lørdag 6. oktober 2012

Taushetens forbrytelse




- Måtte dette Tribunalet bidra til å hindre taushetens forbrytelse, uttalte den britiske filosof Bertrand Russell da han i 1966 tok initiativ til å granske krigsforbrytelser i Vietnam. Samme ånd er nå videreført i Russell Tribunal on Palestine.
Bertrand Russell (1872-1970). Britisk
filosof, logiker, matematiker og pasifist. 

Russell-Tribunalet har ingen legal status, men fungerer som en slags «folkets domstol» - et samvittighets-tribunal.

Formålet er å sette søkelys på overgrep og forbrytelser mot Folkeretten som ikke blir håndtert av internasjonale domstoler, eller som blir neglisjert og møtt uten straffetiltak, pga manglende politisk vilje i det internasjonale samfunn.


Det var nettopp på et slikt grunnlag The Bertrand Russell Foundation i 2009, besluttet å etablere et eget Russell Palestina Tribunal, bl.a. etter forslag fra israelske Nurit Peled (mor til en jente som ble drept av en selvmordsbomber) og palestinske Leila Shahid. Tribunalet skal granske brudd på Folkeretten som rammer den palestinske sivilbefolkningen - som for øvrig er frarøvet mulighet til selv å forfølge overgrepene i internasjonale rettslige fora, slik selvstendige stater kan.


Denne helgen – lørdag 6. og søndag 7. oktober – er Russell Tribunalet samlet i New York. Tribunalets hovedbudskap er å løfte fram Folkeretten som utgangspunkt og veiviser for løsning av Israel-Palestina konflikten. I tråd med dette, vil overgrep og systematiske brudd på Folkeretten bli belyst og fordømt i full åpenhet for det internasjonale samfunn.


Hvem har ansvar for at Israel uhindret har kunnet opprettholde okkupasjonen i 45 år, er spørsmål som vil bli drøftet. Likeledes; hvorfor har ikke de utallige FN-resolusjonene vedtatt de siste 65 år blitt iverksatt - fra Resolusjon 181, av 29. november 1947, om Palestinas delingsplan, til Resolusjon ES-10/15 av 20. juli 2004, som stadfestet dommen fra International Court of Justice (ICJ) av 9. juli 2004 der bygging av Muren på palestinsk område ble erklært Folkerettsstridig.


Tribunalets møte i New York er det fjerde i rekken. Tematisk vil denne samlingen fokusere på de historiske årsaker til konflikten, samt se på hvordan FN og USA har bidratt til å hindre palestinsk selvråderett. Møtet kan følges direkte via internett. 


Russell Tribunalet er satt sammen av fremtredende personer fra ulike land, inkludert Israel. Både akademikere, skribenter, kunstnere, tidligere statsledere og internasjonalt kjente politikere, to tidligere FN-Generalsekretærer m.m


En av de som nylig har sluttet seg Tribunalet, i tillegg til Alice Walker og Angela Davis, er Roger Waters – en av grunnleggerne av Pink Floyd, ikke minst kjent for albumet og filmen The Wall. Her begrunner han sitt engasjement for palestinernes frihetskamp.  



mandag 1. oktober 2012

Lennon Ono Fredspris til Rachel Corrie


Rachels foreldre Craig og Cindy Corrie har akseptert æresbevisningen, og vil neste uke motta den spesielle fredsprisen fra Yoko Ono, på sin avdøde datters vegne.

Prisseremonien vil finne sted i Reykjavik på Island, den 9. oktober. Datoen er ikke tilfeldig valgt; dette er nemlig John Lennons fødselsdag. I år ville han ha fylt 72 år.  
Yoko Ono, enken etter den gamle Beatles-legenden,
har innstiftet en egen fredspris i parets ånd.

Lennon Ono Grant for Peace har blitt delt ut annet hvert år, siden Yoko Ono innstiftet den i 2002.
Den gang var det israelske Zvi Goldstein og palestinske Khalil Rabah som mottok prisen på $50.000 for sitt «kreative og inspirerende engasjement i en atmosfære preget av krigslignende tilstand».

Yoko Ono har merket seg dommen som falt i en israelsk domstol i Haifa i slutten av august. Den innebar en blank avvisning av søksmålet som Rachel Corries foreldre reiste mot den israelske stat som ansvarlige for datterens død. Dommeren uttalte sågar at den 23 årige fredsaktivisten kun hadde seg selv å takke for sin egen død, etter å ha blitt kjørt over og drept av en pansret militær bulldoser.  

Rachel Corrie vil bli hedret sammen med fire andre prisvinnere: 
- den russiske samfunnskritiske rockegruppa Pussy Riot; 
- forfatter og aktivist John Perkins – kjent for sin kamp mot korrupsjon og kritikk av vår tids økonomiske system; 
- nå avdøde forfatter og skribent Christopher Hitchens – kjent for sin skarpe kritikk av organiserte religioner som primærkilde for hat og konflikt i verden;
- og en siste prisvinner som holdes hemmelig til dagen da prisen skal deles ut.   

Som ledd i seremonien på Reykjavik 9. oktober, vil tenning av en lysende IMAGINE PEACE TOWER finne sted kl. 20:00, islandsk tid (kl 22:00 norsk tid). På dette tidspunkt inviterer Yoko Ono så mange som mulig, hvor enn de befinner seg i verden, til å delta sammen med henne på sin egen måte i en hyllest til all verdens fredsaktivister – de som har gått bort; de nålevende; og de fremtidige.


søndag 9. september 2012

Israelske soldater banket opp 14-åring


Han ble sendt ut av moren for å kjøpe melk. Da han omsider kom hjem var han forslått av soldater; hadde vært gjennom et 6 timers politiforhør - og i januar må han møte for en militær domstol.

Israelsk statlig propaganda påstår at palestinske barn blir manipulert via skolebøker og TV-programmer til å hate. Men i den grad palestinske barn preges av hat, er ingen flinkere til å framprovosere det enn okkupasjonsmakten selv. 
 Said Ali (14) - fengselsdom ventes i januar.
Foto: Ma'an 

Tirsdag 28. august så vi eksempel på det igjen. 14-årige Said Ali Qabalawi fra Abu Dis i Øst-Jerusalem ble da bedt av moren om å gå i butikken for å kjøpe litt melk. 

Ettersom de var utsolgt hos den lokale butikken, stakk Said lenger ned i gaten til den neste. Det var da det skjedde. Plutselig var han omgitt av soldater som tydeligvis jaktet på «ulydige» okkuperte innbyggere.

- Jeg var omringet av soldater og begynte å løpe. Så hoppet jeg over en mur, men der kom jeg ikke lenger. Soldatene tok meg igjen, og gikk til brutalt angrep. De slo meg med geværkolbene; sparket meg; og rev opp klærne mine. Hvorfor de gjorde det, aner jeg ikke, sier Said til Ma'an News.        

Han forteller videre at en av soldatene slepte ham etter seg til en militærbase i nærheten. Der fortsatte soldatene å slå den forsvarsløse gutten, mens de beskyldte ham for å ha kastet stein. Noe han hele tiden benektet.

- Noen av soldatene spyttet på meg. Andre sa stygge ting om meg. Jeg ble slått i magen også – der jeg nylig har hatt en operasjon, så slagene gjorde veldig vondt , forteller Said.

Etter den brutale behandlingen på militærbasen, ble Said tatt med til politistasjonen i den store bosettingen Ma'ale Adumim. Der ble han forhørt og holdt i 6 timer – «selvsagt» uten advokat til stede. Mot en kausjon på ca 800 kroner ble han løslatt, med beskjed om at han vil bli fremstilt for en militær domstol den 30. januar. Som kjent dømmes palestinere – inkludert barn - på den okkuperte Vestbredden etter militære lover, mens bosetterne dømmes etter israelsk sivil rett.

"Alt må gjøres for å beskytte barn mot vold".
Said, etter møte med okkupasjonsmakten.
Foto: Ma'an  


Det Said har vært igjennom, og det som venter ham etter rettsmøtet i militærdomstolen i januar, er på ingen måte enestående. Ca. 700 mindreårige palestinere fengsles årlig.

Krenkelsene av internasjonale konvensjoner som beskytter barns juridiske rettigheter skjer kontinuerlig og helt åpenlyst av israelske myndigheter – både under arrestasjon; under forhør; i retten; og i fengslene. Dette er en type facts on the ground som vies altfor lite oppmerksomhet av det internasjonale samfunn.   

