tirsdag 24. desember 2013

La Vanunu få komme hjem

Idag – 1. juledag - går våre tanker til Mordechai Vanunu. Da skal hans appell-sak om å få tillatelse til å forlate Israel opp i israelsk høyesterett for n’t gang.

Politisk rådgiver i Amnesty International, Gerald Folkvord nøler ikke med å karakterisere israelske myndigheters behandling av Vanunu som ren trakassering.
Mordechai Vanunu - en varsler som har blitt umenneskelig
hardt straffet, men totalt neglisjert bl.a. av Nobelkomiteen.

– Norge må protestere og ta opp hans sak hver gang det er mulig. Vanunu er en person utsatt for en urett. Av til sammen 18 år i fengsel, satt han elleve år i isolasjon og slapp - uvanlig nok - ikke ut én dag før tiden, sier Folkvord til ABC nyheter.

Etter at Vanunu sonet dommen ferdig, og slapp ut i 2004, er han fortsatt ingen fri mann, men underlagt strenge restriksjoner. Ikke nok med at han nektes kontakt med utlendinger; han har ikke en gang lov til å nærme seg utenlandske ambassader i Israel.

– Det er ikke en menneskerett å få asyl, men det er en menneskerett å kunne søke asyl. Men det kan ikke Vanunu, sier Folkvord.

– Saken hans er opplagt absurd. Det er uforståelig at han ikke skal få lov til å forlate Israel. Men det dreier seg om å utfordre statsmakten, og da gjelder ikke normal rettslogikk, føyer han til.

Vanunu jobbet ved det hemmelige israelske atomanlegget Dimona – som israelske myndigheter utad presenterte som en uskyldig tekstilfabrikk. Han skulle bli den fremste varsler i moderne tid da han i 1986 overførte fotografier av atomanlegget til den britiske avisen The Sunday Times, som så trykket bildene. En kvinnelig Mossad agent lurte Vanunu til Roma, hvor han ble dopet ned, kidnappet og fraktet til Israel. Der ble han dømt for landsforræderi og 18 års fengsel.

Til sammen er nå straffen oppe i 27 år – like lenge som Nelson Mandela ble holdt fengslet. Det bør være lenge nok. Det hører også med til historien at Vanunu ikke er jøde – men konverterte til kristendommen på 80-tallet.

I høyesterett i dag blir han som vanlig forsvart av en av Israels fremste menneskerettighetsforkjempere – Avigdor Feldman. Han minnet i retten i dag om at det er nærmere 30 år siden Vanunu satte sine ben på det omstridte atomanlegget – og at om han fortsatt satt på sensitiv informasjon kunne han lekke dette, enten han befant seg i Israel eller ikke.

Norske myndigheter bør legge press på Israel for at Vanunu nå får komme til Norge, slik at han får forenes med sin norske kjæreste Kristin Joachimsen. Hjemme i Tromsø vil han også endelig få anledning til å ta imot sin æresbevisning som æresdoktor ved Universitetet i Tromsø - hvor han forøvrig også er tilbudt fast jobb ved fredsstudiet.

Den 9. april 2008 ble det via Bergens Tidende gjort kjent at daværende kommunalminister Erna Solberg høsten 2004 hadde instruert norsk UDI om å avslå søknaden til Vanunu. Dette til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl. Skammelig.
- Lek med tanken: Enn om han var iraner - eller nord-koreaner?
Nå bør Vanunu få kom hjem til Norge.

mandag 23. desember 2013

God jul!

Hadde Josef og Maria kommet ridende på sitt esel til Betlehem i dag, ville de ha blitt hindret av en 9 meter høy mur.

Den kjente engelske graffiti-kunstneren, som går under navnet Banksy, har malt flere sterke motiv med politiske budskap på apartheid-muren i Betlehem. Han står også bak dette meget talende maleriet, inspirert av fortellingen fra juleevangeliet.

Juleevangeliet anno 2013 - "Banksy Christmas Card".

