Heller fengsel enn okkupasjonstjeneste

Han gjennomførte verneplikttjenesten - slik de fleste unge jødiske israelere gjør - men videre tjeneste i reservestyrkene er ikke aktuelt. Da går han heller i fengsel.

Oren Feld er 29 år, bosatt i Jerusalem. Han er masterstudent, politisk aktiv og er i tillegg engasjert i en organisasjon som driver sosialt arbeid. 

Oren Feld (Photocred: Cherbelis Hod)

Til Refuser Solidarity Network (organisasjon for militærnektere) opplyser han at han var bare 18 år da han startet på sin verneplikt i den israelske hæren. - Den gang hadde jeg ikke styrke til å nekte – men det har jeg nå, sier Oren. 

Soldat til  fylte 40 år
I Israel er verneplikten inndelt slik at både menn og kvinner etter endt førstegangstjeneste - på henholdsvis 2 og 3 år - blir innkalt til tjeneste i reservestyrkene. For menn som har gjennomført vanlig soldattjeneste, vil det innebære 36 dagers årlig tjeneste fram til fylte 40 år.  

– Jeg tilbrakte 3 år i en militærtjeneste jeg ikke trodde på. Gjennom årene har jeg vært vitne til mye urett og mange ugjerninger utført av hæren. Derfor sa jeg "nok er nok", da jeg nå - i en alder av 29 år - ble innkalt til reservestyrkene. Jeg vil ikke lenger være del av en institusjon som undertrykker og dreper uskyldige mennesker, sier han.

Fordriving - etnisk rensing - okkupasjon
- Det er på tide å fortelle sannheten om vårt lands historie, som begynte med tidlig fordriving av palestinere og fortsetter i dag med ulike former for etnisk rensing, som del av palestinernes hverdag. Bare sannheten vil stoppe okkupasjonen, sier han. 

Oren påpeker at okkupasjonen er et ubestridelig faktum, og at den er resultat av et politisk valg.  Men et slikt endeløst og uinnskrenket fremmedstyre over millioner av uskyldige mennesker kan ikke rettferdiggjøres, mener han - og viser til ulike måter okkupasjonen kommer til uttrykk på:

- kontroll over det palestinske lederskapet;
- kontroll av alle transportårer, ved bruk av nedstengning og blokkering;
- gjennomføring av massearrestasjoner;
- makt til å forby sammenkomster og demonstrasjoner.

Fengsel
- Jeg velger fred. Derfor; da jeg fikk ordre om å melde meg for reservetjeneste, meldte jeg tilbake til min troppssjef at jeg ikke ville etterkomme dette.

Det førte til at han ble idømt en straff på 14 dager i fengsel. Da søkte han hæren om fritak fra reservetjeneste. Den ble avslått, og Oren har nå sonet sin første 14 dagers-periode i fengsel. Flere er i vente. Han opplevde soningen som hard og ydmykende, men sier at han likevel vil fortsette å stå på sitt.

- Jeg vil ikke tjenestegjøre i en hær som bruker sine ressurser til å kontrollere en palestinsk sivilbefolkning, praktisk talt uten grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil ikke delta i militærstyret på Vestbredden eller i blokaden av Gaza. Jeg vil heller ikke delta i overvåking av varer til de palestinske områdene, som innebærer frarøvelse av grunnleggende behov for millioner av mennesker med begrenset tilgang til mat, drikkevann, boliger og strøm.  

Okupasjonen korrumperer
- Denne militære kontrollen over en annen nasjon korrumperer det israelske samfunnet innenfra. Hvis vi ønsker å ha et sunt, egalitært samfunn, må det være basert på solidaritet - ikke på makt og overhøyhet for noen over andre.

- Jeg bryr meg om dette stedet og menneskene som bor i dette landet! Alle som føler det samme, bør ta et standpunkt mot okkupasjonen og undertrykkelsen som nå har pågått i over et halvt århundre. Derfor valgte jeg å nekte reservetjeneste nå, og det vil jeg fortsatt gjøre, avslutter Oren.

Den israelske hæren har en egen spesialkomité som behandler søknader fra militærnektere. Komiteen idømmer også fengselsstraff – vanligvis 14 dagers soning. Med mindre «synderen» ombestemmer seg, følger nye dommer og flere fengselsopphold, slik Oren kan vente seg.   

 

Hilsen fra en israelsk militærnekter

Shahar Peretz fikk sin første fengselsdom i august, fordi - som hun sa: "Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv." Straffen for slikt er flere oppstykkede fengselsdommer. Nå har hun sonet to, og deler sine tanker her.

Hei! Jeg heter Shahar. Sist jeg skrev til dere var før jeg ble sendt i fengsel for første gang pga at jeg nekter å tjenestegjøre i den israelske hæren. Jeg feiret nettopp 19-årsdagen min bak murene, og har allerede sonet to fengselsdommer og tilbrakt 28 dager i fengsel. Sist torsdag ble jeg stilt for retten igjen og dømt til ytterligere 30 dagers fengsel. 

Shahar Peretz feiret sin 19-års dag i fengsel nylig.

Jeg kommer til å få flere slike fengselsdommer, fordi jeg nekter å delta i den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene.

Nå skriver jeg til dere hjemmefra, for i militærfengselet har vi ikke lov til å skrive. Jeg er en person som liker å skrive ned tankene mine, og jeg skribler gjerne tegninger når jeg forsøker å fokusere. Jeg skriver ned oppgaver og ideer, og bruker blanke ark for å stimulere tankeprosessen. 

Da jeg kom til militærfengselet første gang tok jeg med meg et pennal - men det ble tatt fra meg. Fengselsvaktene som gjennomsøkte eiendelene mine, informerte meg om at jeg ikke kunne beholde noen skrivesaker. Jeg får kun skrive på bestemte tider om dagen - med penner utlånt av fengselsmyndighetene.  

Etter hvert skjønte jeg at tidspunktene avsatt til skriving, er helt avhengig av vaktenes lune. Noen dager får jeg låne en penn i kun 10 minutter. På lørdager og helligdager får jeg ingen penn i det hele tatt. Privatliv er en luksus jeg ikke får som fange. Jeg får ikke lov til å skrive noe, uten at resten av de innsatte, vaktene og kommandantene får se hva jeg skriver. Etter de første soningsperiodene, kom jeg hjem med helt tomme notatbøker. 

