Mens vi feiret jul

Mens resten av verden feiret jul, var den israelske hæren opptatt med rasering av palestinske hjem, flere steder på Vestbredden.

Første juledag ble vann-reservoaret i landsbyen Al Jiftlik i Jordan-dalen lagt i grus. Helt vitalt for dyrehold og for å kunne overleve i dette området. To armerte monstre av noen bulldosermaskiner, Caterpillar D-9, hadde en lett jobb - beskyttet av væpnede soldater.

Okkupasjon i Jordan-dalen: Store Caterpillar D-9
gjør jobben (Foto: EAPPI/P Brett) 

En av observatørene i ledsagerprogrammet til Kirkenes Verdensråd (EAPPI) - det samme jeg selv har deltatt i - uttalte i den forbindelse:

- Dette er det mest rystende jeg har vært vitne til så langt i Jordan-dalen. Jeg fikk store problemer med å sove etterpå. 

- Alle de fortvilte ansiktene brant seg fast på netthinnen. De satt der - fullstendig oppgitte - og så livsgrunnlaget sitt bokstavelig talt lagt i grus i løpet av et par timer.  

Raseringen nå under julehøytiden må sees som ledd i en kontinuerlig etnisk rensing av Jordan-dalen. Siden 1967 er ca 200.000 palestinere fordrevet av israelske myndigheter fra den fruktbare og strategisk viktige Jordan-dalen.

Ingen grenser? 5-åring skutt i ansiktet

Nei; det var ikke en sinnsforvirret gal einstøing som i Jerusalem på julaften siktet på fem år gamle Muhammad Jamals hode og trakk av – det var en av Netanyahus soldater.

Julaften – ettermiddag: Muhammad Jamal Ubeid hadde akkurat gått av skolebussen sammen med den 14 år gamle storesøsteren sin. Nok en skoledag var over for den lille pjokken, og han var snart trygt hjemme hos foreldrene i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem – trodde han.

Muhammad Jamal (Maan Images) 

Det var da det skjedde. Helt uten noen foranledning blir Muhammad skutt på – i ansiktet. En skarpskytter fra den israelske Border Police-styrken har nettopp avfyrt enten en såkalt sponged-tipped  kule eller en «gummi-kule» (en stålkule på størrelse med en stor klinkekule, trukket med et tynt lag av gummi).

I skrivende stund er det uklart hvilken av de to typene ammunisjon det var, men uansett gjør de stor skade om de skytes mot hodet.

Muhammad ble truffet like under høyre øye. - Var det øyet skytteren egentlig siktet på, kan man spørre seg. Bommet han?

Skaden i ansiktet var alvorlig, med brudd i kinnbenet. Muhammad ble sendt til Hadassah Medical Centre i Vest Jerusalem for operasjon, der han nå ligger for behandling.

Dessverre er det ikke første gang israelske soldater skyter målrettet mot sårbare kroppsdeler på sivile palestinere – inkludert barn. Senest i midten av november ble 11-årige Saleh Mahmoud – også han fra bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem – skutt i ansiktet med «gummikule». Skuddet traff slik at han mistet synet på begge øynene. Blind for resten av livet. I tillegg ble han påført brudd på hodeskallen, og har gjennomgått flere operasjoner.

Man kan spørre: Hvorfor skjer dette? Hvor ligger ansvaret? Er svaret så enkelt at det kun er snakk om uvettig skyting fra enkelte «råtne epler» i Israels væpnede styrker? - Eller stikker problemet dypere?
Mye tyder på at dette er resultat av en dehumanisering av den okkuperte befolkning - en generell respektløshet for palestinsk liv hos landets politiske og militære ledelse som forplanter seg ned i de militære rekker.

Beskytning av ubevæpnede sivile skjer igjen og igjen – og i noen tilfeller tydelig som ledd i en militær strategi. Human Rights Watch (HRW) fokuserte på det i rapporten: Israel: Stop Shooting at Gaza Civilians. Der trekker HRW fram flere eksempler på at palestinere blir beskutt av soldater fra israelsk territorium. Israelske myndigheter mener å ha rett til drepe enhver sivil palestiner som kommer «for nær» grensegjerdet.

Problemet er at ingen vet hva som er for nært. Det rammet den 16 årige skoleeleven Adnan Abu Khater i januar. Han var nettopp ferdig med eksamen, og skulle feire det sammen med noen skolekamerater med en hyggelig piknik «ute i det fri», med medbrakt falafel, avocado og egg. Uten grunn ble Adnan skutt og drept, ca 600 meter fra grensegjerdet.

Som HRW hevder: Ingen krigsmakt – heller ikke Israel – har rett til bevisst å beskyte ubevæpnede sivile. Det er krigsforbrytelse. Beklageligvis får Israel fortsette å begå denne type krigsforbrytelser ustraffet, og det registreres knapt i mediene – som f.eks. nå sist med beskytningen av fem år gamle Muhammad Jamal Ubeid på julaften.

Malala gir US$ 50.000 til Gazas barn

- Beløpet skal bidra til å gjenoppbygge en av de 83 skoler som ble ødelagt i sommer. Uskyldige palestinske barn har lidd forferdelig og altfor lenge.

Fredsprisvinner Malala Yousafzai har valgt å donere hele prisbeløpet på 50.000 dollar hun mottok i forbindelse med at hun ble tildelt World Children’s Prize tidligere i høst. Pengene gir hun til UNRWA  for det heroiske arbeidet som organisasjonen - under svært vanskelig forhold - gjør for barna i Gaza.

Malala (Foto: Russell Watkins/
Dep.ment for Int. Development)

- Over halvparten av Gazas befolkning er under 18 år, og hjelpebehovene er overveldende. Barna ønsker seg og fortjener å få utdanning, håp og muligheter for framtiden, uttaler hun på nettstedet til UNRWA.

- Vi må alle sammen arbeide for at palestinske gutter og jenter – ja, alle barn – gis et godt undervisningstilbud i trygge omgivelser. Uten utdannelse; ingen fred. La oss stå sammen for fred og utdanning – sammen blir vi sterkere, sier Malala.

