fredag 27. desember 2013

Fem år siden Gaza

Idag er det fem år siden israelske myndigheter iverksatte Operation Cast Lead (Operasjon Støpt Bly) - et voldsomt militært overfall på Gaza med bl.a. hvitt fosfor.

Det intense militære angrepet mot et av verdens tettest befolkede områder - uten rømningsmuligheter for sivilbefolkningen - startet 27. desember 2008 og ble avsluttet 18. januar 2009.
Kollektiv avstraffelse - denne gang: Operation Cast Lead

Ødeleggelsene som rammet samfunnet i Gaza var massive: De israelske militære styrkene drepte i alt 1.391 palestinere – hvorav minst 759 var sivile.  318 av ofrene var mindreårige under 18 år. Over 5.300 palestinere ble såret – minst 350 av dem med alvorlige skader.

De materielle skadene var også svært omfattende, med ødelagte bolighus; bedrifter; industriområder; og jordbruksarealer. I tillegg ble el-forsyning, kloakk og vannanlegg, og helsesektoren sterkt rammet – kritiske tjenester som fra før var sterkt svekket pga blokaden som israelske myndigheter hadde iverksatt mot Gaza i 2007. I følge opplysninger fra FN ble ca 3.500 hjem ødelagt og 20.000 mennesker gjort hjemløse av krigsmakten.

Da krigshandlingene var over tok israelske menneskerettighetsorganisasjoner – deriblant B’Tselem – initiativ overfor den israelske riksadvokaten, med henstilling om at han iverksatte en uavhengig gransking av krigshandlingene. Kravet ble raskt avvist, med den begrunnelse at israelske militære myndigheter hadde opptrådt i henhold til internasjonal humanitærrett.

Riksadvokaten kunne ellers opplyse at militære enheter hadde selv fått i oppdrag å etterforske enkeltepisoder. Deres funn skulle så oversendes krigsadvokatembetet og riksadvokaten for vurdering om evt rettslig oppfølging var naturlig. Menneskerettsorganisasjonene protesterte mot denne overfladiske håndteringen, og sendte en ny henstilling om uavhengig gransking i 2009 – uten at dette førte fram. 

Operation Cast Lead var bare ett av mange eksempler på israelske myndigheters nærmest kontinuerlige kollektive avstraffelse av den palestinske sivilbefolkningen i Gaza og på Vestbredden. På selveste Julaften - for tre dager - så vi eksempel på det nok en gang. 


Da var det 2 år og 8 måneder gamle Hala Abu Sbeikhah som måtte bøte med livet. Det lille barnet var tilfeldig offer for det som må kunne kalles en militær hevnaksjon etter at en sivilt ansatt i det israelske forsvaret ble skutt av en palestinsk snikskytter mens han reparerte grensegjerdet mot Gaza. Israelske tanks svarte med å fyre av tre granater i retning huset til Abu Sbeikhah familien - og drepte familiens yngste. Enda et uskyldig offer - enda en krigsforbrytelse.

--------

Time to end Israel's Gaza blockade  Åpent brev i The Guardian idag fra 20 britiske parlamentsmedlemmer og Lorder

(Referanse for oppgitte antall ofre under Operation Cast Lead: Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem)     

tirsdag 24. desember 2013

La Vanunu få komme hjem

Idag – 1. juledag - går våre tanker til Mordechai Vanunu. Da skal hans appell-sak om å få tillatelse til å forlate Israel opp i israelsk høyesterett for n’t gang.

Politisk rådgiver i Amnesty International, Gerald Folkvord nøler ikke med å karakterisere israelske myndigheters behandling av Vanunu som ren trakassering.
Mordechai Vanunu - en varsler som har blitt umenneskelig
hardt straffet, men totalt neglisjert bl.a. av Nobelkomiteen.

– Norge må protestere og ta opp hans sak hver gang det er mulig. Vanunu er en person utsatt for en urett. Av til sammen 18 år i fengsel, satt han elleve år i isolasjon og slapp - uvanlig nok - ikke ut én dag før tiden, sier Folkvord til ABC nyheter.

Etter at Vanunu sonet dommen ferdig, og slapp ut i 2004, er han fortsatt ingen fri mann, men underlagt strenge restriksjoner. Ikke nok med at han nektes kontakt med utlendinger; han har ikke en gang lov til å nærme seg utenlandske ambassader i Israel.

– Det er ikke en menneskerett å få asyl, men det er en menneskerett å kunne søke asyl. Men det kan ikke Vanunu, sier Folkvord.

– Saken hans er opplagt absurd. Det er uforståelig at han ikke skal få lov til å forlate Israel. Men det dreier seg om å utfordre statsmakten, og da gjelder ikke normal rettslogikk, føyer han til.

Vanunu jobbet ved det hemmelige israelske atomanlegget Dimona – som israelske myndigheter utad presenterte som en uskyldig tekstilfabrikk. Han skulle bli den fremste varsler i moderne tid da han i 1986 overførte fotografier av atomanlegget til den britiske avisen The Sunday Times, som så trykket bildene. En kvinnelig Mossad agent lurte Vanunu til Roma, hvor han ble dopet ned, kidnappet og fraktet til Israel. Der ble han dømt for landsforræderi og 18 års fengsel.

Til sammen er nå straffen oppe i 27 år – like lenge som Nelson Mandela ble holdt fengslet. Det bør være lenge nok. Det hører også med til historien at Vanunu ikke er jøde – men konverterte til kristendommen på 80-tallet.

I høyesterett i dag blir han som vanlig forsvart av en av Israels fremste menneskerettighetsforkjempere – Avigdor Feldman. Han minnet i retten i dag om at det er nærmere 30 år siden Vanunu satte sine ben på det omstridte atomanlegget – og at om han fortsatt satt på sensitiv informasjon kunne han lekke dette, enten han befant seg i Israel eller ikke.

Norske myndigheter bør legge press på Israel for at Vanunu nå får komme til Norge, slik at han får forenes med sin norske kjæreste Kristin Joachimsen. Hjemme i Tromsø vil han også endelig få anledning til å ta imot sin æresbevisning som æresdoktor ved Universitetet i Tromsø - hvor han forøvrig også er tilbudt fast jobb ved fredsstudiet.

Den 9. april 2008 ble det via Bergens Tidende gjort kjent at daværende kommunalminister Erna Solberg høsten 2004 hadde instruert norsk UDI om å avslå søknaden til Vanunu. Dette til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl. Skammelig.
- Lek med tanken: Enn om han var iraner - eller nord-koreaner?
Nå bør Vanunu få kom hjem til Norge.

mandag 23. desember 2013

God jul!

Hadde Josef og Maria kommet ridende på sitt esel til Betlehem i dag, ville de ha blitt hindret av en 9 meter høy mur.

Den kjente engelske graffiti-kunstneren, som går under navnet Banksy, har malt flere sterke motiv med politiske budskap på apartheid-muren i Betlehem. Han står også bak dette meget talende maleriet, inspirert av fortellingen fra juleevangeliet.

Juleevangeliet anno 2013 - "Banksy Christmas Card".

Bildet, som går under navnet «Banksy Christmas Card», ble kjent i 2005.

Originalen sies å være i den engelske pop-artisten Robbie Williams eie. Han skal ha kjøpt det etter å kommet over det under et galleri-besøk.

Forsidebildet på denne bloggen, med den lille jenta som kroppsvisiterer en soldat, er forøvrig ett av de graffiti-malerier Banksy har malt i Betlehem.   

torsdag 5. desember 2013

Filmet at han ble beskutt

Han filmet et dagligdags sammenstøt mellom palestinske ungdommer og noen soldater, da en av soldatene siktet på ham og fyrte av en tåregassgranat.  