I fengsel er skrivingen en form for aktivisme. Vi kan bruke skrivingen til å dele vårt budskap om hvorfor vi nekter militærtjeneste. En form for motstand mot okkupasjonen. Ved å frata meg muligheten til å skrive under fengselsoppholdet, hindrer fengselsmyndighetene meg muligheten til å dokumentere hva som foregår bak murene; bearbeide tanker og ideer og skrive artikler; og planlegge hvordan jeg skal dele mine erfaringer når jeg blir løslatt for noen dager. Militæret vil ikke at jeg skal skrive, snakke eller dele mine tanker. De prøver å kneble meg. 

Bestrebelsene på å bringe politiske militærnektere til taushet, inngår som del av et mer voldelig atferdsmønster: Knebling av den palestinske kampen for menneskerettigheter på Vestbredden og i Gaza. Arrestasjoner av palestinere som ytrer seg og står opp mot maktovergrep fra de israelske militære styrker, og voldsbruk mot fredelige palestinske protester, er bare to eksempler på en politikk som tar sikte på å undertrykke enhver form for kritikk og protest fra palestinernes side.

Det er derfor ingen overraskelse at etter daglige bestrebelser på å skjule sannheten om okkupasjonen og å kneble de som rammes av den, er neste skritt å kneble de av oss som tar avstand fra den. Men det er denne kneblingen, dette forsøket på å slette, skjule og benekte det som virkelig skjer, som får meg - med stolthet - å stå fram offentlig som militærnekter. Til tross for at jeg ikke kan skrive om noe av dette fra fengselet, er jeg glad for å kunne dele budskapet mitt med dere nå, selv om det er hjemmefra. 

I solidaritet,
Shahar
17.10.21

(oversatt av: Kjetil Nilsen)

SE: Shahar (18) melder seg som militærnekter 

Vanunu og Norges rolle

"I dag slipper MORDECHAI VANUNU ut av det israelske Shikma-fengselet, etter å ha sittet inne i 18 år for å ha avslørt Israels atomvåpenprogram til avisa The Sunday Times." 

Slik innledet Klassekampens Bjørgulv Braanen sin artikkel "EN MODIG MANN", fra 2004. Sist uke kunne Vanunu feire sin 69-års dag, men fortsatt er denne "norske" varsleren ingen fri mann. Hjemme i Oslo venter professor Kristin Joachimsen på å bli forenet med sin ektemann. 

Mordechai Vanunu.

Etter at dommen var ferdig sonet i 2004, ila israelske myndigheter sterke restriksjoner på Vanunus bevegelsesfrihet - bl.a. reiseforbud og forbud mot å snakke med utlendinger. Restriksjonene opprettholdes fortsatt og frihetsberøvelsen har nå vart i 35 år. 

- Internasjonal rett gir ikke Israel mulighet til å innføre vilkårlige restriksjoner på Vanunu, inkludert hans rett til å reise fritt innenlands eller utenlands, retten til på fredelig vis å møte andre mennesker og retten til å ytre seg, fastslo John Peder Egenæs i Amnesty allerede i 2005. 

Under Solberg-regjeringens periode har norske myndigheter fullstendig neglisjert Israels uakseptable og usiviliserte behandling av denne "norske" varsleren. Avvisning, taushet og trenering har preget holdningen. 

Da ekteparet Joachimsen/Vanunu søkte familiegjenforening i 2015, lot justisminister Listhaug søknaden ligge i ro på sin pult i 2 år. Først etter påtrykk fra Sivilombudsmannen ble søknaden videre ekspedert til UDI - og innvilget i 2017. 

Men videre politisk oppfølging har uteblitt. Ville reaksjonen ha vært like tafatt om varsleren Vanunu var russisk statsborger med norsk ektefelle? Neppe. Erna Solbergs relativistiske holdning til ulike staters utøvelse av grov frihetsberøvelse kom tydelig til syne så sent som i januar i år da hun deltok på en digital demonstrasjon til støtte for Aleksej Navalnyj.  

– Europas stemme er sterkere når vi står sammen. Og jeg mener vi nå må stå sammen for å si følgende: vi ber om at Aleksej Navalnyj umiddelbart slippes fri, skrev Solberg på Twitter.
Støtten til Navalnyi er fullt fortjent, men fraværet av tilsvarende støtte til "norske" Vanunu blir desto mer påfallende.   

Med den nye Støre-regjeringen på plass, må en kunne forvente en mer aktiv holdning fra politiske myndigheter i Norge. Press bør legges på israelske myndigheter for at Vanunu fritt skal kunne reise hjem til sin norske ektefelle etter 35 års frihetsberøvelse.

FAKTA om Mordechai Vanunu:

• Israelsk atomtekniker. Jobbet ved det hemmelige atomanlegget Dimona. Overførte fotografier av atomanlegget til britiske The Sunday Times (1986).

• Mossad-agent lurte Vanunu til Roma. Ble dopet ned, kidnappet og fraktet til Israel. Dømt til 18 års fengsel for landsforræderi. Satt isolert på en 2x3 m stor celle i over elleve år.

• Ferdig sonet i 2004. Ny straff ventet: Reiseforbud, forbud mot å oppsøke ambassader, forbud mot å snakke med utlendinger. 

• Søkte asyl i Norge i 2004. Daværende kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI til å avvise søknaden.

• 2015: Gift med teolog og professor Kristin Joachimsen, opprinnelig fra Harstad. Vanunus avdøde svigerfar var Høyrepolitiker og ordfører i Harstad (1987-93).

• Utnevnt til æresdoktor ved UiT Norges arktiske universitet i 2001

• Nominert til Nobels fredspris en rekke ganger.

September-massakren i Sabra og Chatila

16. - 18. september 1982: Massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila i Beirut. Ca. 1700 sivile ble drept.

ODD KARSTEN TVEIT var blant de aller første internasjonale journalister som oppdaget omfanget av krigsforbrytelsene. Han ble vitne til det han beskriver som en makaber milepæl i Midtøstens nyere historie:

I denne boka som utkom i 2020, omtaler
Tveit  bl.a. massakren i Sabra og Chatilla. 

«Sammen med fotograf Soheil Rachid kjørte jeg inn i Sabra og fant en tolvåring som skrek at den kristne militsen hadde drept moren og faren. Men vi fant ingen lik.
Da vi morgenen etter [18. september] gikk inn i leiren, var det helt stille. Vi hørte bare summingen av fluer, så kjente vi stanken og oppdaget likene, et forferdelig skue av forsvarsløse barn, unge og gamle, kvinner og menn, mishandlet til døde.»

Israels daværende forsvarsminister Ariel Sharon innrømmet å ha sendt den libanesiske kristne militsen inn i flyktningleirene, og at han hadde sørget for materiell støtte. 

En israelsk kommisjon mente Sharon bar et personlig ansvar for massakren. Det fikk likevel ingen store konsekvenser. Han måtte riktignok avgå som forsvarsminister, bare for å bli tildelt en annen ministerpost i Menachim Begins regjering. 

28 år senere - i september 2000 - sørget Sharon for å komme i begivenhetenes sentrum igjen. Som opposisjonsleder avla han et provosernde besøk på Den hellige høyden i Jerusalem, der Al-Aqsa moskeen ligger. Slik kom han til å "antenne" det som skulle bli den 2. intifada - også kalt Al-Aqsa intifadaen. Året etter ble han "belønnet" av velgerne og valgt til Israels statsminister (2001 - 2005).

Hvor dypt kan Israel synke?

Først dreper de Ahmad ved en utenomrettslig henrettelse. Over ett år senere får foreldrene fortsatt ikke overlevert sin sønn og gitt ham en grav. Det har israelsk høyesterett bestemt. 

23. juni 2020 skulle være en festdag for familien Erekat fra Abu Dis. Ahmad (26) hadde hentet leiebilen som skulle brukes i søsterens bryllup. Nå gjenstod kun en kjapp tur til Betlehem for å hente den nye dressen han hadde bestilt i anledning bryllupet.  

Ved kontrollposten på veien mellom den nordlige og sørlige delen av den okkuperte Vestbredden, senker han farten. Noe annet vil være fatalt, med tungt bevæpnede «trigger-happy» okkupasjonssoldater på post. Men i det han nærmer seg, skjener bilen av en eller annen grunn til høyre - i retning vaktbua. Han streifer en av soldatene, som faller, men farten var lav, så hun er raskt oppe igjen. Ahmad går forsiktig ut av bilen og strekker hendene i været. Da skjer det. 

Ahmad Erekat (Foto: privat)

Tre skudd avfyres mot overkroppen. Han faller om. Tre nye skudd. Til sammen seks skudd mot en ubevæpnet og forsvarsløs Ahmad, fyrt av i løpet av 2 sekunder, viser analyser av video-opptak fra hendelsen. En israelsk ambulanse kommer raskt til, men ser kun til den lett skadde soldaten. 

En ambulanse fra palestinsk røde halvmåne dukker så opp, men nektes å gi medisinsk bistand til Ahmad, og tvinges bort. Soldatene etterlater Ahmad livstruende skadd på bakken - bevisst for å la livet ebbe ut («killing by time»). Etter to timer blir han fjernet. Død og beslaglagt av okkupasjonsmakten

London-baserte Forensic Architecture påtok seg oppdraget å granske hendelsen. Dette er en anerkjent tverrfaglig forskergruppe som har avdekket vold og menneskerettighetsbrudd, begått av statlige myndigheter verden over. 

Gruppen ledes av israelsk-britiske Eyal Weizman. I Ahmads sak ble hver enkelt billedrute fra video-opptakene analysert. Hendelsesforløpet ble så rekonstruert i en 3D-modell. Konklusjon fra arbeidet: En utenomrettslig henrettelse. Dessuten; hendelsen blir ikke vurdert som et terroranslag pga. den lave farten (15 km/t) og ingen akselerasjon. 

Over ett år etter drapet har foreldrene fortsatt ikke fått overlevert levningene etter sin sønn. Adalah – Legal Centre for Arab Minority Rights in Israel har tatt saken til topps i det politiserte israelske rettssystemet. Forgjeves. Den 18. august ga høyesterett medhold i at hæren (IDF) kan beholde liket. 

De kan selv vurdere nytten av å beholde levninger av “terrorister eller fiendtlige ofre» for å bruke dem som forhandlingskort i bytte mot falne israelske soldater som beholdes av Hamas. Opprinnelig gjaldt dette kun ofre med tilknytning til Hamas. Ahmad hadde ingen slik tilknytning, men tre måneder etter at han var henrettet, vedtok regjeringen å endre praksis: Hamas-tilknytning ingen betingelse. 

Høyesterett føyet seg etter regjeringen, og har med sitt vedtak nå gitt staten Israel rett til å ta palestinske lik som gisler - en makaber praksis i strid med menneskerettighetene og folkeretten. 

Tilbakeholdelse av levninger fra berørte etterlatte, bryter ifølge rettighetsorganisasjonen Adalah med FNs Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I tillegg er gisseltaking forbudt, bl.a. iht. Romavedtektene for Den internasjonale straffedomstolen – med andre ord, en krigsforbrytelse.

Ahmad er ikke alene. Israel har beholdt levningene av 81 palestinere i sitt «lik-kammer» siden 2015, ifølge Adalah. Hvor dypt kan Israel synke? Vi har neppe sett bunnen ennå.  

Shahar (18) melder seg som militærnekter

Nok en sterk israelsk 18-åring velger heller går i fengsel enn å bli en brikke i okkupasjonshæren. - Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv, sier hun blant annet.

- JEG HETER SHAHAR PERETZ, er 18 år og bor i Kfar Yona, Israel. I dag – 31. august – er jeg innkalt til forsvarets rekrutteringskontor. Der vil jeg erklære meg som militærnekter. Sannsynligvis blir jeg sendt i fengsel kort tid etter det.

Shahar Peretz (18) vil ikke tjene okkupasjonen.

For nøyaktig seks år siden, deltok jeg på en sommerleir for israelske og palestinske ungdommer. Der møtte jeg for første gang palestinske gutter og jenter – ungdommer som meg selv. De ble mine venner. Hvert år siden den gang har jeg deltatt på den sommerleiren.

I dag – seks år senere – nekter jeg å være med på å skade de folkene jeg møtte den gang, og har truffet igjen hvert år siden. Jeg nekter å skade deres familier, eller de millioner av palestinere som bor på Vestbredden og i Gaza. 

I løpet av disse siste seks årene har jeg - hver dag - fritt kunnet velge hva jeg vil drive med og hvordan jeg vil leve. Jeg har trygt kunnet gå på skolen; delta i ungdomsklubben min; og jeg har kunnet sove godt om natten. 

Jeg har kunnet reise fritt omkring og jeg har hatt tilgang til bomberom når alarmen har gått. Jeg har kunnet ytre meg fritt; delta i demonstrasjoner uten å bli arrestert; opprette aktivist-grupper og enkelt passere militære kontrollposter på Vestbredden. Jeg har kunnet avgi stemme ved valg. Jeg har kunnet leve mitt liv med fulle borgerrettigheter og menneskerettigheter. 

Men vennene mine fra den sommeren for seks år siden får ikke ta del i min type livserfaringer eller fordeler. De kan ikke reise fritt omkring. Om dagen bekymrer de seg om en bevæpnet soldat vil komme til å stå over sengen deres neste natt. De nyter verken fysisk eller følelsesmessig trygghet. De mangler politisk frihet og kan ikke avgi stemme for å velge en regjering som kan regulere deres liv. De er frarøvet helt grunnleggende rettigheter som vi tar for gitt, inkludert retten til å protestere mot den urett som blir begått mot dem under israelsk okkupasjon. 

Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv.
- Hver dag bryter israelske soldater seg inn i palestinske hjem.
- Hver dag arresterer den israelske hæren palestinske barn og nekter palestinske bønder tilgang til egne jordbrukseiendommer.
- Det militærsystemet som har tjent okkupasjonen i årevis, avstenger nå palestinere fra enhver mulighet til å kunne bevege seg fritt, samtidig som det begrenser tilgangen til rent vann og forsvarlig helsetjeneste. 

Jeg håper at det at jeg nekter å gjøre militærtjeneste i den israelske hæren, vil bidra til å gjøre en forskjell - om så bare i beskjeden grad. Jeg håper det vil bidra til økt bevissthet og føre til at andre israelere blir mer kritiske til forhold mange har oppfattet som «naturlige». Jeg mener at vi alle må ta et ansvar – ikke bare for oss selv – men for alle som bor mellom Middelhavet og Jordan-elva. Jeg håper at det å nekte å delta i et undertrykkende system vil vise israelere at vi kan velge å handle annerledes og stanse volden. Realiserer vi det, vil det være håp.   

Du også kan bidra. Du kan dele informasjon med venner og kjente om pågående brudd på menneskerettighetene som begås overfor millioner av palestinere som lever under okkupasjon på Vestbredden og i Gaza. Slik kan du hjelpe andre å se sannheten i øynene. 

Hvis vi står sammen – i og utenfor Israel - og protesterer på en ikke-voldelige måte mot apartheid, undertrykkelse og voldsbruk, kan vi kanskje få rettet opp denne historiske urett og starte oppbygging av et bedre liv: Et trygt liv - et rettferdig liv for både det jødiske og palestinske folk. 

I solidaritet

Shahar

(Teksten over er opprinnelig publisert på Refuser Solidarity Network, oversatt til norsk av Kjetil Nilsen.) 

Israelske soldater - ikke ødelegg folks liv, inkludert deres eget!

 - Velg side, er kjernebudskapet i denne teksten fra den israelske forfatter Ilana Hammerman (76), skrevet nærmest som en tale eller befaling – først og fremst til ungdom som skal gjøre militærtjeneste i de okkuperte områder, men også rettet til foreldre og lærere. 

----------

Soldater i Israels militære styrker; dere kriger mot sivile. Kameraene ruller og går, og vi er mange som ser hvordan dere ødelegger livene til tusenvis av ubevæpnede mennesker. Dere patruljerer i landsbyene og byene deres - til fots og i pansrede kjøretøy med gitter foran vinduene. Bevæpnet fra topp til tå; fingeren på avtrekkeren - klare til å skyte. Dere planter frykt og fiendtlighet og etterlater dere - igjen og igjen - spor av døde, sårede, lemlestede. 

Unge soldater, Tel Aviv. (©Kjetil Nilsen) 

Om natten stormer dere inn i private hjem; skremmer opp menn, kvinner og barn fra sin søvn. Avhører dem; gjennomfører ransakelser og arrestasjoner. Fremkaller raseri, ydmykelse, hjertesorg. 

Om dagen gruser dere private boliger i byer og landsbyer - og enkle bølgeblikk-hus i mer avsidesliggende områder. Dere raserer telt som huser mennesker, og skur ment for husdyra deres. Dere konfiskerer vanntanker og kaster ut dypt fortvilte mennesker - unge som gamle. Forlater dem under den brennende ørkensolen, sammen med sine husdyr og eiendeler spredt utover på bakken.

Det er den unge mannen som med sine bare hender ville beskytte naboens generator, som dere kom for å konfiskere. Han er deres fiende. Dere skyter ham i nakken og lar ham bli liggende på bakken - lammet for livet. 

Barna i smugene i gamlebyen i Hebron - der mange innbyggere allerede har flyktet fra sine hjem av frykt for dere og bosetterne som dere beskytter - er deres fiende. De forbanner dere og kaster steiner etter dere - dere som er bevæpnet og beskyttet fra topp til tå. Og dere jager etter dem, fanger dem, river dem vekk fra bønnfallende mødre og fedre - og setter dem i forvaring. 

Dere må se disse videoklippene og ta en titt på dere selv - dere 19- og 20-åringer -hvordan dere tar innersvingen på barna og foreldrene, mens dere er utstyrt med dødelig ammunisjon og avansert sporings- og kommunikasjonsutstyr.

Dere er jo ikke barn lenger. Dere er forstandige nok til å kunne spørre "hvorfor" - hvorfor dere fortsetter å krige, slik deres foreldre og foreldrene deres igjen har kjempet denne krigen. En krig som for lengst har blitt en åpen kamp om frarøving av landet, ressursene og friheten til et annet folk som har bodd her i generasjoner. Det er en håpløs krig - en krig uten seire - fordi det er millioner av dem, og de kan ikke bli rykket opp herfra. 

