Viser innlegg med etiketten Palestina. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Palestina. Vis alle innlegg

fredag 25. august 2023

Okkupasjonstjeneste og selvmord

Statistikken viser at om du som israelsk okkupasjonssoldat skulle dø under tjeneste, er selvmord den mest sannsynlige årsak. 

De israelske generalene og politikerne styrer okkupasjonen og bestemmer graden av kontroll, brutalitet og undertrykkelse, men det er unge vernepliktige soldater som blir satt til å utføre det skitne oppdraget som okkupasjonstjenesten utgjør. Blir de uberørt av det?
    
Den okkuperte befolkning blir kollektivt dehumanisert og demonisert. Erfaring viser at soldatene gis frie tøyler overfor denne «fienden», enten det handler om kvinner, barn, funksjonshemmede, helsearbeidere, journalister… Ja, enhver palestiner - bevæpnet eller ikke - betraktes av okkupanten som fiende og en trussel i kraft av bare å det å være palestiner. 

Mahmoud Abu Saan avsluttet videregående i juni,
skutt og drept i august. (Foto: Familien/WAFA) 

Eksempler som illustrerer dette, er mange etter 56 års okkupasjon. Mahmoud Sáan (18), fra flyktningleiren Nour Shams i byen Tulkarm, er en av utallige palestinere som har blitt offer for denne dehumaniseringen og frarøvingen av menneskeverdet. Nettopp ferdig med videregående, endte hans liv 4. august ved en utenomrettslig henrettelse. En okkupasjonssoldat drepte Mahmoud med et skudd mot hodet - fra kloss hold.  

Slik brutalitet og brudd på militære regler får normalt passere ustraffet i "verdens mest moralske hær". Unntaket er hvis det skulle dukke opp en video som avslører råskapen. Da kan det bli litt støy, men det går gjerne fort over. Straff forekommer ytterst sjelden. Soldaten slipper unna og går fri, men må likevel ta personlig ansvar for det han/hun har gjort, og må leve med det resten av livet.... 

"Over tid ble jeg mer og mer voldelig", sier veteran Gil Hillel i et intervju, gjengitt i Jewish Voice for Labour. Makten hun fikk over liv og død endret henne dramatisk, hevder hun. 

"Jeg gjennomgikk en vanvittig forandring i den jobben: Fra å være en svært rolig og avslappet person til å bli en type veldig voldelig og aggressiv person som tar ut sine frustrasjoner på det som er mulig - og det var palestinere og arrestanter." Den tidligere offiseren i militærpolitiet legger til: "Jeg slo mer, jeg var mer voldelig. Jeg så dem egentlig ikke i det hele tatt. De ble usynlige mennesker du ikke ser."

Historier som dette florer blant tidligere vernepliktige etter gjennomført pliktig "okkupasjonstjeneste". I vitnesbyrd avlagt til organisasjonen Breaking the Silence deler andre sine reaksjoner på å måtte delta i riving av palestinske hjem som kollektiv straff; fysisk mishandling av arrestanter; ydmykelser av hele familier ved veisperringer; overgrep mot barn; tortur av arrestanter etc, etc ...

Kanskje er dette noe av forklaringen på at selvmord nå er den fremste dødsårsak blant israelske okkupasjonssoldater. Nøyaktig antall er usikkert - f.eks. dødsfall under permisjon - men i 2022 ble 14 soldater registrert døde etter selvmord. Antallet har steget de siste fem år. Årsakene er uklare. Hæren leter etter svar, men stiller ikke spørsmål som: - Hvem  skjøt og drepte 18-årige Mahmoud fra kloss hold 4. august? Kanskje en annen 18-19 åring inne til obligatorisk okkupasjonstjeneste? Denne brutale utenomrettslige henrettelsen av en sivil ungdom skal han/hun leve med videre.... Hvor lenge?


lørdag 12. august 2023

Ondskapens okkupasjon

HARUN ABU ARAM (26) er en av de som vil inngå på årets statistikk over drepte, ubevæpnede palestinere, død etter å ha blitt skutt av okkupasjonssoldater. Han døde i februar i år, sør på den okkuperte Vestbredden, etter å ha ligget hardt skadet siden 1. januar 2021. Harun var ingen såkalt "militant" palestiner - bare en enkel beduin som drev med gjeterhold. Men det hjalp ikke mot bevæpnede soldater.

Den skjebnesvangre dagen - på sin egen bursdag for drøye to og et halvt år siden - ble han skutt i halsen av en israelsk okkupasjonssoldat.  

Resultat: Lam fra halsen og ned. I tiden fra han ble skutt fram til han døde, ble han liggende i en hule, fullstendig avhengig av foreldrenes pleie. - I en hule? Jo, familien har hatt tilhold i en hule siden israelske okkupasjonsstyrker rev boligen deres i 2020.  

Harun Abu Aram ble 26 år - skutt i halsen av en
okkupasjonssoldat. Død etter 2 års lidelse. 
    

Soldaten som skjøt har gått videre i livet - uten straff etter å ha skutt og lemlestet en ubevæpnet palestiner. Okkupasjonsmakten forsvarer handlingen med at det "oppstod en livstruende situasjon".  Video-opptak fra hendelsen viser det motsatte. Hvilken trussel skulle noen få ubevæpnede bønder utgjøre mot tungt bevæpnede soldater?

Soldatenes ærende var å konfiskere en generator og annet utstyr fra en nabo av Harun - uten annen grunn enn at israelske okkupasjonsmyndigheter forsøker å fordrive palestinerne fra den sørlige delen av Vestbredden. Tilgang til generator er helt nødvendig i strømløse Khirbet al-Rakiz - et av de enkle gjetersamfunnene i denne delen av de okkuperte palestinske områdene. Harun forsøkte bare å hjelpe sin nabo fra å bli frastjålet sin generator av soldatene. 

Det hører med til historien at soldatene hindret en personbil fra å bringe den hardt skadde Harun til sykehus, ved å punktere dekkene.

RIP Harun Abu Aram.


LES MER: The Story of Harun Abu Aram  Kilde: Israeli Committee Against House Demolitions

fredag 11. august 2023

Fra Lillehammer til Jenin

For 50 år siden fikk vi stifte bekjentskap med en israelsk dødsskvadron på norsk jord. Dødsskvadronene opererer fortsatt med sine utenomrettslige henrettelser – nå; spesielt på den okkuperte Vestbredden.

Washington Post (26.05.23) har avslørt detaljene i en slik operasjon, gjennomført i ren gangster-stil i sentrum av Jenin, hvor bl.a. en uskyldig 14-årig gutt ble drept. Det imponerende dokumentasjonsprosjektet er basert på synkronisering av 15 videoer, pluss gjennomgang av langt flere, inkludert CCTV-opptak – samt intervju av vitner.

Resultat: En 3D-rekonstruksjon av det blodige raidet. Den viser at det var mye folk ute og tett trafikk i sentrum av Jenin denne ettermiddagen 16. mars. Ingen fester mistanke til to parkerte sølvgrå personbiler med palestinske skilt.

I den ene; to israelske spanere. I den andre; fire tungt bevæpnede, sivilkledde israelske offentlige drapsmenn. Oppdrag: Drepe Nidal Khazem (28) og Yousef Shreim (29). De offentlige israelske «leiemorderne» tilhører Yamam, en eliteenhet – les: dødsskvadron - i Border Police-styrken.

Plutselig dukker de to «målskivene» opp. De er ubevæpnet, gående intetanende side om side på fortauet. I neste øyeblikk blir begge offer for en utenomrettslig henrettelse midt i ettermiddagstrafikken.