Kanskje bør den israelske regjering ta en gjennomlesning av hva den har publisert på utenriksdepartementets egen hjemmeside om behandling av barn:

"Det er tragisk og beklagelig med ethvert barn som lider, og Israel mener at alt må gjøres for å beskytte alle barn mot vold - både israelske og palestinske."   

Hvis den israelske regjering virkelig mener dette, er tiden overmoden for å se kritisk på sin egen brutale og respektløse behandling av barn under okkupasjon. 

                                                                             ooooooOOoooooo

Se den israelske organisasjonen B’Tselems  omtale av saken  

   
Se innslag med Said Ali fra TV-kanalen Al Jazeera:
                                                                               

søndag 26. august 2012

For sannhet og rettferdighet


Hun ble brutalt kjørt over og drept av en militær bulldoser i Gaza i 2003. Tirsdag 28. august faller dom i saken Rachel Corries foreldre har ført mot den israelske stat.

I ni år har Craig og Cindy Corrie kjempet for å få fram sannheten om drapet på deres datter, og at rettferdigheten skal seire. I 2005 besluttet de å gå til sivilt søksmål mot den israelske stat, etter å ha erfart en mangelfull og lite troverdig gransking av omstendighetene omkring Rachels død fra israelske myndigheters side.    
Craig og Cindy Corrie kjemper fortsatt for rettferdighet
etter drapet på sin datter i 2003.  Foto: Kjetil Nilsen  

Den amerikanske fredsaktivisten Rachel Corrie var bare 23 år da hun regelrett ble kjørt over av en israelsk militær bulldoser av typen Caterpillar D9-R, 16. mars 2003. Det skjedde mens hun ved ikke-voldelig motstand forsøkte å hindre grusing av palestinske hjem i Rafah – helt sør på Gaza-stripen.

- Rettssaken er kun et lite skritt på veien i den kamp vår familie har ført i nærmere ti år for sannhet og rettferdighet, sier Craig Corrie i en pressemelding sendt ut før domsavsigelsen tirsdag.

Når dommer Oded Gershon leser opp dommen i Haifa District Court, er det ventet at den israelske hæren vil frikjennes for ansvar. Det har ligget i luften hele tiden.

- Det overveldende bevismaterialet som er ført for retten, understreker at man har å gjøre med et system uten ansvarlighet og tillit, tilføyer Rachels far.

I et møte Corrie familien hadde med den amerikanske ambassadøren Dan Shapiro i Tel Aviv for to uker siden, kom det fram at USA ser svært kritisk på granskingsprosessen.

- Men til tross for at den amerikanske regjering har konkludert at den israelske hærens egen gransking verken var grundig, troverdig eller åpen, stiller den seg likevel bak dette systemet, fastslår Craig Corrie.       

'Skyt for å drepe'
Vitneavhør som har vært gjennomført under rettsaken, har avslørt alvorlig svikt i kommandolinjene i den israelske hæren – spesielt i forhold knyttet til drap av sivile og ødeleggelse av sivil eiendom.    

- Til tider har det vært tøft å høre på vitnene fra den israelske hæren, innrømmer Craig Corrie. – Mens soldater uttalte at de så på Rachel og hennes venner i International Solidarity Movement som ikke-voldelige demonstranter, hevdet deres overordnede offiserer under ed at det ikke finnes sivile i en krig, og at hæren er i krig med alle i Gaza.

– Den dagen Rachel ble drept, skrev Deputy Battalion Commander i sin log at ordren var å ‘skyte for å drepe’ enhver som befant seg i grenseområdet mellom Gaza og Egypt. Han bekreftet dessuten i retten at dette området stadig ble utvidet til neste rekke av palestinske bolighus i Rafah by. Under hele rettssaken ble forøvrig betegnelsen «terrorist» brukt av hærens vitner om enhver palestiner i Rafah, hevder Craig Corrie..   

Domsavsigelsen skjer tirsdag 28.
August kl 08:00 norsk tid, og blir etterfulgt av en pressekonferanse med Corrie familien og deres advokat Hussein Abu Hussein. For oppdatering, se Rachel Corrie Foundation for Peace and Justice.

Relatert: Rachel Corries foreldre kjemper videre


Siste (28. august): DOM ER FALT

- Jeg avviser anklagen. Det finnes ikke grunnlag for å kreve oppreisning fra staten, var dommer Oded Gershons konklusjon under domsavsigelsen i Haifa i morges.

