Viser innlegg med etiketten forbrytelse mot menneskeheten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forbrytelse mot menneskeheten. Vis alle innlegg

lørdag 30. juli 2022

- Jeg ville ha gjort det samme

Denne uken er det akkurat 20 år siden Yitzhak Frankenthal holdt sin flammende tale foran statsministerboligen i Jerusalem. Da hadde det gått 8 år siden hans sønn Arik ble bortført og drept av Hamas-sympatisører – 19 år gammel - mens han tjenestegjorde i okkupasjonsstyrken på Vestbredden. Talen ble gjengitt i flere aviser, bl.a. i The Guardian: "I would have done the same". 

Teksten er like aktuell i dag som for 20 år siden. 

Jeg ville ha gjort det samme

Min elskede sønn Arik, av mitt eget kjøtt og blod, ble myrdet av palestinere. Min høyreiste, lyshårede sønn med blå øyne som alltid smilte med et barns uskyldige trekk og utstrålte innsikt som en voksen. Min sønn. Hvis uskyldige palestinske barn og andre sivile må drepes for å ta min sønns drapsmenn, vil jeg be sikkerhetsstyrkene vente til en annen anledning.      

Yitzhak Frankenthal (foto: Facebook)


Dersom sikkerhetsstyrkene får vite hvor drapsmannen er, og det befinner seg palestinske barn og sivile i nærheten, vil jeg be dem om ikke å ta hevn. Selv om de vet at han planlegger et nytt angrep og de har valget mellom å drepe uskyldige palestinere eller hindre et terrorangrep som kan ramme uskyldige israelere.        

Jeg vil heller at fingeren på avtrekkeren eller på utløserknappen for bomben som skal drepe min sønns morder skal skjelve, enn at uskyldige palestinske liv går tapt. Jeg vil si til sikkerhetsstyrkene: - Ikke drep drapsmannen. Still ham heller for retten. Dere er ingen domstol. Deres fremste motivasjon må ikke være hevnakt, men å hindre at uskyldige palestinere rammes.      

Etiske krav

Etikk er ikke svart/hvitt – bare hvitt. Etikken må være fri for hevn og overilte handlinger. Hver handling må avveies på forhånd for å vurdere om den oppfyller strenge etiske krav. Vår etikk henger i en tynn tråd – prisgitt handlingene til hver soldat og politiker.  

Det er uetisk å drepe uskyldige israelske og palestinske kvinner og barn. Det er også uetisk å kontrollere en annen nasjon og styre den på en måte som frarøver den sin menneskelighet. Det er åpenbart uetisk å slippe en bombe som dreper uskyldige palestinere. Det er uetisk å hevne seg på uskyldige. 

På den annen side; det er en høyverdig etisk handling å hindre en annens død. Men hvis handlingene innebærer at andre uskyldige må dø, er det etiske grunnlaget for inngripen tapt. En nasjon som ikke kan trekke denne linjen er dømt til å gripe til uetiske tiltak overfor sitt eget folk. 

For meg er ikke det verste det som allerede har skjedd, men det som en dag vil komme til å skje. Den dagen kommer – for våre politiske og militære ledere eier ikke den mest grunnleggende integritet til å si: ”Vi beklager”. 

Vi tapte vårt etiske grunnlag lenge før selvmordsbombingen startet. Det avgjørende øyeblikk var da vi begynte å kontrollere en annen nasjon.  

Født i etisk kaos

Min sønn Arik ble født inn i et demokrati med utsikter til et anstendig og ordnet liv. Ariks drapsmann ble født inn i en forferdelig okkupasjon – i et etisk kaos. Hadde min sønn blitt født i hans sted, ville han kunne endt opp med å gjøre det samme. 

Hadde jeg blitt født inn i det politiske og etisk kaos som preger palestinernes dagligliv, ville også jeg sannsynligvis forsøkt å skade og drepe okkupanten. Hvis ikke; ville jeg ha forrådt selve grunnlaget for å kunne leve som et fritt menneske.  

