- Fornekting av okkupasjonen - tid for internasjonalt press på Israel

- En beslutning om fortsatt israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle være fattet etter en demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den berørte befolkning, ikke har rett til å delta i det.

Ordene tilhører Noam Sheizaf, israelsk journalist bosatt i Tel Aviv, redaktør i nettmagasinet  +972. Han har tidligere jobbet for avisen Ha-ir, for Ynet.co.il  og innehatt en redaktørstilling i den kjente avisen Maariv. Før han ble journalist, tjenestegjorde han drøyt fire og halvt år i den israelske hæren (IDF).  Artikkelen under publiserte Noam Sheizaf på +972 den 9. april.



Stopp okkupasjonen! Women in Black har protestert hver
fredag kl 13:00 - 14:00 på Hagar Square i Vest-Jerusalem
siden 1988
.

De synspunkter som Sheizaf gir uttrykk for her, illustrerer at det er flere røster i det israelske sivile samfunn som er sterkt kritiske til makthavernes jernharde okkupasjonspolitikk.

De ser okkupasjonen av Vestbredden og Gaza som uforenelig med jødisk moral og som en ulykke både for israelere og palestinere.

Her følger Sheizafs artikkel, i min oversettelse:  

“Fornektelse av okkupasjonen” er det siste på moten i den israelske og amerikanske diskursen om konflikten. Mens konservative akademikere presenterer revisjonistiske fortolkninger av den 4. Genevekonvensjon, og hevder at den ikke har gyldighet på Vestbredden og i Gaza, påstår politikere at begrepet «okkupasjon» har politisk slagside.

Men uansett slike verbale og juridiske krumspring; virkeligheten blir ikke endret: Begrepet okkupasjon berører ikke bare land, men også de folk som bor der (og de som pleide å bo der). Det er en udiskutabel sannhet at to adskilte befolkningsgrupper står under israelsk styre i dag: Den ene gruppen nyter alle juridiske rettigheter og privilegier; den andre har levd under et militært diktatur i 45-46 år (selv om visse elementer av militær kontroll blir utøvd av en Ramallah-basert stedfortreder, med europeisk og amerikansk finansiering.)        

 De som innbiller seg at de politiske problemene forsvinner fra vår dørterskel bare vi kaller palestinerne «arabere» og den okkuperte Vestbredden for «Eretz Israel» (Israels Land), lurer seg selv. Også jeg mener at Hebron og Betlehem er del av vårt historiske land - akkurat som Tel Aviv og Netanya - men det er idag millioner av innbyggere der som er fratatt sine rettigheter, og dette er forhold som er langt viktigere. Det finnes israelere – også på høyresiden – som innser dette, men flertallet i opinionen og det politiske system foretrekker å leve i en fantasiverden.

Fredsaktivisten Gershon Baskin minnet oss nylig om at verken Knesset eller noen israelsk regjering har fattet et formelt vedtak om to-statsløsning. Flere statsministere har tatt skritt i en slik retning, mens andre har gjort alt de kan for å hindre dette. Samtidig har Israel festet grepet om “territoriene”. Selv i perioder med frys av antall nye bosettinger, har man utvidet planområdet for byggevirksomhet for jøder – og antallet bosettere har økt. Uretten på bakken er blitt forsterket – og ved hvert valg har israelske velgere gitt sin støtte til denne politikken.  

La det være klart: En beslutning om fortsatt israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle være fattet etter en demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den berørte befolkning, ikke har rett til å delta i det.  Israelere kan ikke på en «demokratisk måte» bestemme å holde palestinere som sine fanger – hindre dem retten til å reise fritt; stille dem for militære domstoler; holde dem nede under et militærregime som betrakter dem som en fiende snarere enn å opptre som en offentlig myndighet til tjeneste for dem. De er ikke objekter, men mennesker som har rettigheter.
 

Mange folkegrupper har ikke fått sin uavhengighet, men selv tibetanere eller kurdere – for ikke å snakke om baskere og katalaner – er statsborgere i et land. Israel vil verken gi palestinerne statsborgerskap eller uavhengighet. Det eneste vi tilbyr, er endeløse forhandlinger som enten vil eller ikke vil lede til at millioner av mennesker får sine rettigheter – noe vi forøvrig aldri har hatt rett til å nekte dem.  

Av disse grunner, er intervenering fra det internasjonale samfunn til støtte for palestinerne ikke bare legitimt, men ønskelig. Det skulle være unødvendig å minne om det, men kampen for minoritetsfolks menneskerettigheter – spesielt slike som palestinerne – har alltid en internasjonal dimensjon, fordi den etniske gruppen som har makten vil aldri eller sjelden frivillig gi den fra seg. Dette så vi i Sør-Afrika, Kina  - ja selv  i de rasedelte sørstatene i USA. I alle disse tilfellene var det betraktet som en legitim – ja, til og med en ønskelig - strategi blant politiske aktivister å stille makthaverne i forlegenhet og eksponere deres umoralske politikk.

Med en okkupasjon som trekker i langdrag; en jødisk opinion som er likegyldige til dagens situasjon; og en oppfatning av at vi israelere tilhører den demokratiske vestlige verden, er det skapt et rettmessig grunnlag for å forsøke å mobilisere den internasjonale opinion og ulike institusjoner for å få slutt på okkupasjonen. Dette; til tross for det sinne dette måtte skape i den israelske opinionen.

Artikkelen i original versjon