-
En beslutning om fortsatt israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle
være fattet etter en demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den
berørte befolkning, ikke har rett til å delta i det.
Ordene
tilhører Noam Sheizaf, israelsk journalist bosatt i Tel Aviv, redaktør i nettmagasinet
+972. Han har tidligere jobbet for avisen Ha-ir, for Ynet.co.il og innehatt en
redaktørstilling i den kjente avisen Maariv. Før han ble journalist, tjenestegjorde
han drøyt fire og halvt år i den israelske hæren (IDF). Artikkelen under publiserte Noam Sheizaf på
+972 den 9. april.
De synspunkter som Sheizaf gir uttrykk for her, illustrerer at det er flere røster i det israelske sivile samfunn som er sterkt kritiske til makthavernes jernharde okkupasjonspolitikk.
De ser okkupasjonen av Vestbredden og Gaza som uforenelig med jødisk moral og som en ulykke både for israelere og palestinere.
Stopp okkupasjonen! Women in Black har protestert hver fredag kl 13:00 - 14:00 på Hagar Square i Vest-Jerusalem siden 1988 . |
De synspunkter som Sheizaf gir uttrykk for her, illustrerer at det er flere røster i det israelske sivile samfunn som er sterkt kritiske til makthavernes jernharde okkupasjonspolitikk.
De ser okkupasjonen av Vestbredden og Gaza som uforenelig med jødisk moral og som en ulykke både for israelere og palestinere.
Her følger Sheizafs artikkel, i min oversettelse:
“Fornektelse av okkupasjonen” er det siste på moten i den israelske og amerikanske diskursen om konflikten. Mens konservative akademikere presenterer revisjonistiske fortolkninger av den 4. Genevekonvensjon, og hevder at den ikke har gyldighet på Vestbredden og i Gaza, påstår politikere at begrepet «okkupasjon» har politisk slagside.
Men
uansett slike verbale og juridiske krumspring; virkeligheten blir ikke endret:
Begrepet okkupasjon berører ikke bare land, men også de folk som bor der (og de
som pleide å bo der). Det er en udiskutabel sannhet at to adskilte
befolkningsgrupper står under israelsk styre i dag: Den ene gruppen nyter alle
juridiske rettigheter og privilegier; den andre har levd under et militært
diktatur i 45-46 år (selv om visse elementer av militær kontroll blir utøvd av
en Ramallah-basert stedfortreder, med europeisk og amerikansk finansiering.)
De som innbiller seg at de politiske
problemene forsvinner fra vår dørterskel bare vi kaller palestinerne «arabere»
og den okkuperte Vestbredden for «Eretz Israel» (Israels Land), lurer seg selv.
Også jeg mener at Hebron og Betlehem er del av vårt historiske land - akkurat
som Tel Aviv og Netanya - men det er idag millioner av innbyggere der som er
fratatt sine rettigheter, og dette er forhold som er langt viktigere. Det
finnes israelere – også på høyresiden – som innser dette, men flertallet i opinionen
og det politiske system foretrekker å leve i en fantasiverden.
Fredsaktivisten
Gershon Baskin minnet oss nylig om at verken Knesset eller noen israelsk
regjering har fattet et formelt vedtak om to-statsløsning. Flere statsministere
har tatt skritt i en slik retning, mens andre har gjort alt de kan for å hindre
dette. Samtidig har Israel festet grepet om “territoriene”. Selv i perioder med
frys av antall nye bosettinger, har man utvidet planområdet for byggevirksomhet
for jøder – og antallet bosettere har økt. Uretten på bakken er blitt
forsterket – og ved hvert valg har israelske velgere gitt sin støtte til denne
politikken.
La det være
klart: En beslutning om fortsatt
israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle være fattet etter en
demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den berørte befolkning,
ikke har rett til å delta i det. Israelere
kan ikke på en «demokratisk måte» bestemme å holde palestinere som sine
fanger – hindre dem retten til å reise fritt; stille dem for militære
domstoler; holde dem nede under et militærregime som betrakter dem som en
fiende snarere enn å opptre som en offentlig myndighet til tjeneste for dem. De
er ikke objekter, men mennesker som har rettigheter.
Mange
folkegrupper har ikke fått sin uavhengighet, men selv tibetanere eller kurdere
– for ikke å snakke om baskere og katalaner – er statsborgere i et land. Israel
vil verken gi palestinerne statsborgerskap eller uavhengighet. Det eneste vi
tilbyr, er endeløse forhandlinger som enten vil eller ikke vil lede til at
millioner av mennesker får sine rettigheter – noe vi forøvrig aldri har hatt
rett til å nekte dem.
Av disse grunner, er
intervenering fra det internasjonale samfunn til støtte for palestinerne ikke
bare legitimt, men ønskelig. Det skulle være unødvendig å minne om det, men
kampen for minoritetsfolks menneskerettigheter – spesielt slike som
palestinerne – har alltid en internasjonal dimensjon, fordi den etniske gruppen
som har makten vil aldri eller sjelden frivillig gi den fra seg. Dette så vi i Sør-Afrika,
Kina - ja selv i de rasedelte sørstatene i USA. I alle disse
tilfellene var det betraktet som en legitim – ja, til og med en ønskelig -
strategi blant politiske aktivister å stille makthaverne i forlegenhet og
eksponere deres umoralske politikk.
Med
en okkupasjon som trekker i langdrag; en jødisk opinion som er likegyldige til
dagens situasjon; og en oppfatning av at vi israelere tilhører den demokratiske
vestlige verden, er det skapt et rettmessig grunnlag for å forsøke å mobilisere
den internasjonale opinion og ulike institusjoner for å få slutt på
okkupasjonen. Dette; til tross for det sinne dette måtte skape i den israelske
opinionen.
Artikkelen i original versjon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar