Det var vanskelig å holde tårene tilbake da Julia sang sanger hun hadde diktet for å klare å holde ut dagene i israelsk fangenskap.
Sekstenårige Julia Mazen Awwad hadde forlengst sovnet da israelske soldater stormet hjemmet hennes i landsbyen Awarta. Soldatene jaktet på dem som myrdet en familie på fem i den illegale jødiske bosettingen Itamar i midten av mars.
 |
| Julia, mens hun synger en av sangene hun lagde i fengselet |
Så kom turen til Julia....
Skrek om hjelp
– Jeg fortalte dem at jeg bare er 16 år og at jeg ikke har gjort noe galt. Men de ville ikke høre, sier Julia.
- De tvang meg med – satte på meg bind for øynene; og bandt hendene og føttene mine. Jeg fikk ikke være sammen med andre i familien – var helt alene. Jeg var redd. Skremt. Jeg skrek og ba om hjelp. Men de brydde seg ikke
- Først ble jeg tatt med til militærleiren i Huwwara. Så ble jeg kjørt til Al-Jelmeh fengselet nær Haifa der jeg ble holdt innesperret i fem dager.
Behandlet som en morder
- De truet meg hele tiden. Skrek og ropte til meg og beskyldte meg for de verste ting. De behandlet meg som om jeg var en morder, og stilte spørsmål som: - Hvor er våpenet? - Hvorfor drepte du dem? - Hvor er terroristene? - Hvordan hjalp du dem – brukte du mobil?
- Når jeg ble trøtt og forsøkte å få sove, kom de og vekket meg. Holdt meg våken hele tiden. Og jeg frøs. Det var kaldt, for jeg hadde bare en slags pyjamas på meg. Jeg fikk lite mat og var sulten og tørst.
-Hele tiden var jeg bundet og holdt i mørke. Flere ganger da jeg ba om å få gå på do, ble jeg nektet. Jeg fikk etter hvert veldig vondt i magen. Selv det ville de ikke hjelpe meg med.
Ble lovet ødelagt framtid
- De kom med trusler også. Sa at livet mitt ikke ville bli trygt etter dette – heller ikke for resten av familien min. Framtiden min skulle bli ødelagt, sa de. Men hvis jeg ga dem noe informasjon. Kunne jeg få se familien min igjen.
 |
| Julia tilbake på rommet sitt etter fengsels- oppholdet - fortvilet over soldatenes rasering. |
- Jeg prøvde å holde motet oppe med å lage noen sanger – både på engelsk og arabisk. Når de ikke forhørte meg, sang jeg sangene for meg selv – bundet, i mørket, og alene.....
***
Julia ble løslatt torsdag 14 april, etter fem dager og netter i fangenskap. Ikke på noe tidspunkt ble hun tilbudt juridisk bistand. Rettighetene hennes ble heller ikke forklart henne. Før løslatelsen, ble hun tvunget til å signere et dokument skrevet på hebraisk – et språk hun ikke forstår. Hun fikk heller ikke noen kopi av dokumentet. Innholdet i dokumentet er derfor ukjent.
Tilståelser?
Tre dager etter at Julia ble løslatt, gikk israelske myndigheter ut med nyheten at to ungdommer angivelig skulle ha tilstått drapet på familien i Itamar. Den ene av disse var Julias 17 årige bror Hakim, som ble arrestert samtidig med Julia. Innrømmelsene skal ha kommet under avhør.
Hvordan disse avhørene har fortonet seg, kan man bare ane når man ser hvordan en mindreårig jente som Julia ble behandlet – med bruk av psykisk tortur og grove brudd på menneskerettighetene, konvensjonen for barns rettigheter og Geneve-konvensjonene. Den totale rettsløshet som utvises overfor palestinere under arrest – enten de er mindreårige eller voksne – bidrar kun til at man må sette store spørsmålstegn ved tilståelser under slike forhold.
Denne lenker eg til i bloggen min, Kjetil!
SvarSlettNedtrykkende lesning. Jeg skulle virkelig ønske at ikke samtlige av de væpnede palestinske gruppene har en lang historie med rekruttering, stridsopplæring og bevæpning av mindreårige, samt kynisk anvendelse av disse mindreårige til væpnede konfrontasjoner, angrep på militære installasjoner eller rene drapsraid mot sivile.
