Viser innlegg med etiketten israelsk okkupasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten israelsk okkupasjon. Vis alle innlegg

fredag 25. august 2023

Okkupasjonstjeneste og selvmord

Statistikken viser at om du som israelsk okkupasjonssoldat skulle dø under tjeneste, er selvmord den mest sannsynlige årsak. 

De israelske generalene og politikerne styrer okkupasjonen og bestemmer graden av kontroll, brutalitet og undertrykkelse, men det er unge vernepliktige soldater som blir satt til å utføre det skitne oppdraget som okkupasjonstjenesten utgjør. Blir de uberørt av det?
    
Den okkuperte befolkning blir kollektivt dehumanisert og demonisert. Erfaring viser at soldatene gis frie tøyler overfor denne «fienden», enten det handler om kvinner, barn, funksjonshemmede, helsearbeidere, journalister… Ja, enhver palestiner - bevæpnet eller ikke - betraktes av okkupanten som fiende og en trussel i kraft av bare å det å være palestiner. 

Mahmoud Abu Saan avsluttet videregående i juni,
skutt og drept i august. (Foto: Familien/WAFA) 

Eksempler som illustrerer dette, er mange etter 56 års okkupasjon. Mahmoud Sáan (18), fra flyktningleiren Nour Shams i byen Tulkarm, er en av utallige palestinere som har blitt offer for denne dehumaniseringen og frarøvingen av menneskeverdet. Nettopp ferdig med videregående, endte hans liv 4. august ved en utenomrettslig henrettelse. En okkupasjonssoldat drepte Mahmoud med et skudd mot hodet - fra kloss hold.  

Slik brutalitet og brudd på militære regler får normalt passere ustraffet i "verdens mest moralske hær". Unntaket er hvis det skulle dukke opp en video som avslører råskapen. Da kan det bli litt støy, men det går gjerne fort over. Straff forekommer ytterst sjelden. Soldaten slipper unna og går fri, men må likevel ta personlig ansvar for det han/hun har gjort, og må leve med det resten av livet.... 

"Over tid ble jeg mer og mer voldelig", sier veteran Gil Hillel i et intervju, gjengitt i Jewish Voice for Labour. Makten hun fikk over liv og død endret henne dramatisk, hevder hun. 

"Jeg gjennomgikk en vanvittig forandring i den jobben: Fra å være en svært rolig og avslappet person til å bli en type veldig voldelig og aggressiv person som tar ut sine frustrasjoner på det som er mulig - og det var palestinere og arrestanter." Den tidligere offiseren i militærpolitiet legger til: "Jeg slo mer, jeg var mer voldelig. Jeg så dem egentlig ikke i det hele tatt. De ble usynlige mennesker du ikke ser."

Historier som dette florer blant tidligere vernepliktige etter gjennomført pliktig "okkupasjonstjeneste". I vitnesbyrd avlagt til organisasjonen Breaking the Silence deler andre sine reaksjoner på å måtte delta i riving av palestinske hjem som kollektiv straff; fysisk mishandling av arrestanter; ydmykelser av hele familier ved veisperringer; overgrep mot barn; tortur av arrestanter etc, etc ...

Kanskje er dette noe av forklaringen på at selvmord nå er den fremste dødsårsak blant israelske okkupasjonssoldater. Nøyaktig antall er usikkert - f.eks. dødsfall under permisjon - men i 2022 ble 14 soldater registrert døde etter selvmord. Antallet har steget de siste fem år. Årsakene er uklare. Hæren leter etter svar, men stiller ikke spørsmål som: - Hvem  skjøt og drepte 18-årige Mahmoud fra kloss hold 4. august? Kanskje en annen 18-19 åring inne til obligatorisk okkupasjonstjeneste? Denne brutale utenomrettslige henrettelsen av en sivil ungdom skal han/hun leve med videre.... Hvor lenge?


lørdag 12. august 2023

Ondskapens okkupasjon

HARUN ABU ARAM (26) er en av de som vil inngå på årets statistikk over drepte, ubevæpnede palestinere, død etter å ha blitt skutt av okkupasjonssoldater. Han døde i februar i år, sør på den okkuperte Vestbredden, etter å ha ligget hardt skadet siden 1. januar 2021. Harun var ingen såkalt "militant" palestiner - bare en enkel beduin som drev med gjeterhold. Men det hjalp ikke mot bevæpnede soldater.