Muhammad Ahmad er en av de frivillige feltarbeiderne som hjelper den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem med å dokumentere overgrep på den okkuperte Vestbredden.
Stillsbilde fra video-klippet. Legg merke til tåregass-
granaten som kommer mot (Foto: B'Tselem)

Forrige onsdag – den 27. november – brygget det nok en gang opp til uro mellom noen ungdommer og israelske okkupasjonssoldater som er stasjonert i den lille byen Beit Ummar – midtveis mellom Betlehem og Hebron. Muhammad var på plass med sitt videokamera. 

Han sveiper kameraet rundt, i retning soldatene som begynte å skyte tåregass-granater. Plutselig retter en av soldatene geværet mot Muhammad - og fyrer av. Granaten treffer Muhammad i brystet, mens han selv filmer hendelsen. På stillsbildene fra video-opptaket kan man tydelig se granaten komme mot Muhammad. Etter et kort opphold på sykehus ble det heldigvis konstatert kun lettere skader.

Ikke unikt
Talsperson Sarit Michaeli i B’Tselem uttalte til Huffington Post at videoklippet er enestående som dokumentasjonsmateriale, men at det som filmen viser på ingen måte er unikt. Dette er regelen, snarere enn unntaket. Mange slike skyteepisoder har ført til alvorlige skader – i noen tilfeller også med dødelig utfall.

Dette skjer til tross for at stridsreglene (rules of engagement) sier at tåregass-granater skal skytes skrått opp i luften – aldri med geværet i horisontal posisjon rettet mot enkeltpersoner eller en folkemengde. Det står faktisk også påskrevet på granaten: Do not fire directly at persons. Serious injury or death may result. 

I desember 2011 døde aktivisten Mustafa Tamimi fra Nabi Saleh etter å ha blitt skutt i ansiktet med en tåregassgranat fra kloss hold. Saken ble klaget inn til det israelske militære advokat-embetet (The Military Advocate General’s (MAG) Corps) av B’Tselem. Nettopp i dag kom svar fra MAG at saken var henlagt – ingen grunn til videre etterforskning. Military Advocate for Operational Matters Lt. Col. Ronen Hirsch skrev at granaten som førte til Taminis død ble avfyrt “according to the relevant rules and regulations and did not involve any illegality." 
Danger: Do not fire directly at persons....
(Foto: Activestills.org)

Likegyldighet
B’Tselem mener beslutningen viser den likegyldighet overfor palestinske liv som preger forvaltningen av forsvarets egne lover og regler. Slik sendes et klart signal til israelske soldater og offiserer at skulle de komme til å drepe ubevæpnede sivile, vil de ikke bli holdt ansvarlige.

Sammenstimlinger av folk og demonstrasjoner er forbudt i henhold til de militære lover som gjelder på den okkuperte Vestbredden. Soldatene er snare til å fyre av mot demonstranter; først sjokk-granater som varselskudd og deretter tåregassgranater for å spre folkemengden. Det skaper gjerne panikk – og ofte steinkasting tilbake mot soldatene.

Da kommer «gummikulene» (tunge stålkuler trukket med et tynt lag av gummi). Er folkemengden der fortsatt, skytes til slutt med skarp ammunisjon. Forrige onsdag i Beit Ummar stoppet det med tåregass-granater – en av dem altså skutt rett mot en fotograf som ikke rakk å dukke, og dermed fikk han avslørt ugjerningen på video.

Se VIDEO-KLIPPET
B’Tselems pressemelding  

søndag 24. november 2013

UNICEF: - Israel fortsetter mishandlingen

Trass i Israels løfter til UNICEF om å styrke rettssikkerheten for fengslede palestinske barn, viser ny rapport at mishandlingen forverres.
Palestinsk gutt arrestert på Vestbredden (Foto: Activestills)

Det er bare et drøyt halvår siden UNICEF kom med rapporten Children in Israeli Military Detention. Den avdekket grov mishandling og overgrep av palestinske barn som kom i kontakt med det israelske militære rettsapparatet i de okkuperte områdene.

Omfattende
; systematisk; og institusjonalisert - det var ordene UNICEF brukte i beskrivelsen av mishandlingen av mindreårige palestinere fra de ble anholdt, transportert, forhørt og fengslet.   

I alt 38 tiltak gikk israelske myndigheter med på å se nærmere på og iverksette i samarbeid med UNICEF, for å trygge rettssikkerheten til arresterte barn. Forøvrig en rettssikkerhet barn har krav på, i henhold til internasjonale konvensjoner Israel har ratifisert.  

I månedene etter at rapporten ble publisert i mars, har UNICEF fulgt opp arbeidet og overvåket situasjonen via såkalt Monitoring and Reporting Mechanism on Grave Child Rights Violations. Til dette formålet har de innsamlet vitnesbyrd fra 19 barn som var arrestert i perioden mars – juni, og der avdekket UNICEF bl.a. følgende:

* 100% av barna fikk hendene bundet på en smertefull måte med stramme strips
* 84% av barna fikk bind for øynene
* 100% av barna ble utsatt for fysisk vold, inkludert slag mot hodet og i ansiktet med metallgjenstand
* Ingen av barna ble informert om rett til advokat før avhør
* Ingen av barna ble fulgt av sine foreldre ved arrest

Dokumentasjonen fra UNICEF viser dermed at rettssikkerheten for arresterte palestinske barn snarere har forverret seg enn blitt tryggere, etter at den første rapporten kom i mars.

 I tillegg fremkommer det av data fra Israel Prison Service at ca 50% av de fengslede palestinske barna holdes fengslet i selve Israel – altså fraktet ut av okkupert område, hvilket er i strid med artikkel 76 i den 4. Geneve-konvensjonen.

Advokat Gerard Horton i Military Court Watch mener det er 6 kjernepunkter blant de 38 forbedringstiltakene som UNICEF pekte på i sin opprinnelige rapport, som burde innføres umiddelbart:

1. Arrestasjoner av barn skal finne sted på dagtid - ikke midt på natten som ofte gjøres nå
2. Ved arrestasjon skal barna og deres foresatte bli informert skriftlig, på arabisk, om deres rettigheter
3. Før avhør av barn finner sted, skal de gis mulighet til å konsultere advokat
4. Alle barn skal ledsages av en representant for familien under avhør
5. Alle avhør av barn skal dokumenteres med lyd/bilde
6. Ved brudd på ett eller flere av disse sentrale punktene, opphører rettsprosessen og barnet løslates umiddelbart

Det finnes ingen unnskyldning for at ikke israelske myndigheter straks skal iverksette og etterleve disse grunnleggende rettighetene for fengslede palestinske barn. Dette bør de også påminnes om av norske myndigheter. 

Den blå-blå regjeringen har annonsert sin intensjon om å bringe mer balanse i Midtøsten-politikken. Da finnes det vel knapt noe mer ubalansert de kan gripe fatt i enn det asymmetriske maktforholdet mellom israelsk militærjustis og et forsvarsløst, fengslet palestinsk barn. Derfor; ta opp denne viktige og samtidig politisk ukompliserte sak med israelske myndigheter snarest! 

------------------
REF.:
Dokumentasjonen fra UNICEF (oktober 2013)  
Children in Israeli Military Detention  (UNICEF-rapport, mars 2013) 
Military Court Watch             

fredag 22. november 2013

- Stopp militær bistand til Israel

Etter besøk på Vestbredden, vil i dag sjokkerte US veteransoldater demonstrere ved den amerikanske ambassaden i Tel Aviv, mot fortsatt militær bistand til Israel.

