Et skammens oppdrag

Det stod plutselig klart for meg i det jeg fanget motivet med Maria og de seks små skolebarna på veien foran meg i det iskalde regnet: - Dette er skammelig!

Arbeidsløse Maria har kommet helt fra Uruguay for å be-
skytte små barn mot den israelske okkupasjonspolitikken

Hit hadde Maria – en arbeidsløs, spedbygd, middelaldrende kvinne – kommet hele veien fra Uruguay for å gi beskyttelse til palestinske barn på vei hjem fra skolen.

Med sitt frivillige nærvær skulle hun beskytte barn mot truende og voldelige bosettere – som på sin side har tungt bevæpnede israelske regjeringssoldater i ryggen. 

- Skal dette virkelig være nødvendig? Skal dette være en oppgave for en arbeidsløs kvinne fra Latin-Amerika og meg - en 60-årig høgskoleansatt fra Harstad, tenkte jeg. - Hvor er det internasjonale samfunn? Hvorfor får israelske myndigheter uhindret fortsette med sine overgrep?

Hvilken absurd situasjon! Her befant vi oss blant sivile som har levd under okkupasjon i 45 år - frarøvet grunnleggende menneskerettigheter – ikke i et bortgjemt, isolert område i Afrikas indre, langt fra medias søkelys. Nei, tvert i mot; i et av verdens mest høyprofilerte konfliktområder – et steinkast fra Europa.

Hit har topp-politikere og diplomater reist i skytteltrafikk i årtier. De vet utmerket godt hva som foregår: Tvangsflytting av mennesker, kolonisering av jord og eiendom, rasering av hus og hjem, ødeleggelse av inntektsbringende oliventrær, kollektiv avstraffelse av hele lokalsamfunn, fengsling av barn ved militære domstoler, bosettervold, maktovergrep fra soldater, trakassering av sivile …….

FN, Røde Kors, kirkelige organisasjoner og utallige menneskerettighetsorganisasjoner har produsert stabler med dokumentasjon om okkupasjonsmaktens menneskerettighetsbrudd og manglende respekt for Folkeretten.  Verdenssamfunnet er godt opplyst om hverdagslivet under okkupasjon, og den nærmest rettsløse situasjonen sivilbefolkningen befinner seg i. Likevel griper ikke verden inn og gir dem den beskyttelse de har behov for, eller stanser overgrepene de utsettes for.

Verdenssamfunnet har sviktet. Velger å se en annen vei. Det er derfor vi er her – den arbeidsløse Maria og alle vi andre «amatørene» fra ulike kanter av verden. Vi skal forsøke å fylle noe av det rettslige vakuum som barn, foreldre, unge og gamle palestinere befinner seg i på den okkuperte Vestbredden.  Ledsagerprogrammet dekker utvilsomt et behov, men avdekker samtidig en skammelig neglisjering og likegyldighet fra verdenssamfunnet.

Mens regnet fremdeles øser ned, fortsetter Maria og jeg langs veien her i Al Bowereh utenfor Hebron, sammen med småbarna. Vi har nettopp forsert noen store betong-kolosser som okkupasjonsmakten har blokkert veien med – plassert der for å hindre de okkuperte fra å kunne kjøre til og fra husene sine. På høyre side av veien ligger den ulovlige bosettingen Harsina bak høye piggtrådgjerder. Snart kommer vi til en militær kontrollpost som beskytter den ulovlige bosettingen. Der har bosetterne fått satt inn en port i gjerdet, slik at de uhindret kan anlegge en forbindelsesvei til en ny ulovlig utpost like i nærheten. Mer palestinsk land skal erobres, mens regjeringssoldatene ser en annen vei.  Noen enkle husvogner er allerede satt opp på bakkekammen i enden av veien.

Maria og jeg stanser ved det store fikentreet – akkurat der den ulovlige bosetterveien går helt inntil skolebarnas vei. Det er det mest kritiske punktet for de forsvarsløse barna. Det er der de trues og trakasseres av bosettere. Det er der de har blitt kastet stein på. Fra fikentreet lar vi barna trygt fortsette alene det siste stykket hjem. Vi vinker dem avgårde og blir stående i regnet inntil barna forsvinner rundt svingen.

I kveld skal vi møte noen av dem igjen. Familien Zaatari, som bor like i nærheten av den nye ulovlige utposten, ble angrepet av bosettere sist natt. De er redde for nye angrep fra bosetterne. - Kan vi komme og overnatte hos dem? - Jo, klart vi skal komme. "Beskyttende nærvær", kalles det. Det er dette det handler om i Ledsagerprogrammet. Behovet for beskyttelse av sivile er der fortsatt etter 45 års okkupasjon. For en skam!