Hemmelighold om deformerte nyfødte i Irak

Det høye antallet deformerte nyfødte barn ved sykehus i Fallujah, skremmer. - Hvorfor blir en ferdig utarbeidet WHO-rapport om saken, holdt tilbake? Leger og pårørende krever svar.

- Vi merket at noe unormalt inntraff i 2006, og begynte å loggføre detaljer om fødslene. Våre egne registreringer viser at for hver 1000 levende fødte, er det hele 144 deformerte babyer, sier Dr Samira Alaani.

Den erfarne irakiske pediateren har arbeidet ved Fallujah General Hospital siden 1997.

I årene etter at byen ble utsatt for kraftig amerikansk bombardement fra i 2004, har hun og kollegaene registrert påfallende mange nyfødte med alvorlige misdannelser, som f.eks. ryggmargsbrokk, uvanlige hjertefeil og en rekke ukjente defekter de ikke en gang vet å sette medisinske navn på.

Den britiske avisen The Independent rapporterte i 2010 om barn født med to hoder, høy forekomst av leukemi og ulike former for lammelser: Toxic legacy of US assault on Fallujah ‘worse than Hiroshima’.

- Daglig er jeg vitne til den belastning som angsten for å føde et deformert og sykt barn påfører mødre og deres familier. Det første spørsmål jeg vanligvis blir stilt etter fødselen er ikke om det ble en gutt eller jente, men om barnet er normalt, sier Dr. Alaani.


Født alvorlig syk i Fallajah (Foto: Dr Alaani/Al Jazeera)

Det vakte derfor lettelse og håp da hun ble kjent med at Verdens Helseorganisasjon (WHO), i samarbeid med det irakiske helsedepartementet, skulle gjennomføre et forskningsprosjekt for å avdekke fakta omkring alle misfødslene.

– Konklusjonene forventet jeg bare ville bekrefte hva vi allerede visste, men viktigst var at noe endelig skjedde og at det internasjonale samfunn ville gripe til handling, tenkte hun.

Funnene i WHO-rapporten ble lovet gjort tilgjengelig tidlig i 2013. Det er nok mye krutt i det som er avdekket – bokstavelig talt – for rapporten blir holdt tilbake. Dr Alaani frykter nå at det ikke lenger handler om medisinske fakta, men at det har gått politikk i saken. Hun har derfor startet en internasjonale underskriftskampanje med krav om å få frigitt WHO-rapporten.

– Mine pasienter fortjener å få vite sannheten og forklaring på misfødslene, og hvorfor barna deres er alvorlig syke. Og ikke minst de må forsikres at noe nå blir gjort, sier Dr Alaani.

Det var etter at fire amerikanere i sikkerhetsselskapet Blackwater ble drept og deretter brent i Fallujah i april 2004 at US Marines satte inn et voldsomt bombardement mot byen i november samme år. Britiske offiserer ga uttrykk for bekymring over amerikanernes manglende hensyn til hvordan bombingen ville ramme sivilbefolkningen.

I ettertid skal det amerikanske forsvaret ha innrømmet bruk av hvitt fosfor og «annen type ammunisjon». Det siste inkluderer etter all sannsynlighet en type kraftige bomber som bl.a. inneholder utarmet uran.

Nå ber den irakiske barnelegen Dr Samira Alaani om støtte for å få WHO-rapporten frigitt og fakta på bordet. Som hun sier: - Vennligst skriv under på oppropet og vis at resten av verden ikke har glemt befolkningen i Irak.

LES Oppropet

Et stille samfunnsmord

Tre myter står sentralt i Israel/Palestina diskursen for høyre-sionister og deres kristen-sionistiske allierte i bl.a. Norge og USA. Vi ser dem gjentatt gang på gang i ulike nettfora som f.eks. i Vårt Lands Verdidebatt.no og Dagsavisens NyeMeninger.no:

Palestinske flyktninger på vei nordover til Libanon,
i november 1948

Myte 1: -Palestina var folketomt - landet lå øde og bare ventet på å bli befolket da de første sionistene kom flyttende og begynte å kolonisere landet i annen halvdel av 1800-tallet. På engelsk: A people without a land returns to a land without a people

Myte 2: -Araberne i området - som man etter hvert ikke kunne benekte nærværet av - kom flyttende til Palestina som immigranter fra ulike land i regionen pga at sionistenes driftige økonomiske aktivitet skapte behov for arbeidskraft           

Myte 3:-Palestinerne er et folk som ikke eksisterer. Ideen om et palestinsk folk er konstruert og fantasert frem – skapt av Arafat på 60-tallet.  