- De daglige grusomhetene; undertrykkelsen; volden – vi ønsker ikke at våre skattepenger skal brukes til å støtte Israel militært, uttaler Tarak Kauff i en pressemelding fra US Veterans for Peace (VFP).
Kauff er tidligere fallskjermjeger. Den siste uken har han besøkt den okkuperte Vestbredden sammen med en delegasjon fra VFP.
Amerikanske soldat-veteraner protesterer etter
rundtur på Vestbredden

Gruppen besøkte landsbyene Bil'in, Nabi Salih og Al-Masra - tre områder der de fikk observere ikke-voldelige protester mot utvidelse av israelske bosettinger inn på palestinsk land.

I Al-Masra stod de amerikanske veteranene ansikt til ansikt med IDF soldater og delte egne erfaringer fra krigshandlinger med dem.

- Vi har vært soldater - vi forstår viktigheten av å adlyde ordre, men det er også viktig å være menneskelig, og å tenke over ordrene, fortalte Kauff til de israelske soldatene.
- Jeg er selv jøde, og hva dere gjør her er skadelig for jøder over hele verden, fastslo Kauff.

I Bil'in fikk de erfarne veteranene oppleve nærkontakt med tåregass - produsert i sitt hjemland USA.
- Demonstrantene nærmet seg sakte og fredelig de israelske soldatene. Plutselig – uten noen form for provokasjon – ble flere tåregass-granater skutt mot dem, forteller Ellen Barfield - sersjant i den amerikanske hæren fra 1977 til 1981.

- I en times tid var det konfrontasjoner mellom palestinske ungdommer og soldatene. Tåregass- angrepene kom stadig nærmere huset hvor vi oppholdt oss. Flere ganger observerte vi at soldatene skjøt tåregass-granater mot palestinske ambulanser.

- Undertrykkelsen av palestinerne ville ikke kunne fortsette uten politisk og økonomisk støtte fra den amerikanske regjeringen, fastslår US Marine Corps Major Ken Mayers. - Som privatpersoner og som representanter for Veterans For Peace, motsetter vi oss på det sterkeste en slik form for støtte. Vi oppfordrer alle som er mot Israels okkupasjon til å slutte seg til oss i vår protest mot den amerikanske regjeringens støtte til okkupasjon og apartheid, uttaler Mayers.

Demonstrasjonen fra veteransoldatene var varslet å skulle finne sted i dag, fredag 22. november, i Tel Aviv.
USAs militære bistand til Israel utgjorde i 2012, ca 3 milliarder Dollar. Samlet siden 1949 har den militære bistanden kommet opp i 115 milliarder Dollar. Nåværende avtale utløper i 2017, men tidligere i år ble en ny avtale signert, der USA har forpliktet seg til å bidra med ytterligere 40 milliarder Dollar i perioden 2018 – 2027.
----------------
Mer om amerikansk militær bistand til Israel:

mandag 18. november 2013

Fengslet for sine tegninger

Fem måneders fengsel mente den israelske militærdomstolen var passende straff for den kjente palestinske kunstnerens politiske tegninger. 
En av Mohammad Sabaanehs tegninger fra fengselet.

Celle 28 har Mohammad Sabaaneh (34) kalt utstillingen som åpnet i Ramallah tidligere denne måneden. Den består av en serie tegninger, der han skildrer livet i israelsk fangenskap.

Det var på King Hussain grensestasjon mellom Jordan og den okkuperte Vestbredden en dag i februar i år, han ble arrestert av israelsk politi, etter et besøk i Jordan. 
 

Ingen tiltale
Årsaken til arrestasjonen, fikk han ikke vite – man trenger som kjent ikke bry seg med slikt i et militærdiktatur, som i realiteten den okkuperte Vestbredden er. 


Fra grenseposten bar det direkte til al-Jalameh-fengselet utenfor Haifa i Israel – for øvrig et brudd på 4. Geneve-konvensjon som ikke tillater okkupasjonsmakten å bringe sivilbefolkningen ut av okkupert område. 
I to måneder ble Sabaaneh holdt fanget i Jalameh-fengselet - uten anklage; uten å vite hvorfor han ble holdt fengslet. 

Men det skulle bli et fengselsopphold på i alt fem måneder. Etter de to første månedene ble han overført til et fengsel i Negev i det sørlige Israel. Isolert fra omverdenen, ble han under hele oppholdet nektet enhver form for kontakt med familien.  

Han ble forhørt gjentatte ganger - om sine meninger; om tegningene; om sitt internasjonale kunstnernettverk. 
Som satirisk tegner har Sabaaneh et kjent navn over hele den arabiske verden. Til slutt kom anklagen fram: «Kollaboratør med Hamas». Han hadde nemlig bidratt med tegninger i en bok om palestinske fanger i israelsk fangenskap, utgitt av hans bror - som sympatiserer med Hamas. 

Mohammad forsøkte å si at det slett ikke var Hamas han samarbeidet med – men sin egen bror. Faktum er at han i sine satiriske tegninger åpent har kritisert både Hamas og Ismael Haniyeh som var statsminister en kort periode i 2006. Men også de palestinske selvstyremyndighetene, Fatah og PFLP – og ikke minst den israelske okkupasjonsmakten blir regelmessig rammet av hans satiriske streker og kommentarer. Det siste var nok den viktigste grunnen til fengslingen.

Den farlige kunsten
Kunst og kultur virker politisk mobiliserende på en undertrykt og okkupert befolkning. Slik kan selv tegninger bli "farlige", sett fra okkupanten. Kanskje lyttet myndighetene også litt for ukritisk til den israelske høyreorienterte bosetterorganisasjonen Palestinian Media Watch som har beskyldt Sabaaneh for å ville utslette staten Israel og erstatte den med en palestinsk stat. - Uten rot i virkeligheten, ifølge tegneren selv. 

Tegningene som han nå har utstilt i Ramallah ble til i fengselet - smuglet ut på ulike vis. Men detaljer som ville røpet at tegningene skildret forholdene i fangenskap, fylte han først inn etter at han slapp ut. Temaene skildrer isolasjon, ensomhet, manglende utdanningstilbud, kritikkverdig helsestell.


Fengsling som politisk strategi
Typisk nok ble Sabaaneh straffet og isolert i fem måneder for intet straffbart. Slikt er regelen, snarere enn unntaket for palestinske menn under okkupasjon. Hele 40% av av dem har blitt arrestert en eller flere ganger. Praktisk talt alle familier er berørt.


Siden 1967 har israelske myndigheter arrestert og fengslet omlag 750.000 palestinere i de okkuperte  områdene, ifølge menneskerettighetsadvokaten Sahar Francis, leder for organisasjonen Addameer som arbeider for de palestinske fangene.


Helt fra okkupasjonens første dag, har fengsling vært brukt som politisk strategi for å forsøke å disiplinere og kontrollere palestinernes liv. Nå, 46 år senere, fortsetter maktmisbruket. Selv den satiriske tegneren slipper ikke unna. Men nå svarer han med å begå nye "straffbare handlinger" ved å stille ut tegninger fra livet i israelsk fangenskap.  
 



mandag 11. november 2013

Ariel Sharon: - Vi kan drepe Arafat

Trusselen fra Israels statsminister falt i slutten av april 2004. Et halvt år senere, den 11. november – for 9 år siden i dag -  døde Arafat på mystisk vis.

Vitenskapelige undersøkelser gjennomført ved et sveitsiske laboratorium kan endelig fastslå: Yasser Arafat ble forgiftet med det radioaktive stoffet polonium-210. Rester av stoffet ble funnet i Arafats levninger og i jordsmonnet på gravstedet – 18 ganger høyere enn normalt.

Ikke mange land har tilgang til et stoff som polonium – og få har tilstrekkelig teknisk kompetanse til å kunne benytte det for å utføre et politisk attentat. Israel er blant disse landene. Ved atomreaktoren i Dimona har de tilgang til polonium.  