SvarSlettDette unnskylder naturligvis ikke behandlingen Julia fikk, men ville styrket saken hennes. Ingen nasjoner involvert i strid med moderne terrororganisasjoner har til dags dato klart å overholde menneskerettighetene - rett og slett fordi ingen har klart å løse utfordringen presentert av de lederskikkelser som kynisk spekulerer i når det er ideologisk lønnsomt å bryte menneskerettighetene og når det tjener best å gjemme seg bak dem.
Awwad-familiens tilknytning til PFLP, som du ikke nevner med ett ord, er også noe problematisk. Julia (og hennes bror Hakim) sin onkel, Jibril, var get-away-sjåføren i det forrige store drapsraidet mot Itamar i 2002 - som drepte en 31-årig vakt, en 40 år gammel kvinne og hennes tre barn i alderen 5 til 16. Julia og Hakims far, Mazen, også en PFLP-militant, kom i sin tid på kant med palestinske autoriteter for å ha drept sin niese og brent liket - noe han ble funnet skyldig i og dømt til fem år i fengsel for. At alle de fire Awwad'ene som viste seg å ha hjulpet Hakim og Amjad i etterkant (men ikke i forkant) av angrepet - Hassan Salim Awwad, Mazen Niyaz Awwad, Salah Aladin Salim Awwad og Muhammad Said Awwad - alle var kjent som medlemmer av PFLPs væpnede gren, hjalp dessverre heller ikke Julia.
Og jeg tror nok at du innerst inne vet at Hakims tilståelse er sann. Han var dog ikke pådriveren i angrepet, og ville tilbake til Awarta etter å ha myrdet foreldrene og barna på 4 og 11. Det var Amjad som insisterte på å returnere til Fogels hus, og drepte et tre måneder gammelt spedbarn ved et knivstikk inn i hodet. Dette var ikke en bombe kastet eller rakett skutt mot et militært mål som drepte en forbipasserende sivilist. Det var et spedbarn. Hakim og Amjad har ikke vist ett eneste tegn på anger for det de har gjort.
Til Anonym:
SvarSlettDu bortforklarer den rettsløshet som palestinerne må leve med under okkupasjon. Dette handler om menneskerettigheter og universelle prinsipper som man stå opp for, uansett hvilket land det handler om; uansett hvem overgrepene går utover.
Om Julias bror skulle være skyldig, skal ikke hun som søster svi for det. Men Israel har lang tradisjon for å straffe hele familier – også kollektiv straff av hele palestinske landsbyer er god politikk her.
Okkupasjon korrumperer – det er det som gir seg utslag i Israels uttallige overgrep mot sivile. De vet at ingen mennesker finner seg i å være okkupert. Det visste tyskerne at vi ikke fant oss i – det vet Israel at palestinerne ikke finner seg.
Derfor blir alle okkuperte mistenkeliggjort og behandlet deretter. Man kan ikke okkupere pent og demokratisk. Okkupasjon per definisjon, medfører institusjonaliserte overgrep og maktmisbruk.
Julia er ikke den eneste mindreårige det israelske maktapparatet har forbrutt seg mot. Siden år 2000 er mer enn 7.000 barn blitt fengslet. Årlig dømmes ca 700 palestinske barn av israelske militære domstoler.
Ved utgangen av februar i år satt 221 palestinske barn i israelske fengsler – 45 av disse mellom 12 og 15 år. (Ref. Defence for Children International).
En nylig utgitt rapport fra britiske Parlamentsmedlemmer (Britain Palestine All Party Parliamentary Group - BPAPPG) påpeker et mønster i behandlingen av fengslede
palestinske barn - institusjonaliserte overgrep. Det er helt sammenfallende med det Julia fortalte oss etter sin løslatelse:
- Barna blir ofte arrestert ved nattlige raid i hjemmene, påsatt fotlenker, håndjern, bind for øynene, og utsatt for andre ulike overgrep, heter det i rapporten.
- De fraktes ofte til militære fangeleire eller fengsler utenfor Vestbredden – stikk i strid med internasjonal rett. Familiene blir sjelden informert hvor barna holdes fanget, og må som regel selv spore dem opp via Røde Kors.
- Vanlige overgrep under forvaring er bank; slag; spark; nekte å etterkomme ønske om mat og drikke; tvinge barna til å sitte i ukomfortable stillinger over lang tid; utsette barna for ekstrem varme eller kulde; begrense adgang til toalett-besøk;frarøvelse av søvn.
- Avhørene har form av militære forhør. De blir ikke nedtegnet og skjer uten video-opptak, til tross for krav fra FN om endret praksis. Påstand om bruk av tortur for å framtvinge tilståelser og vitneprov, er vanlige. Barnas første møte med advokat, skjer som regel i militærdomstolen, heter det i rapporten.
Den britiske rapporten konkluderer med at israelske myndigheters håndtering av mindreårige palestinere representerer klare brudd på både den 4. Genevekonvensjonen, FN-konvensjonen mot tortur og konvensjonen om barns rettigheter.
Israel praktiserer dessuten én lov for palestinske barn – en annen for israelske barn:
* Palestinske barn på Vestbredden: underlagt militær lovgiving – bosetterbarn: undererlagt vanlige sivilrettslige lover.
* Palestinske barn: voksne fra 16 år – israelske: fra 18 år
* Palestinske barn dømmes ved militære domstoler – israelske i sivil rett
* Israelske barn må fremstilles for en dommer innen 24 timer - palestinske barn innen 8 dager
* Israel har strenge regler for bruk av håndjern på barn – gjelder ikke palestinske barn
* Palestinske barn dømmes ut fra alder ved domfellelse – ikke når evt ugjerning ble begått
Ingen bør overraskes - dette er okkupasjonens vesen.
Jeg konstaterte kun det faktum at mindreårige palestinere aller mest sannsynlig hadde hatt en sterkere sak dersom de væpnede palestinske gruppene ikke benyttet seg av barnesoldater. På samme måte som det palestinske folk aller mest sannsynlig hadde hatt en sterkere sak dersom deres væpnede gruppers lederskap ikke hadde foretrukket sivile fremfor militære mål siden 1920-tallet.
SvarSlettLeste du Haaretz-intervjuet med Fadi Elsalameen, som nylig kom tilbake til Hebron? På spørsmålet om det palestinske lederskapets kompromissløse holdning til FNs delingsplan ga han følgende svar:
"It was a huge mistake. If they accepted it, in 2011 our main issues would be exports of flowers to Europe or importing wheat from Saudi Arabia, or whether the train that goes from Haifa to Hebron is fast enough or should we bring the Chinese to build it for us. How boring – but how nice!"
Man kan si mye om israelske lederes manglende vilje og kompetanse, men jeg har aldri hørt noen Palestina-aktivister ytre ett negativt ord om palestinske lederskapets håpløst upragmatiske kompromissløshet (snarere tvert imot ser jeg stadig nordmenn kalle Fateh-folk for quislinger for å uttrykke ønske om fredsforhandlinger). Selv tror jeg fred først kan komme når disse lederne klarer å sette kjærligheten for sitt eget folk høyere enn hatet mot Israel. De håpløse Khartoum-holdningene har alltid kun gjort det verre for det palestinske folk, som de jo hevder å tale/kjempe/blø på vegne av.
Det palestinske lederskapet valgte, sammen med sine allierte, full krig i 1947. Folket tapte, for hundretusener mistet hjemmene sine og de falt under egyptisk og jordansk kontroll. Lederskapet valgte nasserisme og fedayinaktivitet fra Egypt gjennom 50- og 60-tallet. Folket tapte, for mange ble drept i gjengjeldelsesraid i Jordan (Vestbredden) og særlig Egypt (Gaza). Lederskapet valgte, sammen med sine allierte, full krig i 1967. Folket tapte, for Vestbredden og Gaza ble okkupert. Lederskapet valgte, sammen med sine allierte, utmattelseskrig og full krig i 1973. Folket tapte, for aggresjonen forverret tilstandene i de okkuperte områdene. Lederskapet valgte internasjonal terrorisme og fedayinaktivitet fra libanesisk territorium på 70- og 80-tallet. Folket tapte, for Israel ble involvert i den libanesiske borgerkrigen og situasjonen tilspisset seg i de okkuperte områdene. Etter en kort pause på 90-tallet, falt lederskapet igjen tilbake på væpnet kamp. Folket tapte, for det nye årtusenets første tiår ble det blodigste til dags dato - med over 6200 drepte palestinere.
