Ariel Sharon: - Vi kan drepe Arafat

Trusselen fra Israels statsminister falt i slutten av april 2004. Et halvt år senere, den 11. november – for 9 år siden i dag -  døde Arafat på mystisk vis.

Vitenskapelige undersøkelser gjennomført ved et sveitsiske laboratorium kan endelig fastslå: Yasser Arafat ble forgiftet med det radioaktive stoffet polonium-210. Rester av stoffet ble funnet i Arafats levninger og i jordsmonnet på gravstedet – 18 ganger høyere enn normalt.

Ikke mange land har tilgang til et stoff som polonium – og få har tilstrekkelig teknisk kompetanse til å kunne benytte det for å utføre et politisk attentat. Israel er blant disse landene. Ved atomreaktoren i Dimona har de tilgang til polonium.  

Ikke overraskende benekter israelske myndigheter å stå bak forgiftningen. UDs talsmann Yigal Palmor uttaler på regjeringens vegne til avisa The Guardian den 6. november:
- Palestinerne kan overhode ikke gjøre oss ansvarlige for dette. Det er urimelig og har ikke rot i virkeligheten. Vi vil komme til å bli beskyldt, men det finnes ikke bevis.

I tillegg har Dov Weisglass som var rådgiver for Ariel Sharon - Israels statsminister på den tiden Arafat døde – «forsikret» at Israel ikke er den skyldige.

Dette betyr med andre ord at det Sharon uttalte i april samme år som Arafat døde, bare var for en spøk å regne:

-Jeg fortalte presidenten (George Bush) følgende: Under vårt første for tre år siden lovte jeg å etterkomme din anmodning om ikke å skade Arafat. På vårt nylige møte (med presidenten) sa jeg at jeg forstod problemene, men at jeg likevel følte meg fristilt fra løftet.   

Avisa The Guardian skrev den gang: 

Arafat responderte med å si at han tok trusselen alvorlig, men at han likevel ville forholde seg rolig. –Jeg er ikke redd for Sharons trusler. Han har en lang historie i å forsøke å drepe meg.  

Det hører også med til historien at den israelske regjeringen i 2003 - året i forveien - fattet et vedtak som åpnet for å sende Arafat i exil . Men daværende vise-statsminister Ehud Olmert uttalte rett ut til Israel Radio at likvidering også var ett av tiltakene regjeringen vurderte.

- Med andre ord; diskusjonen i den israelske regjering går ikke på om Arafat skal deporteres eller ikke, men om han skal deporteres eller drepes, skrev den israelske historiker Avi Shlaim i en kommentarartikkel i New York Times, 24. september 2003 - et drøyt år før Arafat ble forgiftet.

Drapstruslene mot Arafat, ble tatt på høyeste alvor av verdenssamfunnet. Et resolusjonsforslag i FNs Sikkerhetsråd som krevde at Israel skulle avstå fra at Arafat ble deportert eller drept, ble nedstemt ved veto fra USA.

     
Når Sharon i april 2004 uttalte at han ikke lenger følte seg bundet av tidligere løfter om ikke å drepe Arafat, trodde nok mange at han ville gjøre kort prosess og sende en rakett, eller fyre av en granatladning fra en av tanksene han hadde plassert utenfor Arafats hovedkvarter Muqata i Ramallah. Lett match. 

Men kanskje benyttet Sharon en mer diskret framgangsmåte, en som ville være vanskeligere å avdekke – slik israelske myndigheter har gjort ved flere andre anledninger for å eliminere palestinske motstandere. 

Uansett - det er påfallende at Arafats død inntraff et halvår etter at drapstruslene fra Sharon falt, og at dødelige doser av et radioaktivt stoff som Israel er blant de få land som kan produsere, nå er påvist i Arafats levninger. At de fleste palestinere peker ut israelske myndigheter som arkitekten og den hovedmistenkte bak Arafats forgiftning, er altså på ingen måte tatt ut av løse luften.

LES MER:
The Guardian 24.04.2004: "Sharon: We may kill Arafat" 
The New York Times, 24.09.2003, Avi Shlaim: The obstacle to Peace is Sharon, not Arafat