- Voldsepidemi blant israelske soldater

- Vi hørte en forferdelig skriking bak oss. Vi snudde oss og så flere israelske soldater som kom slepende på en ung gutt. 

- Gutten lå på ryggen og de sparket og slo ham over hele kroppen; slo ham med knyttnevene og banket ham med trekøller. Hodet, ansiktet og nakken til gutten var fullstendig dekket av blod. Nesen var tydeligvis brukket, og han hadde dype, blødende kutt i underarmen. De israelske soldatene dro ham opp, og idet gutten vaklet, sparket en av soldatene ham to ganger i skrittet….

- Mens de dro ham over til den andre siden av gata, holdt en av de israelske soldatene guttens arm strak og slo gjentatte ganger med kølla. Deretter festet de ham med håndjern til en dør, og en av soldatene tok guttens hode mellom hendene sine og dunket hodet flere ganger mot døra…. Guttens lillesøster, som kunne være 13-14 år gammel, stod ved siden av og hylte.

Torleiv Anda var ambassadør i Israel 1984-
1989. I boken fra 1989, innrømmer han at
han fikk snudd opp-ned på sin forestilling
om den israelske form for demokrati. - Et
 bidrag for økt forståelse for de undertrykte,
 ufrie palestinernes sak, sier han om boken.

Den Første Intifada – 30 år siden 

Scenen beskrevet over, utspant seg i Gaza den 29. januar 1988, og stod å lese i en artikkel jeg skrev i Redd Barna Avisa samme år. Som nødhjelpskoordinator i Redd Barna hadde jeg bl.a. ansvar for prosjekter på Vestbredden og i Gaza. 

Skildringen innledningsvis illustrerer ett av en rekke brutale overgrep som stod referert i en rapport, publisert av den amerikanske organisasjonen Physicians for Human Rights. Organisasjonen, som består av leger og annet helsepersonell, har dokumentert grove brudd på menneskerettighetene i en rekke land siden 1986.

Den Første Intifadaen ble utløst høsten 1987 – altså for 30 år siden. Det var en folkelig palestinsk oppstand og protest mot en til da 20-årig okkupasjon. Israelske okkupasjonsmyndigheter svarte med en ufattelig brutalitet som rammet sivile palestinere i alle aldre. Utrolig nok har dette fått fortsette i disse 30 årene siden, uten å bli møtt med noen form for sanksjoner fra det internasjonale samfunn. 

Min artikkel fra RB-Avisa i 1988, fortsetter slik:      

Skremmende   

Rapporten [fra Physicians for Human Rights] er skremmende lesing. I sine konklusjoner karakteriserer den de israelske soldatenes og politiets framferd som en «ukontrollert voldsepidemi» av et slikt omfang og av en slik karakter at det reiser meget alvorlige etiske, medisinske og rettslige spørsmål. I tillegg til et stort antall drepte, har den brutale framferden påført tusener av palestinere alvorlige psykiske og fysiske skader.

Dette tyder på, sier rapporten, at brutaliteten er uttrykk for en bevisst politikk. Snarere enn å representere unntak og enkeltepisoder, har overgrepene nærmest blitt norm. Legeteamets undersøkelse av sårede underbygger påstanden om systematisk voldsbruk. Nøyaktig identiske bruddskader hos flere av pasientene blir blant annet påvist i rapporten.

Maksimal skade

Kommisjonen trekker den konklusjon at israelernes hensikt må være å påføre ofrene maksimal skade uten å drepe: et utall knekte overarmer, knuste håndledd, alvorlige ryggskader etc. underbygger dette. Enkelte av køllene som benyttes er tvinnet med tykk, oppklippet koppertråd for å påføre ekstra skade ved slag.

Videre hevder legeteamet at påfallende mange av pasientene bærer skader som ikke kan være påført ved tumulter eller sammenstøt - for eksempel i forbindelse med demonstrasjoner. Ofte har skadene kommet uten at ofrene har gjort noen form for motstand – ja, til og med mens de var iført håndjern. De fleste pasientene som ble undersøkt var i alderen 15 – 25 år, men det var også en del yngre barn, gravide og eldre kvinner.

