Når skarpskyttere fra
den israelske hæren skyter palestinske mindreårige, kan okkupantens
demonisering av de okkuperte knapt bli verre.
Forrige uke døde Salih al-Amarin på sykehus etter å ha blitt skutt
i hodet av en israelsk soldat under protestaksjoner i Betlehem et par dager
tidligere. Salih ble bare 15 år gammel.  |
| Muhammad - skuddskader i lever og lunger (Foto: Defence for Children International) |
Dette handler ikke om hendelige uhell eller vådeskudd. Problemet er systemisk. Det er det som gjør dette så skremmende. Den israelske hærens skarpskyttere er kjent for sin treffsikkerhet og presisjon. - Hvordan kan de tillates å skyte på ubevæpnede barn med dødbringende ammunisjon?
Skyter forsvarsløse sivile
- Stridsreglene (rules of engagement) tillater i praksis soldatene å skyte forsvarsløse sivile palestinere – og enda verre, noen ganger har beskytningen til hensikt å skape uro.
Det er rystende
opplysninger den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu kommer med i en artikkel i Haaretz
24.01.13 – en illustrasjon på den moralske forvitring som har utviklet seg hos
okkupasjonsmakten etter 46 års okkupasjon.
Utspillet til Gvaryahu – som for øvrig er engasjert i Breaking the Silence - ble utløst av nyhetene fra Vestbredden om at fire unge palestinere ble skutt og drept av israelske soldater med få dagers mellomrom i januar – en femte ble i tillegg alvorlig skadet. Ofrene var mellom 16 og 21 år - ubevæpnede.
Medievante talspersoner fra IDF – den israelske hæren – vil snart uttale seg og love nærmere gransking, men soldatene i felten vet godt hva dette egentlig handler om: - Soldater som er altfor raske med avtrekkeren, sier Gvaryahu.
Prosedyrene i praksis og på papiret
Prosedyrene soldaten skal følge, er imidlertid klare. Soldaten skal rope: «Stopp»; «Stopp og identifiser deg»; «Stopp - ellers skyter jeg» (på hebraisk og arabisk); skudd i luften; deretter kan skudd rettes mot vedkommende – og da mot bena. Bare hvis den mistenkte vurderes å representere livsfare for andre, kan soldaten skyte for å drepe.
Slik fungerer det – på papiret. I praksis forholder soldatene seg langt mer fleksibelt til disse prosedyrene. De tillater seg å skyte forsvarsløse sivile palestinere eller å skyte for skape uro, opplyser Gvaryahu. Han snakker ut fra flere års erfaring fra hæren som troppsfører. I tillegg viser han til utallige vitnesbyrd som tidligere soldater har avlagt overfor Breaking the Silence.
- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige, men brukte i stedet begrepet «ikke-involverte» (non-involved). I beste fall betydde det at de ikke var innblandet i vold der og da, men som soldater forholdt vi oss til alle palestinere som en trussel, sier han.
Enhver palestiner en fiende
Slik viskes forskjellen ut mellom en palestiner som prøver å skyte; en demonstrant som ikke vil adlyde okkupasjonssoldatenes ordre; eller - en 13-årig gutt som kaster stein.- De prøver alle sammen å underminere vår kontroll – slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende, dermed blir også enhver palestiner et mulig militært mål. Og – det er ingenting han kan gjøre for unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.
Slik forklarer Gvaryahu mentaliteten som har utviklet seg, og som har resultert i beskytning, både mot sivile og helsepersonell. Enhver soldat som har tjenestegjort på Vestbredden vil kjenne seg igjen i dette, hevder han. – Ordren jeg selv mottok som soldat var klar: - «Demonstrer nærvær» til alle tider, og la palestinerne bli bevisst IDFs nærvær og kontroll i de okkuperte områdene.
Okkupasjon handler primært om folk. Måten israelske myndigheter behandler sine okkuperte på, vikler landet bare sterkere inn i okkupasjonens onde sirkel med stadig mer kontroll, mer undertrykkelse, mer fornedring og brutalisering. Etter 46 års okkupasjon er dette uunngåelig, Dermed; respekten for den Andres liv synker og den moralske forvitring forsterkes. Fengsling, tortur og til og med drap av Fiendens mindreårige synliggjør dette tydeligere enn noe annet.
