Han bor i ”apartheid-gaten” i Hebron, i 120-metersonen mellom militær kontrollpost 56 og den ulovlige bosettingen Bet Hadessah.
Den eldre mannen står ved inngangsdøren til boligen sin - noen få meter fra soldatposten og den utsatte trappen jeg skal ta plass ved, for å passe på at palestinske skolebarn ikke plages av bosettere. Han hilser høflig på engelsk. Jeg stanser.
 |
| - De sier stygge ting til oss......... |
Men; det er historie nå….. Gjennom den verdige holdningen, skimtes en tristhet.
– Okkupasjon, sier han bare.
Boligen hans ligger i det som opprinnelig var den livligste gaten i Hebron – Shuhada street. Siden 1994 har den vært mer eller mindre stengt for palestinere – reservert bosettere. Etter 2007; helt forbudt område for den okkuperte befolkningen.
På en liten strekning i enden av gaten har Sider og noen få andre familier ”kloret seg fast” - ubehagelig nært bosettingen Bat Hadessah og israelske soldater.
- Blir du ofte plaget av bosetterne i nabolaget, undres jeg.
– Det var verre før, sier han som for å trøste seg selv, mens han kaster et blikk opp mot vinduene. De er beskyttet med gitter for å hindre ytterligere ruteknusing fra bosetterne.
– ….men de sier stygge ting til oss, tilføyer han etter en pause. – De sier stygge ting …., gjentar han dempet, med et ”Hvorfor?” hengende i luften.
Jeg ber ham ikke utdype hva de sier. Jeg skjønner at tilropene fra bosetterne rammer verre enn de materielle ødeleggelsene på huset.
Et pansret militært kjøretøy kommer plutselig kjørende mot oss fra den militære kontrollposten. Senker farten og sklir unaturlig sakte forbi, for liksom å sjekke hva vi samtaler om her utenfor inngangsdøren til Sider i den forbudte gaten: - Vi snakker vel ikke stygt om okkupanten?
Med den kakifargede EAPPI-vesten og Nikon-kameraet alltid hengende på skulderen, kan jeg snart tas for å være journalist. De liker verken journalister eller brysomme solidaritetsarbeidere som avdekker virkeligheten under okkupasjon. Sjåføren holder øye med oss i sidespeilet etter å ha passert – fortsatt i sneglefart. Vi ser ham vinke ertende i speilet der framme: - Storebror ser deg.
Assosiasjonene kommer: Kampen mot apartheid ….. rasistregimet i Sør-Afrika.
Jeg klapper ham på skulderen og minner ham på at rettferdigheten seiret til slutt, også i Sør Afrika. – For slike systemer overlever ikke i lengden, sier jeg.
Han nikker, og avrunder: “Just as sure as the sun rises in the morning and sets in the evening, everything has its end – also the occupation”.
Ja, det er noe som heter:"Alt har en begynnelse, og en ende". Vi får håpe enden kommer snart....IM
SvarSlettFørst: Du vet hva "shuhada" betyr, antar jeg? Her er en liste over noen av dem: http://www.alqassam.ps/arabic/sohdaa.php
SvarSlettDernest: Dersom herr Sider i sitt yrkesaktive liv hjalp palestinske studenter med søknader - men at okkupasjonen gjorde slutt på dette - betyr ikke det at han strengt tatt ikke har vært med på å behandle en eneste søknad på... 44 år? 32 år? 30? Hvor gammel er han egentlig?
Og dessuten: Er du kjent med hvordan den ulovlige Beit Hadassah-bosetningen ble til? Om hvordan det tusenårige jødiske samfunnet i Hebron (og en rekke andre steder i det britiske palestinamandatet) helt uten foranledning ble angrepet, torturert, massakrert og sendt på flukt av sine arabiske naboer - først i 1929, og deretter i 1936? At Hebron forble en Judenrein by helt til 1979, da en gruppe religiøse kvinner og barn snek seg inn i en bygning bygget av nord-afrikanske jøder i 1893, som frem til 1929 fungerte som et sykehus for både jøder og arabere? Og at Begin og IDF nektet å la dem holde til der, og beleiret dem i ett år i påvente at de skulle gi seg? Og at det ikke var disses tålmod, men palestinsk terror - da en gruppe palestinere med maskingeværer og håndgranater angrep en gruppe ubevæpnede jødiske gutter og menn som ville vinke og synge til familiemedlemmene sine (de var ikke tillatt inn til selve området), og drepte seks av dem - som til slutt gjorde at Begin gikk med på å la dem få bygge?