Etter å ha blitt skutt - liggende på bakken - blir Shreim pepret med flere skudd. Hele kroppen rister, ifølge Washington Post. Khazem er også truffet og faller om. To av agentene – den ene med en pistol, den andre med rifle – huker seg ned ved siden av ham og fyrer løs mot hodet, fra kloss hold.

Omar Amadin (14) Foto: Awadin family

I den travle gata kommer 14 år gamle Omar Awadin syklende. Han pleier å trå til som sykkelbud for faren, med distribusjon av medisiner til ulike apotek i Jenin. Nå var han akkurat ferdig med siste leveranse for dagen.

Så blir han skutt - i ryggen. Han klarer å sykle noen meter før han faller om. Død. Drept på åpen gate av de israelske agentene. Sørgende foreldre har mistet sin eldste sønn; to søsken har mistet sin storebror, men typisk: Okkupasjonsmakten har ikke levnet drapet av Omar en eneste offentlig kommentar..

Allerede straks etter 6-dagers krigen for 56 år siden, advarte Yeshayahu Leibowitz, en av Israels fremste intellektuelle, om hvordan okkupasjon ville korrumpere det israelske samfunnet. 

Det grundige dokumentasjonsarbeidet fra Washington Post illustrerer nettopp dette: Dehumanisering av de okkuperte, med en totalt manglende respekt for palestinske liv og internasjonale konvensjoner, der utenomrettslige henrettelser; drap av uskyldige barn og krigsforbrytelser er for lengst normalisert som taktiske våpen i okkupasjonen.

Internasjonale reaksjoner? De uteblir fortsatt – også fra Norge. Hvor lenge?


lørdag 30. juli 2022

- Jeg ville ha gjort det samme

Denne uken er det akkurat 20 år siden Yitzhak Frankenthal holdt sin flammende tale foran statsministerboligen i Jerusalem. Da hadde det gått 8 år siden hans sønn Arik ble bortført og drept av Hamas-sympatisører – 19 år gammel - mens han tjenestegjorde i okkupasjonsstyrken på Vestbredden. Talen ble gjengitt i flere aviser, bl.a. i The Guardian: "I would have done the same". 

Teksten er like aktuell i dag som for 20 år siden. 

Jeg ville ha gjort det samme

Min elskede sønn Arik, av mitt eget kjøtt og blod, ble myrdet av palestinere. Min høyreiste, lyshårede sønn med blå øyne som alltid smilte med et barns uskyldige trekk og utstrålte innsikt som en voksen. Min sønn. Hvis uskyldige palestinske barn og andre sivile må drepes for å ta min sønns drapsmenn, vil jeg be sikkerhetsstyrkene vente til en annen anledning.      

Yitzhak Frankenthal (foto: Facebook)


Dersom sikkerhetsstyrkene får vite hvor drapsmannen er, og det befinner seg palestinske barn og sivile i nærheten, vil jeg be dem om ikke å ta hevn. Selv om de vet at han planlegger et nytt angrep og de har valget mellom å drepe uskyldige palestinere eller hindre et terrorangrep som kan ramme uskyldige israelere.        

Jeg vil heller at fingeren på avtrekkeren eller på utløserknappen for bomben som skal drepe min sønns morder skal skjelve, enn at uskyldige palestinske liv går tapt. Jeg vil si til sikkerhetsstyrkene: - Ikke drep drapsmannen. Still ham heller for retten. Dere er ingen domstol. Deres fremste motivasjon må ikke være hevnakt, men å hindre at uskyldige palestinere rammes.      

Etiske krav

Etikk er ikke svart/hvitt – bare hvitt. Etikken må være fri for hevn og overilte handlinger. Hver handling må avveies på forhånd for å vurdere om den oppfyller strenge etiske krav. Vår etikk henger i en tynn tråd – prisgitt handlingene til hver soldat og politiker.  

Det er uetisk å drepe uskyldige israelske og palestinske kvinner og barn. Det er også uetisk å kontrollere en annen nasjon og styre den på en måte som frarøver den sin menneskelighet. Det er åpenbart uetisk å slippe en bombe som dreper uskyldige palestinere. Det er uetisk å hevne seg på uskyldige. 

På den annen side; det er en høyverdig etisk handling å hindre en annens død. Men hvis handlingene innebærer at andre uskyldige må dø, er det etiske grunnlaget for inngripen tapt. En nasjon som ikke kan trekke denne linjen er dømt til å gripe til uetiske tiltak overfor sitt eget folk. 

For meg er ikke det verste det som allerede har skjedd, men det som en dag vil komme til å skje. Den dagen kommer – for våre politiske og militære ledere eier ikke den mest grunnleggende integritet til å si: ”Vi beklager”. 

Vi tapte vårt etiske grunnlag lenge før selvmordsbombingen startet. Det avgjørende øyeblikk var da vi begynte å kontrollere en annen nasjon.  

Født i etisk kaos

Min sønn Arik ble født inn i et demokrati med utsikter til et anstendig og ordnet liv. Ariks drapsmann ble født inn i en forferdelig okkupasjon – i et etisk kaos. Hadde min sønn blitt født i hans sted, ville han kunne endt opp med å gjøre det samme. 

Hadde jeg blitt født inn i det politiske og etisk kaos som preger palestinernes dagligliv, ville også jeg sannsynligvis forsøkt å skade og drepe okkupanten. Hvis ikke; ville jeg ha forrådt selve grunnlaget for å kunne leve som et fritt menneske.  

La alle de selvrettferdige som snakker om hensynsløse palestinske mordere se seg selv grundig i speilet og spørre hva de ville gjort om det var de som måtte leve under okkupasjon. For egen regning kan jeg si at jeg, Yitzhak Frankenthal, uten tvil ville blitt en frihetskjemper og ville ha drept så mange jeg kunne på den andre siden. 

Det er dette fordervede hykleriet som får palestinerne til å kjempe så uforsonlig mot oss – vår dobbeltmoral som tillater oss på den ene siden å skryte av å ha de høyeste militær-etiske normer, samtidig som det samme militæret slakter uskyldige barn. En slik mangel på etikk, vil korrumpere oss.           

Min sønn Arik var soldat da han ble drept av væpnede palestinere som trodde på et etisk grunnsyn i kampen mot okkupasjon. Min sønn Arik ble ikke myrdet fordi han var jøde, men fordi han var del av en nasjon som okkuperer en annens territorium. 

Jeg er klar over at dette er ubehagelige ord, men jeg ytrer dem høyt og tydelig fordi de kommer fra hjertet – hjertet til en far med en sønn som ikke fikk leve videre fordi hans folk var blendet av makt.      

De skyldige

Uansett hvor mye jeg enn ville, kan jeg ikke beskylde palestinerne for min sønns død. Det ville vært for lettvint. Det er vi, israelerne, som er de skyldige på grunn av okkupasjonen. Enhver som ikke innser dette, vil bidra til en dag å lede oss til ødeleggelse.   

Palestinerne kan ikke fordrive oss. De har for lenge siden akseptert vår eksistens. De har vært klar for å inngå fred med oss, men det er vi som er uvillige til å slutte fred med dem. Det er vi som insisterer på å opprettholde vår kontroll over dem. Det er vi som trapper opp spenningen i regionen og gir næring til voldsspiralen. Jeg beklager å måtte si det, men skylden er helt og holdent vår. 