Som den moderne ortodokse rabbiner Donniel Hartman sier i artikkelen If it Looks Like an Occupation, and Acts Like an Occupation, it is an Occupation:
- Okkupasjonen av et annet folk, og det å behandle dem etter standarder vi selv aldri ville ha godtatt, representerer brudd på jødiske prinsipper og internasjonale moralske verdier.
Men det israelske lederskapet viser ikke tegn til politisk ubehag ved å stå i okkupantrollen – snarere tvert imot. Åpenbart trengs øyeblikkelig «hjelp» fra det internasjonale samfunn for å få slutt på okkupasjonen.
Utspillet til Gvaryahu – som for øvrig er engasjert i Breaking the Silence - ble utløst av nyhetene fra Vestbredden om at fire unge palestinere ble skutt og drept av israelske soldater med få dagers mellomrom i januar – en femte ble i tillegg alvorlig skadet. Ofrene var mellom 16 og 21 år - ubevæpnede.
Medievante talspersoner fra IDF – den israelske hæren – vil snart uttale seg og love nærmere gransking, men soldatene i felten vet godt hva dette egentlig handler om: - Soldater som er altfor raske med avtrekkeren, sier Gvaryahu.
Prosedyrene i praksis og på papiret
Prosedyrene soldaten skal følge, er imidlertid klare. Soldaten skal rope: «Stopp»; «Stopp og identifiser deg»; «Stopp - ellers skyter jeg» (på hebraisk og arabisk); skudd i luften; deretter kan skudd rettes mot vedkommende – og da mot bena. Bare hvis den mistenkte vurderes å representere livsfare for andre, kan soldaten skyte for å drepe.
Slik fungerer det – på papiret. I praksis forholder soldatene seg langt mer fleksibelt til disse prosedyrene. De tillater seg å skyte forsvarsløse sivile palestinere eller å skyte for skape uro, opplyser Gvaryahu. Han snakker ut fra flere års erfaring fra hæren som troppsfører. I tillegg viser han til utallige vitnesbyrd som tidligere soldater har avlagt overfor Breaking the Silence.
- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige, men brukte i stedet begrepet «ikke-involverte» (non-involved). I beste fall betydde det at de ikke var innblandet i vold der og da, men som soldater forholdt vi oss til alle palestinere som en trussel, sier han.
Enhver palestiner en fiende
Slik viskes forskjellen ut mellom en palestiner som prøver å skyte; en demonstrant som ikke vil adlyde okkupasjonssoldatenes ordre; eller - en 13-årig gutt som kaster stein.- De prøver alle sammen å underminere vår kontroll – slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende, dermed blir også enhver palestiner et mulig militært mål. Og – det er ingenting han kan gjøre for unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.
Slik forklarer Gvaryahu mentaliteten som har utviklet seg, og som har resultert i beskytning, både mot sivile og helsepersonell. Enhver soldat som har tjenestegjort på Vestbredden vil kjenne seg igjen i dette, hevder han. – Ordren jeg selv mottok som soldat var klar: - «Demonstrer nærvær» til alle tider, og la palestinerne bli bevisst IDFs nærvær og kontroll i de okkuperte områdene.
Okkupasjon handler primært om folk. Måten israelske myndigheter behandler sine okkuperte på, vikler landet bare sterkere inn i okkupasjonens onde sirkel med stadig mer kontroll, mer undertrykkelse, mer fornedring og brutalisering. Etter 46 års okkupasjon er dette uunngåelig, Dermed; respekten for den Andres liv synker og den moralske forvitring forsterkes. Fengsling, tortur og til og med drap av Fiendens mindreårige synliggjør dette tydeligere enn noe annet.
Som den moderne ortodokse rabbiner Donniel Hartman sier i artikkelen If it Looks Like an Occupation, and Acts Like an Occupation, it is an Occupation:
- Okkupasjonen av et annet folk, og det å behandle dem etter standarder vi selv aldri ville ha godtatt, representerer brudd på jødiske prinsipper og internasjonale moralske verdier.
Men det israelske lederskapet viser ikke tegn til politisk ubehag ved å stå i okkupantrollen – snarere tvert imot. Åpenbart trengs øyeblikkelig «hjelp» fra det internasjonale samfunn for å få slutt på okkupasjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar