningsordre fra israelske myndigheter, fordi vi ikke får «byggetillatelse» fra dem. Slik er hverdagen for oss i det israelsk-kontrollerte C-området på Vestbredden. Vi nektes byggetillatelse, og blir fordrevet fra jorda vår. Hver gang vi søker byggetillatelse fra israelske myndigheter, får vi avslag. Vannledningen som er bygget av israelske myndigheter, går rett forbi landsbyen vår. Mens de forsyner vann til illegale utposter og bosettinger, blir vi nektet vann – vann som er pumpet opp fra den okkuperte Vestbredden.
Ulovlig på egen eiendom?
Det tvinger oss til å måtte klare oss med oppsamlet regnvann. Vannsituasjonen her i South Hebron Hills er kritisk, og vi må kjøpe vann fra tankbiler for å klare oss gjennom sommeren. Dette vannet koster NIS 35 (ca 53 kroner) per kubikkmeter – ca fem ganger dyrere enn hva dere betaler for vannet i Israel.
For fire måneder siden fremmet den israelske organisasjonen Regavim sak overfor høyesterett med krav om at den palestinske landsbyen Susya skulle saneres. De omtalte landsbyen vår som en «illegal utpost» og påstod at den representerer en sikkerhetsrisiko. I forrige uke ble saken behandlet i israelsk høyesterett. De betegner min landsby som en palestinsk utpost – til tross for at dette har vært vårt land siden før staten Israel ble opprettet.
Min far er eldre enn deres stat – likevel; jeg skal altså oppholde meg ulovlig på egen eiendom? Jeg spør: Hvor er rettferdigheten i dette? I deres rettsapparat gjøres det forskjell på en bosetter og en palestiner. Det dere kaller ulovlig byggevirksomhet, er i virkeligheten flere hundre år gamle huler.
Støtte til ulovlige bosettinger
Ulovlige israelske utposter derimot, er vi i Susya omgitt av på alle kanter. Inne i selve bosettingene er det i tillegg reist flere bygninger med rivningsordre hengende over seg – men bosettingene får likevel alt de trenger.
Israelske myndigheter besørger infrastruktur, elektrisitet og vannforsyning – til tross for at de ifølge israelsk lov er ulovlige. Ingenting skjer med dem. Men nå vil dere fordrive «den gamle mannen» fra sitt hjem? Vi skal fordrives fra jorda som tilhører oss - som vi har bodd på i generasjon etter generasjon. Dette er alt vi kjenner.
Som Nasser selv spør i sin artikkel: - Hvor er rettferdigheten i dette?
OPPDATERT:
Flere hundre deltok i solidaritetsaksjon fredag 22. juni
