Korsfest, korsfest!

Langfredag 2013
Under okkupasjon: En av de kjente palestinske fredsaktivistene i Hebron, ble for en tid siden «korsfestet» av israelske soldater.

Badia Dwaik - trakassert og forsøkt ydmyket ved "kors-
festing" av israelske soldater i Hebron. 

Badia Dwaik er en av stadig flere fredsaktivister som – inspirert av de amerikanske borgerrettighets- forkjemperne - tar i bruk kreative ikke-voldelige motstandsmetoder i kampen mot okkupasjonsmakten.

En ny taktikk, som israelske myndigheter ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til. Voldelig motstand er på mange måter enklere å håndtere for en okkupasjonsmakt.

Vold møtes med vold – det er lettere å vinne forståelse for internasjonalt.  Å bruke militære maktmidler mot ikke-voldsmotstandere, derimot….  De er «farlige» og kan mobilisere folkelig motstand.

Badia Dwaik og hans medaktivister er derfor brysomme for okkupanten, og svært utsatt for trakassering og meningsløse arrestasjoner. Under Obamas besøk til Israel nylig, arrangerte Dwaik og andre fredsaktivister en fredelig demonstrasjon i Hebron. De hadde pappmasker i ansiktet, med avbilding av Obama og Luther King.

"I have a dream" - Hebron, under okkupasjon. Photo: Maan   

"Vi ville illustrere at Obama, kan takke personer som Martin Luther King for friheten han nyter i dag, sa Issa Amro, koordinator i Youth Against Settlements, og kollega av Dwaik. "Vi protesterer mot USAs ensidige støtte til Israel, til tross for den praksis de fører som okkupasjonsmakt."

Demonstrasjoner er «selvfølgelig» ikke tillatt av den israelske okkupasjonsmakten, så Issa Amro, Badia Dwaik og 8 andre fredsaktivister ble arrestert samme dag som Obama ankom Israel.

Stadig mer likt et militærdiktatur

Noen få timer før Obama landet i Israel den 20. mars, slo 22 bevæpnede israelske okkupasjonssoldater til mot palestinske skolebarn på vei til Hebron Public Elementary School.

I alt 27 skoleelever i alderen 7 – 15 år ble først tvunget til Checkpoint 29, der militære kjøretøy ventet på dem. - Hvorfor? Okkupanten trenger «selvsagt» ikke oppgi noen grunn for sine ugjerninger. Det er okkupantens privilegium.

Stillbilde fra B'Tselems videoklipp fra arrestasjonen
av skolebarn i Hebron den 20. mars.

Bortsett fra to som ble løslatt etter kort tid, ble samtlige av de tilfangetatte barna fraktet til okkupasjonsmaktens politistasjon ved Ibrahimi-moskeen i Hebron. Der ble de fotografert og tvunget til å avgi fingeravtrykk. Ingen advokat, ingen foreldre eller andre foresatte var til stede.

Nektet adgang
Noen av barnas lærere som så overgrepet mot barna, forsøkte å ta seg til politistasjonen. Den ligger imidlertid på et forbudt-for-palestinere område i Hebron, så lærerne ble nektet adgang.

Ved 14:00 tiden løslot okkupasjonsmakten 8 av de yngste barna – men holdt de 17 andre fortsatt fengslet. De var i alderen 13 – 15 år. Etter forhør på politistasjonen, ble de 17 barna fraktet bort i militære kjøretøy av okkupasjonshæren. Nå ventet nye forhør i de to militærleirene Jabarah og Junaid – fortsatt uten advokat, foreldre eller andre foresatte

Ut på kvelden løslot okkupanten 14 av de tilfangetatte palestinske barna. Men tre av barna - Muhamad Al-Razim, Muhamad Burqan og Muhamad Al-Fakhoury (i alderen 14-15 år) ble tvangssendt til det beryktede Ofer militærfengselet – fremdeles uten advokatbistand. Der holdes de tre barna fortsatt fanget – eller kidnappet, om man vil. En internasjonal appell ble sendt ut i går for å få dem løslatt.

Bryter internasjonale konvensjoner
Israelske myndigheters framferd mot skolebarna i Hebron på Obamas ankomstdag, bryter med internasjonale konvensjoner på flere områder:

1. Fengsling av barn skal bare benyttes som en siste utvei, og for et kortest mulig tidsrom. Pågripelse og fengsling skal skje på lovlig måte, og barnet har rett til juridisk og annen aktuell hjelp og til å få en rask og uavhengig overprøving av sin sak.

2. Barnet har rett til å forholde seg taus. Barn skal ikke utsettes for noen form for tvang som kan lede til at det angir seg selv. Tvang skal tolkes vidt, og ikke begrenses til fysisk makt. Barnets alder, lengden på avhøret, barns manglende forståelse og frykt for uante følger, kan lede til at barn innrømmer ting de ikke har gjort.