Bildet, som går under navnet «Banksy Christmas Card», ble kjent i 2005.

Originalen sies å være i den engelske pop-artisten Robbie Williams eie. Han skal ha kjøpt det etter å kommet over det under et galleri-besøk.

Forsidebildet på denne bloggen, med den lille jenta som kroppsvisiterer en soldat, er forøvrig ett av de graffiti-malerier Banksy har malt i Betlehem.   

torsdag 5. desember 2013

Filmet at han ble beskutt

Han filmet et dagligdags sammenstøt mellom palestinske ungdommer og noen soldater, da en av soldatene siktet på ham og fyrte av en tåregassgranat.  

Muhammad Ahmad er en av de frivillige feltarbeiderne som hjelper den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem med å dokumentere overgrep på den okkuperte Vestbredden.
Stillsbilde fra video-klippet. Legg merke til tåregass-
granaten som kommer mot (Foto: B'Tselem)

Forrige onsdag – den 27. november – brygget det nok en gang opp til uro mellom noen ungdommer og israelske okkupasjonssoldater som er stasjonert i den lille byen Beit Ummar – midtveis mellom Betlehem og Hebron. Muhammad var på plass med sitt videokamera. 

Han sveiper kameraet rundt, i retning soldatene som begynte å skyte tåregass-granater. Plutselig retter en av soldatene geværet mot Muhammad - og fyrer av. Granaten treffer Muhammad i brystet, mens han selv filmer hendelsen. På stillsbildene fra video-opptaket kan man tydelig se granaten komme mot Muhammad. Etter et kort opphold på sykehus ble det heldigvis konstatert kun lettere skader.

Ikke unikt
Talsperson Sarit Michaeli i B’Tselem uttalte til Huffington Post at videoklippet er enestående som dokumentasjonsmateriale, men at det som filmen viser på ingen måte er unikt. Dette er regelen, snarere enn unntaket. Mange slike skyteepisoder har ført til alvorlige skader – i noen tilfeller også med dødelig utfall.

Dette skjer til tross for at stridsreglene (rules of engagement) sier at tåregass-granater skal skytes skrått opp i luften – aldri med geværet i horisontal posisjon rettet mot enkeltpersoner eller en folkemengde. Det står faktisk også påskrevet på granaten: Do not fire directly at persons. Serious injury or death may result. 

I desember 2011 døde aktivisten Mustafa Tamimi fra Nabi Saleh etter å ha blitt skutt i ansiktet med en tåregassgranat fra kloss hold. Saken ble klaget inn til det israelske militære advokat-embetet (The Military Advocate General’s (MAG) Corps) av B’Tselem. Nettopp i dag kom svar fra MAG at saken var henlagt – ingen grunn til videre etterforskning. Military Advocate for Operational Matters Lt. Col. Ronen Hirsch skrev at granaten som førte til Taminis død ble avfyrt “according to the relevant rules and regulations and did not involve any illegality." 
Danger: Do not fire directly at persons....
(Foto: Activestills.org)

Likegyldighet
B’Tselem mener beslutningen viser den likegyldighet overfor palestinske liv som preger forvaltningen av forsvarets egne lover og regler. Slik sendes et klart signal til israelske soldater og offiserer at skulle de komme til å drepe ubevæpnede sivile, vil de ikke bli holdt ansvarlige.

Sammenstimlinger av folk og demonstrasjoner er forbudt i henhold til de militære lover som gjelder på den okkuperte Vestbredden. Soldatene er snare til å fyre av mot demonstranter; først sjokk-granater som varselskudd og deretter tåregassgranater for å spre folkemengden. Det skaper gjerne panikk – og ofte steinkasting tilbake mot soldatene.

Da kommer «gummikulene» (tunge stålkuler trukket med et tynt lag av gummi). Er folkemengden der fortsatt, skytes til slutt med skarp ammunisjon. Forrige onsdag i Beit Ummar stoppet det med tåregass-granater – en av dem altså skutt rett mot en fotograf som ikke rakk å dukke, og dermed fikk han avslørt ugjerningen på video.