Ikke overraskende benekter israelske myndigheter å stå bak forgiftningen. UDs talsmann Yigal Palmor uttaler på regjeringens vegne til avisa The Guardian den 6. november:
- Palestinerne kan overhode ikke gjøre oss ansvarlige for dette. Det er urimelig og har ikke rot i virkeligheten. Vi vil komme til å bli beskyldt, men det finnes ikke bevis.

I tillegg har Dov Weisglass som var rådgiver for Ariel Sharon - Israels statsminister på den tiden Arafat døde – «forsikret» at Israel ikke er den skyldige.

Dette betyr med andre ord at det Sharon uttalte i april samme år som Arafat døde, bare var for en spøk å regne:
-Jeg fortalte presidenten (George Bush) følgende: Under vårt første for tre år siden lovte jeg å etterkomme din anmodning om ikke å skade Arafat. På vårt nylige møte (med presidenten) sa jeg at jeg forstod problemene, men at jeg likevel følte meg fristilt fra løftet.   


Avisa The Guardian skrev den gang: 
Arafat responderte med å si at han tok trusselen alvorlig, men at han likevel ville forholde seg rolig. –Jeg er ikke redd for Sharons trusler. Han har en lang historie i å forsøke å drepe meg.  

Det hører også med til historien at den israelske regjeringen i 2003 - året i forveien - fattet et vedtak som åpnet for å sende Arafat i exil . Men daværende vise-statsminister Ehud Olmert uttalte rett ut til Israel Radio at likvidering også var ett av tiltakene regjeringen vurderte.

- Med andre ord; diskusjonen i den israelske regjering går ikke på om Arafat skal deporteres eller ikke, men om han skal deporteres eller drepes, skrev den israelske historiker Avi Shlaim i en kommentarartikkel i New York Times, 24. september 2003 - et drøyt år før Arafat ble forgiftet.


Drapstruslene mot Arafat, ble tatt på høyeste alvor av verdenssamfunnet. Et resolusjonsforslag i FNs Sikkerhetsråd som krevde at Israel skulle avstå fra at Arafat ble deportert eller drept, ble nedstemt ved veto fra USA.

     

Når Sharon i april 2004 uttalte at han ikke lenger følte seg bundet av tidligere løfter om ikke å drepe Arafat, trodde nok mange at han ville gjøre kort prosess og sende en rakett, eller fyre av en granatladning fra en av tanksene han hadde plassert utenfor Arafats hovedkvarter Muqata i Ramallah. Lett match. 

Men kanskje benyttet Sharon en mer diskret framgangsmåte, en som ville være vanskeligere å avdekke – slik israelske myndigheter har gjort ved flere andre anledninger for å eliminere palestinske motstandere.
 

Uansett - det er påfallende at Arafats død inntraff et halvår etter at drapstruslene fra Sharon falt, og at dødelige doser av et radioaktivt stoff som Israel er blant de få land som kan produsere, nå er påvist i Arafats levninger. At de fleste palestinere peker ut israelske myndigheter som arkitekten og den hovedmistenkte bak Arafats forgiftning, er altså på ingen måte tatt ut av løse luften.



LES MER:
The Guardian 24.04.2004: "Sharon: We may kill Arafat" 

The New York Times, 24.09.2003, Avi Shlaim: The obstacle to Peace is Sharon, not Arafat

onsdag 6. november 2013

Fordriving i Negev-ørkenen

Om lag 35 beduin-landsbyer i Israel står i fare for å bli sanert av landets regjering. Det vil innebære fordriving av ca. 40,000 mennesker.
Rabbiner Arik Ascherman besøker ofte sårbare palestinske
samfunn på Vestbredden og i Israel for å gi sin støtte. 
I dag - onsdag den 6. november - møttes Knessets Interior Committee i det israelske parlamentet Knesset for å utrede iverksettelsen av den såkalte Prawer–Begin planen som Netanyahu-regjeringen fikk vedtatt i juni i år.

Med den har myndighetene sikret seg «juridisk» ryggdekning for fordriving av ca 40.000 beduiner fra deres landsbyer og beiteområder i Negev-ørkenen.

Dette skjer altså med landets egne innbyggere (annen rangs, riktignok) internt i Israel - ikke i de okkuperte områdene..

Beduinene har bebodd dette området i generasjoner – lenge før Israel ble egen stat. I 1920 registrerte zionist-bevegelsens egen Palestine Land Development Committee nærmere 650.000 acres tilhørende beduinene. Under det ottomanske riket og den britiske mandatperioden,og fra den sionistiske bevegelsen før staten Israel ble opprettet, ble beduinenes rettigheter til land respektert. Problemene startet med Israels opprettelse.
Flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner har engasjert seg for beduinene – ikke minst Rabbis for Human Rights ved President rabbiner Arik Ascherman. Som han sier i en appell  sendt ut før onsdagens møte i Knesset: - Vi håper å få stoppet iverksettelse av planen, fordi våre meningsmålinger viser at vi israelske jøder har en mer utviklet moralsk rettferdssans enn det som kommer til uttrykk i regjeringens Prawer-Begin plan.
.....Men fordrivingen og den etniske rensing lar seg neppe stanse denne gangen heller.    

lørdag 26. oktober 2013

Vestbredden: Avhør med startkabler

Nok en rapport som dokumenterer grov mishandling og tortur av mindreårige palestinere i israelsk fangenskap foreligger.

Avhørsleder gikk ut av rommet et øyeblikk, og kom inn igjen med noen startkabler. Så festet han to klemmer på hendene mine og satte en tredje mellom bena - nær kjønnsorganet. Han truet med å koble på strømmen hvis jeg ikke tilstod, og sa at hvis han satte på strømmen, ville jeg aldri kunne få barn.
15 årige M.A. fra Husan - truet med å
bli drept om han ikke tilstod 

Gutten som forteller dette er 15 år og kommer fra Beit Ummar, litt sør for Betlehem. Hans vitneprov står gjengitt i en fersk rapport, hvis tittel forteller sitt tydelige språk: Abuse and torture in interrogations of dozens of Palestinian minors in the Israel Police Etzion Facility  

Denne gang er det den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem som dokumenterer overgrep mot forsvarsløse mindreårige palestinere - ved Etzion politistasjon, som ligger inne i en av de illegale bosettingene på den okkuperte Vestbredden.   

15 åringens fortelling er ikke unik - bare en blant mange. B’Tselem har dokumentert i alt 56 tilfeller av grov mishandling av mindreårige palestinske arrestanter, ved denne ene politistasjonen fra november 2009 til i sommer.

Et annet eksempel fra rapporten: 15 årige M.A. fra Husan hadde intet å tilstå under avhør. Det ble ikke godtatt. Med bind for øynene og bundne hender, ble han tvunget inn i en bil og kjørt vekk fra politistasjonen, til ukjent sted. Der ble han bundet til et tre, med armene strukket opp over hodet. Så startet slagene mot kroppen på den forsvarsløse gutten …… Fortsatt ingen tilståelse…. Da ble en pistol trukket fram: -Jeg dreper deg om du ikke tilstår - og her ute kommer ingen til å finne deg, minnet representanten for israelske myndigheter om.  

Et mønster i mishandlingen
B’Tselem hevder å se et mønster i mishandlingen av de mindreårige arrestantene: Før de fremstilles for formelt avhør hos en uniformert politimann, blir de forsøkt presset til tilståelse ved bruk av vold og trusler av en avhørsleder. Dette skjer «selvsagt» uten nærvær av advokat.

Voldsbruken varierer mellom bank, spark, smekk, slag med gjenstander som stokk eller geværkolbe. Truslene omfatter voldtekt, skade på kjønnsorganene, hevn overfor familiemedlemmer og drap. Alt sammen for å presse fram tilståelse – i de fleste tilfeller pga anklage om å ha kastet stein. Når barnet til slutt gir etter for volden og tilstår, opphører mishandlingen. Han er «ferdigbehandlet» og klar for å bringes inn til en politimann, der tilståelsen tas opp på bånd, og den mishandlede må signere et dokument skrevet på hebraisk - et språk palestinske barn ikke forstår.   