Erfaringen viser at man kan ikke bekjempe terror pent og demokratisk. Hvorenn en krig mot terrorgrupper føres - om det skjer på okkupert jord, i en krigssone eller i et vestlig demokrati - forekommer det institusjonaliserte overgrep og maktmisbruk. Det er terrorens vesen.
Og bare så det er sagt, er det ikke min intensjon å bortforklare (og langt mindre forsvare) israelske sikkerhetsstyrkers modi operandi på Vestbredden. Det har, særlig siden slutten av 70-tallet, utviklet seg en ukultur i denne spiralen av israelsk bosetningspolitikk og palestinsk militarisering. Et annet eksempel på dette ble belyst av Amira Hass idag: http://www.haaretz.com/news/features/the-unbearable-israeli-lightness-of-arresting-palestinians-1.361106
SvarSlettPoenget mitt var heller at de dårlige tilstandene ikke kun skyldes de dårlige beslutningene (både de som følge av en bevisst kynisk politikk, og de som følge av byråkratisk inkompetanse) israelske politikere og sikkerhetsstyrker gjør. Tross forsøkene på fredsforhandlinger de siste to tiår, har det ikke kommet så mye som et halvhjertet forsøk på å avromantisere ideen om å "frigjøre" det britiske Palestina-mandatet med våpenmakt. De forskjellige gruppenes militære lederskaps avgjørelser har hatt langt større effekt på situasjonen enn de samme gruppers politiske greners uttalelser (som ofte fortoner seg som retoriske kunststykker i janus-tale). Og de militære grenene er, ikke uventet, uten unntak mer radikale enn sine politiske kolleger. Hvilke holdninger, alternativer og rollemodeller presenteres for palestinske barn? Hva er vel søtere enn martyrdøden? Å bare ignorere disse organisasjonenes ord og (særlig) handlinger gir et ufullstendig bilde av hvordan ting er blitt som de har blitt.
Alt tyder på at Julia kun var et uheldig offer for en REaksjon - et svar, en følge, et resultat, en direktekonsekvens av en annen handling. Dersom hennes bror ikke hadde deltatt i å slakte en bosetterfamilie, ville hun ikke fått oppleve disse overtrampene. Det er ikke rettferdig. Det burde ikke være sånn. Men det er det som skjer når noen går til krig uten uniform, okkupasjon eller ei. Det begås feil. Det begås overgrep. Over tid etableres og utvikles ukultur.
Inntil noen klarer å utvikle en fungerende strategi for å bekjempe paramilitære organisasjoner som nekter å avstå fra lavintensitetskrigføring med terror som hovedingrediens, vil det alltid være Julia'er på Vestbredden, i Gaza, i Afghanistan, i Irak, i Sri Lanka og i Colombia. Det tristeste er at det virker som om de samme paramilitære organisasjonene for lengst har sett at det er de som har mest å vinne på dette systemet. De ser til at skylden for situasjonen legges utelukkende på fiendens reaksjoner (og aldri på deres aksjoner), og de har få eller ingen skrupler når det kommer til å stilne sine kritikere (mange tusen palestinere er blitt drept av andre palestinere som følge av politisk uenighet).
Du kommenterer et innlegg om grov mishandling og psykisk terror av et vergeløst barn. Saken om Julia gjelder flere, og er ikke et utslag av uheldige omstendigheter. Overgrepene mot palestinske barn er institusjonaliserte og pågår kontinuerlig. La meg minne om det.
SvarSlettÅ gjøre barn rettsløse på denne måten, burde være den enkleste sak å samles om å ta avstand fra, og enes om å bekjempe – på tvers av ideologier og politiske skillelinjer.
Enhver nasjon som har institusjonalisert mishandling og tortur av fengslede mindreårige, bør kjenne presset fra det internasjonale samfunn. Israel kan ikke være noe unntak. Fortielsen fra det internasjonale samfunn må brytes, og må føre til klare krav overfor Israel. Dersom ikke disse innfris, bør straffereaksjoner naturlig følge.
Minimumskrav man burde kunne samle seg om:
* Opphør av praksis med massearrestasjoner av
palestinske mindreårige
* Klassifisering av palestinske barn under 18 år som mindreårige, i tråd med konvensjonen om barns rettigheter (ratifisert av Israel)
* Innføring av video-opptak ved avhør av barn
* Umiddelbar tilgang til advokat for barn ved arrest
* Umiddelbar opphør av praksis med bruk av fotlenker, håndjern og stramme plastikk-strips på barn
* Umiddelbar opphør av tvangssending av arresterte mindreårige ut av okkupert område til Israel, i strid med den 4. Genevekonvensjonen, Art. 76
* Etterlevelse av FN konvensjonen mot tortur i behandling av enhver arrestant – barn el. voksen
* Opphør av juridisk forskjellsbehandling av israelske og palestinske barn. Barn må behandles etter samme lovregler - uavhengig av etnisk / religiøs tilhørighet.