Se VIDEO-KLIPPET
B’Tselems pressemelding  

søndag 24. november 2013

UNICEF: - Israel fortsetter mishandlingen

Trass i Israels løfter til UNICEF om å styrke rettssikkerheten for fengslede palestinske barn, viser ny rapport at mishandlingen forverres.
Palestinsk gutt arrestert på Vestbredden (Foto: Activestills)

Det er bare et drøyt halvår siden UNICEF kom med rapporten Children in Israeli Military Detention. Den avdekket grov mishandling og overgrep av palestinske barn som kom i kontakt med det israelske militære rettsapparatet i de okkuperte områdene.

Omfattende
; systematisk; og institusjonalisert - det var ordene UNICEF brukte i beskrivelsen av mishandlingen av mindreårige palestinere fra de ble anholdt, transportert, forhørt og fengslet.   

I alt 38 tiltak gikk israelske myndigheter med på å se nærmere på og iverksette i samarbeid med UNICEF, for å trygge rettssikkerheten til arresterte barn. Forøvrig en rettssikkerhet barn har krav på, i henhold til internasjonale konvensjoner Israel har ratifisert.  

I månedene etter at rapporten ble publisert i mars, har UNICEF fulgt opp arbeidet og overvåket situasjonen via såkalt Monitoring and Reporting Mechanism on Grave Child Rights Violations. Til dette formålet har de innsamlet vitnesbyrd fra 19 barn som var arrestert i perioden mars – juni, og der avdekket UNICEF bl.a. følgende:

* 100% av barna fikk hendene bundet på en smertefull måte med stramme strips
* 84% av barna fikk bind for øynene
* 100% av barna ble utsatt for fysisk vold, inkludert slag mot hodet og i ansiktet med metallgjenstand
* Ingen av barna ble informert om rett til advokat før avhør
* Ingen av barna ble fulgt av sine foreldre ved arrest

Dokumentasjonen fra UNICEF viser dermed at rettssikkerheten for arresterte palestinske barn snarere har forverret seg enn blitt tryggere, etter at den første rapporten kom i mars.

 I tillegg fremkommer det av data fra Israel Prison Service at ca 50% av de fengslede palestinske barna holdes fengslet i selve Israel – altså fraktet ut av okkupert område, hvilket er i strid med artikkel 76 i den 4. Geneve-konvensjonen.

Advokat Gerard Horton i Military Court Watch mener det er 6 kjernepunkter blant de 38 forbedringstiltakene som UNICEF pekte på i sin opprinnelige rapport, som burde innføres umiddelbart:

1. Arrestasjoner av barn skal finne sted på dagtid - ikke midt på natten som ofte gjøres nå
2. Ved arrestasjon skal barna og deres foresatte bli informert skriftlig, på arabisk, om deres rettigheter
3. Før avhør av barn finner sted, skal de gis mulighet til å konsultere advokat
4. Alle barn skal ledsages av en representant for familien under avhør
5. Alle avhør av barn skal dokumenteres med lyd/bilde
6. Ved brudd på ett eller flere av disse sentrale punktene, opphører rettsprosessen og barnet løslates umiddelbart

Det finnes ingen unnskyldning for at ikke israelske myndigheter straks skal iverksette og etterleve disse grunnleggende rettighetene for fengslede palestinske barn. Dette bør de også påminnes om av norske myndigheter. 

Den blå-blå regjeringen har annonsert sin intensjon om å bringe mer balanse i Midtøsten-politikken. Da finnes det vel knapt noe mer ubalansert de kan gripe fatt i enn det asymmetriske maktforholdet mellom israelsk militærjustis og et forsvarsløst, fengslet palestinsk barn. Derfor; ta opp denne viktige og samtidig politisk ukompliserte sak med israelske myndigheter snarest! 

