søndag 27. februar 2011

- Kom, kom! Sitt ned og ta en kopp te

(AMNIYR, South Hebron Hills)
Israelske soldater har nylig rasert boplassen hennes, men beduinkvinnen har likevel ikke latt seg knekke. 



Hjemmet rasert - te må vi likevel få.
(klikk for større bilde) 
Hun finner fram et saueskinn i haugen av gjenværende eiendeler av det som inntil nylig var familiens husvære; ber oss sitte ned - og vil by oss på en  kopp te.
Da bulldoserne, under miltær bevoktning, skred til verket kl. 05 om morgenen 21. februar og raserte hennes og to andre beduinfamiliers boplasser, fikk de ikke en gang berget mat og eiendeler. 

I alt fem beduintelt ble rasert - 50 mennesker ble rammet. Tilbake lå hjemmene deres i en ruinhaug. Soldatene nøyde seg ikke med det – de ødela også oliventrær og fylte to brønner med jord.
Alt beduinene hadde tilbake, var noen huler der de kunne søke ly for natten, samt en såkalt taboun-ovn som brukes til brødbakst. Ifølge beboerne har representanter fra militæret oppsøkt dem tidligere og varslet rasering av boplassen deres, med begrunnelse i at de befinner seg på israelsk statsgrunn. Til sammenligning; like i nærheten kan vi ved selvsyn se en jødisk bosetting, der byggeaktivitet pågår uhindret. Den etniske forskjellsbehandlingen og diskrimineringen er åpenbar.  

Okkupasjon: Først raserte de hjemmet, 
så forhindret de bistand fra Røde Kors 
Etter raseringen forsøkte ICRC – det Internasjonale Røde Kors – å bistå de husløse beduinene med en nødforsyning av telt, mat og tepper. De ble imidlertid stanset av soldater fra den israelske hæren og måtte gjøre vendereis, uten å få levert forsyningene til de rammede beduinene.

Området i South Hebron Hills der vi besøker beduinene, ligger i en såkalt C-sone av den okkuperte Vestbredden. Her står palestinske innbyggere rettslig ekstra svakt – nærmest rettsløse - og lever under full israelsk kontroll. Byggetillatelser for palestinere er på det nærmeste uoppnåelig i disse C-områdene, som utgjør størsteparten av den okkuperte Vestbredden.
Soneinndelingen av Vestbredden kom som følge av Oslo-avtalen i 1995, der okkupert palestinsk land ble delt inn i tre (foruten Øst Jerusalem):
Illustrasjon av A,B C inndelingen.
Legg merke til at kun C har sam-
menhengende landområde.

Område A utgjør 17,2 % og består av en samling spredte avgrensede distrikter, uten direkte forbindelse med hverandre. Her skal palestinske selvstyremyndigheter ha kontroll.
Område B utgjør 23,8%, og er under israelsk militær kontroll, mens palestinske selvstyremyndigheter er ansvarlig for visse deler av siviladministrasjonen.
Område C utgjør 59% av okkupert land og er under full israelsk kontroll.


Soneinndelingen var ment som midlertidig ordning og ledd i Israels tilbaketrekking fra den okkuperte Vestbredden, slik FN-resolusjonene 242 og 338 krever. Etter Oslo-avtalen skulle tilbaketrekkingen vært fullendt innen mai 1999. Men okkupasjonen fortsetter med sine maktovergrep – det merker beduinene i South Hebron Hills og den øvrige palestinske befolkning i det daglige liv.          

fredag 25. februar 2011

- Gass, gass - løp!

HEBRON, 25.02.11:
Først høres kraftige smell fra flere “sound bombs” eller lydgranater – så fyrer de israelske soldatene av tåregass-granater mot den demonstrerende folkemengden.    

Demonstrantene ble møtt med tåregass
- Gass, gass!. Det blir straks kaos. Folk løper i panikk inn bakgater i et forsøk på å komme bort fra tåregassen. Den sprer seg likevel raskt, og selv i små mengder merkes den brennende følelsen i halsen, stikkingen i nesen og øyne som svir.

Vi knuser løken vi har er i beredskap i vestlomma; presser den mot munnen og puster inn. Samtidig prøver vi å løpe i trygghet for gassen, mens nye skudd høres. Ni ble skadet, ifølge nyhetsmedier.        

