Når fiendebildet slår sprekker

En gruppe sterkt berørte jødiske og palestinske kvinner har skrevet kokebok sammen – og utfordrer samtidig et etablert fiendebilde.

Jam Session har de kalt kokeboken som utkom like før påske. Det er kvinner som er med i organisasjonen Parents Circle – Families Forum som står bak.

De har sin bakgrunn på hver side av konfliktlinjen i Palestina-Israel. Men tap av nære familiemedlemmer, som følge av konflikten, har brakt dem sammen. Nå møtes de og deler felles erfaringer med hverandre – trøster hverandre, spøker og altså; deler matglede sammen.

- Felles forståelse over den smerte som tap av våre kjære innebærer, er utgangspunktet vårt, sier jødiske Robi Damelin. Hun mistet sin sønn David i 2002 - skutt under tjeneste på den okkuperte Vestbredden.

Det som skulle bli en kokebok startet som et initiativ for halvannet år siden. Parents Circle omfatter i alt 600 familier – menn og kvinner. Noen av kvinnene følte behov for et eget prosjekt som kunne bringe dem nærmere sammen, slik at de ble bedre kjent med hverandre. I alt 50 kvinner ble med – 25 jødiske og like mange palestinske. Samlingspunktet ble matlaging, og utveksling av tradisjonelle matoppskrifter – mange av dem overbrakt fra deres egne mødre.

Nå foreligger boken, og det har blitt en delikat introduksjon til det palestinske og jødiske kjøkken – med spesiell fokus på ulike slag syltetøy, søtsaker, konserverte grønnsøker og pickles. Inntektene av boksalget skal gå til å finansiere flere felles aktiviteter for berørte familier.  

Prosjektet har utvilsomt brakt kvinnene nærmere hverandre og gjort dem tryggere på hverandre. Dialogen mellom dem kan til og med slå over i svart humor: Umm Ahmed - en av de palestinske kvinnene – hadde bidratt med en usedvanlig sterkt krydret pickles-blanding. Det fikk jødiske Robi Damelin til å kommentere: - Bare innrøm det Umm, du prøvde å ta livet av alle oss jødiske kvinner med den blandingen. – Nei, svarte hun. – Ikke alle – bare deg, Robi!

Så fortrolig har forholdet mellom de berørte kvinnene utviklet seg – på tvers av «fiendegrensene». Det skulle nesten ikke være mulig, fordi det er nærmest opplest og vedtatt at jøder og palestinere hater hverandre og ikke kan leve sammen. Familiene i Parents Circle motbeviser det, selv om det nettopp blant de berørte her neppe ville være overraskende å møte bitterhet og et generaliserende hat rettet mot De Andre.

Ja – kanskje nettopp disse kvinnene bak Jam Session, og de øvrige medlemmene i Parents Circle, er eksempel på at fredelig sameksistens i en demokratisk enstatsløsning er mulig?

--------

Parents Circle ble startet av Yitzhak Frankenthal. Hans sønn Arik ble drept på brutalt vis i 1994 av Hamas-sympatisører (Les hans sterke artikkel I would have done the same.) Frankenthal tok også initiativ til å opprette kontakt med berørte palestinske familier i Gaza. 

Om Parents Circle
Bestilling av Jam Session
Artikkel om boken

Den okkuperte Vestbredden: Verdens største fengsel

- Etter Seksdagerskrigen i 1967 ble i praksis palestinerne på den okkuperte Vestbredden og i Gaza dømt til livsvarig fangenskap i verdens største fengsel.

- De ble fengslet for forbrytelser de aldri hadde begått – og uten å bli forklart hvilke lovbrudd de evt hadde gjort seg skyldige i. Nå har tredje generasjon av disse «innsatte» påbegynt soningen i dette mega-fengselet.

Den israelske historiker Ilan Pappes metaforbruk beskriver på en treffende måte hvordan livsvilkårene for sivilbefolkningen i de okkuperte områdene har artet seg i snart 50 år. (Se Pappe: The False Paradigm of Peace)  Man behøver ikke oppholde seg lenge på Vestbredden for å erfare fengselstilværelsen og den brutale undertrykkelsen av vanlige menneskers dagligliv.

