Shahar Peretz fikk sin første fengselsdom i august, fordi - som hun sa: "Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv." Straffen for slikt er flere oppstykkede fengselsdommer. Nå har hun sonet to, og deler sine tanker her.
Hei! Jeg heter Shahar. Sist jeg skrev til dere var før jeg ble sendt i fengsel for første gang pga at jeg nekter å tjenestegjøre i den israelske hæren. Jeg feiret nettopp 19-årsdagen min bak murene, og har allerede sonet to fengselsdommer og tilbrakt 28 dager i fengsel. Sist torsdag ble jeg stilt for retten igjen og dømt til ytterligere 30 dagers fengsel.
 |
| Shahar Peretz feiret sin 19-års dag i fengsel nylig. |
Jeg kommer til å få flere slike fengselsdommer, fordi jeg nekter å delta i den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene.
Nå skriver jeg til dere hjemmefra, for i militærfengselet har vi ikke lov til å skrive. Jeg er en person som liker å skrive ned tankene mine, og jeg skribler gjerne tegninger når jeg forsøker å fokusere. Jeg skriver ned oppgaver og ideer, og bruker blanke ark for å stimulere tankeprosessen.
Da jeg kom til militærfengselet første gang tok jeg med meg et pennal - men det ble tatt fra meg. Fengselsvaktene som gjennomsøkte eiendelene mine, informerte meg om at jeg ikke kunne beholde noen skrivesaker. Jeg får kun skrive på bestemte tider om dagen - med penner utlånt av fengselsmyndighetene.
Etter hvert skjønte jeg at tidspunktene avsatt til skriving, er helt avhengig av vaktenes lune. Noen dager får jeg låne en penn i kun 10 minutter. På lørdager og helligdager får jeg ingen penn i det hele tatt. Privatliv er en luksus jeg ikke får som fange. Jeg får ikke lov til å skrive noe, uten at resten av de innsatte, vaktene og kommandantene får se hva jeg skriver. Etter de første soningsperiodene, kom jeg hjem med helt tomme notatbøker.
I fengsel er skrivingen en form for aktivisme. Vi kan bruke skrivingen til å dele vårt budskap om hvorfor vi nekter militærtjeneste. En form for motstand mot okkupasjonen. Ved å frata meg muligheten til å skrive under fengselsoppholdet, hindrer fengselsmyndighetene meg muligheten til å dokumentere hva som foregår bak murene; bearbeide tanker og ideer og skrive artikler; og planlegge hvordan jeg skal dele mine erfaringer når jeg blir løslatt for noen dager. Militæret vil ikke at jeg skal skrive, snakke eller dele mine tanker. De prøver å kneble meg.
Bestrebelsene på å bringe politiske militærnektere til taushet, inngår som del av et mer voldelig atferdsmønster: Knebling av den palestinske kampen for menneskerettigheter på Vestbredden og i Gaza. Arrestasjoner av palestinere som ytrer seg og står opp mot maktovergrep fra de israelske militære styrker, og voldsbruk mot fredelige palestinske protester, er bare to eksempler på en politikk som tar sikte på å undertrykke enhver form for kritikk og protest fra palestinernes side.
Det er derfor ingen overraskelse at etter daglige bestrebelser på å skjule sannheten om okkupasjonen og å kneble de som rammes av den, er neste skritt å kneble de av oss som tar avstand fra den. Men det er denne kneblingen, dette forsøket på å slette, skjule og benekte det som virkelig skjer, som får meg - med stolthet - å stå fram offentlig som militærnekter. Til tross for at jeg ikke kan skrive om noe av dette fra fengselet, er jeg glad for å kunne dele budskapet mitt med dere nå, selv om det er hjemmefra.
I solidaritet,
Shahar
17.10.21
(oversatt av: Kjetil Nilsen)
SE: Shahar (18) melder seg som militærnekter