Et ukjent antall sårede er lammet for resten av livet på grunn av uhemmet skyting med meget skadelig high-velocity ammunisjon [Bruk av M-16 eller Galil rifler, ladet med en type høyhastighetskuler som roterer når de treffer kroppen og forårsaker ekstra stor skade på indre organer.]  Andre ofre er skutt i øynene med gummikuler og er blitt blinde, andre er gjort til psykiske vrak som det eksisterende hjelpeapparat står maktesløse overfor.

Gassangrep

Helsetilbud for palestinere på Vestbredden og Gaza dekket på langt nær behovet før oppstanden startet i desember 1987. Situasjonen for alle de tusener av sårede palestinere som nå trenger medisinsk behandling, er derfor meget bekymringsfull. I tillegg til knapphet på ressurser blir helsearbeidet vanskeliggjort og direkte hindret av israelske myndigheter.

Rapporten gir sågar eksempler på at tåregassangrep har funnet sted ved flere klinikker og sykehus. Den 26. desember i fjor kastet soldater flere gass-sylindre inn på sykehusområdet ved Makassed Hospital i Øst Jerusalem. Gassen ble sugd inn i luftavkjølingsanlegget og trengte seg videre inn til fødeavdelingen og intensivavdelingen. Rapporten karakteriserer bruken av tåregass som meget omfattende og nærmest ukontrollert. Blant annet har gassgranater blitt droppet i flyktningleirer fra helikopter.

I alt fem ulike typer gass er identifisert. Israelske myndigheter har nektet å oppgi den kjemiske sammensetningen i disse granatene, og det har vanskeliggjort den medisinske behandlingen. Spedbarn har vist seg spesielt utsatt, og flere er rapportert døde som følge av tåregassangrep. Kommisjonen kom selv over flere tomme gasshylser merket CS-gass, «Manufactured by Federal Laboratories, Inc., Saltsburg, Pennsylvania, January 1988».

Flyktningene utsatt

Palestinere i flyktningleirene er utsatt for spesielt store påkjenninger. Flere av leirene har fra tid til annen vært fullstendig lukket, og selv UNRWA har blitt nektet å bringe inn medisinsk bistand til syke. Andre former for kollektive avstraffelser mot flyktningene har vært å stenge vanntilførselen. Dette har blant annet ført til at en av UNRWAs fødselsklinikker i Gaza i perioder ikke har hatt tilgang til vann.

Videre nevner rapporten at UNRWAs folk ved tre anledninger er nektet adgang til sitt eget tuberkulose-sykehus i Gaza for å levere mat. 

De hardest sårede pasientene kommisjonen møtte var brakt til sykehus fra spesielle fangeleirer. Ved to anledninger fikk kommisjonen snakke med unge palestinere om dere erfaringer fra fangeleirene. De rapporterte om omfattende søvnberøvelse; juling; hette over hodet og bind for øynene; ikke adgang til medisinsk behandling; toalettbesøk kun en gang i døgnet; og inntil 72 timers opphold utendørs i regnvær.

Forsvarsløse

Rapporten tar også for seg brutalitetens innvirkning på barna. Foreldrene kan ikke forhindre at barna blir vitne til voldsbruken. Konsekvensene for barna kan være meget alvorlige på lang sikt.

- Vi hørte om 8, 9 og 10-åringer som selv var slått med køller, skutt med gummikuler og angrepet med tåregass. For hvert tilfelle vi fikk rapport om, må tusenvis av andre ha blitt terrorisert. Likevel er det øyeblikkets blodsutgytelse og tårer som gir de minste konsekvenser. Når barna imidlertid oppdager at foreldrene er forsvarsløse overfor voldsapparatet og at de selv derfor er sårbare, skapes fundamentale holdninger til omverdenen. Livet blir farlig å leve. Verden deles i to – de «gode» (mitt folk) og de «onde» (De Andre).

- Slike forestillinger kan komme til å følge disse menneskene livet igjennom. Dette vil ikke bare få konsekvenser for dem selv, men også for etterfølgende generasjoner og dermed innvirke på det politiske klima, heter det i rapporten. [RB-Avisa 1988-8]