Kameraene ruller, og mange mennesker ser opptakene. Vi har sett dere drepe en autistisk ung mann som løp vekk fra dere i Jerusalems gamleby. Vi har sett dere drepe en eldre kvinne i psykisk ubalanse som gikk sakte mot dere med en kniv i hånden. Listen er lang og blir bare lengre. For øyeblikket ser vi på bildene av deres siste, unge ofre: 17 år gamle Mohammed Tamimi fra landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden og 12 år gamle Mohammed al-Alami fra Beit Ummar, og deres foreldre - som har fått sin verden ødelagt.   

Rektor ved Tel Avivs Tichonet High School, Ram Cohen, dedikerte et Facebook-innlegg til minne om Mohammed al-Alami. «Det er ikke en tragisk feilvurdering. De følte seg ikke i fare. Det var ikke et truende angrep», skrev han. " En far og to barn skulle bare gjøre noen innkjøp i Beit Ummar. Soldatene som var stasjonert der, åpnet ild mot dem ..... En elev som nylig fullførte videregående og er innrullert i hæren …. er full av frykt og redsel; utstyres med et våpen; kommer til de okkuperte områdene og i et øyeblikks følelse av overmakt og styrke, henretter han en 11 år gammel gutt - en femteklassing.» 

I innlegget siterer Cohen også noe den 18-årige militærnekteren Eran Aviv skrev fra sin fengselscelle: «Mitt nektingsrunnlag er først og fremst av samvittighetsgrunner. Min samvittighet tillater meg ikke å begå urett og forbrytelser som del av min militærtjeneste." Cohen - en høytstående og mangeårig lærer - avslutter innlegget sitt slik: "Den ene dreper - den andre nekter. Velg side."

Ja, velg side, dere soldater – de av dere som vet at det ikke er Israels eksistens dere forsvarer når dere kjemper mot sivilbefolkningen på Vestbredden; de av dere som forstår at dere er gjort til fotsoldater i tjeneste for bosettingene og den ideologiske leiren som står bak dem - noe som ikke bare truer landets moralske eksistens, men også landets fysiske eksistens. 

For i våre dager, der krig ikke utkjempes med sverd, men med masseødeleggelsesvåpen, kan vi ikke fortsette å leve ved sverd. Dessuten er det ikke bare Israel som er bevæpnet med slike våpen. Innbyggere som har flyktet i frykt for raketter - i Tel Aviv og i nordlige deler i landet - har forstått det. 

Velg side - dere, tusenvis av foreldre og lærere som har erkjent dette i mange år, men likevel trekker dere tilbake til dere selv og tilvenner dere situasjonen. Ikke godta å sende deres barn og studenter til de okkuperte områdene. Si hva dere mener om den nasjonalistiske, religiøse og rasistiske utdanningen som utdanningssystemet dyrker. Gi støtte til de lærerne og rektorene som forsøker å bryte med dette. 

Gi deres unge døtre og sønner mot til å si ‘nei’; mot til å stå opp mot arrestasjoner, angrep og drap på barn og unge i palestinske landsbyer for å beskytte bosettingene som omringer dem, og drive dem bort fra egen jord og stenge dem inne i enklaver. 

Gi barna deres mot til å nekte å ødelegge hele lokalsamfunn i Jordandalen og South Hebron Hills for at voldelige utposter kan utvides og etnisk rensing kan iverksettes over store områder. 

Ja, velg side, dere soldater. Gå ikke med på å ødelegge liv – verken de andres; deres egne liv; eller fremtiden for oss alle.

------------

(Originalartikkel publisert i Haaretz, 05.08.21. Oversatt av Kjetil Nilsen, med forfatterens tillatelse.)

ILANA HAMMERMAN: Født i Haifa, 1944. Lingvist, forfatter, oversetter, politisk aktivist. Språk- og litteraturstudier fra Sorbonne. Undervist ved israelske og tyske universitet. Tidligere styremedlem i B’Tselem og Association for Civil Rights in Israel. Har mottatt flere æresbevisninger, for sitt litterære virke og offentlige engasjement mot okkupasjonen.

Angrep på barns rettigheter

18 israelske rettighetsorganisasjoner står sammen i fordømmelse av okkupasjonsmaktens angrep mot hovedkontoret til den fremste rettighetsorganisasjonen for barn i Palestina: Defence for Children International – Palestine (DCIP).

Tungt bevæpnede israelske okkupasjonsstyrker brøt seg inn i lokalene i løpet av natt til 29. juli og beslagla dokumenter, pc-er og annet utstyr. Men, som det så treffende uttrykkes i felleserklæringen fra de israelske organisasjonene:

» …. kanskje ikke overraskende at de samme myndigheter som begår overgrep mot palestinernes rettigheter også forsøker å hindre arbeidet til organisasjoner som dokumenterer overgrepene.»

Defence for Children International – Palestine (DCIP) driver bl.a. rettighetsarbeid for fengslede palestinske barn, i tillegg til dokumentasjon av bl.a. drap begått israelske okkupasjonsstyrker.

Fra januar 2013 til juni 2021 har DCI dokumentert 109 drepte barn på Vestbredden og i Øst-Jerusalem – skutt med skarp ammunisjon. Antallet er imidlertid økt etter dette – senest i forrige uke: 12 år gamle Mohammad Al-Alamy – og uken før: 17 år gamle Mohammed al-Tamimi. Begge skutt og drept av okkupasjonssoldater.

VIDEO: Militæraksjonen ble fanget opp på et overvåkingskamera i Defence for Children International's lokaler. Soldatene er her filmet etter å ha brutt seg inn ved å ødelegge en ytterdør kl. 05:15 om morgenen den 29. juli. 
https://www.youtube.com/watch?v=-fijWG2J1s8&t=89s 

Demokrati - eneste svar på Israels apartheid

Under forberedelsene til den nylig utgitte rapporten om Israel, sendte Human Rights Watch brev til statsminister Benjamin Netanyahu med ti spørsmål for nærmere avklaring. 

Demonstrasjon i Jerusalem 
(Foto: Kjetil Nilsen)

Spørsmålene fra HRW var enkle, men tydeligvis likevel for vriene å besvare for Netanyahu. Det kom aldri noe svar. Dermed ble rapporten “A Treshold Crossed – Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution” publisert, uten at den israelske regjering fant grunn til å forklare seg for den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen.