Demonstrasjonen vi er vitne til har samlet over 1000 mennesker – også med innslag av internasjonale og israelske fredsaktivister. Hovedformålet er å få gjenåpnet Shuhada street - en av byens hovedgater, som inntil 1994 var fylt med yrende folkeliv og stor handelsvirksomhet. Siden har den vært folketom og reservert for noen hundre jødiske bosettere – godt bevoktet av israelske soldater. Palestinere nektes adgang inn i gaten.  

Datoen for demonstrasjonen var ikke tilfeldig valgt. Den falt sammen med 17 års minnet for massakren i Ibrahim-moskeen i Hebron. Den fanatiske bosetteren Baruch Goldstein tok seg inn i moskeen, skjøt og drepte 29 bedende mennesker og såret 125 andre.           

V for Victory! .... one day 
Goldstein ble selv drept under massakren, og ligger idag gravlagt i bosettingen Kiryat Arba ,like utenfor bykjernen av Hebron. Graven hans er smykket med en plakett, med innskriften:

"To the holy Baruch Goldstein, who gave his life for the Jewish people, the Torah and the nation of Israel."  (For den hellige Baruch Goldstein, som ga sitt liv for det jødiske folk, Toraen og nasjonen Israel.)

Tusenvis av ekstremistiske bosettere fra hele Vestbredden har besøkt hans grav i årenes løp.

torsdag 24. februar 2011

Min plassering: Hebron

”Hebron omtales ofte som Israel/Palestina-konflikten i et nøtteskall… I Hebron har bosetterne den palestinske befolkningen på dørstokken, og byen har blitt et sted der hele den israelsk-palestinske konflikten har blitt satt på spissen”.

Slik omtaler Hanne Eggen Røislien byen Hebron i boken ”Bosettere på hellig grunn”. I nettopp denne byen blir jeg stasjonert i tre måneder (19. februar til 16. mai) som ledsager i EAPPI-programmet. Dette var mitt førstevalg blant de seks stedene det er utplasserte team. De øvrige stedene er: Betlehem, Jerusalem, Tulkarem, Jayyous og Yanoun  

Apartheid: Forbudt for palestinere å gå på høyre side.
                                                                              
Bosettere og soldater
Med ca. 170 000 innbyggere, er Hebron den største byen på Vestbredden. Byen har en viktig religiøs betydning, både for muslimer, jøder og kristne – med Ibrahimi moskeen og patriarkenes hule. Det sies at Abraham og Sara, Isak og Rebekka, samt Jacob og Leah er gravlagt her. Ifølge enkelte kilder; også Esau og Josef. 
 
Ved siden av Jerusalem er Hebron den eneste byen på Vestbredden (unntatt Jerusalem) der israelske bosettere har okkupert bygninger og slått seg til inne i selve byen – ca 500 i alt. De beskyttes av ca 2000 soldater.

En delt by

Byen ble, som følge av Oslo-avtalen, delt inn i to soner: H1, under den palestinske administrasjonens kontroll – H2, under israelsk militær og sivil kontroll. Men de fleste som bor i H2-området er palestinere, ca 40.000. De lever under et slags apartheid-styre, der det f.eks er nedlagt forbud for dem å kjøre eller gå i visse gater. For veldig mange palestinere er konsekvensen av den begrensede bevegelsesfriheten en økonomisk og sosial katastrofe. Mange titalls forretninger i det som var byens mest livlige handlegater, er nå stengt.

I områdene omkring Hebron er det anlagt flere bosettinger. Tilsamen utgjør bosetterne omkring ca 7000 og er kjent som de mest fanatiske, voldelige og uforsonlige på hele Vestbredden. De er kjent for å plage palestinske familier som bor i nærheten og for å kunne utvide sine bosettinger. 

 På grunn av den konstante trusselen fra bosetterne i selve bykjernen og i hele Hebron-distriktet, handler ledsageroppgavene mye om beskyttende tilstedeværelse for vanlige palestinske familier. En av oppgavene er knyttet til Cordoba-skolen, med overvåking av skoleveien for palestinske skolebarn. For å gi barna trygghet, må de følges forbi militære kontrollposter og en bosetting der barna ofte trues og blir kastet stein på når de går alene.