B’Tselem nøler ikke med å kalle dette ved sitt rette navn: Tortur. Det finnes imidlertid ingen formildende omstendigheter for en regjering å benytte seg av tortur – selv ikke for å avdekke terror. Tilståelser under tortur har ingen verdi i en rettssal. Enhver arrestant - mindreårige i særdeleshet - har en absolutt rett til beskyttelse mot tortur. Dette er universelle rettigheter, nedfelt i internasjonale konvensjoner. B’Tselem har klaget til Israels Department of Investigation of Police på det som åpenbart er indikasjoner på systematiske overgrep mot mindreårige, uten å nå fram.

I møte med Hebron Police Division, som Etzion-stasjonen sorterer under, ble saken også forsøkt tatt opp direkte i sommer, men ble blankt avvist som et «ikke-eksisterende problem».

Ingen unnskyldning
Hvorfor begår israelske myndigheter slike grove krenkelser mot den okkuperte befolkningens barn, kan man spørre seg. Avsløringene fra politistasjonen Etzion er symptomatisk for okkupasjonsmaktens generelle manglende respekt for å overholde helt grunnleggende rettigheter for en okkupert sivilbefolkning.

Den okkuperte Vestbredden styres etter militære lover og dekreter. Både UNICEF
 og U.S. State Department har påpekt at palestinske barn er spesielt utsatt for overgrep i dette militære systemet. Etter å ha gjennomgått 400 saker, konkluderte UNICEF i en rapport tidligere i år med at  “the ill-treatment of children who come in contact with the military detention system appears to be widespread, systematic and institutionalized throughout the process.”

«Omfattende, systematisk og institusjonalisert mishandling av barn» – det er sterke ord, og bør normalt medføre reaksjoner mot et lands myndigheter som gjør seg skyldige i slikt. Det finnes ingen unnskyldning for denne type overgrep. Dette handler heller ikke om vanskelige forhandlingsspørsmål som: To-statsløsning, Jerusalem, flyktninger, bosettinger, to-statsløsning.
Mishandlingen og torturen av palestinske mindreårige er av en karakter som ingen kan påstå er del av den «kompliserte Midt-Østen konflikten» som må kunne sees fra to sider.

Bare tenk tanken om det var palestinske selvstyremyndigheter som på tilsvarende vis gjorde seg skyldige i o
mfattende, systematisk og institusjonalisert mishandling av arresterte jødiske barn …….


Men israelske myndigheter har erfart at det internasjonale samfunn ikke griper til handling overfor dem, og fortsetter derfor med institusjonaliserte overgrep mot palestinske barn som del av sin okkupasjonspolitikk.
Heldigvis står flere israelske/jødiske organisasjoner som f.eks. B’Tselem opp mot dette. De – og ofrene for voldspolitikken - fortjener nå støtte i form av handlekraft fra det internasjonale samfunn for å få stanset overgrepene.    

onsdag 23. oktober 2013

Hvorfor skyter de barn?


- Hvorfor skjøt den israelske soldaten på meg? spør palestinske Mousab – seks år gammel.

Han kan være glad han overlevde. Kula gikk rett inn i Mousabs høyre øye og erstattet øyeeplet. Den lille gutten må nå leve resten av livet med synet bare på ett øye – forhåpentligvis med begrensede komplikasjoner. Storesøsteren på 13 år var heldigere – hun ble «bare» skutt i foten av en soldat fra hæren som liker å kalle seg verdens mest moralske.

Mousab (6 år) sammen med sin far. (Foto: Dylan Collins)
Det var fredag 27. september det skjedde. Mousab holdt mamma i hånden da de gikk av bussen på vei hjem til flyktningleiren Fawwar utenfor Hebron på Vestbredden, etter å ha vært på familiebesøk hos slektninger.
De hadde knapt kommet seg av bussen. Uten forvarsel ble det skutt mot dem. Den ene soldaten siktet altså på lille Mousabs hode - og traff.

Hvorfor? Ingen grunn – bortsett at Mousab tilhører en helt vanlig palestinsk familie under militær okkupasjon.
Det var riktignok sammenstøt mellom noen ungdommer og okkupasjonssoldater i området ved flyktningleiren denne ettermiddagen, men seksårige Mousab, søsteren og moren var ikke i umiddelbar nærhet – og representerte heller ingen trussel overfor soldatene. Hvorfor ble de beskutt – hvorfor barna?
Kula som traff Mousab var en såkalt «gummi-kule». Det høres ufarlig ut. Den israelske hæren betegner denne ammunisjonen som ikke-dødelig – hyppig brukt sammen med tåregass, sjokk-granater, vannkanoner og stink-væske for å disiplinere og kontrollere den okkuperte befolkningen. Men en «gummikule» er først fremst en klump med stål – trukket med et tynt tynt lag av gummi. Den er tung, og kan både påføre alvorlig skade og drepe.  

Mousab ble kjørt i all hast av slektninger til nærmeste sykehus i byen Yatta, sør for Hebron. Legene der kunne ikke gjøre noe, så han ble fraktet videre til sykehuset i Hebron. En øyelege der så raskt at Mousab trengte øyeblikkelig operasjon og kontaktet St. John’s Eye Hospital i Øst Jerusalem.

Kjøreturen fra Hebron til Jerusalem tar under en time, om man får passere raskt gjennom okkupasjonsmaktens checkpoints. Det får palestinere vanligvis ikke. Røde halvmåne ambulansen med Mousab brukte nærmere fem timer. Sendrektig behandling av anmodningen om å få frakte den kritisk skadde Mousab til operasjonsbordet i det annekterte Øst Jerusalem satte hans liv i fare. Han rakk heldigvis fram i tide. Kula ble fjernet, men den hadde smadret hele øye-eplet, og Mousab må leve med ett øye resten av livet. Medisinsk oppfølging blir nødvendig i mange år.  


Mange sivile er blitt beskutt av okkupasjonssoldatene i løpet av den 46 år gamle okkupasjonen. Barn blir ikke spart - enkelte med dødelige utfall. Det har skjedd også i år.

Langvarig okkupasjon forderver enhver okkupant moralsk før eller siden. De okkuperte  dehumaniseres for å forsvare  undertrykkelsen av dem. Israel er intet unntak. I forsvarsminister Moshe Ya'alon har fotsoldatene en overordnet sjef for den okkuperte  
 Vestbredden som har betegnet palestinerne generelt som en kreftsvulst som bør behandles deretter (intervju i avisa Haaretz),Metaforen stinker av politisk uansvarlighet og menneskeforakt. Kanskje er det ikke rart at 20 år gamle soldater skyter på «kreftsvulster» som seks år gamle Mousab? 

Nå har Norge  fått en regjering som har varslet en mer "balansert Midtøsten-politikk". Javel, stå opp og sett  makt bak kravet om sikkerhet for Mousab og andre sivile palestinere som er tvunget til å leve under en usedvanlig brutal israelsk okkupasjon. Dette er fullstendig neglisjert av det internasjonale samfunn. 

Minner i denne forbindelse om kjernebudskapet i artiklene 4, 27 og 47 i 4. Genevekonvensjon:  
Sivile under okkupasjon skal behandles som beskyttede personer. De skal behandles humant og ikke utsettes for diskriminering, voldsbruk eller trusler om sådan.
 


 
      

tirsdag 17. september 2013

Hemmelighold om deformerte nyfødte i Irak

Det høye antallet deformerte nyfødte barn ved sykehus i Fallujah, skremmer. - Hvorfor blir en ferdig utarbeidet WHO-rapport om saken, holdt tilbake? Leger og pårørende krever svar.