3. Avhørsmetoder som benyttes ovefor barn skal skje under uavhengig overvåking. Dette inkluderer nærvær av advokat og slektning eller oppnevnt verge. Audiovisuelt materiale av avhør skal kunne framlegges i ettertid. (Ref. Konvensjonen om barns rettigheter,

Dette er på ingen måte noe enestående tilfelle. Den israelske okkupasjonens brutalitet sparer ikke de okkuperte barna. Det siste tiåret er ca. 7000 mindreårige palestinske barn fengslet.

Grusomt, inhumant og nedverdigende
Sist ut i rekken av solid, uavhengig dokumentasjon om israelske myndigheters overgrep mot barn under okkupasjon, er en fersk rapport fra UNICEF (Children in Israeli Military Detention). Rapporten belyser hvordan palestinske barn behandles i israelsk fangenskap, og fastslår at barn i noen tilfeller blir utsatt for «grusom, inhuman og nedverdigende behandling eller straff».

Mishandling skjer for øvrig fra arrest, under transport, under forhør og i fengsel. I tillegg sendes mange mindreårige ut av okkupert område til fengsel i Israel – enda et brudd på internasjonale konvensjoner.

Den israelske okkupasjonsmakten framstår stadig mer likt et militærdiktatur på Vestbredden – med Obamas USA som sterkeste støttespiller, med ca. $3 milliarder i militær bistand årlig.
------

Se videoklipp fra arrestasjonen av skolebarn i Hebron 20. mars (v/den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem): http://www.youtube.com/watch?v=PDaMlJVcMkA&feature=player_embedded

Rachel Corrie - et 10 års minne

Hun stod opp mot israelske krigsforbrytelser - da det internasjonale samfunn sviktet - og ville beskytte palestinske familier. Lørdag 16. mars er det 10 år siden hun ble brutalt drept av en militær bulldoser.

Den amerikanske menneskerettsaktivisten befant seg sør på Gaza-stripen, i byen Rafah, denne marsdagen i 2003. Sammen med kollegaer fra International Solidarity Movement hadde hun stått godt synlig i flere timer og protestert på en ikke-voldelig måte mot okkupasjonsmaktens grusing av palestinske hjem. Der endte hun sitt liv, 23 år gammel – under en bulldoser.

Daværende statsminister Ariel Sharon fulgte ikke opp sitt løfte om å gjennomføre «en grundig, troverdig, og åpen»gransking. Gjentatte krav fra høyeste hold i Washington om å iverksette gransking, ble glatt ignorert av Israel - og de slapp unna med det.

Rachels foreldre tok derfor opp kampen for rettferdighet selv, og gikk til sivilt søksmål mot den israelske stat. Sist høst falt dommen i en liten rettssal i Haifa. Dommer Oded Gershon hevdet at Rachel ble drept som følge av krig, hvilket - i henhold til israelsk lov – fritar hæren for ansvar.

Han mente at hun alene var skyld i sin egen død. Tilhørerne fikk høre dommeren gjengi påstandene fra statens forsvarer, nesten ord for ord. Han roste militærpolitiet for den «profesjonalitet»de hadde utvist i gjennomføringen av sin «troverdige gransking».

Vitneprov under rettssaken tilbakeviste imidlertid at noen troverdig gransking fant sted. Etterforskerne hadde unnlatt å avhøre militære nøkkelvitner – inkludert de som nedtegnet samtaler over sambandet; de unnlot også å sikre hærens video-materiale, men lot høyerestående offiserer sitte på det i nesten en uke; de unnlot å grave i motstridende vitneutsagn fra avhørte soldater; de valgte å ignorere ordren «skyt for å drepe»som var nedtegnet i den militære loggen; og en kommando-mentalitet som signaliserte at grusingen av palestinske hjem bare skulle fortsette, for å unngå at aktivistene skulle klare å skape presedens.

Fordømmelse av dommen kom raskt fra ulike hold: fra Jimmy Carter, FN, Human Rights Watch, Amnesty International m.fl. Samtlige pekte på immuniteten som ble den israelske hæren til del, og hvordan retten nærmest pekte nese mot Geneve-konvensjonene.

En israelsk offiser uttalte i retten at i krig, finnes ingen sivile. Rachel var i Gaza fordi sivile har rett til beskyttelse og trengte det. Ingen hær kan heve seg over loven når det kommer til sivilbefolkningens rett til beskyttelse under okkupasjon og i væpnede konflikter.

Rachel lærte oss at når regjeringer svikter og ikke griper til handling, må vanlige folk stå fram. I fjor ble hun æret med LennonOno fredspris. Synd ordningen med å kunne dele ut Nobels Fredspris post mortem er opphevet – Rachel Corrie ville vært en verdig vinner. Kanskje ville det ha bidratt til å sette søkelys på at retten til sikkerhet også bør gjelde for den palestinske sivilbefolkningen – en rettighet som fortsatt krenkes daglig av okkupasjonsmakten Israel.

SE: Rachel Corrie Foundation For Peace And Justice

Demoniseringen av de okkuperte

Når skarpskyttere fra den israelske hæren skyter palestinske mindreårige, kan okkupantens demonisering av de okkuperte knapt bli verre.