------------------
REF.:
Dokumentasjonen fra UNICEF (oktober 2013)  
Children in Israeli Military Detention  (UNICEF-rapport, mars 2013) 
Military Court Watch             

fredag 22. november 2013

- Stopp militær bistand til Israel

Etter besøk på Vestbredden, vil i dag sjokkerte US veteransoldater demonstrere ved den amerikanske ambassaden i Tel Aviv, mot fortsatt militær bistand til Israel.

- De daglige grusomhetene; undertrykkelsen; volden – vi ønsker ikke at våre skattepenger skal brukes til å støtte Israel militært, uttaler Tarak Kauff i en pressemelding fra US Veterans for Peace (VFP).
Kauff er tidligere fallskjermjeger. Den siste uken har han besøkt den okkuperte Vestbredden sammen med en delegasjon fra VFP.
Amerikanske soldat-veteraner protesterer etter
rundtur på Vestbredden

Gruppen besøkte landsbyene Bil'in, Nabi Salih og Al-Masra - tre områder der de fikk observere ikke-voldelige protester mot utvidelse av israelske bosettinger inn på palestinsk land.

I Al-Masra stod de amerikanske veteranene ansikt til ansikt med IDF soldater og delte egne erfaringer fra krigshandlinger med dem.

- Vi har vært soldater - vi forstår viktigheten av å adlyde ordre, men det er også viktig å være menneskelig, og å tenke over ordrene, fortalte Kauff til de israelske soldatene.
- Jeg er selv jøde, og hva dere gjør her er skadelig for jøder over hele verden, fastslo Kauff.

I Bil'in fikk de erfarne veteranene oppleve nærkontakt med tåregass - produsert i sitt hjemland USA.
- Demonstrantene nærmet seg sakte og fredelig de israelske soldatene. Plutselig – uten noen form for provokasjon – ble flere tåregass-granater skutt mot dem, forteller Ellen Barfield - sersjant i den amerikanske hæren fra 1977 til 1981.

- I en times tid var det konfrontasjoner mellom palestinske ungdommer og soldatene. Tåregass- angrepene kom stadig nærmere huset hvor vi oppholdt oss. Flere ganger observerte vi at soldatene skjøt tåregass-granater mot palestinske ambulanser.

- Undertrykkelsen av palestinerne ville ikke kunne fortsette uten politisk og økonomisk støtte fra den amerikanske regjeringen, fastslår US Marine Corps Major Ken Mayers. - Som privatpersoner og som representanter for Veterans For Peace, motsetter vi oss på det sterkeste en slik form for støtte. Vi oppfordrer alle som er mot Israels okkupasjon til å slutte seg til oss i vår protest mot den amerikanske regjeringens støtte til okkupasjon og apartheid, uttaler Mayers.

Demonstrasjonen fra veteransoldatene var varslet å skulle finne sted i dag, fredag 22. november, i Tel Aviv.
USAs militære bistand til Israel utgjorde i 2012, ca 3 milliarder Dollar. Samlet siden 1949 har den militære bistanden kommet opp i 115 milliarder Dollar. Nåværende avtale utløper i 2017, men tidligere i år ble en ny avtale signert, der USA har forpliktet seg til å bidra med ytterligere 40 milliarder Dollar i perioden 2018 – 2027.
----------------
Mer om amerikansk militær bistand til Israel:

mandag 18. november 2013

Fengslet for sine tegninger

Fem måneders fengsel mente den israelske militærdomstolen var passende straff for den kjente palestinske kunstnerens politiske tegninger. 
En av Mohammad Sabaanehs tegninger fra fengselet.

Celle 28 har Mohammad Sabaaneh (34) kalt utstillingen som åpnet i Ramallah tidligere denne måneden. Den består av en serie tegninger, der han skildrer livet i israelsk fangenskap.

Det var på King Hussain grensestasjon mellom Jordan og den okkuperte Vestbredden en dag i februar i år, han ble arrestert av israelsk politi, etter et besøk i Jordan. 
 