- Vi merket at noe unormalt inntraff i 2006, og begynte å loggføre detaljer om fødslene. Våre egne registreringer viser at for hver 1000 levende fødte, er det hele 144 deformerte babyer, sier Dr Samira Alaani.

Den erfarne irakiske pediateren har arbeidet ved Fallujah General Hospital siden 1997.

I årene etter at byen ble utsatt for kraftig amerikansk bombardement fra i 2004, har hun og kollegaene registrert påfallende mange nyfødte med alvorlige misdannelser, som f.eks. ryggmargsbrokk, uvanlige hjertefeil og en rekke ukjente defekter de ikke en gang vet å sette medisinske navn på.

Den britiske avisen The Independent rapporterte i 2010 om barn født med to hoder, høy forekomst av leukemi og ulike former for lammelser: Toxic legacy of US assault on Fallujah ‘worse than Hiroshima’.

- Daglig er jeg vitne til den belastning som angsten for å føde et deformert og sykt barn påfører mødre og deres familier. Det første spørsmål jeg vanligvis blir stilt etter fødselen er ikke om det ble en gutt eller jente, men om barnet er normalt, sier Dr. Alaani.

Født alvorlig syk i Fallajah (Foto: Dr Alaani/Al Jazeera)

Det vakte derfor lettelse og håp da hun ble kjent med at Verdens Helseorganisasjon (WHO), i samarbeid med det irakiske helsedepartementet, skulle gjennomføre et forskningsprosjekt for å avdekke fakta omkring alle misfødslene.

– Konklusjonene forventet jeg bare ville bekrefte hva vi allerede visste, men viktigst var at noe endelig skjedde og at det internasjonale samfunn ville gripe til handling, tenkte hun.

Funnene i WHO-rapporten ble lovet gjort tilgjengelig tidlig i 2013. Det er nok mye krutt i det som er avdekket – bokstavelig talt – for rapporten blir holdt tilbake. Dr Alaani frykter nå at det ikke lenger handler om medisinske fakta, men at det har gått politikk i saken. Hun har derfor startet en internasjonale underskriftskampanje med krav om å få frigitt WHO-rapporten.

– Mine pasienter fortjener å få vite sannheten og forklaring på misfødslene, og hvorfor barna deres er alvorlig syke. Og ikke minst de må forsikres at noe nå blir gjort, sier Dr Alaani.

Det var etter at fire amerikanere i sikkerhetsselskapet Blackwater ble drept og deretter brent i Fallujah i april 2004 at US Marines satte inn et voldsomt bombardement mot byen i november samme år. Britiske offiserer ga uttrykk for bekymring over amerikanernes manglende hensyn til hvordan bombingen ville ramme sivilbefolkningen.

I ettertid skal det amerikanske forsvaret ha innrømmet bruk av hvitt fosfor og «annen type ammunisjon». Det siste inkluderer etter all sannsynlighet en type kraftige bomber som bl.a. inneholder utarmet uran.

Nå ber den irakiske barnelegen Dr Samira Alaani om støtte for å få WHO-rapporten frigitt og fakta på bordet. Som hun sier: - Vennligst skriv under på oppropet og vis at resten av verden ikke har glemt befolkningen i Irak.

LES Oppropet

fredag 6. september 2013

Et stille samfunnsmord

Tre myter står sentralt i Israel/Palestina diskursen for høyre-sionister og deres kristen-sionistiske allierte i bl.a. Norge og USA. Vi ser dem gjentatt gang på gang i ulike nettfora som f.eks. i Vårt Lands Verdidebatt.no og Dagsavisens NyeMeninger.no:
Palestinske flyktninger på vei nordover til Libanon,
i november 1948

Myte 1
: -Palestina var folketomt - landet lå øde og bare ventet på å bli befolket da de første sionistene kom flyttende og begynte å kolonisere landet i annen halvdel av 1800-tallet. På engelsk: A people without a land returns to a land without a people
Myte 2: -Araberne i området - som man etter hvert ikke kunne benekte nærværet av - kom flyttende til Palestina som immigranter fra ulike land i regionen pga at sionistenes driftige økonomiske aktivitet skapte behov for arbeidskraft           
Myte 3:-Palestinerne er et folk som ikke eksisterer. Ideen om et palestinsk folk er konstruert og fantasert frem – skapt av Arafat på 60-tallet.  
Historieforfalsking
Boken ”From Time Immemorial” av den amerikanske journalisten Joan Peters, ble utgitt på 80-tallet. Den brukes gjerne fortsatt som "faglig kilde" og ”historisk bevis” for påstanden om at det ikke eksisterer et eget arabisk folk med røtter i Palestina - til tross for at historikere og statsvitere for lengst har avslørt boken som et falsum med fabrikkering av såkalt "avgjørende bevis".
En av dem som har slaktet boken - og mytene - er en av Israels fremste eksperter på palestinernes historie, professor Yehoshua Porath. Han har karakterisert Peters’ påstander som ”gjentagelse av gamle diskrediterte høyre-sionistiske myter” («Mrs Peter’s Palestine», New York Review of Books,16.01.86).
Om myten om det folketomme Palestina som ventet på å bli befolket, sier Porath: Midt på 1800-tallet bodde ca 400.000 mennesker i Palestina i tre ulike distrikter under Ottomansk styre. De fleste var muslimer. Noen var etterkommere etter før-islamske folkeslag som hadde tatt islam som sin religion og arabisk som sitt språk; andre var beduiner.
Demografisk revolusjon
Rundt 1850 skjedde det Porath kaller en demografisk revolusjon – ikke grunnet innvandring – men pga en betydelig naturlig vekst i befolkningstallet i den arabiske befolkning. Barnedødeligheten sank dramatisk. Dette skyldtes bedret helsetilbud, med moderne sykehus – skaffet tilveie både via de Ottomanske styresmaktene og kristne misjonærer.
Selvsagt fantes det ingen egen stat som ble kalt Palestina før den britiske mandatperioden. Det er ikke noe viktig poeng, men derimot var området befolket av et betydelig flertall av muslimske arabere, sier Porath. Han refererer bl.a. til Ahad Ha’am – som han omtaler som kanskje den største jødiske tenker. I 1891 utkom han med «Truth from Palestine». Der formaner han de jødiske innvandrerne i Palestina om å ta den store bofaste arabiske befolkningen på alvor, for selv om det Ottomanske riket skulle komme til å forsvinne, ville allikevel araberne forbli boende.
Denne historieforfalskningen om det folketomme Palestina, samt fornektingen av palestinernes eksistens (i dag ca 11 mill) kan bare forståes ut fra høyre-sionistisk ideologi og visjonen om et Stor-Israel. Palestinernes eksistens; og historiske kjensgjerninger står i veien for realisering av en ekstrem politisk visjon.
Strategiske myter
Hva er det som gjør disse mytene så strategisk viktig å holde fast ved for sionistene? 
*  Jo, mytene leder til at det palestinske folk settes i anførselstegn. De blir et "ikke-folk" - forsvinner og oppløses effektivt som eget folk og blir enkeltindivider i horden av arabere.
*  Følgelig: Et ikke-eksisterende folk har logisk nok heller ikke krav på eller behov for et eget land.
*  Den israelske okkupasjonen av palestinsk land blir en fiksjon - fordi; okkupasjon av hva og hvem? Dermed: – kysten er klar for stadig mer kolonisering og annektering av okkupert palestinsk land, og etnisk rensing, slik vi ser det foregår kontinuerlig på Vestbredden     
*  Flyktningproblemet finner sin «løsning»: Ettersom disse palestinske flyktningene ifølge mytene er etterkommere etter arabiske immigranter fra land i regionen, blir deres hjemland der de «opprinnelig» kommer fra - et av de 22 arabiske land som allerede finnes
Politicide
Mytene og fornektelsen av et folks eksistens, blir dermed bærebjelker i strategien for opprettelse av et sionistisk Stor-Israel - så «Arab-rein» som mulig; fritt for hjemvendte palestinske flyktninger; og ingen brysom to-statsløsning. Uten mytene og løgnene; ingen realisering av den ekstremistiske politiske visjonen.
En udemokratisk, sionistisk statskonstruksjon forutsetter mao okkupasjon av land, diskriminering, undertrykkelse og fordrivelse av uskyldige mennesker.
Den kjente israelske/jødiske sosiologen Baruch Kimmerling beskriver dette som et skrittvis, men systematisk forsøk på utsletting av det palestinske samfunnet som en legitim politisk, økonomisk og sosial enhet. Det er dette han betegner som «politicide» (Kimmerling: "Politicide. Ariel Sharon’s War Against the Palestinians").
I norsk språkdrakt kan det best oversettes med samfunnsmord – et samfunnsmord som fortsatt pågår. Heldigvis er det mange i israelsk samfunnsliv som ser galskapen og engasjerer seg med solid forankring i jødisk etikk og moral for å få det stanset. Disse kreftene fortjener støtte.  