Hadde det bare latt seg gjøre at noen av de religiøse bosetterne kunne fått være boende ved de aller hellige stedene i jødedommen ved en eventuell tostatsløsning, men palestinsk grunnlov og militærlov inneholder dødsstraff (henging) for salg av land til ikke-arabere. Dette er tydeligvis ikke apartheid...
Til Anonym:
SvarSlettDu sliter åpenbart med innenatlesning og grunnleggende tekstforståelse, så jeg skal forsøke å hjelpe deg:
Dette er historien om en rolig, dannet pensjonist som har som høyeste ønske å få leve i fred på sine gamle dager, og å kunne kjenne på friheten. Han har endt opp med å få sin gate omgjort til et sted hvor han med nød og neppe får bevege seg fra utgangsdøren og de ca 100 meterne bort til en militær kontrollpost. Du og jeg kan gå så mye vi vil i resten av denne gaten - men ikke han. Han har ikke gjort noe annet ”galt” enn å være palestiner. Derfor nektes han å gå i gaten han har bodd i hele livet.
Som nærmeste nabo har den gamle mannen fått en gjeng du ikke ville unne dine verste fiender å måtte leve i nærheten av: fanatiske, voldelige bosettere som plager og trakasserer ham og alle som ikke er som dem. Det kan skje når som helst, av både voksne og barn – og helt uten grunn. Vår venn er palestiner – det holder for dem.
Du er sikkert interessert i å høre om møtet jeg hadde med ham i går. Da var han opptatt av en av disse plagsomme nabodamene som hadde fulgt tett etter ham og filmet ham. Han hadde stoppet og spurt høflig hvorfor - uten å få svar. Med et hånlig smil fortsatte den godt voksne bosetterkvinnen å filme, tett oppe i ansiktet hans. Dette skjedde godt synlig for soldatene som bevokter gaten. De er der for å beskytte denne kvinnen og hennes likesinnede bosettere mot folk som vår pensjonist-venn.
Verden er snudd på hodet her: de som plager og øver vold har et stort israelsk statlig maktapparat til disposisjon – de som plages og utsettes for dette er prisgitt at noen i verden får vite om det, og kanskje kan sørge for at man får en slutt på galskapen.
Pensjonisten føler seg utrygg og skremt over filmingen – akkurat slik hensikten er. – Pønsker hun på noe mer? Utryggheten plager ham, og her er ingen myndighet han kan klage til.
Nå lurte han på om jeg kanskje hadde bilde av henne. Dersom noe skulle tilstøte ham, ville han at sønnen skulle ha vite av denne bosetterkvinnen. Jo, jeg kunne gi ham noen bilder av henne. Det gledet ham. Meg også. Forhåpentligvis gir det ham litt fred i hverdagen.
Kjetil Nilsen
PS
Du lurer på om jeg kjenner til tidligere massakre i Hebron. Jo, vi forteller om dem når vi har guidede turer. Vi pleier også å ta med massakren i 1994, (som du har ”glemt”) utført av den fanatiske bosetteren og legen Baruch Goldstein. Han drepte 29 og såret 150 mennesker mens de var i bønn inne i Ibrahimi moskeen.
Han er en helt for de fanatiske bosetterne her og er hyllet med en minneplate i en av bosettingene.
Og igjen et eksempel på hvordan verden er snudd på hodet: De som ble straffet etter udåden, var palestinerne. Etter denne massakren av palestinere var det palestinerne – ikke bosetterne – som ble straffet, f.eks. med stenging av Shuhada street.