Ingen tiltale
Årsaken til arrestasjonen, fikk han ikke vite – man trenger som kjent ikke bry seg med slikt i et militærdiktatur, som i realiteten den okkuperte Vestbredden er. 


Fra grenseposten bar det direkte til al-Jalameh-fengselet utenfor Haifa i Israel – for øvrig et brudd på 4. Geneve-konvensjon som ikke tillater okkupasjonsmakten å bringe sivilbefolkningen ut av okkupert område. 
I to måneder ble Sabaaneh holdt fanget i Jalameh-fengselet - uten anklage; uten å vite hvorfor han ble holdt fengslet. 

Men det skulle bli et fengselsopphold på i alt fem måneder. Etter de to første månedene ble han overført til et fengsel i Negev i det sørlige Israel. Isolert fra omverdenen, ble han under hele oppholdet nektet enhver form for kontakt med familien.  

Han ble forhørt gjentatte ganger - om sine meninger; om tegningene; om sitt internasjonale kunstnernettverk. 
Som satirisk tegner har Sabaaneh et kjent navn over hele den arabiske verden. Til slutt kom anklagen fram: «Kollaboratør med Hamas». Han hadde nemlig bidratt med tegninger i en bok om palestinske fanger i israelsk fangenskap, utgitt av hans bror - som sympatiserer med Hamas. 

Mohammad forsøkte å si at det slett ikke var Hamas han samarbeidet med – men sin egen bror. Faktum er at han i sine satiriske tegninger åpent har kritisert både Hamas og Ismael Haniyeh som var statsminister en kort periode i 2006. Men også de palestinske selvstyremyndighetene, Fatah og PFLP – og ikke minst den israelske okkupasjonsmakten blir regelmessig rammet av hans satiriske streker og kommentarer. Det siste var nok den viktigste grunnen til fengslingen.

Den farlige kunsten
Kunst og kultur virker politisk mobiliserende på en undertrykt og okkupert befolkning. Slik kan selv tegninger bli "farlige", sett fra okkupanten. Kanskje lyttet myndighetene også litt for ukritisk til den israelske høyreorienterte bosetterorganisasjonen Palestinian Media Watch som har beskyldt Sabaaneh for å ville utslette staten Israel og erstatte den med en palestinsk stat. - Uten rot i virkeligheten, ifølge tegneren selv. 

Tegningene som han nå har utstilt i Ramallah ble til i fengselet - smuglet ut på ulike vis. Men detaljer som ville røpet at tegningene skildret forholdene i fangenskap, fylte han først inn etter at han slapp ut. Temaene skildrer isolasjon, ensomhet, manglende utdanningstilbud, kritikkverdig helsestell.


Fengsling som politisk strategi
Typisk nok ble Sabaaneh straffet og isolert i fem måneder for intet straffbart. Slikt er regelen, snarere enn unntaket for palestinske menn under okkupasjon. Hele 40% av av dem har blitt arrestert en eller flere ganger. Praktisk talt alle familier er berørt.


Siden 1967 har israelske myndigheter arrestert og fengslet omlag 750.000 palestinere i de okkuperte  områdene, ifølge menneskerettighetsadvokaten Sahar Francis, leder for organisasjonen Addameer som arbeider for de palestinske fangene.


Helt fra okkupasjonens første dag, har fengsling vært brukt som politisk strategi for å forsøke å disiplinere og kontrollere palestinernes liv. Nå, 46 år senere, fortsetter maktmisbruket. Selv den satiriske tegneren slipper ikke unna. Men nå svarer han med å begå nye "straffbare handlinger" ved å stille ut tegninger fra livet i israelsk fangenskap.  
 



mandag 11. november 2013

Ariel Sharon: - Vi kan drepe Arafat

Trusselen fra Israels statsminister falt i slutten av april 2004. Et halvt år senere, den 11. november – for 9 år siden i dag -  døde Arafat på mystisk vis.

