Hvorfor skyter de barn?

- Hvorfor skjøt den israelske soldaten på meg? spør palestinske Mousab – seks år gammel.

Han kan være glad han overlevde. Kula gikk rett inn i Mousabs høyre øye og erstattet øyeeplet. Den lille gutten må nå leve resten av livet med synet bare på ett øye – forhåpentligvis med begrensede komplikasjoner. Storesøsteren på 13 år var heldigere – hun ble «bare» skutt i foten av en soldat fra hæren som liker å kalle seg verdens mest moralske.

Mousab (6 år) sammen med sin far. (Foto: Dylan Collins)

Det var fredag 27. september det skjedde. Mousab holdt mamma i hånden da de gikk av bussen på vei hjem til flyktningleiren Fawwar utenfor Hebron på Vestbredden, etter å ha vært på familiebesøk hos slektninger.

De hadde knapt kommet seg av bussen. Uten forvarsel ble det skutt mot dem. Den ene soldaten siktet altså på lille Mousabs hode - og traff.

Hvorfor? Ingen grunn – bortsett at Mousab tilhører en helt vanlig palestinsk familie under militær okkupasjon.

Det var riktignok sammenstøt mellom noen ungdommer og okkupasjonssoldater i området ved flyktningleiren denne ettermiddagen, men seksårige Mousab, søsteren og moren var ikke i umiddelbar nærhet – og representerte heller ingen trussel overfor soldatene. Hvorfor ble de beskutt – hvorfor barna?

Kula som traff Mousab var en såkalt «gummi-kule». Det høres ufarlig ut. Den israelske hæren betegner denne ammunisjonen som ikke-dødelig – hyppig brukt sammen med tåregass, sjokk-granater, vannkanoner og stink-væske for å disiplinere og kontrollere den okkuperte befolkningen. Men en «gummikule» er først fremst en klump med stål – trukket med et tynt tynt lag av gummi. Den er tung, og kan både påføre alvorlig skade og drepe.  

Mousab ble kjørt i all hast av slektninger til nærmeste sykehus i byen Yatta, sør for Hebron. Legene der kunne ikke gjøre noe, så han ble fraktet videre til sykehuset i Hebron. En øyelege der så raskt at Mousab trengte øyeblikkelig operasjon og kontaktet St. John’s Eye Hospital i Øst Jerusalem.

Kjøreturen fra Hebron til Jerusalem tar under en time, om man får passere raskt gjennom okkupasjonsmaktens checkpoints. Det får palestinere vanligvis ikke. Røde halvmåne ambulansen med Mousab brukte nærmere fem timer. Sendrektig behandling av anmodningen om å få frakte den kritisk skadde Mousab til operasjonsbordet i det annekterte Øst Jerusalem satte hans liv i fare. Han rakk heldigvis fram i tide. Kula ble fjernet, men den hadde smadret hele øye-eplet, og Mousab må leve med ett øye resten av livet. Medisinsk oppfølging blir nødvendig i mange år.  

Mange sivile er blitt beskutt av okkupasjonssoldatene i løpet av den 46 år gamle okkupasjonen. Barn blir ikke spart - enkelte med dødelige utfall. Det har skjedd også i år.

Langvarig okkupasjon forderver enhver okkupant moralsk før eller siden. De okkuperte  dehumaniseres for å forsvare  undertrykkelsen av dem. Israel er intet unntak. I forsvarsminister Moshe Ya'alon har fotsoldatene en overordnet sjef for den okkuperte    Vestbredden som har betegnet palestinerne generelt som en kreftsvulst som bør behandles deretter (intervju i avisa Haaretz),Metaforen stinker av politisk uansvarlighet og menneskeforakt. Kanskje er det ikke rart at 20 år gamle soldater skyter på «kreftsvulster» som seks år gamle Mousab? 

Nå har Norge  fått en regjering som har varslet en mer "balansert Midtøsten-politikk". Javel, stå opp og sett  makt bak kravet om sikkerhet for Mousab og andre sivile palestinere som er tvunget til å leve under en usedvanlig brutal israelsk okkupasjon. Dette er fullstendig neglisjert av det internasjonale samfunn. 

Minner i denne forbindelse om kjernebudskapet i artiklene 4, 27 og 47 i 4. Genevekonvensjon:  
Sivile under okkupasjon skal behandles som beskyttede personer. De skal behandles humant og ikke utsettes for diskriminering, voldsbruk eller trusler om sådan.