Den skjebnesvangre dagen - på sin egen bursdag for drøye to og et halvt år siden - ble han skutt i halsen av en israelsk okkupasjonssoldat.  

Resultat: Lam fra halsen og ned. I tiden fra han ble skutt fram til han døde, ble han liggende i en hule, fullstendig avhengig av foreldrenes pleie. - I en hule? Jo, familien har hatt tilhold i en hule siden israelske okkupasjonsstyrker rev boligen deres i 2020.  

Harun Abu Aram ble 26 år - skutt i halsen av en
okkupasjonssoldat. Død etter 2 års lidelse. 
    

Soldaten som skjøt har gått videre i livet - uten straff etter å ha skutt og lemlestet en ubevæpnet palestiner. Okkupasjonsmakten forsvarer handlingen med at det "oppstod en livstruende situasjon".  Video-opptak fra hendelsen viser det motsatte. Hvilken trussel skulle noen få ubevæpnede bønder utgjøre mot tungt bevæpnede soldater?

Soldatenes ærende var å konfiskere en generator og annet utstyr fra en nabo av Harun - uten annen grunn enn at israelske okkupasjonsmyndigheter forsøker å fordrive palestinerne fra den sørlige delen av Vestbredden. Tilgang til generator er helt nødvendig i strømløse Khirbet al-Rakiz - et av de enkle gjetersamfunnene i denne delen av de okkuperte palestinske områdene. Harun forsøkte bare å hjelpe sin nabo fra å bli frastjålet sin generator av soldatene. 

Det hører med til historien at soldatene hindret en personbil fra å bringe den hardt skadde Harun til sykehus, ved å punktere dekkene.

RIP Harun Abu Aram.


LES MER: The Story of Harun Abu Aram  Kilde: Israeli Committee Against House Demolitions

fredag 11. august 2023

Fra Lillehammer til Jenin

For 50 år siden fikk vi stifte bekjentskap med en israelsk dødsskvadron på norsk jord. Dødsskvadronene opererer fortsatt med sine utenomrettslige henrettelser – nå; spesielt på den okkuperte Vestbredden.

Washington Post (26.05.23) har avslørt detaljene i en slik operasjon, gjennomført i ren gangster-stil i sentrum av Jenin, hvor bl.a. en uskyldig 14-årig gutt ble drept. Det imponerende dokumentasjonsprosjektet er basert på synkronisering av 15 videoer, pluss gjennomgang av langt flere, inkludert CCTV-opptak – samt intervju av vitner.

Resultat: En 3D-rekonstruksjon av det blodige raidet. Den viser at det var mye folk ute og tett trafikk i sentrum av Jenin denne ettermiddagen 16. mars. Ingen fester mistanke til to parkerte sølvgrå personbiler med palestinske skilt.

I den ene; to israelske spanere. I den andre; fire tungt bevæpnede, sivilkledde israelske offentlige drapsmenn. Oppdrag: Drepe Nidal Khazem (28) og Yousef Shreim (29). De offentlige israelske «leiemorderne» tilhører Yamam, en eliteenhet – les: dødsskvadron - i Border Police-styrken.

Plutselig dukker de to «målskivene» opp. De er ubevæpnet, gående intetanende side om side på fortauet. I neste øyeblikk blir begge offer for en utenomrettslig henrettelse midt i ettermiddagstrafikken.

Etter å ha blitt skutt - liggende på bakken - blir Shreim pepret med flere skudd. Hele kroppen rister, ifølge Washington Post. Khazem er også truffet og faller om. To av agentene – den ene med en pistol, den andre med rifle – huker seg ned ved siden av ham og fyrer løs mot hodet, fra kloss hold.

Omar Amadin (14) Foto: Awadin family

I den travle gata kommer 14 år gamle Omar Awadin syklende. Han pleier å trå til som sykkelbud for faren, med distribusjon av medisiner til ulike apotek i Jenin. Nå var han akkurat ferdig med siste leveranse for dagen.

Så blir han skutt - i ryggen. Han klarer å sykle noen meter før han faller om. Død. Drept på åpen gate av de israelske agentene. Sørgende foreldre har mistet sin eldste sønn; to søsken har mistet sin storebror, men typisk: Okkupasjonsmakten har ikke levnet drapet av Omar en eneste offentlig kommentar..

Allerede straks etter 6-dagers krigen for 56 år siden, advarte Yeshayahu Leibowitz, en av Israels fremste intellektuelle, om hvordan okkupasjon ville korrumpere det israelske samfunnet. 

Det grundige dokumentasjonsarbeidet fra Washington Post illustrerer nettopp dette: Dehumanisering av de okkuperte, med en totalt manglende respekt for palestinske liv og internasjonale konvensjoner, der utenomrettslige henrettelser; drap av uskyldige barn og krigsforbrytelser er for lengst normalisert som taktiske våpen i okkupasjonen.

Internasjonale reaksjoner? De uteblir fortsatt – også fra Norge. Hvor lenge?


lørdag 30. juli 2022

- Jeg ville ha gjort det samme

Denne uken er det akkurat 20 år siden Yitzhak Frankenthal holdt sin flammende tale foran statsministerboligen i Jerusalem. Da hadde det gått 8 år siden hans sønn Arik ble bortført og drept av Hamas-sympatisører – 19 år gammel - mens han tjenestegjorde i okkupasjonsstyrken på Vestbredden. Talen ble gjengitt i flere aviser, bl.a. i The Guardian: "I would have done the same". 

Teksten er like aktuell i dag som for 20 år siden. 

Jeg ville ha gjort det samme

Min elskede sønn Arik, av mitt eget kjøtt og blod, ble myrdet av palestinere. Min høyreiste, lyshårede sønn med blå øyne som alltid smilte med et barns uskyldige trekk og utstrålte innsikt som en voksen. Min sønn. Hvis uskyldige palestinske barn og andre sivile må drepes for å ta min sønns drapsmenn, vil jeg be sikkerhetsstyrkene vente til en annen anledning.      

Yitzhak Frankenthal (foto: Facebook)


Dersom sikkerhetsstyrkene får vite hvor drapsmannen er, og det befinner seg palestinske barn og sivile i nærheten, vil jeg be dem om ikke å ta hevn. Selv om de vet at han planlegger et nytt angrep og de har valget mellom å drepe uskyldige palestinere eller hindre et terrorangrep som kan ramme uskyldige israelere.        

Jeg vil heller at fingeren på avtrekkeren eller på utløserknappen for bomben som skal drepe min sønns morder skal skjelve, enn at uskyldige palestinske liv går tapt. Jeg vil si til sikkerhetsstyrkene: - Ikke drep drapsmannen. Still ham heller for retten. Dere er ingen domstol. Deres fremste motivasjon må ikke være hevnakt, men å hindre at uskyldige palestinere rammes.      

Etiske krav

Etikk er ikke svart/hvitt – bare hvitt. Etikken må være fri for hevn og overilte handlinger. Hver handling må avveies på forhånd for å vurdere om den oppfyller strenge etiske krav. Vår etikk henger i en tynn tråd – prisgitt handlingene til hver soldat og politiker.  

Det er uetisk å drepe uskyldige israelske og palestinske kvinner og barn. Det er også uetisk å kontrollere en annen nasjon og styre den på en måte som frarøver den sin menneskelighet. Det er åpenbart uetisk å slippe en bombe som dreper uskyldige palestinere. Det er uetisk å hevne seg på uskyldige. 

På den annen side; det er en høyverdig etisk handling å hindre en annens død. Men hvis handlingene innebærer at andre uskyldige må dø, er det etiske grunnlaget for inngripen tapt. En nasjon som ikke kan trekke denne linjen er dømt til å gripe til uetiske tiltak overfor sitt eget folk. 

For meg er ikke det verste det som allerede har skjedd, men det som en dag vil komme til å skje. Den dagen kommer – for våre politiske og militære ledere eier ikke den mest grunnleggende integritet til å si: ”Vi beklager”. 

Vi tapte vårt etiske grunnlag lenge før selvmordsbombingen startet. Det avgjørende øyeblikk var da vi begynte å kontrollere en annen nasjon.  

Født i etisk kaos

Min sønn Arik ble født inn i et demokrati med utsikter til et anstendig og ordnet liv. Ariks drapsmann ble født inn i en forferdelig okkupasjon – i et etisk kaos. Hadde min sønn blitt født i hans sted, ville han kunne endt opp med å gjøre det samme. 

Hadde jeg blitt født inn i det politiske og etisk kaos som preger palestinernes dagligliv, ville også jeg sannsynligvis forsøkt å skade og drepe okkupanten. Hvis ikke; ville jeg ha forrådt selve grunnlaget for å kunne leve som et fritt menneske.  

La alle de selvrettferdige som snakker om hensynsløse palestinske mordere se seg selv grundig i speilet og spørre hva de ville gjort om det var de som måtte leve under okkupasjon. For egen regning kan jeg si at jeg, Yitzhak Frankenthal, uten tvil ville blitt en frihetskjemper og ville ha drept så mange jeg kunne på den andre siden. 

Det er dette fordervede hykleriet som får palestinerne til å kjempe så uforsonlig mot oss – vår dobbeltmoral som tillater oss på den ene siden å skryte av å ha de høyeste militær-etiske normer, samtidig som det samme militæret slakter uskyldige barn. En slik mangel på etikk, vil korrumpere oss.           

Min sønn Arik var soldat da han ble drept av væpnede palestinere som trodde på et etisk grunnsyn i kampen mot okkupasjon. Min sønn Arik ble ikke myrdet fordi han var jøde, men fordi han var del av en nasjon som okkuperer en annens territorium. 

Jeg er klar over at dette er ubehagelige ord, men jeg ytrer dem høyt og tydelig fordi de kommer fra hjertet – hjertet til en far med en sønn som ikke fikk leve videre fordi hans folk var blendet av makt.      

De skyldige

Uansett hvor mye jeg enn ville, kan jeg ikke beskylde palestinerne for min sønns død. Det ville vært for lettvint. Det er vi, israelerne, som er de skyldige på grunn av okkupasjonen. Enhver som ikke innser dette, vil bidra til en dag å lede oss til ødeleggelse.   

Palestinerne kan ikke fordrive oss. De har for lenge siden akseptert vår eksistens. De har vært klar for å inngå fred med oss, men det er vi som er uvillige til å slutte fred med dem. Det er vi som insisterer på å opprettholde vår kontroll over dem. Det er vi som trapper opp spenningen i regionen og gir næring til voldsspiralen. Jeg beklager å måtte si det, men skylden er helt og holdent vår. 

Jeg mener ikke med det å frita palestinerne for ansvar, og på ingen måte å rettferdiggjøre angrep på sivile israelere. Ingen angrep på sivile kan godtas. Men som okkupasjonsmakt er det vi som tramper på menneskers verdighet. Det er vi som knuser palestinernes frihet. Det er vi som presser en hel nasjon til fortvilte, ville handlinger

-------000-------

Yitzhak Frankenthal har viet sitt liv til freds- og forsoningsarbeid etter tapet av sin sønn i 1994. Allerede året etter etablerte han en organisasjon for israelske og palestinske familier som hadde blitt rammet av tilsvarende tragedier som hans egen: "Parents Circle - Families Forum". 
I 2005 realiserte han drømmen om et fredsinstitutt, i sønnens navn: "Arik Institute for Reconciliation, Tolerance and Peace". 
Fra 2009 bestyrer han et amerikansk fond, etablert av Leonard Cohen, kalt "Fund for Reconciliation, Tolerance and Peace".   

fredag 29. oktober 2021

Hilsen fra en israelsk militærnekter

Shahar Peretz fikk sin første fengselsdom i august, fordi - som hun sa: "Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv." Straffen for slikt er flere oppstykkede fengselsdommer. Nå har hun sonet to, og deler sine tanker her.

Hei! Jeg heter Shahar. Sist jeg skrev til dere var før jeg ble sendt i fengsel for første gang pga at jeg nekter å tjenestegjøre i den israelske hæren. Jeg feiret nettopp 19-årsdagen min bak murene, og har allerede sonet to fengselsdommer og tilbrakt 28 dager i fengsel. Sist torsdag ble jeg stilt for retten igjen og dømt til ytterligere 30 dagers fengsel. 

Shahar Peretz feiret sin 19-års dag i fengsel nylig.

Jeg kommer til å få flere slike fengselsdommer, fordi jeg nekter å delta i den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene.

Nå skriver jeg til dere hjemmefra, for i militærfengselet har vi ikke lov til å skrive. Jeg er en person som liker å skrive ned tankene mine, og jeg skribler gjerne tegninger når jeg forsøker å fokusere. Jeg skriver ned oppgaver og ideer, og bruker blanke ark for å stimulere tankeprosessen. 

Da jeg kom til militærfengselet første gang tok jeg med meg et pennal - men det ble tatt fra meg. Fengselsvaktene som gjennomsøkte eiendelene mine, informerte meg om at jeg ikke kunne beholde noen skrivesaker. Jeg får kun skrive på bestemte tider om dagen - med penner utlånt av fengselsmyndighetene.  

Etter hvert skjønte jeg at tidspunktene avsatt til skriving, er helt avhengig av vaktenes lune. Noen dager får jeg låne en penn i kun 10 minutter. På lørdager og helligdager får jeg ingen penn i det hele tatt. Privatliv er en luksus jeg ikke får som fange. Jeg får ikke lov til å skrive noe, uten at resten av de innsatte, vaktene og kommandantene får se hva jeg skriver. Etter de første soningsperiodene, kom jeg hjem med helt tomme notatbøker. 

I fengsel er skrivingen en form for aktivisme. Vi kan bruke skrivingen til å dele vårt budskap om hvorfor vi nekter militærtjeneste. En form for motstand mot okkupasjonen. Ved å frata meg muligheten til å skrive under fengselsoppholdet, hindrer fengselsmyndighetene meg muligheten til å dokumentere hva som foregår bak murene; bearbeide tanker og ideer og skrive artikler; og planlegge hvordan jeg skal dele mine erfaringer når jeg blir løslatt for noen dager. Militæret vil ikke at jeg skal skrive, snakke eller dele mine tanker. De prøver å kneble meg. 

Bestrebelsene på å bringe politiske militærnektere til taushet, inngår som del av et mer voldelig atferdsmønster: Knebling av den palestinske kampen for menneskerettigheter på Vestbredden og i Gaza. Arrestasjoner av palestinere som ytrer seg og står opp mot maktovergrep fra de israelske militære styrker, og voldsbruk mot fredelige palestinske protester, er bare to eksempler på en politikk som tar sikte på å undertrykke enhver form for kritikk og protest fra palestinernes side.

Det er derfor ingen overraskelse at etter daglige bestrebelser på å skjule sannheten om okkupasjonen og å kneble de som rammes av den, er neste skritt å kneble de av oss som tar avstand fra den. Men det er denne kneblingen, dette forsøket på å slette, skjule og benekte det som virkelig skjer, som får meg - med stolthet - å stå fram offentlig som militærnekter. Til tross for at jeg ikke kan skrive om noe av dette fra fengselet, er jeg glad for å kunne dele budskapet mitt med dere nå, selv om det er hjemmefra. 

I solidaritet,
Shahar
17.10.21

(oversatt av: Kjetil Nilsen)

SE: Shahar (18) melder seg som militærnekter 



fredag 10. september 2021

Hvor dypt kan Israel synke?

Først dreper de Ahmad ved en utenomrettslig henrettelse. Over ett år senere får foreldrene fortsatt ikke overlevert sin sønn og gitt ham en grav. Det har israelsk høyesterett bestemt. 

23. juni 2020 skulle være en festdag for familien Erekat fra Abu Dis. Ahmad (26) hadde hentet leiebilen som skulle brukes i søsterens bryllup. Nå gjenstod kun en kjapp tur til Betlehem for å hente den nye dressen han hadde bestilt i anledning bryllupet.  

Ved kontrollposten på veien mellom den nordlige og sørlige delen av den okkuperte Vestbredden, senker han farten. Noe annet vil være fatalt, med tungt bevæpnede «trigger-happy» okkupasjonssoldater på post. Men i det han nærmer seg, skjener bilen av en eller annen grunn til høyre - i retning vaktbua. Han streifer en av soldatene, som faller, men farten var lav, så hun er raskt oppe igjen. Ahmad går forsiktig ut av bilen og strekker hendene i været. Da skjer det. 

Ahmad Erekat (Foto: privat)

Tre skudd avfyres mot overkroppen. Han faller om. Tre nye skudd. Til sammen seks skudd mot en ubevæpnet og forsvarsløs Ahmad, fyrt av i løpet av 2 sekunder, viser analyser av video-opptak fra hendelsen. En israelsk ambulanse kommer raskt til, men ser kun til den lett skadde soldaten. 

En ambulanse fra palestinsk røde halvmåne dukker så opp, men nektes å gi medisinsk bistand til Ahmad, og tvinges bort. Soldatene etterlater Ahmad livstruende skadd på bakken - bevisst for å la livet ebbe ut («killing by time»). Etter to timer blir han fjernet. Død og beslaglagt av okkupasjonsmakten

London-baserte Forensic Architecture påtok seg oppdraget å granske hendelsen. Dette er en anerkjent tverrfaglig forskergruppe som har avdekket vold og menneskerettighetsbrudd, begått av statlige myndigheter verden over. 

Gruppen ledes av israelsk-britiske Eyal Weizman. I Ahmads sak ble hver enkelt billedrute fra video-opptakene analysert. Hendelsesforløpet ble så rekonstruert i en 3D-modell. Konklusjon fra arbeidet: En utenomrettslig henrettelse. Dessuten; hendelsen blir ikke vurdert som et terroranslag pga. den lave farten (15 km/t) og ingen akselerasjon. 

Over ett år etter drapet har foreldrene fortsatt ikke fått overlevert levningene etter sin sønn. Adalah – Legal Centre for Arab Minority Rights in Israel har tatt saken til topps i det politiserte israelske rettssystemet. Forgjeves. Den 18. august ga høyesterett medhold i at hæren (IDF) kan beholde liket. 

De kan selv vurdere nytten av å beholde levninger av “terrorister eller fiendtlige ofre» for å bruke dem som forhandlingskort i bytte mot falne israelske soldater som beholdes av Hamas. Opprinnelig gjaldt dette kun ofre med tilknytning til Hamas. Ahmad hadde ingen slik tilknytning, men tre måneder etter at han var henrettet, vedtok regjeringen å endre praksis: Hamas-tilknytning ingen betingelse. 

Høyesterett føyet seg etter regjeringen, og har med sitt vedtak nå gitt staten Israel rett til å ta palestinske lik som gisler - en makaber praksis i strid med menneskerettighetene og folkeretten. 

Tilbakeholdelse av levninger fra berørte etterlatte, bryter ifølge rettighetsorganisasjonen Adalah med FNs Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I tillegg er gisseltaking forbudt, bl.a. iht. Romavedtektene for Den internasjonale straffedomstolen – med andre ord, en krigsforbrytelse.

Ahmad er ikke alene. Israel har beholdt levningene av 81 palestinere i sitt «lik-kammer» siden 2015, ifølge Adalah. Hvor dypt kan Israel synke? Vi har neppe sett bunnen ennå.