- Et beklagelig uhell, omtalte han drapet som. Samtidig påstod han at soldatene hadde gjort sitt ytterste for å holde folk unna området.

- Men hun (Rachel) fjernet seg ikke - slik ethvert tenkende menneske ellers ville ha gjort, var dommerens siste stikk til foreldrene etter den 7 1/2 år lange rettsprosessen.

Rachels mor oppsummerte frikjennelsen av den israelske hæren på denne treffende måten: - En sørgelig dag - ikke bare for vår familie - men også for menneskerettighetene, for menneskelighet, for lov og rett og for landet Israel.  

Se pressemelding fra Corries advokat.  



mandag 18. juni 2012

- Hvor er rettferdigheten?


Bestefaren ble fordrevet. Faren ble fordrevet. Nå er det Nassers tur. Historien gjentar seg for palestinerne.

Israelske menneskerettighetsorganisasjoner sendte før helgen ut en appell om å støtte det truede palestinske jordbrukssamfunnet Susya, sør på Vestbredden. Fredag 22. juni oppfordres folk å dra til Susya for å støtte sine palestinske brødre og søstre i kampen mot bulldosernes totale utslettelse av samfunnet deres. Slagordene taler sitt tydelige språk:

- Nei til den 5. rasering av Susya.
- Nei til fordriving av mennesker fra sine hjem og telt.
- Nei til den gradvise fordriving av palestinere ut av Vestbreddens C-område. [utgjør 61% av Vestbredden, og står under israelsk militær administrasjon]
Kvinne med sine eiendeler etter at hjemmet i Susya ble
rasert av israelske myndigheter i 2011.

Initiativet til solidaritetsaksjonen kommende fredag kom etter at den israelske hæren onsdag 13. juni utstedte flere rivningsordrer som omfattet boligtelt, inngjerdinger for dyr, cisterner, solcellepanel – alt. Susya skal totalutslettes.

Det skremmende er at raseringen ikke er en isolert, enkeltstående hendelse. Det inngår tvert i mot som brikke i det som helt tydelig avtegner seg som en systematisk etnisk rensing på Vestbredden under den israelske okkupasjonen.

Israelske myndigheter vil annektere mest mulig av Vestbredden og innlemme det i Israel – men tydeligvis uten palestinerne som bor der i dag. Ved en kombinasjon av bruk av rå makt og formalistiske byråkratiske knep, skal de fordrives fra sine hjemplasser og tvinges inn i innbyrdes isolerte, kontrollerbare enklaver.    

Nylig publiserte en av beboerne i Susya sin sterke livshistorie i en artikkel i den hebraiske-språklige nettversjonen av israelske YNet News, der han henvender seg der til israelske lesere:

Mitt navn er Nasser Nawaj’ah. Jeg er 30 år gammel. Min mor fødte meg i en hule i Susya El-Kadis. Dere vil forbinde navnet Susya med en jødisk bosetting i South Hebron Hills, men Susya er en palestinsk landsby som eksisterte før etableringen av staten Israel.

Navnet mitt fikk jeg etter bestefar. Han var blant dem som ble fordrevet fra en landsby nær Arad i det som nå er det sørlige Israel. Da de ble forvist, var min far ennå bare en liten gutt. Bestefar bar ham i sine egne armer til de nådde fram til slektninger som bodde i Susya El Kadis. En dag håpet de å kunne vende hjem igjen til sin egen landsby – men nå er bestefar død. Han fikk aldri se hjemtraktene igjen.    

Nasser Nawaj'ah - er det han som med sin sønn i armene
skal fordrives nå? (Foto: Kjetil Nilsen)  

Fordrevet som 4-åring
Året etter at jeg ble født, i 1983, ble den illegale bosettingen Susya etablert. I 1986, etter at israelske arkeologer mente de hadde funnet spor etter en synagoge i landsbyen vår, ble vi fordrevet enda en gang. Da var jeg 4 år. Mens min far bar meg vekk i sine armer, raserte israelske bulldosere hjemmene våre og blokkerte de gamle hulene.

Vi slo oss ned på beitemarkene våre i utkanten av landsbyen, og håpet en dag å kunne vende hjem til hulene våre. Men landsbyen ble inngjerdet og omgjort til en arkeologisk utgravingsplass. 