Forrige uke døde Salih al-Amarin på sykehus etter å ha blitt skutt i hodet av en israelsk soldat under protestaksjoner i Betlehem et par dager tidligere. Salih ble bare 15 år gammel.

Muhammad - skuddskader i lever og lunger
(Foto: Defence for Children International)

En annen guttunge fra Jesu fødeby – 13-årige Muhammad Khaled al-Qurd – ble alvorlig skadd av israelske soldater ved samme hendelse: To skudd – det ene rettet mot overkroppen. Vitale kroppsdeler som lunge og lever ble skadet.  

Dette handler ikke om hendelige uhell eller vådeskudd. Problemet er systemisk. Det er det som gjør dette så skremmende. Den israelske hærens skarpskyttere er kjent for sin treffsikkerhet og presisjon. - Hvordan kan de tillates å skyte på ubevæpnede barn med dødbringende ammunisjon?
  
Skyter forsvarsløse sivile
- Stridsreglene (rules of engagement) tillater i praksis soldatene å skyte forsvarsløse sivile palestinere – og enda verre, noen ganger har beskytningen til hensikt å skape uro. 

Det er rystende opplysninger den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu kommer med i en artikkel i Haaretz 24.01.13 – en illustrasjon på den moralske forvitring som har utviklet seg hos okkupasjonsmakten etter 46 års okkupasjon.

Utspillet til Gvaryahu – som for øvrig er engasjert i Breaking the Silence - ble utløst av nyhetene fra Vestbredden om at fire unge palestinere ble skutt og drept av israelske soldater med få dagers mellomrom i januar – en femte ble i tillegg alvorlig skadet. Ofrene var mellom 16 og 21 år - ubevæpnede. 

Medievante talspersoner fra IDF – den israelske hæren – vil snart uttale seg og love nærmere gransking, men soldatene i felten vet godt hva dette egentlig handler om: - Soldater som er altfor raske med avtrekkeren, sier Gvaryahu.

Prosedyrene i praksis og på papiret
Prosedyrene soldaten skal følge, er imidlertid klare. Soldaten skal rope: «Stopp»; «Stopp og identifiser deg»; «Stopp - ellers skyter jeg» (på hebraisk og arabisk); skudd i luften; deretter kan skudd rettes mot vedkommende – og da mot bena. Bare hvis den mistenkte vurderes å representere livsfare for andre, kan soldaten skyte for å drepe.

Slik fungerer det – på papiret. I praksis forholder soldatene seg langt mer fleksibelt til disse prosedyrene. De tillater seg å skyte forsvarsløse sivile palestinere eller å skyte for skape uro, opplyser Gvaryahu. Han snakker ut fra flere års erfaring fra hæren som troppsfører. I tillegg viser han til utallige vitnesbyrd som tidligere soldater har avlagt overfor Breaking the Silence.

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige, men brukte i stedet begrepet «ikke-involverte» (non-involved). I beste fall betydde det at de ikke var innblandet i vold der og da, men som soldater forholdt vi oss til alle palestinere som en trussel, sier han.

Enhver palestiner en fiende
Slik viskes forskjellen ut mellom en palestiner som prøver å skyte; en demonstrant som ikke vil adlyde okkupasjonssoldatenes ordre; eller - en 13-årig gutt som kaster stein.- De prøver alle sammen å underminere vår kontroll – slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende, dermed blir også enhver palestiner et mulig militært mål. Og – det er ingenting han kan gjøre for unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Slik forklarer Gvaryahu mentaliteten som har utviklet seg, og som har resultert i beskytning, både mot sivile og helsepersonell. Enhver soldat som har tjenestegjort på Vestbredden vil kjenne seg igjen i dette, hevder han. – Ordren jeg selv mottok som soldat var klar: - «Demonstrer nærvær» til alle tider, og la palestinerne bli bevisst IDFs nærvær og kontroll i de okkuperte områdene.

Okkupasjon handler primært om folk. Måten israelske myndigheter behandler sine okkuperte på, vikler landet bare sterkere inn i okkupasjonens onde sirkel med stadig mer kontroll, mer undertrykkelse, mer fornedring og brutalisering. Etter 46 års okkupasjon er dette uunngåelig, Dermed; respekten for den Andres liv synker og den moralske forvitring forsterkes. Fengsling, tortur og til og med drap av Fiendens mindreårige synliggjør dette tydeligere enn noe annet.

Som den moderne ortodokse rabbiner Donniel Hartman sier i artikkelen If it Looks Like an Occupation, and Acts Like an Occupation, it is an Occupation:
- Okkupasjonen av et annet folk, og det å behandle dem etter standarder vi selv aldri ville ha godtatt, representerer brudd på jødiske prinsipper og internasjonale moralske verdier.

Men det israelske lederskapet viser ikke tegn til politisk ubehag ved å stå i okkupantrollen – snarere tvert imot. Åpenbart trengs øyeblikkelig «hjelp» fra det internasjonale samfunn for å få slutt på okkupasjonen.

Se B’Tselem om Sameer Awwad (16 år) skutt bakfra