- Hva ville du gjort i vår situasjon?

Imad Abu Shamsieh, far til fem barn, fortviles over gjentatte angrep fra aggressive bosettere, mens israelske soldater passivt betrakter det hele, eller selv aktivt plager familien. 

Abu Shamsieh-familien er blant de 35.000 – 40.000 palestinske innbyggere i Hebron som bor i det såkalte H2-området av byen - under israelsk styre og kontroll. Deres trygghet og rettssikkerhet er fullstendig prisgitt israelske okkupasjonsmyndigheters vilje til å ivareta sin rolle som ordensmakt. Omgitt av overvåkingskameraer, ca. 2000 soldater; grense-politistyrker og ordinært israelsk politi, burde de kunne leve trygt……

Anat Cohen - en av de sentrale og aggressive bosetterne i
Hebron. I februar gikk hun til angrep på Sveriges ut-
danningsminister Jan Björklund med følge utenfor  en av
de ulovlige bosettingene i Shuhada street.

Men dette er okkupasjon. Det innebærer at alle palestinere – kvinner, barn, eldre - blir redusert til fiender, og behandlet som sådan.

Mandatet til ordensmakten er ikke å trygge rettssikkerheten til de okkuperte, men å beskytte de ca 500 bosetterne som har slått seg ned i bykjernen av Hebron, fordelt på fire illegale bosettinger.

For palestinerne blir ordensmakten selv en del av sikkerhetsproblemet. Det er hva familien Abu Shamsieh får føle på kroppen daglig. De bor i bydelen Tel Rumeida, med soldater på taket og en av de ulovlige bosettingene i nabolaget. Etter et angrep av bosettere lørdag 25. februar, avla Imad Abu Shamsieh følgende forklaring til Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel (EAPPI):   

- I det siste har bosetterne plaget oss hver lørdag, like før de starter den såkalte bosetter-marsjen i Gamlebyen. Denne lørdagen pepret de huset med steiner fra alle kanter. Jeg turte ikke engang åpne døra for å se hva som foregikk. Både parabol-antenna vår og vanntanken på taket ble ødelagt, i tillegg til at flere vinduer ble knust.   

- Vi gikk til politianmeldelse sist lørdag, med detaljert beskrivelse hva som hadde hendt [politistasjonen ligger i bosettingen Kiryat Arba]. En bosetter hadde imidlertid anmeldt sønnen vår og beskyldt ham for å ha kastet stein. Men takket være B’Tselem [israelsk menneskerettighets-organisasjon] hadde vi video-opptak som viste at vår sønn var uskyldig. Ikke bare det; opptakene viste at det tvert i mot var den samme bosetteren som hadde kastet stein på vår sønn. 

- Men vi har ingen rettssikkerhet her. Bosetterne kan beskylde oss for alt mulig, uten noe som helst bevis, mens deres ulovlige handlinger aldri får følger for dem - selv om vi legger fram klare bevis. Datteren vår fikk f.eks brukket kjeven for et år og to måneder siden, etter at en bosetter hadde kastet stein på henne. Hun lå i koma i 48 timer. Og bosettere har urinert og kastet steiner på huset vårt, uten at noe skjer med dem.

- Jeg har vanskelig for å tro at soldatene vil legge seg ut med bosetterne. Vi har hatt en militærpost på hustaket vårt siden den andre Intifadaen. I tillegg er det montert flere militære overvåkingskamera i området her, men israelske myndigheter nekter å frigi filmopptak som kan dokumentere bosettervold. Under hendelsen med bosetterne sist lørdag var dessuten soldater tilstede. 

- Rett som det er, kommer soldater på nattlige raid og plager oss. Og verre enn de fysiske og materielle skaldene de påfører oss, er de psykologiske skadevirkningene – spesielt for ungene våre. For to måneder siden dyttet en soldat vår 12 år gamle sønn inn i en concertina wire med sylspisse pigger på. Det førte til at han fikk et 8 cm dypt sår, og sist lørdag truet en soldat med at han skulle slå i hjel barna våre. De reagerer med sengevæting og mareritt om nettene. Hvis jeg ber barna mine lage en tegning, er det soldater og bosettere de ender med å tegne.

- Men – vi kan ikke bare dra heller. Vi har ingen andre steder å dra til. Og hvis vi drar, er det som om vi gir bosetterne en belønning. - Hva ville du gjort i vår situasjon? *)


Ja, hva har man å stille opp med, mot ondskap satt i system...............  


---------
*) Min oversettelse. Kilde: UN OCHA Opt The Monthly Humanitarian Monitor, February 2012