Inhumant
Reis f.eks. helt sør på Vestbredden. Møtet med det lille isolerte palestinske samfunnet A Seefer, vil gjøre deg målløs. - Kan en sivilisert stat virkelig behandle uskyldige mennesker så inhumant?

- Vi får ikke lov å plante noe; ikke bygge på egen eiendom; ikke grave etter vann; vi nektes lege eller ambulanse om vi blir syke; nektes besøk av andre palestinere; får ikke bringe varer hit - heller ikke frakte yoghurten og osten vi lager til nærmeste marked over på andre siden av «grensen». Vi tvinges til å smugle.

- I tillegg må vi hver tredje måned reise til en israelsk politistasjon i Hebron for å fornye tillatelsen for å kunne bo her vi har bodd hele livet. - Velkommen til Ingenmannsland, sier Mahmoud – en av beboerne - med en god porsjon svart humor, under ett av mine besøk.

Tuklet med grensen
For å komme hit til A Seefer må du passere en israelsk kontrollpost som er omgjort til ulovlig grensestasjon med passkontroll. Det isolerte palestinske bondesamfunnet ligger noen hundre meter fra «grensen» og teller ca 50 mennesker – de fleste barn. De er ufrivillig annektert inn i Israel.


Legg merke til hvordan traseen for Muren ved A Seefer tar en
avstikker opp fra Den Grønne Linjen, stiplet med grønt - og 
vips; så har Israel annektert et stykke land - men også folk....

I 2002 startet Israel bygging av Muren langs en trasé som ikke følger den ”grønne linjen”, dvs Israels grense til Vestbredden etter 1949.
Over 80% av traseen spiser seg inn på okkupert palestinsk land for å få flest mulig ulovlig bygde bosettinger innenfor Muren.

Rettsløse
Grensedragingen rammet A Seefer spesielt hardt. Innbyggerne her bor i dag innestengt i en annektert israelsk enklave - helt rettsløse. Som nærmeste nabo har de den illegale bosettingen Mezadot Yehuda. Den er årsaken til Israels ulovlige grenseflytting.

Til tross for at palestinerne som bor her er tvangsinnlemmet i Israel, har de ingen rettigheter som israelske borgere. De har faktisk færre rettigheter enn turister og kan ikke reise fritt i Israel – landet de er annektert inn i. De får «selvsagt» heller ikke nyte godt av israelske offentlige tjenester, som f.eks. å koble seg til strøm- og vann-nettet som naboene i den illegale bosettingen er forsynt med av israelske myndigheter.

Trakassering av skolebarn
Kontakten med resten av verden skjer ved kryssing av den ulovlig bygde grensestasjonen over til Vestbredden. For de 17 skolebarna er dette spesielt uheldig. Skolen deres har havnet på gal side av den ulovlig trukne landegrensen – i landsbyen Imneizil.

Spaserturen til skolen burde normalt ta et kvarter - uten hindring på veien. Men daglig blir ungene utsatt for samme behandling: Venting opp til en time på grensestasjonen mens de samtidig ser at bosetterne får passere fritt; grundig sjekk av fødselsattest og oppholdstillatelse; passering gjennom metalldetektor; røntgen-gjennomlysing og manuell kontroll av hver eneste ransel – og på toppen av det hele; mye trakassering og kjefting. To ganger om dagen.

Situasjonen her er en levende illustrasjon på Ilan Pappes fengselsmetafor, og at Israel gjerne vil ha palestinernes land til odel og eie – men ikke menneskene som bor der. Den politiske strategien for å nå målet er lett gjennomskuelig: Levekårene gjøres bevisst så vanskelige og ulevelige som mulig - med håp om at befolkningen en dag skal gi opp og flytte ”frivillig” fra hjemmene sine og jorda si.
-----

(I 2004 fastslo den Internasjonale domstolen i Haag (ICJ) at de deler av muren som går inn på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er oppført ulovlig. Domstolen oppfordret Israel til å stanse byggingen og rive disse delene av muren. Israel har gjort det stikk motsatte.

Ca 11.000 palestinere bor i dag mellom muren og den grønne linjen – i den såkalte «seam zone». De lever på nåde i sine egne hjem. I tillegg: palestinere i ca 150 ulike palestinske landsbyer har jordeiendommer som ligger bak muren. De trenger spesialtillatelse for tilgang til egen jord).