Et nærmere blikk 
på spørsmålene fra HRW gir kanskje svar på hvorfor Netanyahu foretrakk å forbigå dem i taushet. De faktabaserte spørsmålstillingene går nemlig til kjernen av israelske myndigheters systematiske forskjellsbehandling av jøder og palestinere:      

1) Blir palestinere bosatt i Israel eller i områder under israelsk kontroll, likebehandlet med israelske jøder bosatt i de samme områdene?
a) Hvis ja; hvordan reagerer regjeringen på anklager om at palestinerne blir diskriminert?
b) Hvis nei; hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre likebehandling

2) Hvorfor har israelske myndigheter ilagt strenge begrensninger for palestineres mulighet til å reise mellom Gaza og Vestbredden? Er det regjeringens politikk å holde Gaza og Vestbredden adskilt? Hvis dette er begrunnet med israelske sikkerhetsbehov, hvordan veier regjeringen det opp mot palestineres rett til å bevege seg fritt? [jfr. Menneskerettighetserklæringen, art. 13 «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»] 

3) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter, i perioden 2016-2018, innvilget under 1,5% av byggesøknader (21 stykker) fra palestinere bosatt i Area C  [på den okkuperte Vestbredden].
2.147 rivningsordrer ble utstedt i samme tidsrom.
Hvorfor blir nærmest alle byggesøknader fra palestinere avvist?
Hvorfor blir bygninger som er oppført uten tillatelse av palestinere, revet i et mye større omfang enn tilsvarende for bosettere?

4) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter har tildelt 99,7% av alt såkalt «state land» på Vestbredden til formål beregnet på israelske bosettere. Til sammenligning; hvorfor er en så liten gjenværende andel tildelt palestinere?

5) Hvorfor har israelske myndigheter fortsatt kontroll på befolkningsregisteret i de okkuperte palestinske områdene, inkl. i Gaza, 15 år etter at Israel trakk seg ut av Gaza?

6) Hvorfor fortsetter myndighetene å tilbakekalle bostedsstatusen til palestinere fra Jerusalem, begrunnet med at de ikke lenger «opprettholder en forbindelse» til byen?

7) Er det regjeringens politikk å forsøke å oppnå jødisk befolkningsmajoritet i Jerusalem?
I så fall; hvorfor?

8) Colin Hames, tidligere øverste ansvarlige for offentlige tjenester i typisk palestinske bydeler som ligger bak separasjonsmuren i Jerusalem, har beskrevet regjeringens holdning til disse områdene som preget av «neglisjering». Hvorfor har ikke myndighetene skaffet innbyggerne i disse bydelene helt grunnleggende tjenester?

9) Hvorfor får ikke palestinere fra Vestbredden / Gaza (med få unntak) innvilget statsborgerskap eller borett i Israel når de inngår ekteskap med en israelsk statsborger? Tilsvarende restriksjoner gjelder ikke for israelske jøder.
Spiller demografi - og evt. målsetting om å oppnå en jødisk majoritet – noen rolle i håndhevelsen av denne loven og for regjeringens politikk knyttet til statsborgerskap, nasjonalitet, borett og tilgang til jord?  

10) Hvorfor nektes palestinske flyktninger som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i årene 1947-49 rett til å vende tilbake og bosette seg - mens jøder verden over er garantert borett, inkludert de som aldri har vært der. 

11) Hvorfor har israelske myndigheter nektet å anerkjenne flere titalls palestinske beduinsamfunn i Negev, og dermed gjort det ulovlig for over 70.000 beduiner å fortsette å bo i områder hvor de har bodd i mange tiår?
Følger regjeringen en politikk for "jødifisering" av Negev-regionen og i Galilea?
I så fall, hva er hensikten med denne politikken?  

Apartheid-strukturen avdekkes ved bare å stille disse enkle spørsmålene. Ikke rart Netanyahu fant det vrient å besvare dem: Enten måtte han stå opp for det universelle demokratiske prinsipp om likebehandling av alle innbyggere innen samme geografiske område – eller han ville ende med å synliggjøre og forsvare Israels institusjonelle diskriminering.

Med grundig dokumentasjon og gjennomgang av Israels politikk og praksis, kunne likevel HRW trekke sine konklusjoner, uavhengig av Netanyahu måtte mene.

Apartheid er et universelt juridisk begrep som innebærer forbud mot alvorlig institusjonell diskriminering og undertrykkelse. Dette grunnprinsipp i folkeretten, forankret både i Den internasjonale konvensjonen om apartheidkriminalitet fra 1973 og Den internasjonale straffedomstolens (ICC) Roma-traktat fra 1998, definerer apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten, bestående av tre kjerne-elementer:

* En folkegruppes intensjon om å opprettholde dominans over en annen 
* Systematisk undertrykkelse av den marginaliserte gruppen
* Umenneskelige handlinger

Disse elementene har i årtier preget israelske myndigheters behandling av millioner av palestinere i de områder de kontrollerer politisk og militært fra Middelhavet til Jordanelva. Men et regime som har forbrytelse mot menneskeheten som bærende prinsipp for sin opprettholdelse, kan ikke forsvares - verken moralsk eller folkerettslig - og er selvsagt ikke bærekraftig i lengden. For Israels del vil enten en to-stats løsning eller innføring av demokrati være veien ut av apartheid-grepet.

Landets ledende politikere - ikke minst Netanyahu - har selv undergravd mulighet for en to-statsløsning. Da gjenstår bare innføring av demokrati, i en form for enstatsløsning, i hele det geografiske område Israel har valgt å legge under sin fullstendige kontroll.

"Ikke enig i apartheid-stempel"

Hvorfor fortier NRK den ferske Human Rights Watch-rapporten om Israel?

Da HRW slapp "A Threshold Crossed - Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution" den 27. april, vakte det oppsikt i mediehus verden over. Den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen oppsummerte Israels langvarige undertrykkelse og systemiske forskjellsbehandling av palestinerne som apartheid og en forbrytelse mot menneskeheten. 

Anklagene om apartheid har vært fremsatt overfor israelske myndigheter tidligere – bl.a. av en rekke solidaritetsorganisasjoner, israelske menneskerettighetsorganisasjoner, Russell Tribunalet og personligheter som Desmund Tutu og Jimmy Carter. 

Men det er første gang en så internasjonalt anerkjent og bredt akseptert menneskerettighetsorganisasjon som HRW konkluderer med det samme - og det i en velbegrunnet og fyldig rapport. 