Vitenskapelige undersøkelser gjennomført ved et sveitsiske laboratorium kan endelig fastslå: Yasser Arafat ble forgiftet med det radioaktive stoffet polonium-210. Rester av stoffet ble funnet i Arafats levninger og i jordsmonnet på gravstedet – 18 ganger høyere enn normalt.

Ikke mange land har tilgang til et stoff som polonium – og få har tilstrekkelig teknisk kompetanse til å kunne benytte det for å utføre et politisk attentat. Israel er blant disse landene. Ved atomreaktoren i Dimona har de tilgang til polonium.  

Ikke overraskende benekter israelske myndigheter å stå bak forgiftningen. UDs talsmann Yigal Palmor uttaler på regjeringens vegne til avisa The Guardian den 6. november:
- Palestinerne kan overhode ikke gjøre oss ansvarlige for dette. Det er urimelig og har ikke rot i virkeligheten. Vi vil komme til å bli beskyldt, men det finnes ikke bevis.

I tillegg har Dov Weisglass som var rådgiver for Ariel Sharon - Israels statsminister på den tiden Arafat døde – «forsikret» at Israel ikke er den skyldige.

Dette betyr med andre ord at det Sharon uttalte i april samme år som Arafat døde, bare var for en spøk å regne:
-Jeg fortalte presidenten (George Bush) følgende: Under vårt første for tre år siden lovte jeg å etterkomme din anmodning om ikke å skade Arafat. På vårt nylige møte (med presidenten) sa jeg at jeg forstod problemene, men at jeg likevel følte meg fristilt fra løftet.   


Avisa The Guardian skrev den gang: 
Arafat responderte med å si at han tok trusselen alvorlig, men at han likevel ville forholde seg rolig. –Jeg er ikke redd for Sharons trusler. Han har en lang historie i å forsøke å drepe meg.  

Det hører også med til historien at den israelske regjeringen i 2003 - året i forveien - fattet et vedtak som åpnet for å sende Arafat i exil . Men daværende vise-statsminister Ehud Olmert uttalte rett ut til Israel Radio at likvidering også var ett av tiltakene regjeringen vurderte.

- Med andre ord; diskusjonen i den israelske regjering går ikke på om Arafat skal deporteres eller ikke, men om han skal deporteres eller drepes, skrev den israelske historiker Avi Shlaim i en kommentarartikkel i New York Times, 24. september 2003 - et drøyt år før Arafat ble forgiftet.


Drapstruslene mot Arafat, ble tatt på høyeste alvor av verdenssamfunnet. Et resolusjonsforslag i FNs Sikkerhetsråd som krevde at Israel skulle avstå fra at Arafat ble deportert eller drept, ble nedstemt ved veto fra USA.

     

Når Sharon i april 2004 uttalte at han ikke lenger følte seg bundet av tidligere løfter om ikke å drepe Arafat, trodde nok mange at han ville gjøre kort prosess og sende en rakett, eller fyre av en granatladning fra en av tanksene han hadde plassert utenfor Arafats hovedkvarter Muqata i Ramallah. Lett match. 

Men kanskje benyttet Sharon en mer diskret framgangsmåte, en som ville være vanskeligere å avdekke – slik israelske myndigheter har gjort ved flere andre anledninger for å eliminere palestinske motstandere.
 

Uansett - det er påfallende at Arafats død inntraff et halvår etter at drapstruslene fra Sharon falt, og at dødelige doser av et radioaktivt stoff som Israel er blant de få land som kan produsere, nå er påvist i Arafats levninger. At de fleste palestinere peker ut israelske myndigheter som arkitekten og den hovedmistenkte bak Arafats forgiftning, er altså på ingen måte tatt ut av løse luften.



LES MER:
The Guardian 24.04.2004: "Sharon: We may kill Arafat" 

The New York Times, 24.09.2003, Avi Shlaim: The obstacle to Peace is Sharon, not Arafat