søndag 4. august 2013

"Fredsforhandlinger"

Utenriksminister John Kerry har lyktes i sine anstrengelser for å bringe Israel og de palestinske selvstyremyndighetene sammen til såkalte fredsforhandlinger - men hva så?

Det ligger an til at dette blir enda en runde med forhandlinger der den israelske regjeringen får diktere opplegget og gi inntrykk av at de kommer med «innrømmelser» og «generøse tilbud» til palestinerne. Nok en gang slipper Israel å forholde seg til internasjonale konvensjoner som gjelder ved okkupasjon, og bindende FN-resolusjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet settes til side som utgangspunkt for forhandlingene.
Graffiti i Betlehem laget av den kjente kunstneren Banksy.
 

- Hvor sannsynlig er det at en okkupasjonsmakt som innrømmes så mye politisk kontroll vil innlate seg på reelle forhandlinger og frivillig inngå kompromisser med de okkuperte?  Dessuten; okkupasjon? – Hvilken okkupasjon, spør okkupasjonsmakten.  

Senest i januar i år – foran valget i Israel - lovet Netanyahu i et intervju med avisen Maariv at ingen jødiske bosetninger skal avvikles de neste fire årene, dersom han vinner valget. (Aft.posten 18.01.13). Tydelig tale. 


Samtidig vet vi at Netanyahu er den israelske regjeringssjef som har bygget flest ulovlige bosettinger – og han fortsetter med å gi klarsignal for anbudsinnhentinger på bygging av ytterligere 1000 illegale boenheter nå ved innledningen til nye forhandlinger. 


Idag - samtidig med at dette innlegget postes - har den israelske regjeringen bevilget utviklingsmidler øremerket til 20 illegale bosettinger på den okkuperte Vestbredden. 15 av disse er politiske bastioner for det ekstreme partiet "Jødisk hjem", ledet av Naftali Bennett - en av Netanyahu-regjeringens viktige støttespillere i koalisjonsregjeringen. 

     
- Er det noe som tyder på at nettopp Netanyahu vil innfri kravet fra verdenssamfunnet om tilbaketrekking fra okkuperte områder til 67-linjen; deling av Jerusalem; og innrømme palestinerne en egen, reell selvstendig stat?

Jeg vet hva USA er. Det er en ting du enkelt kan dytte rundt og føre i riktig retning, uttalte Netanyahu til en gruppe israelske terrorofre i 2001, uten å vite at han ble filmet. I tillegg skrøt han av å ha ødelagt Oslo-avtalen. (NRK 24.07. 2010)

Og hvem skal så føre forhandlingene i "riktig retning" denne gang? Jo, USA-administrasjonen har satt inn Martin Indyk som forhandlingsleder – for øvrig i samme rolle han hadde under de mislykkede Camp David forhandlingene i 2000. Den gang beskrev den palestinske forhandler  Mohammed Dahlan, Indyk for å ha utvist en klar pro-israelsk holdning og en tilsvarende negativ holdning overfor palestinere. En annen palestinsk forhandler – Nabil Shaat – hevdet at Indyk i tillegg til at han var partisk, også hadde forsvart bosettingene sterkere enn hva israelerne selv gjorde.  

Martin Indyk er selv jøde og tidligere amerikansk ambassadør til Israel. Hans karrierevei til Washington startet som visedirektør i AIPAC – den mektige jødiske lobby-organisasjonen som har øvet stor innflytelse på amerikansk Israel-politikk over flere tiår. Senere var han med å grunnlegge, og ble administrerende direktør i, en tenke-tank knyttet til AIPAC - Washington Institute of Near East Policy.

Erfaringer fra internasjonale konflikter der fredsforhandlinger har lyktes – f.eks. i Nord Irland - viser at noen nøkkel-forutsetninger må være til stede for å lykkes:

·         * Begge parter ansees som likeverdige – med samme rett til å få ivaretatt sine grunnleggende rettigheter. Den ene part har ikke fortrinn foran den andre
·        *  Forhandlingspartneren må innta en tredjerolle preget av upartiskhet, og engasjere seg fordomsfritt som brobygger mellom partene, samt være rede til å øve press på begge parter
·       *   Forhandlingene må adressere alle kjernespørsmål i konflikten og finne fram til enighet om løsninger på disse som tilfredsstiller et minimum av helt eksistensielle krav for partene

Mildest talt lite tyder på at disse helt grunnleggende forutsetningene danner utgangspunkt for forhandlingene. Det ligger med andre ord til rette for at det blir forhandlinger for forhandlingenes skyld også denne gang - og ytterligere forlengelse av okkupasjonen med en forsterket de facto israelsk annektering av de okkuperte områder.  

onsdag 15. mai 2013

15. mai: Nakba-dagen

Dagen i dag – 15. mai – er spesiell, både i Israel og i Palestina, men med ulikt fortegn. Mens israelere markerer den som landets Uavhengighetsdag, er det Katastrofedagen – Nakba – for palestinere.   

Nakba-dagen markeres årlig, både på Vestbredden, i Gaza og blant palestinere og sympatiserende progressive jøder i Israel.  

Palestinere på flukt i 1948 - fortsatt flyktninger 65 år etter.
Både forut for, og i etterkant av Israels uavhengighetserklæring i 1948, ble i alt 700.000 palestinere fordrevet eller de rømte fra sine landsbyer til en «evig» eksiltilværelse.

Sporene de etterlot seg skulle snart slettes - om lag 500 palestinske landsbyer ble rasert, slettet av kartet for alltid.   
I dag, 65 år senere, har etterkommere etter disse palestinerne vokst i antall til mange millioner med flyktningstatus, fordelt i flere land i regionen: Jordan (2 mill.), Libanon (427.057), Syria (477.700), Vestbredden (788.108) og Gaza (1,1 mill.). I tillegg kommer minst 250.000 internt fordrevne i Israel. Det er manifestasjonen av denne fordrivelsen og tap av eget hjemland palestinerne betegnede minnes som an-Nakba - Katastrofen.       

Opprinnelig refererte begrepet til politiske hendelser som rammet den arabiske verden ca 30 år tidligere, nemlig da de europeiske kolonimaktene  i 1920 stykket opp det Ottomanske riket i flere stater, etter eget forgodtbefinnende, og fordelte dem seg imellom. Men med de dramatiske hendelsene i Palestina i 1948, fikk begrepet et oppdatert innhold. Det sies å være den syriske forfatteren Constantine Zureiq som første gang anvendte an-Nakba, med referanse til palestinernes skjebne.
Ikke uventet blir den årlige markeringen av Nakba-dagen møtt med kritikk i store deler av israelsk media og blant israelske politikere. Forsøkene på å stanse markeringen er mange. I 2011 vedtok Knesset at organisasjoner i Israel – f.eks. menneskerettighetsorganisasjoner - som involverer seg i markering av Nakba-dagen, vil miste eller få redusert sin statlige støtte.