Jeg mener ikke med det å frita palestinerne for ansvar, og på ingen måte å rettferdiggjøre angrep på sivile israelere. Ingen angrep på sivile kan godtas. Men som okkupasjonsmakt er det vi som tramper på menneskers verdighet. Det er vi som knuser palestinernes frihet. Det er vi som presser en hel nasjon til fortvilte, ville handlinger

-------000-------

Yitzhak Frankenthal har viet sitt liv til freds- og forsoningsarbeid etter tapet av sin sønn i 1994. Allerede året etter etablerte han en organisasjon for israelske og palestinske familier som hadde blitt rammet av tilsvarende tragedier som hans egen: "Parents Circle - Families Forum". 
I 2005 realiserte han drømmen om et fredsinstitutt, i sønnens navn: "Arik Institute for Reconciliation, Tolerance and Peace". 
Fra 2009 bestyrer han et amerikansk fond, etablert av Leonard Cohen, kalt "Fund for Reconciliation, Tolerance and Peace".   

torsdag 14. juli 2022

Mishandlingen av arresterte barn fortsetter

I juni var det 10 år siden en gruppe fremtredende jurister – støttet av den engelske regjering – publiserte rapporten «Children in Military Custody». 

Den var basert på gransking av forholdene for arresterte/fengslede palestinske barn. Systematisk neglisjering av rettssikkerheten ble avdekket, med grove brudd på konvensjonen om barns rettigheter og 4. Genève-konvensjon. Rapporten ble overlevert israelske myndigheter og konkluderte med 40 anbefalte forbedringspunkter for å styrke rettssikkerheten for barna.

Nå har organisasjonen Military Court Watch sett nærmere på hvordan anbefalingene er fulgt opp. Resultatet er nedslående. Kun på ett punkt kan spores bedring for mindreårige arrestanters rettssikkerhet: De fengsles ikke lenger sammen med voksne.

På øvrige områder, er overgrepene i dag verre eller like ille som de var for 10 år siden. Dette gjelder f.eks.:

*Arrestasjon av barn om natten (60%)

*Hender stripset under arrestasjon (96%)

*Bind for øynene under arrestasjon (89%)

*Utøvelse av fysisk vold og trusler mot barna (67% - spark, slag, smekk, slått m gevær. Trusler om: arrestasjon av foreldre, tilbakekalling av arbeidstillatelse i Israel for familiemedlemmer, grusing av familiens hjem, brutalt forhør, langvarig arrest, fengsling under isolasjon, voldtekt, drap)

*Manglende informasjon om rett til å forholde seg taus under avhør (87%)

*Manglende mulighet til å konsultere advokat før avhør (72%)

*Avhør uten nærvær av foreldre (99%)

*Fengsling under isolasjon (44% - gjennomsnittlig 10 dager. Rapport om: alvorlige psykiske traumer, selv-skading, selvmordsforsøk)

*Tvangsoverføring ut av okkupert område for soning i Israel (67% - klassifisert som krigsforbrytelse)

Utdrag av «avhør» av - den gang - 13 år gamle Ahmad Mansara i 2015: Eksempel på psykisk tortur av et barn.


Det finnes ingen unnskyldning for at israelske myndigheter ikke skal iverksette og etterleve grunnleggende rettigheter for fengslede palestinske barn. Det er politisk ukomplisert; krever ingen tung forhandlingsprosess. Hvorfor skjer det likevel ikke?

Mye av det barna utsettes for må betegnes som ren sadisme og tortur – og det skjer utilslørt og er enkelt å avdekke. Hvordan forklare det? Mye tyder på at dette er resultat av en dehumanisering av den okkuperte befolkning - en generell respektløshet for palestinsk liv hos landets politiske og militære ledelse. Barn, ikke unntatt. 

Langvarig okkupasjon og voksende rasisme og menneskeforakt går hånd.

onsdag 8. juni 2022

Skrekkvåpen i Ukraina og Israel

Terrorisering av sivilbefolkningen - slik omtaler pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug avsløringen av Russlands bruk av FLECHETTE-granater i Ukraina-krigen. (Dagbladet 19.04.22) 

Et annet land som har brukt dette skrekkvåpenet de siste 25-30 år, er ISRAEL – spesielt i Gaza.  


Hver Flechette-granat inneholder 5000 sylskarpe dart-lignende piler - ca. 2,5 cm lange (nesten som spiker). Den type granat den israelske hæren benytter, skytes fra stridsvogner. I ca. 30 meters høyde over bakken, eksploderer granaten. Pilene spruter da ut med stor kraft i et ovalformet mønster – i 300 meters lengde og 90 m på det bredeste.

Det er med andre ord et svært upresist våpen. Enhver som tilfeldigvis måtte befinne seg i nedslagsfeltet, vil kunne oppleve å bli rammet av piler som borer seg inn i kroppen. 

Ammunisjonen er naturlig nok forbudt å bruke mot ikke-militære mål. Ifølge den amerikanske manualen for den type Flechette som okkupasjonsmakten Israel bruker, går det klart fram at våpenet er beregnet på “close-in assault against massed infantry assaults and for offensive fire against exposed enemy personnel”. 

Bruk av Flechette-granater i tett-befolkede områder er forbudt og strider mot to grunnleggende prinsipper i krigens folkerett. 

- For det første fordi dette våpenet i slike områder ikke klarer å skille ut militære mål fra sivile. 

- For andre er man ved valg av angrepsmetode og type våpen pålagt å ta alle mulige forholdsregler for å unngå å ramme sivile, eller minimere mulighetene for at de rammes.            

Israel stiller seg likegyldig til det, og har anvendt dette skrekkvåpenet flere ganger i Gaza – et av verdens tettest befolkede områder, der dessuten ca. halvparten av befolkningen er mindreårige. 

Men – ukritisk bruk av Flechette-granater er dessverre bare ett av flere eksempler på israelske myndigheters manglende respekt for krigens folkerett; grunnleggende menneskerettigheter og ulike internasjonale konvensjoner til beskyttelse av sivile. Gaza regnes dessuten som okkupert, og det forplikter Israel som okkupasjonsmakt - ihht 4. Geneve-konvensjon - til å utvise ekstra ansvar for beskyttelse den okkuperte sivilbefolkningen. 

Likegyldigheten og neglisjeringen kan bare forstås ut fra en årelang dehumaniserende holdning fra israelske myndigheter overfor palestinerne som folk.


tirsdag 7. juni 2022

Torturert til falsk tilståelse

Lite visste de om det tortur-helvete som ventet dem, da de med noen få dagers mellomrom møtte opp til innkalt avhør på en av politistasjonene i Jerusalem.  

For de to fetterne Yazan (22) og Mohammad al-Rajbi (20) skulle det bli halvannen måned med psykisk og fysisk tortur. Til slutt ble smertene uutholdelige, pga den langvarige sadistiske behandlingen. De knakk sammen. 

Falsk tilståelse om steinkasting ble halmstrået de grep til – og torturistene i Shin Bet fikk det de ventet på. For dem; et bevis på at avhørsteknikker som baserer seg på såkalte «special methods» får fram «sannheten». Offisielt ble Israels utstrakte bruk av tortur ved avhør forbudt av høyesterett i 1999, men har fortsatt under eufemismen «special methods» - legalisert, med velsignelse fra justismyndighetene. 

Illustrasjon tortur (B'Tselem)

I avrapportering til rettighetsorganisasjonen B’Tselem, gir Yazan innblikk i mishandlingen som pågikk i halvannen måned:

- avhør i 23 timer av 12 ulike Shin Bet agenter. Anklaget for steinkasting

- etter avhør: fastbundet i 2 dager til en stol, med hendene bakbundet, uten mat og drikke, uten tilgang til toalett

- istedenfor løslatelse etter at politiet framskaffet video-bevis som fritok ham fra anklagen, dukket ny oppkonstruert anklage om steinkasting opp

- ble nektet å legge fram bevis på uskyld fra egen mobiltelefon

- flere dagers avhør fulgte – fra 17 til 19 timer i strekk hver gang

- mellom avhørene: holdt isolert i fangehull ca. 1 m x 2 m, kalt «Zinzin». Umulig å stå oppreist

- plassert i et trangt skap i ca. 2 timer – bundet på hender og føtter med hodet mellom bena. Bevisstløs da han slapp ut.

- ny oppkonstruert anklage. Forbeholdt seg rett til å forholde seg taus. Overført til Megido-fengselet nord i Israel. Truet på livet av medfanger (sannsynlig oppdrag av Shin Bet). Deretter overført til Ashkelon-fengselet

- fraktet tilbake til Jerusalem, nye avhør mens han igjen var fastbundet i smertefull posisjon i fangehullet «Zinzin»

- innesperret i «Zinzin» i to dager etter avhør. Vekket av alarm om han falt i søvn. Ikke tilgang på toalett – tisset på seg. Kunne ikke stå oppreist da han ble sluppet ut

- knakk sammen. Oppkonstruerte «tilståelse» av å ha kastet to steiner oppe på Tempelhøyden.  

- uskyldig dømt til 8 måneders fengsel. Ferdigsonet i mars 2022 

Yazans yngre fetter, Muhammad, gjennomgikk lignende tortur. Han knakk sammen etter 20 dager, men torturen fortsatte ytterligere 20 dager. Også han ble idømt 8 måneders fengsel. 

Begge har slitt med plager etter torturen. Yazan har synsproblemer, mens Muhammad har droppet ut av skolen og sliter med angst – frykt for å gå ut blant folk, frykt for okkupantens sikkerhetsstyrker og politi.  

Mulighet for klage på tortur? Jovisst, men ifølge Public Committee Against Torture in Israel tar vurdering om mulig oppfølging gjennomsnittlig 4,5 år. Av 1300 klager siden 2001, har 2 blitt fulgt opp for nærmere gransking. Resultat? Full frifinnelse. Ingen tiltale….. Israel vet å beskytte sine torturister. 

oooo000oooo

OM TORTUR: 
Tortur er offisielt forbudt i henhold til FNs menneskerettighetserklæring av 1948, i henhold til Genèvekonvensjonen av 1949 om krigsfanger og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, artikkel 3. Likevel anvendes tortur fortsatt i en rekke land; erfaringsmessig oftest i land med autoritære styresett (diktatur) eller med svakt utviklede demokratiske tradisjoner. 
(Norsk Medisinsk Leksikon)   

 

torsdag 25. november 2021

Heller fengsel enn okkupasjonstjeneste

Han gjennomførte verneplikttjenesten - slik de fleste unge jødiske israelere gjør - men videre tjeneste i reservestyrkene er ikke aktuelt. Da går han heller i fengsel.

Oren Feld er 29 år, bosatt i Jerusalem. Han er masterstudent, politisk aktiv og er i tillegg engasjert i en organisasjon som driver sosialt arbeid. 

Oren Feld (Photocred: Cherbelis Hod)

Til Refuser Solidarity Network (organisasjon for militærnektere) opplyser han at han var bare 18 år da han startet på sin verneplikt i den israelske hæren. - Den gang hadde jeg ikke styrke til å nekte – men det har jeg nå, sier Oren. 

Soldat til  fylte 40 år
I Israel er verneplikten inndelt slik at både menn og kvinner etter endt førstegangstjeneste - på henholdsvis 2 og 3 år - blir innkalt til tjeneste i reservestyrkene. For menn som har gjennomført vanlig soldattjeneste, vil det innebære 36 dagers årlig tjeneste fram til fylte 40 år.  

– Jeg tilbrakte 3 år i en militærtjeneste jeg ikke trodde på. Gjennom årene har jeg vært vitne til mye urett og mange ugjerninger utført av hæren. Derfor sa jeg "nok er nok", da jeg nå - i en alder av 29 år - ble innkalt til reservestyrkene. Jeg vil ikke lenger være del av en institusjon som undertrykker og dreper uskyldige mennesker, sier han.

Fordriving - etnisk rensing - okkupasjon
- Det er på tide å fortelle sannheten om vårt lands historie, som begynte med tidlig fordriving av palestinere og fortsetter i dag med ulike former for etnisk rensing, som del av palestinernes hverdag. Bare sannheten vil stoppe okkupasjonen, sier han. 

Oren påpeker at okkupasjonen er et ubestridelig faktum, og at den er resultat av et politisk valg.  Men et slikt endeløst og uinnskrenket fremmedstyre over millioner av uskyldige mennesker kan ikke rettferdiggjøres, mener han - og viser til ulike måter okkupasjonen kommer til uttrykk på:

- kontroll over det palestinske lederskapet;
- kontroll av alle transportårer, ved bruk av nedstengning og blokkering;
- gjennomføring av massearrestasjoner;
- makt til å forby sammenkomster og demonstrasjoner.

Fengsel
- Jeg
velger fred. Derfor; da jeg fikk ordre om å melde meg for reservetjeneste, meldte jeg tilbake til min troppssjef at jeg ikke ville etterkomme dette.

Det førte til at han ble idømt en straff på 14 dager i fengsel. Da søkte han hæren om fritak fra reservetjeneste. Den ble avslått, og Oren har nå sonet sin første 14 dagers-periode i fengsel. Flere er i vente. Han opplevde soningen som hard og ydmykende, men sier at han likevel vil fortsette å stå på sitt.

- Jeg vil ikke tjenestegjøre i en hær som bruker sine ressurser til å kontrollere en palestinsk sivilbefolkning, praktisk talt uten grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil ikke delta i militærstyret på Vestbredden eller i blokaden av Gaza. Jeg vil heller ikke delta i overvåking av varer til de palestinske områdene, som innebærer frarøvelse av grunnleggende behov for millioner av mennesker med begrenset tilgang til mat, drikkevann, boliger og strøm.  

Okupasjonen korrumperer
- Denne militære kontrollen over en annen nasjon korrumperer det israelske samfunnet innenfra. Hvis vi ønsker å ha et sunt, egalitært samfunn, må det være basert på solidaritet - ikke på makt og overhøyhet for noen over andre.

- Jeg bryr meg om dette stedet og menneskene som bor i dette landet! Alle som føler det samme, bør ta et standpunkt mot okkupasjonen og undertrykkelsen som nå har pågått i over et halvt århundre. Derfor valgte jeg å nekte reservetjeneste nå, og det vil jeg fortsatt gjøre, avslutter Oren.

Den israelske hæren har en egen spesialkomité som behandler søknader fra militærnektere. Komiteen idømmer også fengselsstraff – vanligvis 14 dagers soning. Med mindre «synderen» ombestemmer seg, følger nye dommer og flere fengselsopphold, slik Oren kan vente seg.   




 


fredag 29. oktober 2021

Hilsen fra en israelsk militærnekter

Shahar Peretz fikk sin første fengselsdom i august, fordi - som hun sa: "Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv." Straffen for slikt er flere oppstykkede fengselsdommer. Nå har hun sonet to, og deler sine tanker her.

Hei! Jeg heter Shahar. Sist jeg skrev til dere var før jeg ble sendt i fengsel for første gang pga at jeg nekter å tjenestegjøre i den israelske hæren. Jeg feiret nettopp 19-årsdagen min bak murene, og har allerede sonet to fengselsdommer og tilbrakt 28 dager i fengsel. Sist torsdag ble jeg stilt for retten igjen og dømt til ytterligere 30 dagers fengsel. 

Shahar Peretz feiret sin 19-års dag i fengsel nylig.

Jeg kommer til å få flere slike fengselsdommer, fordi jeg nekter å delta i den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene.