Det bør være en vekker og øyeåpner. Nettopp det fremheves av en av de fremste eksperter på internasjonal rett, professor Philippe Sands ved University College London. I omtale av rapporten, refererer både BBC og The Times til professor Sands: 

– Rapporten er balansert, med faktabaserte og juridisk forankrede konklusjoner – levert av en seriøs og autoritativ organisasjon. En «wake-up-call» som bør vekke bekymring for alle som er oppriktig opptatt av menneskeverd.     

Fullt fortjent, har derfor denne viktige HRW-rapporten fått bred dekning internasjonalt – til og med i New York Times. «The Grey Lady» har ikke akkurat hatt for vane å vie mye redaksjonell oppmerksomhet til israelske myndigheters undertrykkelse av palestinerne. 

I vårt naboland Sverige hadde Svt2 fyldig dekning av rapporten i sin nyhetssending «Aktuelt», samme dag som rapporten utkom. Midtøsten-korrespondenten deltok naturlig nok med kommentarer, intervjuer og belyste rapportens innhold. Hva så med vår fremste allmennkringkaster NRK? 

Ingen dekning – verken i Dagsrevyen, Urix, Urix på lørdag. eller i det ukentlige nyhetsbrevet fra utenriksredaksjonen. Fortielsen skjer, til tross for at Midtøsten har vært et prioritert område i utenriksdekningen for NRK i mange tiår, representert med sterke utsendte korrespondenter. 

I tillegg har Norge spesiell tilknytning til Israel-Palestina spørsmålet gjennom Oslo-prosessen, lederrollen i den såkalte Giverlandsgruppen og i januar tilrådte den erfarne diplomaten Tor Wennesland i rollen som FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten. Og ikke minst; vi har en regjering som i sin plattform nærmest belønner israelske myndigheter med et løfte om styrket samarbeid innen: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur. 

Så hva kan årsaken være til NRKs fortielse av HRW-rapporten? Er HRW "rødmerket" og vurdert av NRK som en lite troverdig kilde? Neppe. Et raskt søk på nrk.no gir i alt 14 saker fra oktober 2018 til mars i år, basert på HRW som kilde. I de fleste tilfeller er det omtale av en ny rapport, som f.eks. denne saken fra 2018: «Palestinske sikkerhetsstyrker anklages for tortur».   

54 ord: NRKs dekning av HRW-rapporten.
(Skjermdump - nrk.no  28.04.21.)  

Men rett skal være rett: Utenriks-redaksjonen la faktisk ut et «mikro-oppslag» om HRWs Israel-rapport sent om kvelden, dagen etter alle andre medier.

Det beskjedne oppslaget i toppbanneret på nrk.no telte 54 ord og omhandlet USA-administrasjonens reaksjon på rapporten. 

Den talende overskriften lød: "Ikke enig i apartheid-stempel". Røpet den samtidig hvorfor NRK-utenriks ikke ville opplyse seere og lyttere nærmere om rapportens innhold?

RELATERT: 
* Intet nytt fra Vestbredden - i NRK 

* 31 ord

Ber om beskyttelse for palestinsk fredsaktivist

Den internasjonale organisasjonen Frontline Defenders har nå sendt ut en appell om beskyttelse for en palestinsk fredsaktivist. Det skjer etter økende press, trakassering og alvorlige trusler mot ham fra israelske okkupasjonsmyndigheter.

Frontline Defenders har som mål å gi beskyttelse til menneskerettighetsaktivister over hele verden som blir truet i sitt ikke-voldelige arbeid for å fremme menneskerettighetene. Organisasjonen støttes bl.a. av norske, svenske og danske myndigheter.

Nå har Frontline Defenders rettet oppmerksomheten mot Nasser Nawaj’ah – mangeårig fredsaktivist, bosatt sør på den okkuperte Vestbredden, i South Hebron Hills. I dette området har flere palestinske beduinsamfunn vært truet med fordriving i mange år fra okkupasjonsmyndighetene og voldelige israelske bosettere.

Skjermdump fra Frontline Defenders.

Nasser Nawaj’ah har selv stått i denne striden og kjempet utrettelig i over 10 år. 

Blant annet har han som feltmedarbeider for den israelske menneskerettighets-organisasjonen B’Tselem bidratt med viktig dokumentasjon av overgrep fra okkupasjonssoldater og bosettere mot sivilbefolkningen.  

Nasser Nawaj’ah har selv en personlig familiehistorie som illustrerer den israelske regjeringens brutale politikk overfor palestinere – helt tilbake til Israels tilblivelse i 1948.

Fornavnet Nasser fikk han etter sin bestefar. Han var blant dem som ble fordrevet fra en landsby i det sørlige Israel.

Da besteforeldrene ble fordrevet, var faren til Nasser bare en liten gutt. Bestefaren bar ham i sine egne armer til de nådde fram til slektninger som bodde i Susya El Kadis – nær der Nasser bor i dag. En dag håpet de å kunne vende hjem igjen til sin egen landsby. Nå er bestefaren død. Han fikk aldri se hjemtraktene igjen.

Det året Nasser fylte fire år, hevdet israelske arkeologer de hadde funnet spor etter en synagoge i landsbyen til Nasser. Det førte til at familien ble tvangsfordrevet på nytt. Mens Nassers far bar ham vekk i sine armer, raserte israelske bulldosere storfamiliens boplass.

Familien slo seg ned på beitemarkene sine i utkanten av landsbyen, men håpet en dag å kunne vende hjem til boplassen sin. Det skjedde ikke. Området der boplassen lå, ble inngjerdet og omgjort til en arkeologisk utgravingsplass.

Nå har Nasser stiftet familie med egne barn, og bor fortsatt på beitemarkene. Derfra kan han se bort på den gamle hjemplassen der han ble født og fordrevet fra – et sted han er nektet adgang til. Israelere og utlendinger fra ulike kanter av verden derimot, kan fritt besøke stedet.

Forsøkene på å fordrive Nasser, hans familie og andre palestinere i området, er nærmest konstante. Appellen fra Frontline Defenders om beskyttelse er derfor viktig.

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot en guttunge - og trekker av.

14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen etter skoletid for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Izz el-Din og menneskerettighets-
aktivisten Issa Amro. (Foto: I. Amro)

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.

Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes») 

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz. 

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?