Kloke ord og generøst fra den unge Fredsprisvinneren.

På Fredsprisdagen: Israelske soldater med tåregass mot barneskole

Mens barns rett til utdanning hylles i Oslo: I Hebron har israelske okkupasjonsstyrker ødelagt skoledagen på en barneskole, etter uvettig skyting med tåregassgranater.

Selv om det er den Internasjonale menneskerettighetsdagen med fredsprisutdeling i Oslo og fokus på barns rett til utdanning: Den israelske okkupasjonen av Vestbredden holder ikke fred.

Et barn får førstehjelp (Foto: Maan News)

I morgentimene i dag ble al-Ibrahimiyya skolen i sentrum av Hebron utsatt for et «tåregassangrep» fra israelske okkupasjonsstyrker. Fortsatt undervisning var umulig på grunn av tåregassen. 

Den sterke gassen ga umiddelbart kvelningsfornemmelse både hos lærere og elever. En Røde Kors ambulanse kom til skolen for å tilby ungene medisinsk bistand. Et barn ble fraktet til sykehus.

En ansatt i skoleledelsen opplyste til Maan News at «tåregassangrepet» kom helt overraskende, med flere granater skutt rett inn i skolegården.

Husriving som kollektiv straff

Kollektiv avstraffelse utøves av israelske myndigheter overfor den okkuperte befolkning i forskjellige former. Nå har de igjen tatt i bruk "punitive house demolitions" – etter en pause siden 2005.

Dette innebærer at hjemmene til personer som mistenkes; anklages; eller er dømt for terrorhandlinger, ødelegges. Utelukkende ut fra slektskap med den siktede, straffes dermed uskyldige familiemedlemmer og gjøres hjemløse. Dette er en form for alvorlig kollektiv avstraffelse, klart i strid med 4. Genevekonvensjon, artikkel 33, der okkupasjonsmakten forplikter å beskytte svile:

Ingen beskyttet person kan straffes for en forseelse som han ikke selv har begått. Kollektiv straff og enhver form for trusler eller terror er forbudt. Plyndring er forbudt. Represalier overfor beskyttede personer og deres eiendom er forbudt.

Familien til Abed al-Rahman Shaloudi, som drepte to
mennesker i Jerusalem, fikk huset sitt ødelagt av
israelske myndigheter 19. november.
(Foto: Oren Ziv/Activestills.org)

Israelske myndigheter neglisjerer sine forpliktelser etter Genevekonvensjonen, og praktiserer denne form kollektiv avstraffelse helt åpenlyst.
Det er ikke noe de benekter eller skjuler. Israelsk høyesterett har velsignet ordningen – med andre ord; uskyldige kan straffes for forbrytelser de ikke har begått.

Israelske myndigheter praktiserer dessuten punitive demolitions på en klart rasistisk måte. Det brukes bare overfor palestinere. Familiene til jøder som begår terrorhandlinger, eller tilsvarende alvorlige forbrytelser som palestinere, blir ikke utsatt for punitive demolitions. De får ikke sine hjem revet. (F.eks. de tre som brente Muhammed Abu Khdeir levende i sommer).

Nå har FN kommet med et klart krav til den israelske regjering om at denne form for kollektiv avstraffelse må opphøre. I en uttalelse, datert 3. desember, minner James Rawley, FNs stedlige representant for de okkuperte områdene, om at denne straffemetoden rammer de som ikke har gjort noe galt, og gjør uskyldige mennesker hjemløse. Konsekvensene - spesielt for gamle, kvinner og barn – er svært urovekkende. 

    

Fra juni til utgangen av november har israelske myndigheter gjort 34 uskyldige mennesker hjemløse ved denne straffemetoden. 16 av de rammede er barn. Ytterligere seks familier på Vestbredden og i Øst Jerusalem står i fare for å få sine hjem ødelagt på samme vis, ifølge FN. Derfor krever FN øyeblikkelig stans i denne formen for kollektiv straff som bryter med internasjonale konvensjoner Israel selv har sluttet seg til.
   

Forøvrig er punitive demolitions en form for justis som en av Israels statsministre - Menachem Begin - tok sterk avstand fra. I en heftig debatt i Knesset i 1951, advarte han – den gang som opposisjonsleder - mot at den unge staten skulle legalisere denne type kollektiv avstraffelse. Begin karakteriserte den som som en uetisk, tyrannisk Nazi-lov. Med rette.

Begins karakteristikk av denne type kollektiv straff er like treffende i dag, og illustrerer samtidig israelske myndigheters åpenlyse dehumanisering av mennesker under okkupasjon.

«Stinkdyret» - israelsk våpen for kollektiv avstraffelse

En spesialkonstruert tankbil som spruter en kloakk-stinkende væske mot palestinere i alle aldre; mot palestinske bolighus; mot palestinske skoler – dette er «The Skunk»

Det sies at den stramme stanken er som en blanding av avføring og råtnende dyrekadaver – om noen i det hele tatt kan forestille seg det. Kvalme og brekninger er uunngåelig for de som får nærkontakt med denne væsken. Våpenet «The Skunk» - stinkdyret – bærer med andre ord sitt navn med rette.

Er du så uheldig å få væsken på klærne eller skoene, får du ikke vekk den råtne stanken om du vasker dem aldri så mye. De må kastes. «Våpenet» - om det kan kalles det – er utviklet i Israel, beregnet på såkalt crowd-control. Det ble første gang brukt i 2004, og har til nå bare vært benyttet mot den okkuperte palestinske befolkningen på Vestbredden. Men for en drøy uke siden ble dette «kjemiske våpenet» for første gang også brukt mot palestinske boligområder i Øst-Jerusalem.

Fredag den 14. november ved halv seks tiden om kvelden startet det kjemiske væskeangrepet mot intetanende palestinere i bydelen A-Tur, i nærheten av Oljeberget. Et av angrepsmålene israelske okkupasjonsmyndigheter hadde blinket seg ut denne kvelden, var skoler: I alt fire skoler ble sprøytet ned med den råtne kjemiske væsken – den ene av skolene (Basma) er for funksjonshemmede barn. I alt 4.500 skolebarn ble direkte berørt.  