Historieforfalsking
Boken ”From Time Immemorial” av den amerikanske journalisten Joan Peters, ble utgitt på 80-tallet. Den brukes gjerne fortsatt som "faglig kilde" og ”historisk bevis” for påstanden om at det ikke eksisterer et eget arabisk folk med røtter i Palestina - til tross for at historikere og statsvitere for lengst har avslørt boken som et falsum med fabrikkering av såkalt "avgjørende bevis".

En av dem som har slaktet boken - og mytene - er en av Israels fremste eksperter på palestinernes historie, professor Yehoshua Porath. Han har karakterisert Peters’ påstander som ”gjentagelse av gamle diskrediterte høyre-sionistiske myter” («Mrs Peter’s Palestine», New York Review of Books,16.01.86).

Om myten om det folketomme Palestina som ventet på å bli befolket, sier Porath: Midt på 1800-tallet bodde ca 400.000 mennesker i Palestina i tre ulike distrikter under Ottomansk styre. De fleste var muslimer. Noen var etterkommere etter før-islamske folkeslag som hadde tatt islam som sin religion og arabisk som sitt språk; andre var beduiner.

Demografisk revolusjon
Rundt 1850 skjedde det Porath kaller en demografisk revolusjon – ikke grunnet innvandring – men pga en betydelig naturlig vekst i befolkningstallet i den arabiske befolkning. Barnedødeligheten sank dramatisk. Dette skyldtes bedret helsetilbud, med moderne sykehus – skaffet tilveie både via de Ottomanske styresmaktene og kristne misjonærer.

Selvsagt fantes det ingen egen stat som ble kalt Palestina før den britiske mandatperioden. Det er ikke noe viktig poeng, men derimot var området befolket av et betydelig flertall av muslimske arabere, sier Porath. Han refererer bl.a. til Ahad Ha’am – som han omtaler som kanskje den største jødiske tenker. I 1891 utkom han med «Truth from Palestine». Der formaner han de jødiske innvandrerne i Palestina om å ta den store bofaste arabiske befolkningen på alvor, for selv om det Ottomanske riket skulle komme til å forsvinne, ville allikevel araberne forbli boende.

Denne historieforfalskningen om det folketomme Palestina, samt fornektingen av palestinernes eksistens (i dag ca 11 mill) kan bare forståes ut fra høyre-sionistisk ideologi og visjonen om et Stor-Israel. Palestinernes eksistens; og historiske kjensgjerninger står i veien for realisering av en ekstrem politisk visjon.

Strategiske myter
Hva er det som gjør disse mytene så strategisk viktig å holde fast ved for sionistene? 

*  Jo, mytene leder til at det palestinske folk settes i anførselstegn. De blir et "ikke-folk" - forsvinner og oppløses effektivt som eget folk og blir enkeltindivider i horden av arabere.

*  Følgelig: Et ikke-eksisterende folk har logisk nok heller ikke krav på eller behov for et eget land.

*  Den israelske okkupasjonen av palestinsk land blir en fiksjon - fordi; okkupasjon av hva og hvem? Dermed: – kysten er klar for stadig mer kolonisering og annektering av okkupert palestinsk land, og etnisk rensing, slik vi ser det foregår kontinuerlig på Vestbredden     

*  Flyktningproblemet finner sin «løsning»: Ettersom disse palestinske flyktningene ifølge mytene er etterkommere etter arabiske immigranter fra land i regionen, blir deres hjemland der de «opprinnelig» kommer fra - et av de 22 arabiske land som allerede finnes

Politicide
Mytene og fornektelsen av et folks eksistens, blir dermed bærebjelker i strategien for opprettelse av et sionistisk Stor-Israel - så «Arab-rein» som mulig; fritt for hjemvendte palestinske flyktninger; og ingen brysom to-statsløsning. Uten mytene og løgnene; ingen realisering av den ekstremistiske politiske visjonen.

En udemokratisk, sionistisk statskonstruksjon forutsetter mao okkupasjon av land, diskriminering, undertrykkelse og fordrivelse av uskyldige mennesker.

Den kjente israelske/jødiske sosiologen Baruch Kimmerling beskriver dette som et skrittvis, men systematisk forsøk på utsletting av det palestinske samfunnet som en legitim politisk, økonomisk og sosial enhet. Det er dette han betegner som «politicide» (Kimmerling: "Politicide. Ariel Sharon’s War Against the Palestinians").

I norsk språkdrakt kan det best oversettes med samfunnsmord – et samfunnsmord som fortsatt pågår. Heldigvis er det mange i israelsk samfunnsliv som ser galskapen og engasjerer seg med solid forankring i jødisk etikk og moral for å få det stanset. Disse kreftene fortjener støtte.