Nå skriver jeg til dere hjemmefra, for i militærfengselet har vi ikke lov til å skrive. Jeg er en person som liker å skrive ned tankene mine, og jeg skribler gjerne tegninger når jeg forsøker å fokusere. Jeg skriver ned oppgaver og ideer, og bruker blanke ark for å stimulere tankeprosessen. 

Da jeg kom til militærfengselet første gang tok jeg med meg et pennal - men det ble tatt fra meg. Fengselsvaktene som gjennomsøkte eiendelene mine, informerte meg om at jeg ikke kunne beholde noen skrivesaker. Jeg får kun skrive på bestemte tider om dagen - med penner utlånt av fengselsmyndighetene.  

Etter hvert skjønte jeg at tidspunktene avsatt til skriving, er helt avhengig av vaktenes lune. Noen dager får jeg låne en penn i kun 10 minutter. På lørdager og helligdager får jeg ingen penn i det hele tatt. Privatliv er en luksus jeg ikke får som fange. Jeg får ikke lov til å skrive noe, uten at resten av de innsatte, vaktene og kommandantene får se hva jeg skriver. Etter de første soningsperiodene, kom jeg hjem med helt tomme notatbøker. 

I fengsel er skrivingen en form for aktivisme. Vi kan bruke skrivingen til å dele vårt budskap om hvorfor vi nekter militærtjeneste. En form for motstand mot okkupasjonen. Ved å frata meg muligheten til å skrive under fengselsoppholdet, hindrer fengselsmyndighetene meg muligheten til å dokumentere hva som foregår bak murene; bearbeide tanker og ideer og skrive artikler; og planlegge hvordan jeg skal dele mine erfaringer når jeg blir løslatt for noen dager. Militæret vil ikke at jeg skal skrive, snakke eller dele mine tanker. De prøver å kneble meg. 

Bestrebelsene på å bringe politiske militærnektere til taushet, inngår som del av et mer voldelig atferdsmønster: Knebling av den palestinske kampen for menneskerettigheter på Vestbredden og i Gaza. Arrestasjoner av palestinere som ytrer seg og står opp mot maktovergrep fra de israelske militære styrker, og voldsbruk mot fredelige palestinske protester, er bare to eksempler på en politikk som tar sikte på å undertrykke enhver form for kritikk og protest fra palestinernes side.

Det er derfor ingen overraskelse at etter daglige bestrebelser på å skjule sannheten om okkupasjonen og å kneble de som rammes av den, er neste skritt å kneble de av oss som tar avstand fra den. Men det er denne kneblingen, dette forsøket på å slette, skjule og benekte det som virkelig skjer, som får meg - med stolthet - å stå fram offentlig som militærnekter. Til tross for at jeg ikke kan skrive om noe av dette fra fengselet, er jeg glad for å kunne dele budskapet mitt med dere nå, selv om det er hjemmefra. 

I solidaritet,
Shahar
17.10.21

(oversatt av: Kjetil Nilsen)

SE: Shahar (18) melder seg som militærnekter 



søndag 19. september 2021

September-massakren i Sabra og Chatila

16. - 18. september 1982: Massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila i Beirut. Ca. 1700 sivile ble drept.

ODD KARSTEN TVEIT var blant de aller første internasjonale journalister som oppdaget omfanget av krigsforbrytelsene. Han ble vitne til det han beskriver som en makaber milepæl i Midtøstens nyere historie:

I denne boka som utkom i 2020, omtaler
Tveit  bl.a. massakren i Sabra og Chatilla. 

«Sammen med fotograf Soheil Rachid kjørte jeg inn i Sabra og fant en tolvåring som skrek at den kristne militsen hadde drept moren og faren. Men vi fant ingen lik.
Da vi morgenen etter [18. september] gikk inn i leiren, var det helt stille. Vi hørte bare summingen av fluer, så kjente vi stanken og oppdaget likene, et forferdelig skue av forsvarsløse barn, unge og gamle, kvinner og menn, mishandlet til døde.»

Israels daværende forsvarsminister Ariel Sharon innrømmet å ha sendt den libanesiske kristne militsen inn i flyktningleirene, og at han hadde sørget for materiell støtte. 

En israelsk kommisjon mente Sharon bar et personlig ansvar for massakren. Det fikk likevel ingen store konsekvenser. Han måtte riktignok avgå som forsvarsminister, bare for å bli tildelt en annen ministerpost i Menachim Begins regjering. 

28 år senere - i september 2000 - sørget Sharon for å komme i begivenhetenes sentrum igjen. Som opposisjonsleder avla han et provosernde besøk på Den hellige høyden i Jerusalem, der Al-Aqsa moskeen ligger. Slik kom han til å "antenne" det som skulle bli den 2. intifada - også kalt Al-Aqsa intifadaen. Året etter ble han "belønnet" av velgerne og valgt til Israels statsminister (2001 - 2005).


fredag 10. september 2021

Hvor dypt kan Israel synke?

Først dreper de Ahmad ved en utenomrettslig henrettelse. Over ett år senere får foreldrene fortsatt ikke overlevert sin sønn og gitt ham en grav. Det har israelsk høyesterett bestemt. 

23. juni 2020 skulle være en festdag for familien Erekat fra Abu Dis. Ahmad (26) hadde hentet leiebilen som skulle brukes i søsterens bryllup. Nå gjenstod kun en kjapp tur til Betlehem for å hente den nye dressen han hadde bestilt i anledning bryllupet.  

Ved kontrollposten på veien mellom den nordlige og sørlige delen av den okkuperte Vestbredden, senker han farten. Noe annet vil være fatalt, med tungt bevæpnede «trigger-happy» okkupasjonssoldater på post. Men i det han nærmer seg, skjener bilen av en eller annen grunn til høyre - i retning vaktbua. Han streifer en av soldatene, som faller, men farten var lav, så hun er raskt oppe igjen. Ahmad går forsiktig ut av bilen og strekker hendene i været. Da skjer det. 

Ahmad Erekat (Foto: privat)

Tre skudd avfyres mot overkroppen. Han faller om. Tre nye skudd. Til sammen seks skudd mot en ubevæpnet og forsvarsløs Ahmad, fyrt av i løpet av 2 sekunder, viser analyser av video-opptak fra hendelsen. En israelsk ambulanse kommer raskt til, men ser kun til den lett skadde soldaten. 

En ambulanse fra palestinsk røde halvmåne dukker så opp, men nektes å gi medisinsk bistand til Ahmad, og tvinges bort. Soldatene etterlater Ahmad livstruende skadd på bakken - bevisst for å la livet ebbe ut («killing by time»). Etter to timer blir han fjernet. Død og beslaglagt av okkupasjonsmakten

London-baserte Forensic Architecture påtok seg oppdraget å granske hendelsen. Dette er en anerkjent tverrfaglig forskergruppe som har avdekket vold og menneskerettighetsbrudd, begått av statlige myndigheter verden over. 

Gruppen ledes av israelsk-britiske Eyal Weizman. I Ahmads sak ble hver enkelt billedrute fra video-opptakene analysert. Hendelsesforløpet ble så rekonstruert i en 3D-modell. Konklusjon fra arbeidet: En utenomrettslig henrettelse. Dessuten; hendelsen blir ikke vurdert som et terroranslag pga. den lave farten (15 km/t) og ingen akselerasjon. 

Over ett år etter drapet har foreldrene fortsatt ikke fått overlevert levningene etter sin sønn. Adalah – Legal Centre for Arab Minority Rights in Israel har tatt saken til topps i det politiserte israelske rettssystemet. Forgjeves. Den 18. august ga høyesterett medhold i at hæren (IDF) kan beholde liket. 

