Under forberedelsene til den nylig utgitte rapporten om Israel, sendte Human Rights Watch brev til statsminister Benjamin Netanyahu med ti spørsmål for nærmere avklaring.
 |
| Demonstrasjon i Jerusalem (Foto: Kjetil Nilsen) |
Spørsmålene fra HRW var enkle, men tydeligvis likevel for vriene å besvare for Netanyahu. Det kom aldri noe svar. Dermed ble rapporten “A Treshold Crossed – Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution” publisert, uten at den israelske regjering fant grunn til å forklare seg for den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen.
Et nærmere blikk
på spørsmålene fra HRW gir kanskje svar på hvorfor Netanyahu foretrakk å forbigå dem i taushet. De faktabaserte spørsmålstillingene går nemlig til kjernen av israelske myndigheters systematiske forskjellsbehandling av jøder og palestinere:
1) Blir palestinere bosatt i Israel eller i områder under israelsk kontroll, likebehandlet med israelske jøder bosatt i de samme områdene?
a) Hvis ja; hvordan reagerer regjeringen på anklager om at palestinerne blir diskriminert?
b) Hvis nei; hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre likebehandling
2) Hvorfor har israelske myndigheter ilagt strenge begrensninger for palestineres mulighet til å reise mellom Gaza og Vestbredden? Er det regjeringens politikk å holde Gaza og Vestbredden adskilt? Hvis dette er begrunnet med israelske sikkerhetsbehov, hvordan veier regjeringen det opp mot palestineres rett til å bevege seg fritt? [jfr. Menneskerettighetserklæringen, art. 13 «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»]
3) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter, i perioden 2016-2018, innvilget under 1,5% av byggesøknader (21 stykker) fra palestinere bosatt i Area C [på den okkuperte Vestbredden].
2.147 rivningsordrer ble utstedt i samme tidsrom.
Hvorfor blir nærmest alle byggesøknader fra palestinere avvist?
Hvorfor blir bygninger som er oppført uten tillatelse av palestinere, revet i et mye større omfang enn tilsvarende for bosettere?
4) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter har tildelt 99,7% av alt såkalt «state land» på Vestbredden til formål beregnet på israelske bosettere. Til sammenligning; hvorfor er en så liten gjenværende andel tildelt palestinere?
5) Hvorfor har israelske myndigheter fortsatt kontroll på befolkningsregisteret i de okkuperte palestinske områdene, inkl. i Gaza, 15 år etter at Israel trakk seg ut av Gaza?
6) Hvorfor fortsetter myndighetene å tilbakekalle bostedsstatusen til palestinere fra Jerusalem, begrunnet med at de ikke lenger «opprettholder en forbindelse» til byen?
7) Er det regjeringens politikk å forsøke å oppnå jødisk befolkningsmajoritet i Jerusalem?
I så fall; hvorfor?
8) Colin Hames, tidligere øverste ansvarlige for offentlige tjenester i typisk palestinske bydeler som ligger bak separasjonsmuren i Jerusalem, har beskrevet regjeringens holdning til disse områdene som preget av «neglisjering». Hvorfor har ikke myndighetene skaffet innbyggerne i disse bydelene helt grunnleggende tjenester?
9) Hvorfor får ikke palestinere fra Vestbredden / Gaza (med få unntak) innvilget statsborgerskap eller borett i Israel når de inngår ekteskap med en israelsk statsborger? Tilsvarende restriksjoner gjelder ikke for israelske jøder.
Spiller demografi - og evt. målsetting om å oppnå en jødisk majoritet – noen rolle i håndhevelsen av denne loven og for regjeringens politikk knyttet til statsborgerskap, nasjonalitet, borett og tilgang til jord?
10) Hvorfor nektes palestinske flyktninger som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i årene 1947-49 rett til å vende tilbake og bosette seg - mens jøder verden over er garantert borett, inkludert de som aldri har vært der.
11) Hvorfor har israelske myndigheter nektet å anerkjenne flere titalls palestinske beduinsamfunn i Negev, og dermed gjort det ulovlig for over 70.000 beduiner å fortsette å bo i områder hvor de har bodd i mange tiår?
Følger regjeringen en politikk for "jødifisering" av Negev-regionen og i Galilea?
I så fall, hva er hensikten med denne politikken?
Apartheid-strukturen avdekkes ved bare å stille disse enkle spørsmålene. Ikke rart Netanyahu fant det vrient å besvare dem: Enten måtte han stå opp for det universelle demokratiske prinsipp om likebehandling av alle innbyggere innen samme geografiske område – eller han ville ende med å synliggjøre og forsvare Israels institusjonelle diskriminering.
Med grundig dokumentasjon og gjennomgang av Israels politikk og praksis, kunne likevel HRW trekke sine konklusjoner, uavhengig av Netanyahu måtte mene.
Apartheid er et universelt juridisk begrep som innebærer forbud mot alvorlig institusjonell diskriminering og undertrykkelse. Dette grunnprinsipp i folkeretten, forankret både i Den internasjonale konvensjonen om apartheidkriminalitet fra 1973 og Den internasjonale straffedomstolens (ICC) Roma-traktat fra 1998, definerer apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten, bestående av tre kjerne-elementer:
* En folkegruppes intensjon om å opprettholde dominans over en annen
* Systematisk undertrykkelse av den marginaliserte gruppen
* Umenneskelige handlinger
Disse elementene har i årtier preget israelske myndigheters behandling av millioner av palestinere i de områder de kontrollerer politisk og militært fra Middelhavet til Jordanelva. Men et regime som har forbrytelse mot menneskeheten som bærende prinsipp for sin opprettholdelse, kan ikke forsvares - verken moralsk eller folkerettslig - og er selvsagt ikke bærekraftig i lengden. For Israels del vil enten en to-stats løsning eller innføring av demokrati være veien ut av apartheid-grepet.
Landets ledende politikere - ikke minst Netanyahu - har selv undergravd mulighet for en to-statsløsning. Da gjenstår bare innføring av demokrati, i en form for enstatsløsning, i hele det geografiske område Israel har valgt å legge under sin fullstendige kontroll.