Dette er selvfølgeligheter i en rettsstat og fullstendig ukontroversielle prinsipper. Skal Israel få fortsette å la være å etterleve dem - ustraffet? Det er hva dette handler om.
Mener du i fullt alvor at denne ukulturen ikke er et utslag av uheldige omstendigheter som har utviklet seg over tid? Eller at over seks tiår med kontinuerlig krigføring - med innslag av konvensjonell krigføring, men stort sett geriljakrigføring og terroranslag med aktiv anvendelse av mindreårige militante (barnesoldater på godt norsk) - ikke kan sies å ha noe som helst med denne praksisen å gjøre?
SvarSlettDet som gjør denne diskusjonen absurd, er at jeg er enig i minimumskravene dine. Jeg fordømmer overgrepene og ønsker endring - i både israelsk og palestinsk praksis. For jeg klarer bare ikke å stille meg fullstendig ignorant til hvordan og hvorfor det har blitt slik det er idag.
I all enkelhet reagerer jeg på hvordan dette fremstilles som en unik praksis i counter-terrorisme, okkupasjon og regionen som helhet. Eller som om dette har pågått på ukentlig basis siden 1967. Eller at det ikke finnes så mye som en halvhjertet antydning til noen fordømmelse av palestinske væpnede gruppers bidrag til situasjonen ved sin kyniske anvendelse av mindreårige i strid, ei heller så mye som en anerkjennelse av at dette pågår.
Til Anonym:
SvarSlettJeg vet ikke hvor i verden du befinner deg – men åpenbart ikke her på Vestbredden. Hvis du drister deg hit vil du se at det er ikke krig her, slik du gir inntrykk av å tro, med din gjentatte henvisning til barnesoldater. De palestinske soldatene du måtte se, er ikke barnesoldater, men enkelt utstyrte uniformerte menn utplassert i byer under ”liksom-kontroll” av den palestinske administrasjonen.
Vestbredden er altså ikke i krigstilstand, men under israelsk okkupasjon – slik tilstanden har vært i 44 år. Det innebærer:
* et omfattende undertrykkelsesapparat, preget av et tett nettverk av ulike kontrollmekanismer (for eksempel utstedelse av ulike former for ’permits’ for å kunne håndtere dagliglivet);
* uforutsigbare og urimelige lover og regler de okkuperte må følge;
* omfattende anvendelse av vold mot de okkuperte i alle aldre,
* beslagleggelse og rasering av okkupertes eiendom;
* etnisk rensing;
* berøvelse av vannressurser;
* kollektiv avstraffelse av hele byer;
* tett samarbeid mellom den israelske hæren og voldelige bosettere mot de okkuperte;
* og generell rettsløshet for de okkuperte.
Dette er problemet. At okkupasjon medfører motstand, ligger i sakens natur. Om motstanden gjøres med eller uten våpen, blir den uansett slått ned på med vold av den israelske regjering.
Forklaringen er at okkupasjonen er et redskap for ekspansive mål som er solid forankret i den dominerende tenkning i israelsk politikk. Julia og andre uskyldige ofre for denne brutale okkupasjonen vil derfor aldri se bedring i sin situasjon, uten ytre press på Israel.
Jeg håper du har forståelse for at jeg ikke gidder å diskutere videre når halvparten av innleggene mine på merkelig vis har "forsvunnet".
SvarSlettTil siste opplysning har jeg flere ganger vært på Vestbredden, men da hovedsaklig i Ramallah. Jeg kjenner også flere moderate palestinere enn moderate norske palestina-venner.
Til Anonym.
SvarSlettFor ordens skyld:
Jeg og flere av mine kollegaer her i Israel/Palestina har erfart tekniske problemer med blogspot.com i det siste. Mulig det er forklaringen på at innlegg har forsvunnet. Jeg sletter kommentarer av rasistisk karakter, men har ikke slettet noen under dette innlegget.