De kan selv vurdere nytten av å beholde levninger av “terrorister eller fiendtlige ofre» for å bruke dem som forhandlingskort i bytte mot falne israelske soldater som beholdes av Hamas. Opprinnelig gjaldt dette kun ofre med tilknytning til Hamas. Ahmad hadde ingen slik tilknytning, men tre måneder etter at han var henrettet, vedtok regjeringen å endre praksis: Hamas-tilknytning ingen betingelse. 

Høyesterett føyet seg etter regjeringen, og har med sitt vedtak nå gitt staten Israel rett til å ta palestinske lik som gisler - en makaber praksis i strid med menneskerettighetene og folkeretten. 

Tilbakeholdelse av levninger fra berørte etterlatte, bryter ifølge rettighetsorganisasjonen Adalah med FNs Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I tillegg er gisseltaking forbudt, bl.a. iht. Romavedtektene for Den internasjonale straffedomstolen – med andre ord, en krigsforbrytelse.

Ahmad er ikke alene. Israel har beholdt levningene av 81 palestinere i sitt «lik-kammer» siden 2015, ifølge Adalah. Hvor dypt kan Israel synke? Vi har neppe sett bunnen ennå.  


mandag 23. august 2021

Israelske soldater - ikke ødelegg folks liv, inkludert deres eget!

 - Velg side, er kjernebudskapet i denne teksten fra den israelske forfatter Ilana Hammerman (76), skrevet nærmest som en tale eller befaling – først og fremst til ungdom som skal gjøre militærtjeneste i de okkuperte områder, men også rettet til foreldre og lærere. 

----------

Soldater i Israels militære styrker; dere kriger mot sivile. Kameraene ruller og går, og vi er mange som ser hvordan dere ødelegger livene til tusenvis av ubevæpnede mennesker. Dere patruljerer i landsbyene og byene deres - til fots og i pansrede kjøretøy med gitter foran vinduene. Bevæpnet fra topp til tå; fingeren på avtrekkeren - klare til å skyte. Dere planter frykt og fiendtlighet og etterlater dere - igjen og igjen - spor av døde, sårede, lemlestede. 

Unge soldater, Tel Aviv. (©Kjetil Nilsen) 
Om natten stormer dere inn i private hjem; skremmer opp menn, kvinner og barn fra sin søvn. Avhører dem; gjennomfører ransakelser og arrestasjoner. Fremkaller raseri, ydmykelse, hjertesorg. 

Om dagen gruser dere private boliger i byer og landsbyer - og enkle bølgeblikk-hus i mer avsidesliggende områder. Dere raserer telt som huser mennesker, og skur ment for husdyra deres. Dere konfiskerer vanntanker og kaster ut dypt fortvilte mennesker - unge som gamle. Forlater dem under den brennende ørkensolen, sammen med sine husdyr og eiendeler spredt utover på bakken.

Det er den unge mannen som med sine bare hender ville beskytte naboens generator, som dere kom for å konfiskere. Han er deres fiende. Dere skyter ham i nakken og lar ham bli liggende på bakken - lammet for livet. 

Barna i smugene i gamlebyen i Hebron - der mange innbyggere allerede har flyktet fra sine hjem av frykt for dere og bosetterne som dere beskytter - er deres fiende. De forbanner dere og kaster steiner etter dere - dere som er bevæpnet og beskyttet fra topp til tå. Og dere jager etter dem, fanger dem, river dem vekk fra bønnfallende mødre og fedre - og setter dem i forvaring. 

Dere må se disse videoklippene og ta en titt på dere selv - dere 19- og 20-åringer -hvordan dere tar innersvingen på barna og foreldrene, mens dere er utstyrt med dødelig ammunisjon og avansert sporings- og kommunikasjonsutstyr.

Dere er jo ikke barn lenger. Dere er forstandige nok til å kunne spørre "hvorfor" - hvorfor dere fortsetter å krige, slik deres foreldre og foreldrene deres igjen har kjempet denne krigen. En krig som for lengst har blitt en åpen kamp om frarøving av landet, ressursene og friheten til et annet folk som har bodd her i generasjoner. Det er en håpløs krig - en krig uten seire - fordi det er millioner av dem, og de kan ikke bli rykket opp herfra. 

Kameraene ruller, og mange mennesker ser opptakene. Vi har sett dere drepe en autistisk ung mann som løp vekk fra dere i Jerusalems gamleby. Vi har sett dere drepe en eldre kvinne i psykisk ubalanse som gikk sakte mot dere med en kniv i hånden. Listen er lang og blir bare lengre. For øyeblikket ser vi på bildene av deres siste, unge ofre: 17 år gamle Mohammed Tamimi fra landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden og 12 år gamle Mohammed al-Alami fra Beit Ummar, og deres foreldre - som har fått sin verden ødelagt.   

Rektor ved Tel Avivs Tichonet High School, Ram Cohen, dedikerte et Facebook-innlegg til minne om Mohammed al-Alami. «Det er ikke en tragisk feilvurdering. De følte seg ikke i fare. Det var ikke et truende angrep», skrev han. " En far og to barn skulle bare gjøre noen innkjøp i Beit Ummar. Soldatene som var stasjonert der, åpnet ild mot dem ..... En elev som nylig fullførte videregående og er innrullert i hæren …. er full av frykt og redsel; utstyres med et våpen; kommer til de okkuperte områdene og i et øyeblikks følelse av overmakt og styrke, henretter han en 11 år gammel gutt - en femteklassing.» 

I innlegget siterer Cohen også noe den 18-årige militærnekteren Eran Aviv skrev fra sin fengselscelle: «Mitt nektingsrunnlag er først og fremst av samvittighetsgrunner. Min samvittighet tillater meg ikke å begå urett og forbrytelser som del av min militærtjeneste." Cohen - en høytstående og mangeårig lærer - avslutter innlegget sitt slik: "Den ene dreper - den andre nekter. Velg side."

Ja, velg side, dere soldater – de av dere som vet at det ikke er Israels eksistens dere forsvarer når dere kjemper mot sivilbefolkningen på Vestbredden; de av dere som forstår at dere er gjort til fotsoldater i tjeneste for bosettingene og den ideologiske leiren som står bak dem - noe som ikke bare truer landets moralske eksistens, men også landets fysiske eksistens. 

For i våre dager, der krig ikke utkjempes med sverd, men med masseødeleggelsesvåpen, kan vi ikke fortsette å leve ved sverd. Dessuten er det ikke bare Israel som er bevæpnet med slike våpen. Innbyggere som har flyktet i frykt for raketter - i Tel Aviv og i nordlige deler i landet - har forstått det. 

Velg side - dere, tusenvis av foreldre og lærere som har erkjent dette i mange år, men likevel trekker dere tilbake til dere selv og tilvenner dere situasjonen. Ikke godta å sende deres barn og studenter til de okkuperte områdene. Si hva dere mener om den nasjonalistiske, religiøse og rasistiske utdanningen som utdanningssystemet dyrker. Gi støtte til de lærerne og rektorene som forsøker å bryte med dette. 

Gi deres unge døtre og sønner mot til å si ‘nei’; mot til å stå opp mot arrestasjoner, angrep og drap på barn og unge i palestinske landsbyer for å beskytte bosettingene som omringer dem, og drive dem bort fra egen jord og stenge dem inne i enklaver. 

Gi barna deres mot til å nekte å ødelegge hele lokalsamfunn i Jordandalen og South Hebron Hills for at voldelige utposter kan utvides og etnisk rensing kan iverksettes over store områder. 

Ja, velg side, dere soldater. Gå ikke med på å ødelegge liv – verken de andres; deres egne liv; eller fremtiden for oss alle.

------------
(Originalartikkel publisert i Haaretz, 05.08.21. Oversatt av Kjetil Nilsen, med forfatterens tillatelse.)