La alle de selvrettferdige som snakker om hensynsløse palestinske mordere se seg selv grundig i speilet og spørre hva de ville gjort om det var de som måtte leve under okkupasjon. For egen regning kan jeg si at jeg, Yitzhak Frankenthal, uten tvil ville blitt en frihetskjemper og ville ha drept så mange jeg kunne på den andre siden. 

Det er dette fordervede hykleriet som får palestinerne til å kjempe så uforsonlig mot oss – vår dobbeltmoral som tillater oss på den ene siden å skryte av å ha de høyeste militær-etiske normer, samtidig som det samme militæret slakter uskyldige barn. En slik mangel på etikk, vil korrumpere oss.           

Min sønn Arik var soldat da han ble drept av væpnede palestinere som trodde på et etisk grunnsyn i kampen mot okkupasjon. Min sønn Arik ble ikke myrdet fordi han var jøde, men fordi han var del av en nasjon som okkuperer en annens territorium. 

Jeg er klar over at dette er ubehagelige ord, men jeg ytrer dem høyt og tydelig fordi de kommer fra hjertet – hjertet til en far med en sønn som ikke fikk leve videre fordi hans folk var blendet av makt.      

De skyldige

Uansett hvor mye jeg enn ville, kan jeg ikke beskylde palestinerne for min sønns død. Det ville vært for lettvint. Det er vi, israelerne, som er de skyldige på grunn av okkupasjonen. Enhver som ikke innser dette, vil bidra til en dag å lede oss til ødeleggelse.   

Palestinerne kan ikke fordrive oss. De har for lenge siden akseptert vår eksistens. De har vært klar for å inngå fred med oss, men det er vi som er uvillige til å slutte fred med dem. Det er vi som insisterer på å opprettholde vår kontroll over dem. Det er vi som trapper opp spenningen i regionen og gir næring til voldsspiralen. Jeg beklager å måtte si det, men skylden er helt og holdent vår. 

Jeg mener ikke med det å frita palestinerne for ansvar, og på ingen måte å rettferdiggjøre angrep på sivile israelere. Ingen angrep på sivile kan godtas. Men som okkupasjonsmakt er det vi som tramper på menneskers verdighet. Det er vi som knuser palestinernes frihet. Det er vi som presser en hel nasjon til fortvilte, ville handlinger

-------000-------

Yitzhak Frankenthal har viet sitt liv til freds- og forsoningsarbeid etter tapet av sin sønn i 1994. Allerede året etter etablerte han en organisasjon for israelske og palestinske familier som hadde blitt rammet av tilsvarende tragedier som hans egen: "Parents Circle - Families Forum". 
I 2005 realiserte han drømmen om et fredsinstitutt, i sønnens navn: "Arik Institute for Reconciliation, Tolerance and Peace". 
Fra 2009 bestyrer han et amerikansk fond, etablert av Leonard Cohen, kalt "Fund for Reconciliation, Tolerance and Peace".   

torsdag 14. juli 2022

Mishandlingen av arresterte barn fortsetter

I juni var det 10 år siden en gruppe fremtredende jurister – støttet av den engelske regjering – publiserte rapporten «Children in Military Custody». 

Den var basert på gransking av forholdene for arresterte/fengslede palestinske barn. Systematisk neglisjering av rettssikkerheten ble avdekket, med grove brudd på konvensjonen om barns rettigheter og 4. Genève-konvensjon. Rapporten ble overlevert israelske myndigheter og konkluderte med 40 anbefalte forbedringspunkter for å styrke rettssikkerheten for barna.

Nå har organisasjonen Military Court Watch sett nærmere på hvordan anbefalingene er fulgt opp. Resultatet er nedslående. Kun på ett punkt kan spores bedring for mindreårige arrestanters rettssikkerhet: De fengsles ikke lenger sammen med voksne.

På øvrige områder, er overgrepene i dag verre eller like ille som de var for 10 år siden. Dette gjelder f.eks.:

*Arrestasjon av barn om natten (60%)

*Hender stripset under arrestasjon (96%)

*Bind for øynene under arrestasjon (89%)

*Utøvelse av fysisk vold og trusler mot barna (67% - spark, slag, smekk, slått m gevær. Trusler om: arrestasjon av foreldre, tilbakekalling av arbeidstillatelse i Israel for familiemedlemmer, grusing av familiens hjem, brutalt forhør, langvarig arrest, fengsling under isolasjon, voldtekt, drap)

*Manglende informasjon om rett til å forholde seg taus under avhør (87%)

*Manglende mulighet til å konsultere advokat før avhør (72%)

*Avhør uten nærvær av foreldre (99%)

*Fengsling under isolasjon (44% - gjennomsnittlig 10 dager. Rapport om: alvorlige psykiske traumer, selv-skading, selvmordsforsøk)

*Tvangsoverføring ut av okkupert område for soning i Israel (67% - klassifisert som krigsforbrytelse)

Utdrag av «avhør» av - den gang - 13 år gamle Ahmad Mansara i 2015: Eksempel på psykisk tortur av et barn.


Det finnes ingen unnskyldning for at israelske myndigheter ikke skal iverksette og etterleve grunnleggende rettigheter for fengslede palestinske barn. Det er politisk ukomplisert; krever ingen tung forhandlingsprosess. Hvorfor skjer det likevel ikke?

Mye av det barna utsettes for må betegnes som ren sadisme og tortur – og det skjer utilslørt og er enkelt å avdekke. Hvordan forklare det? Mye tyder på at dette er resultat av en dehumanisering av den okkuperte befolkning - en generell respektløshet for palestinsk liv hos landets politiske og militære ledelse. Barn, ikke unntatt. 

Langvarig okkupasjon og voksende rasisme og menneskeforakt går hånd.

torsdag 27. mai 2021

Demokrati - eneste svar på Israels apartheid

Under forberedelsene til den nylig utgitte rapporten om Israel, sendte Human Rights Watch brev til statsminister Benjamin Netanyahu med ti spørsmål for nærmere avklaring. 


Demonstrasjon i Jerusalem 
(Foto: Kjetil Nilsen)

Spørsmålene fra HRW var enkle, men tydeligvis likevel for vriene å besvare for Netanyahu. Det kom aldri noe svar. Dermed ble rapporten “A Treshold Crossed – Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution” publisert, uten at den israelske regjering fant grunn til å forklare seg for den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen.

Et nærmere blikk 

på spørsmålene fra HRW gir kanskje svar på hvorfor Netanyahu foretrakk å forbigå dem i taushet. De faktabaserte spørsmålstillingene går nemlig til kjernen av israelske myndigheters systematiske forskjellsbehandling av jøder og palestinere:      

1) Blir palestinere bosatt i Israel eller i områder under israelsk kontroll, likebehandlet med israelske jøder bosatt i de samme områdene?
a) Hvis ja; hvordan reagerer regjeringen på anklager om at palestinerne blir diskriminert?
b) Hvis nei; hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre likebehandling

2) Hvorfor har israelske myndigheter ilagt strenge begrensninger for palestineres mulighet til å reise mellom Gaza og Vestbredden? Er det regjeringens politikk å holde Gaza og Vestbredden adskilt? Hvis dette er begrunnet med israelske sikkerhetsbehov, hvordan veier regjeringen det opp mot palestineres rett til å bevege seg fritt? [jfr. Menneskerettighetserklæringen, art. 13 «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»] 

3) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter, i perioden 2016-2018, innvilget under 1,5% av byggesøknader (21 stykker) fra palestinere bosatt i Area C  [på den okkuperte Vestbredden].
2.147 rivningsordrer ble utstedt i samme tidsrom.
Hvorfor blir nærmest alle byggesøknader fra palestinere avvist?
Hvorfor blir bygninger som er oppført uten tillatelse av palestinere, revet i et mye større omfang enn tilsvarende for bosettere?

4) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter har tildelt 99,7% av alt såkalt «state land» på Vestbredden til formål beregnet på israelske bosettere. Til sammenligning; hvorfor er en så liten gjenværende andel tildelt palestinere?

5) Hvorfor har israelske myndigheter fortsatt kontroll på befolkningsregisteret i de okkuperte palestinske områdene, inkl. i Gaza, 15 år etter at Israel trakk seg ut av Gaza?

6) Hvorfor fortsetter myndighetene å tilbakekalle bostedsstatusen til palestinere fra Jerusalem, begrunnet med at de ikke lenger «opprettholder en forbindelse» til byen?

7) Er det regjeringens politikk å forsøke å oppnå jødisk befolkningsmajoritet i Jerusalem?
I så fall; hvorfor?

8) Colin Hames, tidligere øverste ansvarlige for offentlige tjenester i typisk palestinske bydeler som ligger bak separasjonsmuren i Jerusalem, har beskrevet regjeringens holdning til disse områdene som preget av «neglisjering». Hvorfor har ikke myndighetene skaffet innbyggerne i disse bydelene helt grunnleggende tjenester?

9) Hvorfor får ikke palestinere fra Vestbredden / Gaza (med få unntak) innvilget statsborgerskap eller borett i Israel når de inngår ekteskap med en israelsk statsborger? Tilsvarende restriksjoner gjelder ikke for israelske jøder.
Spiller demografi - og evt. målsetting om å oppnå en jødisk majoritet – noen rolle i håndhevelsen av denne loven og for regjeringens politikk knyttet til statsborgerskap, nasjonalitet, borett og tilgang til jord?  

10) Hvorfor nektes palestinske flyktninger som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i årene 1947-49 rett til å vende tilbake og bosette seg - mens jøder verden over er garantert borett, inkludert de som aldri har vært der. 

11) Hvorfor har israelske myndigheter nektet å anerkjenne flere titalls palestinske beduinsamfunn i Negev, og dermed gjort det ulovlig for over 70.000 beduiner å fortsette å bo i områder hvor de har bodd i mange tiår?
Følger regjeringen en politikk for "jødifisering" av Negev-regionen og i Galilea?
I så fall, hva er hensikten med denne politikken?  

Apartheid-strukturen avdekkes ved bare å stille disse enkle spørsmålene. Ikke rart Netanyahu fant det vrient å besvare dem: Enten måtte han stå opp for det universelle demokratiske prinsipp om likebehandling av alle innbyggere innen samme geografiske område – eller han ville ende med å synliggjøre og forsvare Israels institusjonelle diskriminering.

Med grundig dokumentasjon og gjennomgang av Israels politikk og praksis, kunne likevel HRW trekke sine konklusjoner, uavhengig av Netanyahu måtte mene.

Apartheid er et universelt juridisk begrep som innebærer forbud mot alvorlig institusjonell diskriminering og undertrykkelse. Dette grunnprinsipp i folkeretten, forankret både i Den internasjonale konvensjonen om apartheidkriminalitet fra 1973 og Den internasjonale straffedomstolens (ICC) Roma-traktat fra 1998, definerer apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten, bestående av tre kjerne-elementer:

* En folkegruppes intensjon om å opprettholde dominans over en annen 
* Systematisk undertrykkelse av den marginaliserte gruppen
* Umenneskelige handlinger

Disse elementene har i årtier preget israelske myndigheters behandling av millioner av palestinere i de områder de kontrollerer politisk og militært fra Middelhavet til Jordanelva. Men et regime som har forbrytelse mot menneskeheten som bærende prinsipp for sin opprettholdelse, kan ikke forsvares - verken moralsk eller folkerettslig - og er selvsagt ikke bærekraftig i lengden. For Israels del vil enten en to-stats løsning eller innføring av demokrati være veien ut av apartheid-grepet.

Landets ledende politikere - ikke minst Netanyahu - har selv undergravd mulighet for en to-statsløsning. Da gjenstår bare innføring av demokrati, i en form for enstatsløsning, i hele det geografiske område Israel har valgt å legge under sin fullstendige kontroll.

fredag 7. mai 2021

"Ikke enig i apartheid-stempel"


Hvorfor fortier NRK den ferske Human Rights Watch-rapporten om Israel?

Da HRW slapp "A Threshold Crossed - Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution" den 27. april, vakte det oppsikt i mediehus verden over. Den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen oppsummerte Israels langvarige undertrykkelse og systemiske forskjellsbehandling av palestinerne som apartheid og en forbrytelse mot menneskeheten. 

Anklagene om apartheid har vært fremsatt overfor israelske myndigheter tidligere – bl.a. av en rekke solidaritetsorganisasjoner, israelske menneskerettighetsorganisasjoner, Russell Tribunalet og personligheter som Desmund Tutu og Jimmy Carter. 

Men det er første gang en så internasjonalt anerkjent og bredt akseptert menneskerettighetsorganisasjon som HRW konkluderer med det samme - og det i en velbegrunnet og fyldig rapport. 

Det bør være en vekker og øyeåpner. Nettopp det fremheves av en av de fremste eksperter på internasjonal rett, professor Philippe Sands ved University College London. I omtale av rapporten, refererer både BBC og The Times til professor Sands: 

– Rapporten er balansert, med faktabaserte og juridisk forankrede konklusjoner – levert av en seriøs og autoritativ organisasjon. En «wake-up-call» som bør vekke bekymring for alle som er oppriktig opptatt av menneskeverd.     

Fullt fortjent, har derfor denne viktige HRW-rapporten fått bred dekning internasjonalt – til og med i New York Times. «The Grey Lady» har ikke akkurat hatt for vane å vie mye redaksjonell oppmerksomhet til israelske myndigheters undertrykkelse av palestinerne. 

I vårt naboland Sverige hadde Svt2 fyldig dekning av rapporten i sin nyhetssending «Aktuelt», samme dag som rapporten utkom. Midtøsten-korrespondenten deltok naturlig nok med kommentarer, intervjuer og belyste rapportens innhold. Hva så med vår fremste allmennkringkaster NRK? 

Ingen dekning – verken i Dagsrevyen, Urix, Urix på lørdag. eller i det ukentlige nyhetsbrevet fra utenriksredaksjonen. Fortielsen skjer, til tross for at Midtøsten har vært et prioritert område i utenriksdekningen for NRK i mange tiår, representert med sterke utsendte korrespondenter. 

I tillegg har Norge spesiell tilknytning til Israel-Palestina spørsmålet gjennom Oslo-prosessen, lederrollen i den såkalte Giverlandsgruppen og i januar tilrådte den erfarne diplomaten Tor Wennesland i rollen som FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten. Og ikke minst; vi har en regjering som i sin plattform nærmest belønner israelske myndigheter med et løfte om styrket samarbeid innen: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur. 

Så hva kan årsaken være til NRKs fortielse av HRW-rapporten? Er HRW "rødmerket" og vurdert av NRK som en lite troverdig kilde? Neppe. Et raskt søk på nrk.no gir i alt 14 saker fra oktober 2018 til mars i år, basert på HRW som kilde. I de fleste tilfeller er det omtale av en ny rapport, som f.eks. denne saken fra 2018: «Palestinske sikkerhetsstyrker anklages for tortur».   

54 ord: NRKs dekning av HRW-rapporten.
(Skjermdump - nrk.no  28.04.21.)
  

Men rett skal være rett: Utenriks-redaksjonen la faktisk ut et «mikro-oppslag» om HRWs Israel-rapport sent om kvelden, dagen etter alle andre medier.

Det beskjedne oppslaget i toppbanneret på nrk.no telte 54 ord og omhandlet USA-administrasjonens reaksjon på rapporten. 

Den talende overskriften lød: "Ikke enig i apartheid-stempel". Røpet den samtidig hvorfor NRK-utenriks ikke ville opplyse seere og lyttere nærmere om rapportens innhold?