Opptøyer over hele Vestbredden på Nakba-dagen



torsdag 9. mai 2013

Jerusalem-dagen - hvordan står det til med de annekterte?


8. mai feires som Jerusalem–dagen i Israel, og markerer annekteringen av Øst-Jerusalem i 1967. Med «på lasset» fikk israelske myndigheter mange palestinske innbyggere….
Palestinsk kvinne i Gamlebyen i Øst-Jerusalem

Det hører med til historien at Jerusalem-palestinerne er annektert, men uten å bli innrømmet fulle statsborgerlige rettigheter i Israel, som f.eks. stemmerett ved valg til Knesset.

De regnes ikke som statsborgere, men har status som «permanent residents» - nærmest som utenlandske statsborgere som er kommet til Israel for å arbeide.

Annekterte palestinere i Øst-Jerusalem behandles mao som immigranter – i byen de er født og oppvokst i. De må betale skatt til staten de er annektert inn i, men diskrimineres i forhold til jødiske innbyggere i samme by. Det er heller ingen automatikk i at barn av de annekterte får «permanent resident» status, med rett til å bo i Jerusalem.  

ACRI - The Association for Civil Rights in Israel – er Israels eldste menneskerettighetsorganisasjon, etablert i 1972. Der jobber jøder og palestinere side om side. I anledning Jerusalem-dagen 2013, har ACRI samlet en del fakta om de annekterte palestinerne i Øst-Jerusalem:

Befolkning: 371,844 palestinere, ca 39% av Jerusalems befolkning
Fattigdom: 79.5% av Øst-Jerusalems befolkning og 85% av Øst-Jerusalems barn lever under fattigdomsgrensen   

Sosialkontor: 3 kontor i Øst-Jerusalem betjener mer enn en tredjedel av Jerusalems befolkning, mens det er 18 tilsvarende kontor i jødiske Vest-Jerusalem; saksmengden for en sosialarbeider i Øst-Jerusalem er omtrent dobbelt så stor som i Vest-Jerusalem.

Risikoutsatte barn: I 2012 registrerte sosialtjenesten 7,748 utsatte barn i Øst-Jerusalem; de siste tre år er 86 barn som led under vold og omsorgssvikt i hjemmet tatt hånd om av sosialtjenesten; pga alvorlig mangel på sosialarbeidere blir ikke barna fulgt opp

Mangel på klasserom: Bare 46% av elevene har tilgang til offentlige skoler; det mangler over 1000 klasserom i Øst-Jerusalem; tross  løfter fra israelske myndigheter blir bare et mindre antall klasserom bygget årlig

Mangel på barnehager: Det er 10 kommunale barnehager i Øst-Jerusalem, mot 77 i Vest-Jerusalem for sekulære familier, pluss 96 for religiøse familier

Videregående skoler og universitet: Frafallet i videregående i Øst- Jerusalem er  40%; elever som består den palestinske opptakstesten “Tawjihi” har vansker med opptak til israelske universitet; universitetsgrader fra enkelte palestinske institusjoner,  som f.eks. Al-Quds universitetet, er ikke godkjent i Israel.

Planlegging og byggevirksomhet: Kun 14% av Øst-Jerusalems areal er avsatt til “palestinsk boligbygging”  (utgjør kun 7.8% av hele Jerusalem);

Restriktiv utvikling: Siden 1967 har israelske myndigheter ekspropriert en tredjedel av palestinske eiendommer i Jerusalem og benyttet arealet til bygging av tusenvis av leiligheter for byens jødiske befolkning; 35% av de palestinske boligområdene er reservert som “åpne landskapsområder”, med forbud mot å bygge

Boforhold: Mellom 2005-2009 utgjorde byggetillatelser i palestinske boligområder kun 13% av alle byggetillatelser; i jødiske boligområder disponerer hver person i gjennomsnitt 20 kvadratmeter, mot 12 kvadratmeter i de palestinske boligområdene

Muren og veisperringer: Byggingen av den 142 kilometer lange Muren, stenging av veier, og innføring av et “kontrollregime for innreise”, har effektivt kuttet Øst-Jerusalem fra Vestbredden, og slik forsterket innbyggernes anstrengte økonomiske og sosiale levekår

Boligområder bak Muren: Ca 90,000 Jerusalem-innbyggere med israelske ID-kort bor i Ras Khamis, Dahiyat al-Salaam, Shuafat Refugee Camp, Kafr Aqab og Samiramis – bydeler i Jerusalem som er avskåret fra resten av byen, hvor innbyggerne må passere militære kontrollposter for å komme seg til arbeid, skole, medisinsk behandling, familie etc..   

Tilbakekalling av borett: I 2012 tilbakekalte det israelske Innenriksdepartementet boretten i Jerusalem for 116 palestinere. Siden 1967 har ialt 14,263 palestinere fått tilbakekalt boretten - tidligere innbyggere som ikke lenger får bo i sin hjemby.

Utrygg status: 965 familier i Jerusalem er berørt av “familiegjenforenings-rutiner” der ett eller flere familiemedlemmer ikke har israelsk borett – forhold som rammer deres rett til f.eks. medisinsk behandling    

Helsetjenester: 25 mor-barn-sentre finnes i Vest-Jerusalem - bare 4 i Øst-Jerusalem; 80%-85% voksne og 90% av barn med psykiske problem, får ikke nødvendig hjelp

Sykehus i Øst-Jerusalem: I 2010 var 71.7% av pasientene ved sykehusene i Øst-Jerusalem fra Vestbredden og Gaza. Byggingen av Muren og restriksjonene som er innført på innreise fra Vestbredden rammer både pasienter og helsepersonell. I tillegg har det ført til en alvorlig økonomisk krise for Øst-Jerusalems sykehus.

Kloakk: 50 kilometer med kloakkrør mangler; innbyggerne må benytte seg av septiktanker; stadige oversvømmelser i kloakksystemet representerer alvorlig helsefare  

Posttjeneste: Det finnes kun 9 postkontor i Øst-Jerusalem, mot 42 i Vest-Jerusalem; utlevering av post er uforutsigbar og irregulær.

"Stille deportasjon"
Behandlingen av de annekterte Jerusalem-innbyggerne i disse 46 årene, illustrerer med all tydelighet at dominerende politiske krefter i israelsk politikk ønsker å okkupere mer land - men uten folket som bor der.

Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem oppsummerer okkupasjonsmyndighetenes strategi for å bli kvitt flest mulig av de annekterte palestinerne i Øst-Jerusalem slik:

De kommunale myndigheter i Jerusalem:
- eksproprierer palestinske eiendommer;
- sørger samtidig for at det ikke utarbeides byutviklingsplaner for de palestinske boligområdene;
- avviser eller neglisjerer i tillegg stort sett alle palestinske søknader om byggeløyve

Resultat: Myndighetene skaper en villet bolignød for palestinerne
- palestinerne tvinges dermed til å bygge uten løyve
- Innenriksdepartementet, sammen med kommunale myndigheter, står klare til å gruse slike boliger
- rammede palestinere tvinges til å skaffe seg bolig utenfor bygrensen, og flytter ut av Jerusalem
- Innenriksdepartementet inndrar da deres «permanent resident»-status og de nektes borett i Jerusalem for alltid, og kan heller ikke besøke hjembyen uten å søke om spesialtillatelse
Beregninger foretatt av EU (2009), viser at over 60.000 palestinere i Øst-Jerusalem står i fare for å få sine hjem gruset, pga manglende byggeløyve.

Det er dette B’Tselem betegnende kaller The Quiet Deportation.