søndag 19. september 2021

September-massakren i Sabra og Chatila

16. - 18. september 1982: Massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila i Beirut. Ca. 1700 sivile ble drept.

ODD KARSTEN TVEIT var blant de aller første internasjonale journalister som oppdaget omfanget av krigsforbrytelsene. Han ble vitne til det han beskriver som en makaber milepæl i Midtøstens nyere historie:

I denne boka som utkom i 2020, omtaler
Tveit  bl.a. massakren i Sabra og Chatilla. 

«Sammen med fotograf Soheil Rachid kjørte jeg inn i Sabra og fant en tolvåring som skrek at den kristne militsen hadde drept moren og faren. Men vi fant ingen lik.
Da vi morgenen etter [18. september] gikk inn i leiren, var det helt stille. Vi hørte bare summingen av fluer, så kjente vi stanken og oppdaget likene, et forferdelig skue av forsvarsløse barn, unge og gamle, kvinner og menn, mishandlet til døde.»

Israels daværende forsvarsminister Ariel Sharon innrømmet å ha sendt den libanesiske kristne militsen inn i flyktningleirene, og at han hadde sørget for materiell støtte. 

En israelsk kommisjon mente Sharon bar et personlig ansvar for massakren. Det fikk likevel ingen store konsekvenser. Han måtte riktignok avgå som forsvarsminister, bare for å bli tildelt en annen ministerpost i Menachim Begins regjering. 

28 år senere - i september 2000 - sørget Sharon for å komme i begivenhetenes sentrum igjen. Som opposisjonsleder avla han et provosernde besøk på Den hellige høyden i Jerusalem, der Al-Aqsa moskeen ligger. Slik kom han til å "antenne" det som skulle bli den 2. intifada - også kalt Al-Aqsa intifadaen. Året etter ble han "belønnet" av velgerne og valgt til Israels statsminister (2001 - 2005).


fredag 10. september 2021

Hvor dypt kan Israel synke?

Først dreper de Ahmad ved en utenomrettslig henrettelse. Over ett år senere får foreldrene fortsatt ikke overlevert sin sønn og gitt ham en grav. Det har israelsk høyesterett bestemt. 

23. juni 2020 skulle være en festdag for familien Erekat fra Abu Dis. Ahmad (26) hadde hentet leiebilen som skulle brukes i søsterens bryllup. Nå gjenstod kun en kjapp tur til Betlehem for å hente den nye dressen han hadde bestilt i anledning bryllupet.  

Ved kontrollposten på veien mellom den nordlige og sørlige delen av den okkuperte Vestbredden, senker han farten. Noe annet vil være fatalt, med tungt bevæpnede «trigger-happy» okkupasjonssoldater på post. Men i det han nærmer seg, skjener bilen av en eller annen grunn til høyre - i retning vaktbua. Han streifer en av soldatene, som faller, men farten var lav, så hun er raskt oppe igjen. Ahmad går forsiktig ut av bilen og strekker hendene i været. Da skjer det. 

Ahmad Erekat (Foto: privat)

Tre skudd avfyres mot overkroppen. Han faller om. Tre nye skudd. Til sammen seks skudd mot en ubevæpnet og forsvarsløs Ahmad, fyrt av i løpet av 2 sekunder, viser analyser av video-opptak fra hendelsen. En israelsk ambulanse kommer raskt til, men ser kun til den lett skadde soldaten. 

En ambulanse fra palestinsk røde halvmåne dukker så opp, men nektes å gi medisinsk bistand til Ahmad, og tvinges bort. Soldatene etterlater Ahmad livstruende skadd på bakken - bevisst for å la livet ebbe ut («killing by time»). Etter to timer blir han fjernet. Død og beslaglagt av okkupasjonsmakten

London-baserte Forensic Architecture påtok seg oppdraget å granske hendelsen. Dette er en anerkjent tverrfaglig forskergruppe som har avdekket vold og menneskerettighetsbrudd, begått av statlige myndigheter verden over. 

Gruppen ledes av israelsk-britiske Eyal Weizman. I Ahmads sak ble hver enkelt billedrute fra video-opptakene analysert. Hendelsesforløpet ble så rekonstruert i en 3D-modell. Konklusjon fra arbeidet: En utenomrettslig henrettelse. Dessuten; hendelsen blir ikke vurdert som et terroranslag pga. den lave farten (15 km/t) og ingen akselerasjon. 

Over ett år etter drapet har foreldrene fortsatt ikke fått overlevert levningene etter sin sønn. Adalah – Legal Centre for Arab Minority Rights in Israel har tatt saken til topps i det politiserte israelske rettssystemet. Forgjeves. Den 18. august ga høyesterett medhold i at hæren (IDF) kan beholde liket. 

De kan selv vurdere nytten av å beholde levninger av “terrorister eller fiendtlige ofre» for å bruke dem som forhandlingskort i bytte mot falne israelske soldater som beholdes av Hamas. Opprinnelig gjaldt dette kun ofre med tilknytning til Hamas. Ahmad hadde ingen slik tilknytning, men tre måneder etter at han var henrettet, vedtok regjeringen å endre praksis: Hamas-tilknytning ingen betingelse. 

Høyesterett føyet seg etter regjeringen, og har med sitt vedtak nå gitt staten Israel rett til å ta palestinske lik som gisler - en makaber praksis i strid med menneskerettighetene og folkeretten. 

Tilbakeholdelse av levninger fra berørte etterlatte, bryter ifølge rettighetsorganisasjonen Adalah med FNs Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I tillegg er gisseltaking forbudt, bl.a. iht. Romavedtektene for Den internasjonale straffedomstolen – med andre ord, en krigsforbrytelse.

Ahmad er ikke alene. Israel har beholdt levningene av 81 palestinere i sitt «lik-kammer» siden 2015, ifølge Adalah. Hvor dypt kan Israel synke? Vi har neppe sett bunnen ennå.