Derfor bor vi fortsatt på beitemarkene våre. Jeg kan se bort på den gamle hjemplassen min, der jeg ble født, men jeg er nektet adgang dit. Israelere og utlendinger fra ulike kanter av verden derimot, kan fritt besøke stedet.
 

Angrep fra bosettere og soldater
Etter 1990, startet nye forsøk på å fordrive oss. Til tross for at vi har dokumenter som viser at jorda tilhører oss, ble cisternene våre og hulene vi bodde i ødelagt. Men hver gang har vi returnert og bygget nye. Parallelt med dette, ble den illegale israelske bosettingen Susya i nabolaget vårt videreutviklet og styrket. Etter et mord på en bosetter i 2001, gikk bosettere og den israelske hæren i fellesskap til angrep og ødela oliventrærne og hulene våre. Først etter 10 dager kunne vi vende tilbake igjen, etter en midlertidig avgjørelse i israelsk høyesterett.     

Idag bor vi i telt på jorda vår – men selv teltene er utsatt for rivningsordre fra israelske myndigheter, fordi vi ikke får «byggetillatelse» fra dem. Slik er hverdagen for oss i det israelsk-kontrollerte C-området på Vestbredden. Vi nektes byggetillatelse, og blir fordrevet fra jorda vår. Hver gang vi søker byggetillatelse fra israelske myndigheter, får vi avslag. Vannledningen som er bygget av israelske myndigheter, går rett forbi landsbyen vår. Mens de forsyner vann til illegale utposter og bosettinger, blir vi nektet vann – vann som er pumpet opp fra den okkuperte Vestbredden.  


Ulovlig på egen eiendom?
Det tvinger oss til å måtte klare oss med oppsamlet regnvann. Vannsituasjonen her i South Hebron Hills er kritisk, og vi må kjøpe vann fra tankbiler for å klare oss gjennom sommeren. Dette vannet koster NIS 35 (ca 53 kroner) per kubikkmeter – ca fem ganger dyrere enn hva dere betaler for vannet i Israel.

For fire måneder siden fremmet den israelske organisasjonen Regavim sak overfor høyesterett med krav om at den palestinske landsbyen Susya skulle saneres. De omtalte landsbyen vår som en «illegal utpost» og påstod at den representerer en sikkerhetsrisiko. I forrige uke ble saken behandlet i israelsk høyesterett. De betegner min landsby som en palestinsk utpost – til tross for at dette har vært vårt land siden før staten Israel ble opprettet. 


Min far er eldre enn deres stat – likevel; jeg skal altså oppholde meg ulovlig på egen eiendom?  Jeg spør: Hvor er rettferdigheten i dette? I deres rettsapparat gjøres det forskjell på en bosetter og en palestiner. Det dere kaller ulovlig byggevirksomhet, er i virkeligheten flere hundre år gamle huler.
 

Støtte til ulovlige bosettinger
Ulovlige israelske utposter derimot, er vi i Susya omgitt av på alle kanter. Inne i selve bosettingene er det i tillegg reist flere bygninger med rivningsordre hengende over seg – men bosettingene får likevel alt de trenger. 

Israelske myndigheter besørger infrastruktur, elektrisitet og vannforsyning – til tross for at de ifølge israelsk lov er ulovlige. Ingenting skjer med dem. Men nå vil dere fordrive «den gamle mannen» fra sitt hjem? Vi skal fordrives fra jorda som tilhører oss - som vi har bodd på i generasjon etter generasjon. Dette er alt vi kjenner.


Som Nasser selv spør i sin artikkel: - Hvor er rettferdigheten i dette?

OPPDATERT:
Flere hundre deltok i solidaritetsaksjon fredag 22. juni

torsdag 31. mai 2012

'Self-demolition' - grusing av egen bolig


Self-demolition kalles det på engelsk når du under israelsk okkupasjon legger ditt eget hus i grus. Det høres frivillig ut, men skjer under tvang.

Med en kraftig slegge gikk den palestinske seks-barns faren Azzam Afifi forrige onsdag løs på sitt eget hus i nabolaget til Al-Aqsa moskeen i gamlebyen i Jerusalem.
Azzam Afifi - tvunget til å gruse sitt eget hus. Seks barn
og to voksne gjøres hjemløse av israelske myndigheter. 

Hans endelige mål var å legge huset sitt fullstendig i grus. Med dette ville han spare seg selv for både utgifter og et eventuelt fengselsopphold.

Bakgrunnen for det hele var at den kommunale israelske domstolen i det okkuperte Jerusalem hadde besluttet at huset skulle rives. Vedtaket var begrunnet i at det skulle være «oppført ulovlig – uten byggetillatelse».

Frivillig tvang
Afifi uttalte at en rivningsordre han fikk i oktober 2010 tvang ham den gang til å rive deler av hjemmet. Han trodde det var over med det. Men så kom en ny ordre. Nå var han tvunget til å rive hele huset på 50 m2. Etterkommer du ikke okkupasjonsmaktens ordre, ser okkupanten selv til at vedtaket blir effektuert og sender regningen til deg. Den vil inkludere utgifter til innleie av bulldoser, mannskap og væpnede vakter - pluss en bot på toppen av det hele. Med andre ord; det vil koste deg dyrt. Er du ikke i stand til å betale, sendes du i fengsel.

Men okkupanten kan gi deg et «enestående tilbud» du ikke kan avslå: Du kan «spare utgifter» og slippe alt bryet, om du river selv - og går for såkalt «self-demolition». Dette er den ideelle løsning for okkupasjonsmyndighetene: Ingen demonstranter og konfrontasjoner med myndighetene; mindre medieoppmerksomhet og okkupanten kan i ettertid toe sine hender og si at palestinerne raserte sine hus «frivillig». Deretter dro de sin vei, og bosetterne kan rykke inn.

Slik blir fordrivingen - den etniske rensingen - tilslørt og gis en pen innpakning, kamuflert som byråkratisk oppfølging av brudd på kommunale byggeforskrifter.

Men dette handler ikke om uskyldig håndheving av kommunale byggeforskrifter. Palestinere som søker israelske okkupasjonsmyndigheter om byggetillatelse får i beste fall avslag – i mange tilfeller får de ikke svar i det hele tatt.

Fordriving i byråkratisk innpakning
Den israelske/jødiske organisasjonen Bimkom-Planners for Planning Rights har påvist at innvilgelse av palestinske byggesøknader har falt dramatisk siden 1970-tallet, da over 95% ble innvilget. Nå er bildet snudd fullstendig på hodet: I perioden januar 2000 - september 2007, ble kun 5,6% av søknadene innvilget.

Utviklingen må sees i sammenheng med okkupasjonen og israelske myndigheters stadige utvidelser av nye bosettinger med behov for erobring av palestinsk eiendom. I Øst Jerusalem har denne strategien fått sine helst spesielle utslag ved opprettelse av flere nasjonalparker. I global sammenheng er det helt unikt at man i det urbane rom avsetter store arealer til nasjonalparker.

Kombinasjonen; arealdisponering til nasjonalparker inne i en by og avslag på byggesøknader med etterfølgende rivningsvedtak, gjør leveforholdene for en voksende palestinsk befolkning i Øst Jerusalem kvelende: - Ikke får de bygge på eksisterende hus – ikke avsetter kommunen av nye arealer for bygging av boliger for palestinere. Resultatet blir hjemløshet og fordriving.  

I en fersk rapport (Demolishing Homes, demolishing Peace) fra den israelske/jødiske organisasjonen Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD), heter det:

- Rivningsvedtak av palestinske hjem er politisk motivert. Målsettingen er å presse de 4 millioner palestinere i Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza sammen i enklaver. Dette stenger muligheten for en levedyktig palestinsk stat. Samtidig sikrer det israelsk kontroll, bidrar til etnisk fordriving av palestinere og gir mulighet for ekspropriering av deres land og en judafisering [judaization] av Vestbredden.  

Nå i juni er det 45 år siden Seksdagerskrigen som endte med israelsk okkupasjon av Vestbredden og annektering av Øst-Jerusalem. ICAHD har beregnet at i denne perioden er ca 26.000 palestinske hjem blitt gruset, med påfølgende fordriving av familiene som bodde i husene. Utsiktene for en palestinsk stat, har ført til en intensivering av husraseringene og den etniske rensing for å etablere endrede fakta på bakken. Slik er okkupasjonen. Den fortsetter, mer respektløst for de okkuperte enn noen gang - snart i sitt 46. år.
-------


Rasert eiendom  og fordrevne mennesker (unntatt Jerusalem) av okkupasjonsmakten Israel
År
#Rasert eiendom
#Fordrevne personer 
#Fordrevne barn
2011
560
1,006
565
2010
352
478
230
2009
271
619
316
2008
311
869
311

Over 90 prosent av de som ble fordrevet av israelske myndigheter i 2011 levde under enkle boligforhold (telt og skur av bølgeblikk) i sårbare jordbrukssamfunn, uten eller med svært begrensede tjenestetilbud. (Ref. FN organisasjonen OCHA oPt)


søndag 20. mai 2012

Bønder beskutt av israelske soldater


Syv palestinske bønder i Gaza ble såret etter å ha blitt beskutt med israelsk artilleri-ild torsdag 17. mai.

Det var på formiddagen, mens de var ute på markene sine i Shujaeya-distriktet øst for Gaza by, det skjedde. Uten forvarsel og uten noen spesiell foranledning, ble det plutselig åpnet ild mot bøndene fra den israelske hærens stillinger, på den andre siden av grensen.
En av de skadde bøndene. Foto: Mohammed Asad.

Av de syv skadde bøndene, ble to av dem påført alvorlige skader.

I følge Ma’an News opplyste en talsmann for den israelske hæren at det ble åpnet ild mot «mistenkelige personer som hadde nærmet seg sikkerhetsgjerdet» som er satt opp på grensen mellom Gaza og Israel.

Det ble senere bekreftet at hæren hadde avfyrt tank-granater mot det den israelske talspersonen betegnet som terrorister.

Hendelsen er på ingen måte uvanlig, selv om overgrep som dette knapt blir registrert i internasjonale medier. Men de inngår som viktige elementer i en voldsspiral, der dette lett kan utløse hevnaksjoner fra ekstremistiske krefter, med avfyring av raketter mot Israel.

Israel opererer med en såkalt buffer-sone inne i Gaza mot egen landegrense - et selverklært militært område der personer risikerer å bli skutt og drept fra israelsk side av grensen. Dette er altså et område som teknisk sett ligger utenfor Israels eget territorium – et område landet «trakk seg ut av» i 2005. Men med sin overlegne militære overmakt, illustrerer dette at Israel fortsatt de facto okkuperer Gaza.  

Etter Oslo-avtalen, mens Gaza ennå var under israelsk okkupasjon, ble partene enige om en 50 meter bred sone inntil grensegjerdet mot Israel, uten adgang for sivile. Siden den gang har Israel regulert denne sonen etter eget forgodtbefinnende. Problemet for palestinerne er at sone-grensen er usynlig, og sivile personer risikerer å bli beskutt av israelske soldater i en avstand av 2 km fra det israelske grensegjerdet.

Tilsvarende livstruende begrensninger i Gaza-palestinernes bevegelsesfrihet, gjelder også til sjøs. Palestinske fiskere blir regelmessig beskutt eller arrestert når de beveger seg lengre ut fra kysten enn den israelske marine mener de har lov til. Hvor langt ut det er, vet bare okkupasjonsmakten. Dette er okkupasjon.            


BEVEGELSESHINDRINGER I GAZA:

På land: Inne på palestinsk territorium  
• Oslo Avtalen: 50 meter fra Israels grense    
• Andre Intifada (2000): 150 meter fra Israels grense              
• Januar 2010, ifølge Israel: 300 meter fra Israels grense           
• I praksis nå: varierer fra 300 meter til 2 kilometer fra Israels grense

Til sjøs: Avstanden palestinske fiskere kan seile ut fra land
• Oslo-Avtalen: 20 nautiske mil
• Bertini Commitment (2002): 12 nautiske mil
• Oktober 2006: 6 nautiske mil
• Siden juni 2007: 3 nautiske mil


VIRKNINGER AV BEVEGELSESHINDRINGENE: 

På land

• Ca 27, 000 mål jord kan kun nås med svært høy personlig risiko, fordi israelske angrep kan resultere i at sivile blir skadet eller drept.
• Ca 30% av Gazas dyrkbare jord kan ikke utnyttes, uten stor personlig risiko, med fare for å miste livet.

Til sjøs
• Fiskerinæringen er alvorlig rammet, ettersom den forsørger familiene til over 3600 fiskere. Deres liv  settes daglig i fare på sjøen pga  truende israelske marinefartøyer.
• Områdene nærmest land er alvorlig rammet av overfiske.
(Kilde: PCHR - Palestinian Centre for Human Rights)