Al Nakba – to be continued….

Al Nakba – Katastrofen – ble markert i Palestina idag. En historisk dag til minne om menneskelig fordriving og rasering av palestinske landsbyer i 1948. Men historisk? – Fordrivingen pågår fortsatt. 

Både forut for, og i etterkant av Israels uavhengighetserklæring i 1948, ble omkring 750.000 palestinere fordrevet eller de rømte fra sine landsbyer til en «evig» eksiltilværelse.

Fordrevet i 1948 - ingen returrett

Sporene de etterlot seg skulle snart raderes ut – over 500 palestinske landsbyer ble rasert av israelske myndigheter, slettet av kartet for alltid.

I dag, 67 år senere, har etterkommere etter disse palestinerne vokst i antall til mange millioner med flyktningstatus, fordelt på flere land i regionen, i tillegg til de som befinner seg i leirene i Gaza og på Vestbredden. Det er manifestasjonen av denne fordrivelsen og tap av eget hjemland palestinerne betegnede minnes som al-Nakba - Katastrofen.

Men senest i forrige uke ble vi påminnet om at fordrivingen egentlig aldri har opphørt. Da avviste israelsk høyesterett en begjæring om å få utsatt sanering av en hel palestinsk landsby på Vestbredden, i påvente av en dom som faller i august. De armerte militære Caterpillar bulldoserne kan nå dukke opp når som helst og fordrive de 340 beboerne i Susya i South Hebron Hills, sør på Vestbredden. Illegale bosettinger i samme område derimot, blir beskyttet av okkupasjonsmyndighetene og står klare til å kolonisere mer palestinsk jord.

Flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner – ikke minst Rabbis for Human Rights (RHR) – har kjempet i rettssystemet i flere år for Susya-innbyggernes rettigheter. RHR karakteriserer høyesteretts beslutning forrige uke som direkte oppsiktsvekkende, ettersom høyesterett den 3. august skal behandle en masterplan for området. Et medhold i den saken kan sikre landsbyens eksistens. Derfor er det ulogisk å sanere landsbyen før den saken har vært oppe til behandling (med mindre konklusjonen er trukket på forhånd….).

Nasser Nawaj’ah er en av de fremste talsmennene for beboerne – selv aktiv i den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem. Hans familiehistorie – og det som nå truer – kan stå som en illustrasjon på palestinernes Al Nakba. Nasser er oppkalt etter sin bestefar som ble fordrevet i 1948 fra en landsby nær Arad i det sørlige Israel.

Nasser har blitt far og skal snart fordrives med sin sønn  -
som sin far og sin bestefar 

Med seg på flukten hadde bestefaren sin lille sønn – som skulle bli Nassers far. De dro til slektninger i Susya og fikk slå seg ned på deres eiendom. Der ble Nasser født.

Men i 1986, da han var 4 år, ble hjemmet deres rasert av okkupantens bulldosere. Da slo de seg ned på beitemarkene sine, hvor de har bodd siden. Men nå er Nasser selv blitt far og turen har kommet til ham for å ta sin sønn på armen og flykte videre. Fordrivingen fortsetter.
     
«Trøsten» for Nasser og de andre beboerne i Susya får være at mange palestinere er i samme situasjon. I alt 11.000 rivningsordrer fra de israelske okkupasjonsmyndighetene venter på å bli iverksatt på Vestbredden. Men ikke minst vet jeg etter møter med Nasser og Susya-beboerne at støtten fra internasjonale og israelske menneskerettighetsaktivister varmer.