Årsdag for Ibrahimi-massakren i Hebron

Nettopp i dag, torsdag 25. februar, har ekstremistiske bosettere – sannsynligvis fra hele Vestbredden - vært samlet til feiring i den illegale bosettingen Kiryat Arba i Hebron. 

 - Hvorfor feire? Ikke bare er det den jødiske gledesfesten Purim, men vel så viktig for bosetterne er det å hylle dr. Baruch Goldstein på hans dødsdag. Han ligger gravlagt i en minnelund, oppkalt etter rabbiner Meir Kahane, grunnlegger av terrororganisasjonen Jewish Defence League. I Meir Kahane Park har Goldstein fått en staselig minnestein, med påskriften:

Here lies the saint, Dr. Baruch Kappel Goldstein, blessed be the memory of the righteous and holy man, may The Lord avenge his blood, who devoted his soul to The Jews, Jewish religion and Jewish land. His hands are innocent and his heart is pure. He was killed as a martyr of God on the 14th of Adar, Purim, in the year 5754.               

Hva gjorde ham fortjent til en slik hyllest? Jo, den den 25. februar 1994 gjennomførte Goldstein en blodig massakre ved Abrahams grav inne i Ibrahimi moskeen i Hebron. Før han selv ble drept, rakk han å drepe 29 uskyldige mennesker samlet til bønn. 125 ble såret.

Under begravelsen ble terroristen hyllet av rabbiner Dov Lior som "holier than the martyrs of the Holocaust". Lev Dior er ingen hvem som helst. I tillegg til å ha sin egen yeshiva - religiøse skole - i Hebron, har han også vært chief rabbi for "Samaria and Judea". Han har fortsatt stor ideologisk innflytelse på voldelige religiøse/nasjonalistiske bosettere på hele Vestbredden. 

Yigal Amir, terroristen som drepte statsminister Yitzhak Rabin, tilhørte også i miljøet rundt rabbiner Dov Lior i Hebron.

Ekstremisten Baruch Marzel er en annen kjent og fryktet bosetter i Hebron. Han har et langt voldelig rulleblad. Marzel var høyre hånd til rabbiner Meir Kahane i Jewish Defence League og leder av det rasistiske Kach partiet. 

Etter Kahanes død i 1990 overtok Marzel lederrollen i JDL. Ved de illegale bosettingene i Hebron i dag finner man graffiti-slagord som «Gas the Arabs», signert JDL. Terroristene Goldstein og Kahanes ånd hviler med andre ord tungt over bosetter-miljøet i Hebron - godt støttet av okkupasjonssoldater. 

Deres arvtager Baruch Marzel er medlem av det høyre-ekstremistiske partiet Otzma Yehudit. Det omtales i Israel som et Kahanistisk parti. 

Tidligere denne uken inngikk Netanyahu avtale med nettopp dette rasistiske partiet for å sikre seg støtte i forbindelse med kommende parlamentsvalg i Israel. Et klart uttrykk for at voldsforherligelsen og rasismen som daglig utspiller seg blant bosettere i Hebron og ellers på den okkuperte Vestbredden, har full støtte langt inn i regjeringskontorene i Israel.

Okkupasjonsmakten og vaksineansvaret

Under en pandemi kan ikke Israel frita seg ansvaret for å beskytte en sivilbefolkning de har valgt å holde under langvarig okkupasjon. Det er fastslått i internasjonal humanitærrett.

"De må lære seg å ta vare på seg selv." Slik uttrykte den israelske helseminister Yuli Edelstein seg om den okkuperte palestinske sivilbefolkningen, da han ble intervjuet om koronapandemien av SKY News nylig. 

Pandemi eller ikke - palestinerne vil utvilsomt helst styre i eget hus og ta vare på seg selv, men okkupasjonsmakten Israel har i over et halvt århundre satt en brutal stopper for det.  

Nå forsøker israelske myndigheter å unndra seg forpliktelser som følger med det å være okkupant, bl.a. ved å henvise til Oslo-avtalen. Det er en avtale Netanyahu var imot allerede før blekket var tørt, og som han har skrytt av å ha sabotert og bidratt til å ha gjort fullstendig irrelevant i dag.   

Oslo-avtalen er død, men internasjonal humanitærrett består og er rettesnoren for en okkupasjonsmakts ansvar og plikter overfor sivile som holdes under okkupasjon. Den skal gi okkuperte et beskyttelsesvern som okkupanten plikter å overholde. Israel intet unntak. Angående tiltak i forbindelse med pandemien, er 4. Genève-konvensjon, artikkel 56, ikke til å misforstå:

"Med alle de midler den rår over plikter okkupasjonsmakten i samarbeid med de nasjonale og lokale myndigheter å […..] holde vedlike den offentlige helse- og hygienetjeneste i det okkuperte område, særlig ved å innføre og å anvende slike profylaktiske og forebyggende tiltak som er nødvendig for å bekjempe utbredelsen av smittsomme sykdommer og epidemier."

Jo lenger en okkupasjon varer, jo større blir kravet til at det militære regimet etterlever internasjonal rettsorden og grunnleggende menneskerettigheter i behandlingen av de okkuperte. Israel er nå inne i det 54. år som okkupasjonsmakt. Men vi må konstatere: Karakteren av et brutalt militærdiktatur er bare blitt mer framtredende med årene. Dehumaniseringen av de okkuperte likeså. Håndtering av koronapandemien i de okkuperte områder illustrerer dette. 

FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter - ratifisert av Israel i 1991 - er relevant i denne sammenheng. Artikkel 12 sier bl.a. at:

Konvensjonspartene skal sette i verk tiltak som er nødvendige for å:

"Forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske [….. ] og andre sykdommer."  

FN-organet CESCR, som overvåker denne konvensjonen, har bekreftet at Israel er forpliktet til å etterfølge konvensjonen i de okkuperte områder og sørge for å beskytte bl.a. retten til helse for sivilbefolkningen. I tråd med dette; de palestinske såkalte "selvstyremyndigheter" (PA) oppfordret i en pressemelding den 11. januar, det internasjonale samfunn til å presse Israel til å oppfylle sine forpliktelser.  

PA er forventet å få tildelt vaksiner via det mellomfolkelige alliansesystemet COVAX. Det fritar likevel ikke okkupasjonsmakten Israel fra ansvaret for å skaffe vaksiner til palestinere i de okkuperte områder – slik de gjør overfor sine egne kolonister i samme okkuperte område.