ILANA HAMMERMAN: Født i Haifa, 1944. Lingvist, forfatter, oversetter, politisk aktivist. Språk- og litteraturstudier fra Sorbonne. Undervist ved israelske og tyske universitet. Tidligere styremedlem i B’Tselem og Association for Civil Rights in Israel. Har mottatt flere æresbevisninger, for sitt litterære virke og offentlige engasjement mot okkupasjonen.


torsdag 27. mai 2021

Demokrati - eneste svar på Israels apartheid

Under forberedelsene til den nylig utgitte rapporten om Israel, sendte Human Rights Watch brev til statsminister Benjamin Netanyahu med ti spørsmål for nærmere avklaring. 


Demonstrasjon i Jerusalem 
(Foto: Kjetil Nilsen)

Spørsmålene fra HRW var enkle, men tydeligvis likevel for vriene å besvare for Netanyahu. Det kom aldri noe svar. Dermed ble rapporten “A Treshold Crossed – Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution” publisert, uten at den israelske regjering fant grunn til å forklare seg for den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen.

Et nærmere blikk 

på spørsmålene fra HRW gir kanskje svar på hvorfor Netanyahu foretrakk å forbigå dem i taushet. De faktabaserte spørsmålstillingene går nemlig til kjernen av israelske myndigheters systematiske forskjellsbehandling av jøder og palestinere:      

1) Blir palestinere bosatt i Israel eller i områder under israelsk kontroll, likebehandlet med israelske jøder bosatt i de samme områdene?
a) Hvis ja; hvordan reagerer regjeringen på anklager om at palestinerne blir diskriminert?
b) Hvis nei; hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre likebehandling

2) Hvorfor har israelske myndigheter ilagt strenge begrensninger for palestineres mulighet til å reise mellom Gaza og Vestbredden? Er det regjeringens politikk å holde Gaza og Vestbredden adskilt? Hvis dette er begrunnet med israelske sikkerhetsbehov, hvordan veier regjeringen det opp mot palestineres rett til å bevege seg fritt? [jfr. Menneskerettighetserklæringen, art. 13 «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»] 

3) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter, i perioden 2016-2018, innvilget under 1,5% av byggesøknader (21 stykker) fra palestinere bosatt i Area C  [på den okkuperte Vestbredden].
2.147 rivningsordrer ble utstedt i samme tidsrom.
Hvorfor blir nærmest alle byggesøknader fra palestinere avvist?
Hvorfor blir bygninger som er oppført uten tillatelse av palestinere, revet i et mye større omfang enn tilsvarende for bosettere?

4) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter har tildelt 99,7% av alt såkalt «state land» på Vestbredden til formål beregnet på israelske bosettere. Til sammenligning; hvorfor er en så liten gjenværende andel tildelt palestinere?

5) Hvorfor har israelske myndigheter fortsatt kontroll på befolkningsregisteret i de okkuperte palestinske områdene, inkl. i Gaza, 15 år etter at Israel trakk seg ut av Gaza?

6) Hvorfor fortsetter myndighetene å tilbakekalle bostedsstatusen til palestinere fra Jerusalem, begrunnet med at de ikke lenger «opprettholder en forbindelse» til byen?

7) Er det regjeringens politikk å forsøke å oppnå jødisk befolkningsmajoritet i Jerusalem?
I så fall; hvorfor?

8) Colin Hames, tidligere øverste ansvarlige for offentlige tjenester i typisk palestinske bydeler som ligger bak separasjonsmuren i Jerusalem, har beskrevet regjeringens holdning til disse områdene som preget av «neglisjering». Hvorfor har ikke myndighetene skaffet innbyggerne i disse bydelene helt grunnleggende tjenester?

9) Hvorfor får ikke palestinere fra Vestbredden / Gaza (med få unntak) innvilget statsborgerskap eller borett i Israel når de inngår ekteskap med en israelsk statsborger? Tilsvarende restriksjoner gjelder ikke for israelske jøder.
Spiller demografi - og evt. målsetting om å oppnå en jødisk majoritet – noen rolle i håndhevelsen av denne loven og for regjeringens politikk knyttet til statsborgerskap, nasjonalitet, borett og tilgang til jord?  

10) Hvorfor nektes palestinske flyktninger som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i årene 1947-49 rett til å vende tilbake og bosette seg - mens jøder verden over er garantert borett, inkludert de som aldri har vært der. 

11) Hvorfor har israelske myndigheter nektet å anerkjenne flere titalls palestinske beduinsamfunn i Negev, og dermed gjort det ulovlig for over 70.000 beduiner å fortsette å bo i områder hvor de har bodd i mange tiår?
Følger regjeringen en politikk for "jødifisering" av Negev-regionen og i Galilea?
I så fall, hva er hensikten med denne politikken?  

Apartheid-strukturen avdekkes ved bare å stille disse enkle spørsmålene. Ikke rart Netanyahu fant det vrient å besvare dem: Enten måtte han stå opp for det universelle demokratiske prinsipp om likebehandling av alle innbyggere innen samme geografiske område – eller han ville ende med å synliggjøre og forsvare Israels institusjonelle diskriminering.

Med grundig dokumentasjon og gjennomgang av Israels politikk og praksis, kunne likevel HRW trekke sine konklusjoner, uavhengig av Netanyahu måtte mene.

Apartheid er et universelt juridisk begrep som innebærer forbud mot alvorlig institusjonell diskriminering og undertrykkelse. Dette grunnprinsipp i folkeretten, forankret både i Den internasjonale konvensjonen om apartheidkriminalitet fra 1973 og Den internasjonale straffedomstolens (ICC) Roma-traktat fra 1998, definerer apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten, bestående av tre kjerne-elementer:

* En folkegruppes intensjon om å opprettholde dominans over en annen 
* Systematisk undertrykkelse av den marginaliserte gruppen
* Umenneskelige handlinger

Disse elementene har i årtier preget israelske myndigheters behandling av millioner av palestinere i de områder de kontrollerer politisk og militært fra Middelhavet til Jordanelva. Men et regime som har forbrytelse mot menneskeheten som bærende prinsipp for sin opprettholdelse, kan ikke forsvares - verken moralsk eller folkerettslig - og er selvsagt ikke bærekraftig i lengden. For Israels del vil enten en to-stats løsning eller innføring av demokrati være veien ut av apartheid-grepet.

Landets ledende politikere - ikke minst Netanyahu - har selv undergravd mulighet for en to-statsløsning. Da gjenstår bare innføring av demokrati, i en form for enstatsløsning, i hele det geografiske område Israel har valgt å legge under sin fullstendige kontroll.

fredag 7. mai 2021

"Ikke enig i apartheid-stempel"


Hvorfor fortier NRK den ferske Human Rights Watch-rapporten om Israel?

Da HRW slapp "A Threshold Crossed - Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution" den 27. april, vakte det oppsikt i mediehus verden over. Den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen oppsummerte Israels langvarige undertrykkelse og systemiske forskjellsbehandling av palestinerne som apartheid og en forbrytelse mot menneskeheten. 

Anklagene om apartheid har vært fremsatt overfor israelske myndigheter tidligere – bl.a. av en rekke solidaritetsorganisasjoner, israelske menneskerettighetsorganisasjoner, Russell Tribunalet og personligheter som Desmund Tutu og Jimmy Carter. 

Men det er første gang en så internasjonalt anerkjent og bredt akseptert menneskerettighetsorganisasjon som HRW konkluderer med det samme - og det i en velbegrunnet og fyldig rapport. 