Hva som utløste angrepet, er fortsatt uvisst. Det var ingen demonstrasjoner eller provokasjoner med steinkasting forut. Med andre ord; enda et eksempel på kollektiv avstraffelse fra okkupasjonsmakten, sannsynligvis som en ren hevnaksjon for terrorangrep utført av palestinere mot israelere i Vest-Jerusalem tidligere. Redaktør Annie Robbins ved det jødiske nettmagasinet Mondoweiss kaller det ren sadisme.

Uansett; kollektiv avstraffelse er fullstendig uakseptabelt - forbudt i henhold til den 4. Genevekonvensjon artikkel 33 som beskytter en okkupert befolkning mot kollektiv straff. Denne type krenkelser av internasjonale konvensjoner skal følges opp med sanksjoner fra verdenssamfunnet, men nok en gang vil palestinerne etter all sannsynlighet kunne notere seg at ingen straffetiltak vil bli iverksatt overfor israelske myndigheter.

(Video-klipp med eksempler på bruk av The Skunk)

Når "ingenting" skjer

Kameraene er slukket; reporterne har reist hjem. Den siste Gaza-krigen er over for denne gang. Roen og freden har senket seg i de okkuperte områdene, eller……???

Hva er det egentlig som skjer når «ingenting skjer» på Vestbredden og i Gaza? Ingen store dramatiske hendelser å rapportere hjem om for journalistene. Taust. Underdekningen i media av okkupasjonens brutalitet i hverdagen, kan gi inntrykk av fred – at de okkuperte palestinerne får leve i fred.

3. september raserte okkupasjonssoldater lokalene til en
institusjon i Nablus som bl.a. benyttes av barn med
funksjonshemninger. (Foto: Activestills) 

Med mindre man følger spesielt våkent med i utviklingen i området, er en vanlig avisleser eller TV-seer avskåret fra å få kjennskap til israelske soldaters drap på demonstranter; arrestasjon og mishandling av barn; tortur av fanger og arrestanter; fengsling uten lov og dom; etnisk rensing; ødeleggelser av hjem og eiendom; brenning av olivenlunder; daglig fornedrelse av vanlige palestinere i alle aldre ved utallige kontrollposter….  

Overser man de små og store voldshandlinger og maktovergrep som okkupasjonsmakten Israel utøver daglig overfor sivile palestinere på Vestbredden og i Jerusalem, kan man heller ikke forstå konflikten. I realiteten styres de okkuperte områder som et klassisk militærdiktatur.

Den 26. august ble det inngått fredsavtale mellom Israel og Hamas. Hva har så israelske okkupasjonsmyndigheter foretatt seg i de okkuperte områdene etter dette? Her er noen eksempler:
     

1. Annekterting av 1500 acres /6000 mål land på Vestbredden
2. Beslag av $56 millioner av palestinske selvstyremyndigheters skatte- og avgiftsinntekter
3. Brutt fredsavtalen bl.a. ved beskytning av fiskere fra Gaza
4. Arrestasjon av seks fiskere og beslag av redskap og båter
5. Beskytning av 70-årige Yousef Zayif fra den israelske marine mens han stod på stranda og ventet på sin fiskersønn
6. Drap begått av IDF på 22-årige Issa al Qatari fra Ramallah - en uke før han skulle gifte seg. Skutt i brystet
7. Drap begått av IDF på 16-årige Mohammed Sinokrot, Jerusalem. Skutt i hodet
8. Tortur av palestinsk fange Muhammad Hussain Raee (33)
9. Nektet 13 EU-parlamentsmedlemmer innreise til Gaza
10. Forvaring av minst 127 mennesker på Vestbredden, inkludert en 7 år gammelt gutt i Hebron og to andre barn fra Silwad - 7 og 8 år gamle. De to ble arrestert på gårdsplassen hjemme, mens moren ble angrepet med tåregass
11. Fortsatt fengsling av 33 medlemmer av PLC – den palestinske lovgivende forsamling
12. Fortsatt administrativ forvaring av 500 mennesker uten lov og dom – uten kjent tiltale
13. Rasering av beduin-boliger i Khan al Ahmar, nær Jerusalem. 14 mennesker gjort hjemløse. Fryktes å være ledd i en plan for etnisk rensing som ville innebære tvangsflytting av ca 14.000 beduiner fra ulike lokalsamfunn på Vestbredden
14. Raserte et meieri i Hebron som bidro til finansiering av en institusjon for foreldreløse barn
15. Raserte  et bolighus i Silwan – Jerusalem, og gjorde bl.a. fem barn hjemløse
16. Raserte  et hus in Jerusalem hvor nødhjelpsmidler for Gaza ble oppbevart
17. Raserte  en brønn utenfor Hebron
18. Satte fyr på en olivenlund nær Hebron
19. Brutal husransakelse på et helsesenter og en barnehage i Nablus, med omfattende materielle skader
20. Raserte oppdyrket mark nær Rafah i Gaza ved hjelp av tanks som krysset grensen
21. Ordre om riving av et lite minnesmerke i Jerusalem som var reist over Mohamed Abu Khdeir – brent levende i juli
22. Fortsatt bygging  av et omfattende tunnelnettverk under Jerusalem
23. Storming av plassen foran al Aqsa mosque med en gruppe høyreekstreme bosettere
24. Støtte  til og beskyttelse av hundrevis av bosettere som stormet Josephs Grav i Nablus
25. Hindring av studenter i å komme seg inn på al Quds Universitetet. Studenter som forsøkte å ta seg inn på universitetet ble beskutt med sjokkgranater og stålkuler
26. Rivningsvarsel av hjemmene til tre ulike familier i Idhna på Vestbredden, utstedt denne uken.
27. Konfiskering av landbruksutstyr og traktorer tilhørende palestinske bønder bosatt i det østlige Tabas på Vestbredden
28. Advokat og menneskerettsaktivist Aymad Ahmad Nasser arrestert av israelske okkupasjonssoldater i eget hjem midt på natten – torsdag denne uken. Han er juridisk rådgiver og koordinator for menneskerettighetsorganisasjonen Addameer som jobber for rettighetene til politiske fanger.  