Da Kåre Willoch besøkte Hebron i 2004, uttalte han til Aftenposten: - Jeg må si denne kontrasten mellom der bosetningene ligger og utenfor, den kontrollen som gjennomføres, soldater i takposisjoner, denne tyranniseringen av de omliggende palestinske områdene er veldig iøynefallende.
- Jeg har jo lest om at det er bosetninger inne i den palestinske bebyggelsen, men måten der er gjort her er ekstremt provoserende. (Aftp. 25.05.04)

mandag 31. januar 2011

Riving og fordriving

I følge den 4. Geneve-konvensjon – som Israel godkjente 06.07.1951 – slås fast i artikkel 53 at: 
Det er forbudt for okkupasjonsmakten å ødelegge løsøre eller fast eiendom (…) unntatt i de tilfeller hvor militære operasjoner gjør slik ødeleggelse absolutt nødvendig.

Likevel; i 2010 trappet israelske myndigheter kraftig opp innsatsen med å ødelegge palestinske hjem på Vestbredden og i Jerusalem - uten at dette kunne begrunnes ut fra militære argumenter. Antallet palestinere som ble gjort hjemløse på denne måten ble tredoblet fra 2009.

Skolen og 12 andre bygninger i landsbyen Dkaika ble
revet 12. januar 2011. Foto: Ledsager Anne Skaardal 


Ifølge oppgaver fra den israelske menneskerettighets-organisasjonen B’Tselem, fikk 663 palestinere rasert sine hjem i fjor. 317 av de rammede var barn. Tilsvarende tall for 2009 var ”bare” 217, hvorav 60 barn. 

Ikke bare hus og hjem ødelegges; det omfatter også bygninger og innretninger palestinerne er avhengig av for jordbruksvirksomet og andre inntekstbringende tiltak. Ifølge UN’s Office for Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) ble sisterner ødelagt i 2010 i et omfang som berørte 14.136 palestinere.

Dette øker fattigdommen og avhengigheten av nødhjelp og bistand – en regning som ikke faller på gjerningsmannen, men må tas hånd om av det internasjonale samfunn ved den såkalte Giverlandsgruppen for det palestinske området (AHLC), ledet av Norge.       

En israelsk humanitær organisasjon fortjener å bli spesielt nevnt i sammenheng med rasering av palestinsk eiendom: Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD). Den har vært i virksomhet siden 1997 og førsøker bl.a. å stanse husrivinger, hjelpe husløse og er en av flere israelske organisasjoner som er mot okkupasjonen.

søndag 12. desember 2010

- Noe for deg

- Dette er noe for deg! kom det fra kona mi, Eli. Hun hadde nettopp lest annonsen fra Kirkens Nødhjelp, der de søkte etter folk som ville delta i Ledsagerprogrammet på Vestbredden.


Hun hadde helt rett. Innholdet i programmet traff meg, og kvalifikasjonene som ble vektlagt stod fint til min  bakgrunn: flere utenlandsopphold, erfaring fra arbeid i konfliktområder, samt informasjonsvirksomhet.

Dessuten har interessen for Midtøsten vært sterk helt siden jeg som nødhjelpskoordinator i Redd Barna besøkte Vestbredden og Gaza i 1987 – like før den første Intifadaen.    

Ledsagerprogrammets overordnede mål er med fredelige midler å kjempe mot den israelske okkupasjonen av Palestina. Programmet bygger på prinsipper fra folkeretten, menneskerettighetene og resolusjoner fra FN. Ledsagerne jobber i team på 4-5 personer, utplassert enten i: Jerusalem, Hebron, Betlehem, Tulkarem, Yanoun eller Jayyous.   

Ledsagernes hovedoppgaver: 
  • gi beskyttelse gjennom sitt nærvær og bidra til økt handlingsrom for både palestinere og israelere 
  • observere og rapportere brudd på menneskerettighetene, samt formidle hva dette betyr for folk i deres hverdag 
  • vise solidaritet med sivilbefolkningen på begge sider, med kirkene og med de som forsøker å få en slutt på okkupasjonen med ikke-voldelige midler 
  • drive handlingsskapende arbeid gjennom media og informasjonsoppdrag