Det bør være en vekker og øyeåpner. Nettopp det fremheves av en av de fremste eksperter på internasjonal rett, professor Philippe Sands ved University College London. I omtale av rapporten, refererer både BBC og The Times til professor Sands: 

– Rapporten er balansert, med faktabaserte og juridisk forankrede konklusjoner – levert av en seriøs og autoritativ organisasjon. En «wake-up-call» som bør vekke bekymring for alle som er oppriktig opptatt av menneskeverd.     

Fullt fortjent, har derfor denne viktige HRW-rapporten fått bred dekning internasjonalt – til og med i New York Times. «The Grey Lady» har ikke akkurat hatt for vane å vie mye redaksjonell oppmerksomhet til israelske myndigheters undertrykkelse av palestinerne. 

I vårt naboland Sverige hadde Svt2 fyldig dekning av rapporten i sin nyhetssending «Aktuelt», samme dag som rapporten utkom. Midtøsten-korrespondenten deltok naturlig nok med kommentarer, intervjuer og belyste rapportens innhold. Hva så med vår fremste allmennkringkaster NRK? 

Ingen dekning – verken i Dagsrevyen, Urix, Urix på lørdag. eller i det ukentlige nyhetsbrevet fra utenriksredaksjonen. Fortielsen skjer, til tross for at Midtøsten har vært et prioritert område i utenriksdekningen for NRK i mange tiår, representert med sterke utsendte korrespondenter. 

I tillegg har Norge spesiell tilknytning til Israel-Palestina spørsmålet gjennom Oslo-prosessen, lederrollen i den såkalte Giverlandsgruppen og i januar tilrådte den erfarne diplomaten Tor Wennesland i rollen som FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten. Og ikke minst; vi har en regjering som i sin plattform nærmest belønner israelske myndigheter med et løfte om styrket samarbeid innen: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur. 

Så hva kan årsaken være til NRKs fortielse av HRW-rapporten? Er HRW "rødmerket" og vurdert av NRK som en lite troverdig kilde? Neppe. Et raskt søk på nrk.no gir i alt 14 saker fra oktober 2018 til mars i år, basert på HRW som kilde. I de fleste tilfeller er det omtale av en ny rapport, som f.eks. denne saken fra 2018: «Palestinske sikkerhetsstyrker anklages for tortur».   

54 ord: NRKs dekning av HRW-rapporten.
(Skjermdump - nrk.no  28.04.21.)
  

Men rett skal være rett: Utenriks-redaksjonen la faktisk ut et «mikro-oppslag» om HRWs Israel-rapport sent om kvelden, dagen etter alle andre medier.

Det beskjedne oppslaget i toppbanneret på nrk.no telte 54 ord og omhandlet USA-administrasjonens reaksjon på rapporten. 

Den talende overskriften lød: "Ikke enig i apartheid-stempel". Røpet den samtidig hvorfor NRK-utenriks ikke ville opplyse seere og lyttere nærmere om rapportens innhold?


torsdag 22. april 2021

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot en guttunge - og trekker av.


14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen etter skoletid for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Izz el-Din og menneskerettighets-
aktivisten Issa Amro. (Foto: I. Amro)

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.

Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes») 

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz. 

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?

torsdag 25. februar 2021

Årsdag for Ibrahimi-massakren i Hebron

Nettopp i dag, torsdag 25. februar, har ekstremistiske bosettere – sannsynligvis fra hele Vestbredden - vært samlet til feiring i den illegale bosettingen Kiryat Arba i Hebron. 

 - Hvorfor feire? Ikke bare er det den jødiske gledesfesten Purim, men vel så viktig for bosetterne er det å hylle dr. Baruch Goldstein på hans dødsdag. Han ligger gravlagt i en minnelund, oppkalt etter rabbiner Meir Kahane, grunnlegger av terrororganisasjonen Jewish Defence League. I Meir Kahane Park har Goldstein fått en staselig minnestein, med påskriften:

Here lies the saint, Dr. Baruch Kappel Goldstein, blessed be the memory of the righteous and holy man, may The Lord avenge his blood, who devoted his soul to The Jews, Jewish religion and Jewish land. His hands are innocent and his heart is pure. He was killed as a martyr of God on the 14th of Adar, Purim, in the year 5754.               

Hva gjorde ham fortjent til en slik hyllest? Jo, den den 25. februar 1994 gjennomførte Goldstein en blodig massakre ved Abrahams grav inne i Ibrahimi moskeen i Hebron. Før han selv ble drept, rakk han å drepe 29 uskyldige mennesker samlet til bønn. 125 ble såret.

Under begravelsen ble terroristen hyllet av rabbiner Dov Lior som "holier than the martyrs of the Holocaust". Lev Dior er ingen hvem som helst. I tillegg til å ha sin egen yeshiva - religiøse skole - i Hebron, har han også vært chief rabbi for "Samaria and Judea". Han har fortsatt stor ideologisk innflytelse på voldelige religiøse/nasjonalistiske bosettere på hele Vestbredden. 

Yigal Amir, terroristen som drepte statsminister Yitzhak Rabin, tilhørte også i miljøet rundt rabbiner Dov Lior i Hebron.

Ekstremisten Baruch Marzel er en annen kjent og fryktet bosetter i Hebron. Han har et langt voldelig rulleblad. Marzel var høyre hånd til rabbiner Meir Kahane i Jewish Defence League og leder av det rasistiske Kach partiet. 

Etter Kahanes død i 1990 overtok Marzel lederrollen i JDL. Ved de illegale bosettingene i Hebron i dag finner man graffiti-slagord som «Gas the Arabs», signert JDL. Terroristene Goldstein og Kahanes ånd hviler med andre ord tungt over bosetter-miljøet i Hebron - godt støttet av okkupasjonssoldater. 

Deres arvtager Baruch Marzel er medlem av det høyre-ekstremistiske partiet Otzma Yehudit. Det omtales i Israel som et Kahanistisk parti. 

Tidligere denne uken inngikk Netanyahu avtale med nettopp dette rasistiske partiet for å sikre seg støtte i forbindelse med kommende parlamentsvalg i Israel. Et klart uttrykk for at voldsforherligelsen og rasismen som daglig utspiller seg blant bosettere i Hebron og ellers på den okkuperte Vestbredden, har full støtte langt inn i regjeringskontorene i Israel.

torsdag 10. desember 2020

31 ord

 

31 ord. Så mye plass har NRK funnet å kunne vie drapet på 13-åringen som ble skutt og drept av israelske okkupasjonssoldater fredag 4. desember: 31 ord, på en åpenbar krigsforbrytelse - eller eksempel på israelsk statsterror. 

"En palestinsk 13-åring ble fredag drept i sammenstøt med israelske sikkerhetsstyrker på den okkuperte Vestbredden, melder AFP. Tenåringen ble skutt i magen og døde seinere av skadene, opplyser det palestinske helsedepartementet."

Gutten ble skutt i magen med en 10/22 Ruger Rifle med kikkertsikte, av en israelsk soldat - forøvrig på guttungens bursdag. 

Han er ikke den eneste mindreårige fra sin landsby som har lidd denne skjebnen. Februar 2018 ble 16 årige Laith Abu Naim drept. Skutt i hodet. 

Foto: Institute for Middle East Understanding.
NRKs nyhetsoppslag vil tilsynelatende vi skal tro at den forsvarsløse og ubevæpnede 13-åringen er navnløs - men han hadde et navn: Ali Ayman Saleh Abu Aliya.

Kanskje skyldes den sparsomme omtalen av drapet på Ali at israelske krenkelser av internasjonal lov og rett er blitt ren rutine. 

Ali ble det femte mindreårige drapsofferet i år. I oktober ble 16-årige Amer Abdel-Rahim Snobar slått fordervet av soldater. Dødsårsak: kvelning. Han fikk så vidt jeg kan se ikke en gang 31 ord.