Ingen utfyllende liste – men dette får rekke. Og det er garantert mer i vente av overgrep, menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser fra israelske okkupasjonsmyndigheter, selv nå når «freden» etter Gaza har senket seg. For slik er hverdagen under okkupasjon.    

Lieberman med diplomatisk selvmål

Denne uken skulle New Zealands nye ambassadør til Israel presentere sine akkreditiver til president Reuven Rivlin - men det fikk han ikke lov til..…..

Det sørget Israels omstridte utenriksminister Avigdor Lieberman for, da han ganske oppsiktsvekkende nektet å godta den nye ambassadøren. Årsak? Han skulle også ivareta New Zealands diplomatiske forbindelser med Palestina.

Oppsiktsvekkende, ikke minst fordi de politiske myndighetene i New Zealand - sammen med Australia, Canada og USA - er regnet blant de mer vennligsinnede til Israel. Men dette forhindret altså ikke Lieberman fra å stenge døren for den nyutnevnte newzealandske ambassadør Jonathan Curr.

Ambassadør Jonathan Curr (Foto: Fra Currs Facebook-side) 

New Zealand har ikke egen ambassade i Israel. De diplomatiske forbindelsene har i flere år blitt ivaretatt fra ambassaden i Tyrkia. Israel er ett av flere land i regionen som er såkalt sideakkreditert til ambassaden i Ankara.

Den nytiltrådte ambassadør Jonathan Curr var klar for å reise til Jerusalem for å presentere sine akkreditiver, men ble altså erklært uønsket, da det ble kjent at han også skulle møte Mahmoud Abbas i Ramallah i samme ærend. Dette skjedde til tross for at New Zealand har hatt denne ordningen lenge – men sannsynligvis uten at bosetter og utenriksminister Lieberman har hatt kjennskap til det.

Det israelske utenriksdepartementet stod likevel på sitt, og hevdet hårdnakket at en og samme ambassadør ikke kunne være akkreditert til Israel og palestinske selvstyremyndigheter (PA). Nå er det er høyst uvanlig innen diplomatiet – for ikke å si uhørt – at en vertsnasjon på denne måten blander seg inn i et annet lands sideakkrediteringer.

I dette tilfellet ble ikke saken bedre ved at Lieberman og hans stab også kom med forslag hvordan «problemet» kunne løses: - Jo, utnevn en lavere funksjonær ved ambassaden til å ta seg av forbindelsene med PA!    

En grov fornærmelse overfor et vennligsinnet land selvsagt. Ambassadør Curr gjorde det helt klart at New Zealands myndigheter på ingen måte fant seg i å bli instruert hvordan de best skulle ta seg av sine diplomatiske oppgaver.

Ifølge den israelske avisen Haaretz, betegnet en vestlig diplomat - med nær kontakt med newzealandske myndigheter - håndteringen som et gigantisk israelsk «selvmål». Regjeringen i Wellington – som er svært Israel-vennlig – skal være svært opprørte og dypt fornærmet.  

For øvrig har det vært anstrengt mellom Israel og New Zealand også tidligere. Mye tyder på at israelske myndigheter ved et par tilfeller har misbrukt det vennligsinnede landet til egne formål. I 2004 ble to Mossad-agenter dømt for å ha forsøkt å skaffe seg newzealandske pass på ulovlig vis.

Og etter det store jordskjelvet i Christchurch i 2011 ble det funnet flere pass tilhørende en israelsk statsborger, Ofer Mizrahi, som omkom under skjelvet. Myndighetene mistenkte at han sammen med flere israelere som forlot landet få timer etter ulykken, hadde forbindelser til Mossad og var involvert i forsøk på identitetstyveri via politiets databaser.  

- Tyranniske nazi-lover!

"Demolition", kalles det på engelsk. Det innebærer at hjemmet du bor blir lagt i grus - noe som kan ramme enhver palestinsk familie under okkupasjon.

Senest i forbindelse med jakten på de skyldige bak mordene på de tre israelske ungdommene tidligere i sommer, har israelske myndigheter revet flere palestinske hjem.

Nok et palestinsk hjem lagt i grus.
(Foto: Medged Gozani/Activestills.org)

Familiene til de som mistenkes å stå bak ugjerningene blir straffet kollektivt ved at hjemmene deres blir lagt i grus. Ca 30 mennesker - flest barn - er gjort hjemløse, bare i denne ene saken.    

Det juridiske grunnlaget for israelske okkupasjonsmyndigheters bruk av slik kollektiv straff, i form av grusing av palestinske familiers hjem, skriver seg fra slutten av den britiske mandatperioden for Palestina (British Emergency Regulations of 1945). Det samme gjelder for øvrig Israels utstrakte bruk av såkalt Administrative Detention – fengsling på ubestemt tid; uten lov og dom; og uten kjent tiltale for den fengslede.

I en heftig debatt i Knesset i 1951 om disse lovene, markerte spesielt lederen for opposisjonspartiet Herut seg ved å ta avstand fra dem i meget sterke ordelag. Han advarte kraftig mot at den unge staten skulle bekjenne seg til denne type jus.

Men daværende statsminister Moshe Sharett stod i mot, og forsvarte seg med lettvintheter som at «man kan ikke differensiere mellom ulike lover – en lov er en lov».

Da tok den 37 år gamle opposisjonslederen kraftig til motmæle:

Not so! There are tyrannical laws, there are unethical laws, there are Nazi laws…. The law which you have employed [the British Emergency Regulations] is Nazi, tyrannical and unethical. An unethical law is also an illegal law…. The existence of such regulations raises questions regarding the fundamental rights of every Israeli citizen. 
(Ref. "Foundations of Civil and Political Rights in Israel and the Occupied Territories", Yvonne Schmidt, 2001, s 320)

Politikeren bak disse ordene het Menachem Begin.
26 år senere - i 1977 - skulle han selv bli Israels statsminister. Da hadde han mulighet til å avskaffe disse avskyelige lovene, men hadde tydeligvis lagt etikken og moralen på hylla. Og som kjent har disse uetiske, tyranniske Nazi-lovene fått overleve i Israel helt fram til i dag - stikk i strid med grunnleggende rettsprinsipper for en demokratisk stat, og klart i strid med internasjonal humanitærrett.

10.000 demonstrerte for fred i Tel Aviv

10.000 demonstranter (nærmere 2000 flere enn hele medlemsmassen i MIFF - Med Israel For Fred) var samlet på Rabin Square i Tel Aviv lørdag kveld, under slagordet "Legg om kusen - for fred, bort fra krig". 

Tre krav stod sentralt under markeringen: - Opphør av okkupasjonen! Fredsforhandlinger mellom Israel og Hamas! Stans Israels blokade av Gaza!

Sterk fredsmarkering i Tel Aviv lørdag 16.  august 2014
samlet 10.000 mennesker. (Foto: Activestills.com)

Blant talerne var Knessetmedlem Zehava Gal'on fra partiet Meretz som uttrykte at hennes parti var imot militæroperasjonene i Gaza.

Hun kritiserte samtidig Netanyahu-regjeringen for ikke å ha kommet enhetsregjeringen mellom Fatah og Hamas i møte, fremfor å velge å gå til krig.

Til stor applaus blant de frammøtte, uttrykte Knesset-medlem Mohammad Barakeh, fra partiet Hadash, på hebraisk og arabisk: “Vi bygger partnerskap mot okkupasjonen for et fritt Palestina. Vi er her for en to-statsløsning, for at folk i Gaza og i det sørlige Israel skal få leve sine liv og ha en fremtid."

Den kjente israelske forfatter David Grossman deltok også på demonstrasjonen, med følgende budskap: "Vi i Israel vil ikke være i stand til å trekke pusten dypt så lenge mennesker i Gaza opplever å bli kvalt. Vi vil alltid være naboer med menneskene i Gaza. Vi må leve sammen.

Fra Sderot - den utsatte israelske grensebyen til Gaza - deltok Naomi Tzion. Hun minnet forsamlingen om at mange av innbyggerne i Gaza nå opplevede å bli flyktninger for andre og tredje gang, og at Gaza er det største fengsel i verden

Lørdagens demonstrasjon i Tel Aviv ble fra organisatorenes side avholdt for å sende et klart budskap til Israels politiske ledere:

"En ny omgang med krigshandlinger kan forhindres. Nei til fortsatt krig - vi må få en politisk løsning! Etter en vond måned med krig og død bak oss, og med oppvigleri og hat som river det israelske samfunn i stykker, må vi stå opp og demonstrere for fred og for demokrati."

Kidnapping vs krigsforbrytelser og statsterror

Rask norsk fordømmelse av kidnapping av tre israelere – ingen reaksjon på etterfølgende kollektiv straff av okkuperte palestinere, med drap av ubevæpnede sivile, massearrestasjoner og vandalisering av hjem.

- Norge fordømmer kidnappingen av tre israelske tenåringer som skjedde på Vestbredden den 12. juni. Vi ber om at tenåringene blir sluppet fri og får vende hjem øyeblikkelig. Vi fordømmer også enhver skyting av raketter fra Gaza.

Fordømmelsen fra regjeringen ved utenriksminister Børge Brende kom raskt - bare tre dager etter at ungdommene forsvant, og før man i det hele tatt visste om det var en kidnapping. Fortsatt vet man vel ikke det med sikkerhet – i alle fall har ingen påtatt seg ansvaret, og satt fram løslatelseskrav.

Soldater dreper sivile
Det vi imidlertid med sikkerhet vet, er at israelske soldater har skutt og drept - foreløpig - fem ubevæpnede sivile palestinere som et direkte resultat av den såkalte Operation Brother’s Keeper. Den første ble drept samme dag som Brende sendte ut sin fordømmelse av kidnappingen. Det var 19 år gamle Ahmed Samadaa, hvis bror er norsk statsborger.  

Muhammad Dudeen fikk ca. 15 leveår under israelsk
okkupasjon - skutt i brystet av israelsk soldat 20.06.14

De foreløpig to siste sivile ofrene ble likvidert av israelske soldater i morgentimene i dag. Den ene av dem, Ahmad Said Suod Khalid (36) fra Al-Ein utenfor Nablus, var på vei til morgenbønn i moskeen. Skutt fra kloss hold.

Den yngste drepte denne uken er Muhammad Dudeen – 14-15 år gammel. Skutt i brystet med skarp ammunisjon. Muhammad er den sjette mindreårige skutt og drept av Netanyahus soldater hittil i år.

Frie tøyler
Det virker som Netanyahus regjering har gitt soldatene fullstendig frie tøyler over hele den okkuperte Vestbredden – shoot to kill, massearrestasjoner og fri adgang til å ramponere palestinske hjem. Hendelsene viser med all tydelighet at hele det palestinske samfunn urettmessig blir utsatt for kollektiv straff og gjort ansvarlige for forsvinningen/kidnappingen av de tre bosetter-ungdommene.

I Hebron-området har de israelske soldatene gått usedvanlig hardt fram mot sivilbefolkningen – drap, massearrestasjoner og vandalisering av palestinske hjem. Nettopp i Hebron ligger hovedkvarteret til TIPH – Temporary International Presence in Hebron – som står under norsk ledelse, og overvåker sikkerhetssituasjonen der.

På sitt bord får utenriksminister Brende en jevn strøm av rapporter fra TIPH. Dessverre finner Norge seg i å holde disse hemmelig for presse og opinion, og de norske utsendte er pålagt taushet om hva de observerer og rapporterer. De siste rapportene som er oversendt utenriksminister Brende, vil imidlertid ha et innhold som dokumenterer krigsforbrytelser og klare brudd den 4. Geneve-konvensjon.

Utenriksminister Brende vet at Israel som okkupasjonsmakt er forpliktet til å rette seg etter internasjonal lov og sikre beskyttelse av okkupertes rettigheter. Dette gjelder selvsagt også når de nå leter etter egne borgere de mistenker er kidnappet.

Klare brudd på Geneve-konvensjonen
I tillegg til drap av til nå fem sivile palestinere og et ukjent antall sårede, har Israel tatt nærmere 400 til fange, hvorav 8 medlemmer i Palestinian Legislative Council. I Hebron er flere hjem rasert av soldater – noen bare et steinkast fra der TIPHs hovedkvarter ligger. Brende sitter på denne dokumentasjonen.

Utenriksministeren vet at dette er klare brudd på artikkel 33 i den 4. Geneve-konvensjon, som sikrer beskyttelse av de okkuperte og deres eiendom, samt forbyr kollektiv avstraffelse. Som avtalepartner forplikter Norge seg til å reagere, men forholder seg likevel taus (ref. UDs hjemmeside). Ingen fordømmelse.

Man undres; er israelske soldaters drap av palestinske sivile, helt ned i 14 års alder, mindre alvorlig enn forsvinning/kidnapping av tre israelske ungdommer? Er dette et uttrykk for regjeringens intensjon om å føre en «mer balansert Midtøsten-politikk»?

Den Andres katastrofe

- Holocaust er den mest avskyelige forbrytelse mot menneskeheten i moderne tid.

Denne uttalelsen kom fra uventet hold i anledning minnedagen for Israels markering av Holocaust, 28. april. Mannen bak sitatet er President Abbas, og han sa dette offentlig – både på engelsk og arabisk.
Samtidig uttrykte han sympati med ofrene og deres familier.

Det var en historisk uttalelse, i den forstand at det var første gang en palestinsk president ordla seg slik. Med andre ord; en utstrakt hånd.

Den palestinske Nakba - katastrofen - da
 700.000 palestinere endte som flyktninger
i 1948, markeres hvert år den 15. mai.

Men hvordan ble så dette mottatt av statsminister Netanyahu? Ufattelig nok - uttalelsen ble møtt med en kjølig skulder. Ikke bare det; Israels statsminister avfeide det hele som "kalkulert smiger fra Abbas, kun for å gjøre inntrykk på det internasjonale samfunn."

Den israelske avisa Haaretz (29. april) er blant de stemmene i Israel som på lederplass kritiserte Netanyahu for denne, mildest talt, lite imøtekommende holdningen. Igjen viste Netanyahu seg som en uansvarlig politisk leder.

Som avisa påpeker; Netanyahu burde naturligvis ha hilst uttalelsen velkommen, og holdt den fram som et eksempel til etterfølgelse for andre arabiske ledere. Det kan bli forsoning av slikt. Men det synes som om frykten for at dette muligens ville ha gitt Abbas noen plusspoeng internasjonalt, formørker Netanyahus sinn og tankesett fullstendig. Fiendebildet skal opprettholdes.

Haaretz minner så om at selv om Holocaust er en forbrytelse mot menneskeheten som overgår alt annet, må ikke det føre til at israelske myndigheter ignorerer forbrytelser begått mot andre – som f.eks. mot palestinerne. - Staten Israel har ingen rett til å radere ut den palestinske tragedien fra bevisstheten til den israelske befolkning, sier lederskribenten i Haaretz.

Diskusjonen om ansvar og skyld for utvandringen og fordrivingen av ca. 700.000 palestinerne fra den nye staten Israel i 1948, er en sak for historikere. Men uansett må det som rammet palestinerne kunne betegnes som nasjonal og menneskelig katastrofe, sier Haaretz.

Denne katastrofen må vies oppmerksomhet og erkjennes - ikke bare for bedre å forstå palestinerne som forhandlingspartner, men også ut fra en kulturell og humanitær forpliktelse. Dette er ikke minst viktig fordi det berører 20% av Israels egen befolkning, og millioner av palestinere forøvrig som Israel forsøker å løse den historiske konflikten sammen med.

- Israelske myndigheter må derfor sørge for å bringe palestinernes historie inn i undervisningen i israelske skoler. Det må bli slutt på neglisjeringen og fortielsen av den palestinske Nakba (katastrofen), sier Haaretz.

Som en idé i tilknytning til undervisningen, foreslår avisas lederskribent at skolene arrangerer klasseturer til ruinområder der det opprinnelig lå palestinske landsbyer. I tillegg må undervisningsplanene tydeliggjøre det historiske partnerskapet som finnes mellom jøder og palestinere.
- Dette er veien til innsikt og gjensidig anerkjennelse, konkluderer Haaretz.
Tiltredes!

Statsministeren og Folkerettsbrudd

- Det er klart; land som begår klare brudd på Folkeretten kan ikke bare oppleve at det er business as usual fra andre land.

Statsminister Erna Solberg var klokkeklar i sin uttalelse i Politisk Kvarter på NRK P2 den 24. mars i år. 

Statsminister Erna Solberg (Foto: Thomas Haugersveen/
Statsministerens kontor)

Hun hørtes troverdig ut. Man kunne nesten mistenke henne for å mene at hun hadde et prinsipielt standpunkt om land som bryter Folkeretten – selv om uttalelsen falt like før avreise til toppmøtet i Haag, og gjaldt Russland/Ukraina krisen.

I dag – knappe to måneder senere – under pressekonferansen i forbindelse med Shimon Peres statsbesøk, viste statsministeren en holdning som var alt annet enn prinsipiell i forhold til land som begår klare Folkerettsbrudd.

Med få minutters mellomrom under pressekonferansen, presterte statsminister Erna Solberg på den ene siden å understreke at Norge betrakter den israelske bosettingspolitikken som brudd på Folkeretten; for så å varsle at Norge vil styrke handelen med Israel, samt mer samarbeid innen forskning og utvikling. 

I tilfellet Israel mener altså statsminister Solberg at Folkerettsbrudd ikke bare skal møtes med business as usual, men faktisk med mer business.

Når fiendebildet slår sprekker

En gruppe sterkt berørte jødiske og palestinske kvinner har skrevet kokebok sammen – og utfordrer samtidig et etablert fiendebilde.

Jam Session har de kalt kokeboken som utkom like før påske. Det er kvinner som er med i organisasjonen Parents Circle – Families Forum som står bak.

De har sin bakgrunn på hver side av konfliktlinjen i Palestina-Israel. Men tap av nære familiemedlemmer, som følge av konflikten, har brakt dem sammen. Nå møtes de og deler felles erfaringer med hverandre – trøster hverandre, spøker og altså; deler matglede sammen.

- Felles forståelse over den smerte som tap av våre kjære innebærer, er utgangspunktet vårt, sier jødiske Robi Damelin. Hun mistet sin sønn David i 2002 - skutt under tjeneste på den okkuperte Vestbredden.

Det som skulle bli en kokebok startet som et initiativ for halvannet år siden. Parents Circle omfatter i alt 600 familier – menn og kvinner. Noen av kvinnene følte behov for et eget prosjekt som kunne bringe dem nærmere sammen, slik at de ble bedre kjent med hverandre. I alt 50 kvinner ble med – 25 jødiske og like mange palestinske. Samlingspunktet ble matlaging, og utveksling av tradisjonelle matoppskrifter – mange av dem overbrakt fra deres egne mødre.

Nå foreligger boken, og det har blitt en delikat introduksjon til det palestinske og jødiske kjøkken – med spesiell fokus på ulike slag syltetøy, søtsaker, konserverte grønnsøker og pickles. Inntektene av boksalget skal gå til å finansiere flere felles aktiviteter for berørte familier.  

Prosjektet har utvilsomt brakt kvinnene nærmere hverandre og gjort dem tryggere på hverandre. Dialogen mellom dem kan til og med slå over i svart humor: Umm Ahmed - en av de palestinske kvinnene – hadde bidratt med en usedvanlig sterkt krydret pickles-blanding. Det fikk jødiske Robi Damelin til å kommentere: - Bare innrøm det Umm, du prøvde å ta livet av alle oss jødiske kvinner med den blandingen. – Nei, svarte hun. – Ikke alle – bare deg, Robi!

Så fortrolig har forholdet mellom de berørte kvinnene utviklet seg – på tvers av «fiendegrensene». Det skulle nesten ikke være mulig, fordi det er nærmest opplest og vedtatt at jøder og palestinere hater hverandre og ikke kan leve sammen. Familiene i Parents Circle motbeviser det, selv om det nettopp blant de berørte her neppe ville være overraskende å møte bitterhet og et generaliserende hat rettet mot De Andre.

Ja – kanskje nettopp disse kvinnene bak Jam Session, og de øvrige medlemmene i Parents Circle, er eksempel på at fredelig sameksistens i en demokratisk enstatsløsning er mulig?

--------

Parents Circle ble startet av Yitzhak Frankenthal. Hans sønn Arik ble drept på brutalt vis i 1994 av Hamas-sympatisører (Les hans sterke artikkel I would have done the same.) Frankenthal tok også initiativ til å opprette kontakt med berørte palestinske familier i Gaza. 

Om Parents Circle
Bestilling av Jam Session
Artikkel om boken

Den okkuperte Vestbredden: Verdens største fengsel

- Etter Seksdagerskrigen i 1967 ble i praksis palestinerne på den okkuperte Vestbredden og i Gaza dømt til livsvarig fangenskap i verdens største fengsel.

- De ble fengslet for forbrytelser de aldri hadde begått – og uten å bli forklart hvilke lovbrudd de evt hadde gjort seg skyldige i. Nå har tredje generasjon av disse «innsatte» påbegynt soningen i dette mega-fengselet.

Den israelske historiker Ilan Pappes metaforbruk beskriver på en treffende måte hvordan livsvilkårene for sivilbefolkningen i de okkuperte områdene har artet seg i snart 50 år. (Se Pappe: The False Paradigm of Peace)  Man behøver ikke oppholde seg lenge på Vestbredden for å erfare fengselstilværelsen og den brutale undertrykkelsen av vanlige menneskers dagligliv.

Inhumant
Reis f.eks. helt sør på Vestbredden. Møtet med det lille isolerte palestinske samfunnet A Seefer, vil gjøre deg målløs. - Kan en sivilisert stat virkelig behandle uskyldige mennesker så inhumant?

- Vi får ikke lov å plante noe; ikke bygge på egen eiendom; ikke grave etter vann; vi nektes lege eller ambulanse om vi blir syke; nektes besøk av andre palestinere; får ikke bringe varer hit - heller ikke frakte yoghurten og osten vi lager til nærmeste marked over på andre siden av «grensen». Vi tvinges til å smugle.

- I tillegg må vi hver tredje måned reise til en israelsk politistasjon i Hebron for å fornye tillatelsen for å kunne bo her vi har bodd hele livet. - Velkommen til Ingenmannsland, sier Mahmoud – en av beboerne - med en god porsjon svart humor, under ett av mine besøk.

Tuklet med grensen
For å komme hit til A Seefer må du passere en israelsk kontrollpost som er omgjort til ulovlig grensestasjon med passkontroll. Det isolerte palestinske bondesamfunnet ligger noen hundre meter fra «grensen» og teller ca 50 mennesker – de fleste barn. De er ufrivillig annektert inn i Israel.


Legg merke til hvordan traseen for Muren ved A Seefer tar en
avstikker opp fra Den Grønne Linjen, stiplet med grønt - og 
vips; så har Israel annektert et stykke land - men også folk....

I 2002 startet Israel bygging av Muren langs en trasé som ikke følger den ”grønne linjen”, dvs Israels grense til Vestbredden etter 1949.
Over 80% av traseen spiser seg inn på okkupert palestinsk land for å få flest mulig ulovlig bygde bosettinger innenfor Muren.

Rettsløse
Grensedragingen rammet A Seefer spesielt hardt. Innbyggerne her bor i dag innestengt i en annektert israelsk enklave - helt rettsløse. Som nærmeste nabo har de den illegale bosettingen Mezadot Yehuda. Den er årsaken til Israels ulovlige grenseflytting.

Til tross for at palestinerne som bor her er tvangsinnlemmet i Israel, har de ingen rettigheter som israelske borgere. De har faktisk færre rettigheter enn turister og kan ikke reise fritt i Israel – landet de er annektert inn i. De får «selvsagt» heller ikke nyte godt av israelske offentlige tjenester, som f.eks. å koble seg til strøm- og vann-nettet som naboene i den illegale bosettingen er forsynt med av israelske myndigheter.

Trakassering av skolebarn
Kontakten med resten av verden skjer ved kryssing av den ulovlig bygde grensestasjonen over til Vestbredden. For de 17 skolebarna er dette spesielt uheldig. Skolen deres har havnet på gal side av den ulovlig trukne landegrensen – i landsbyen Imneizil.

Spaserturen til skolen burde normalt ta et kvarter - uten hindring på veien. Men daglig blir ungene utsatt for samme behandling: Venting opp til en time på grensestasjonen mens de samtidig ser at bosetterne får passere fritt; grundig sjekk av fødselsattest og oppholdstillatelse; passering gjennom metalldetektor; røntgen-gjennomlysing og manuell kontroll av hver eneste ransel – og på toppen av det hele; mye trakassering og kjefting. To ganger om dagen.

Situasjonen her er en levende illustrasjon på Ilan Pappes fengselsmetafor, og at Israel gjerne vil ha palestinernes land til odel og eie – men ikke menneskene som bor der. Den politiske strategien for å nå målet er lett gjennomskuelig: Levekårene gjøres bevisst så vanskelige og ulevelige som mulig - med håp om at befolkningen en dag skal gi opp og flytte ”frivillig” fra hjemmene sine og jorda si.
-----

(I 2004 fastslo den Internasjonale domstolen i Haag (ICJ) at de deler av muren som går inn på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er oppført ulovlig. Domstolen oppfordret Israel til å stanse byggingen og rive disse delene av muren. Israel har gjort det stikk motsatte.

Ca 11.000 palestinere bor i dag mellom muren og den grønne linjen – i den såkalte «seam zone». De lever på nåde i sine egne hjem. I tillegg: palestinere i ca 150 ulike palestinske landsbyer har jordeiendommer som ligger bak muren. De trenger spesialtillatelse for tilgang til egen jord).

"Den jødisk-demokratiske republikken Israel"

- Å be palestinerne om å anerkjenne staten Israel som jødisk, er irrelevant og skader fredsprosessen.

Ordene over er lånt fra Daniel Reisel, i den tankevekkende artikkelen "Hva betyr det å støtte Israel?" han nylig publiserte på nettstedet Verdidebatt. Han er for øvrig styreleder i den jødiske organisasjonen Yachad.

Reisel uttrykker dessuten at selv jøder finner det vanskelig å definere hva en jødisk stat er, og han har selvfølgelig rett i at å stille krav overfor palestinske myndigheter om å anerkjenne staten Israel som jødisk, er irrelevant. Et slikt krav vil kun bidra til å stikke kjepper i hjulene i den pågående fredsprosessen under Kerrys ledelse – og det er sannsynligvis hensikten.

Erfaring viser at for hvert år israelske myndigheter kan forlenge status quo for okkupasjonen, jo mer befester de posisjonen på bakken med etnisk rensing; grusing av palestinske hjem; etablering av nye bosettinger; og kolonisering av mer land.

-Anerkjenne Israel som jødisk stat? Selv mange jøder finner
det vanskelig å definere hva det egentlig innebærer.  

Dersom israelske myndigheter ønsker å understreke og synliggjøre statens jødiske karakter, kan de når som helst gjøre det ved å endre landets offisielle navn. Dørene står vid åpne – dette er ikke noe naturlig forhandlingstema med palestinerne.  

Hva kan man så tenke seg at «barnet» skal hete? Den jødiske republikken Israel  kan kanskje være en idé, tilsvarende den løsningen fire land har valgt for å synliggjøre sin muslimske karakter, nemlig: Den islamske republikken Afghanistan, Den islamske republikken Mauritania, Den islamske republikken Pakistan og Den islamske republikken Iran.    

Hvis israelske myndigheter samtidig føler behov for å understreke at landet er demokratisk, er det heller ingen ting i veien for å ta det inn i det offisielle navnet, slik vi kjenner fra Den demokratiske republikken Congo og Den demokratiske folkerepublikken Korea. Israelske myndigheter kan med andre ord endre landets offisielle navn til Den jødisk-demokratiske republikken Israel  i morgen, om de ønsker. Ingen kan hindre dem i det – og noen godkjenning fra Abbas er ikke nødvendig.

Det finnes i det hele tatt nærmest ingen grenser for hva et land kan velge å «døpe» seg selv: Republikken øst for Uruguay (República Oriental del Uruguay) og Den bolivariske republikken Venezuela (República Bolivariana de Venezuela ) illustrerer dette. Det første navnet er valgt for å understreker at landet ligger øst for elva Uruguay; det andre skyldes Hugo Chavez personlige beundring for den historiske frigjøringshelten Simon Bolivar.

Så navnemulighetene er mange. Netanyahu og hans regjering vil imidlertid ikke ta belastningen med selv å erklære offisielt at Israel er en jødisk stat. Men hvordan kan de forvente at fordrevne og okkuperte palestinere skal gjøre det på deres vegne? Dessuten; dersom dette kravet ble innfridd ville det samtidig innebære at spørsmålet knyttet til palestinske flyktninger er parkert, og at fordrivingen av palestinerne fra sine opprinnelige hjemsteder, blir rettferdiggjort.      

Ingen ansvarlig palestinsk politiker vil godta slike krav. Det vet Netanyahu. Slik vinnes tid til å etablere enda flere bosettinger og gjennomføre mer kolonisering av palestinsk land. Dessuten; når også denne forhandlingsrunden ender med havari, vil den israelske regjering stå klar til å velte all skyld over på palestinerne. 
En rettferdig fred synes langt unna.