Julia (16) – fengslet, mishandlet og utsatt for psykisk tortur

AWARTA
Det var vanskelig å holde tårene tilbake da Julia sang sanger hun hadde diktet for å klare å holde ut dagene i israelsk fangenskap.

Sekstenårige Julia Mazen Awwad hadde forlengst sovnet da israelske soldater stormet hjemmet hennes i landsbyen Awarta. Soldatene jaktet på dem som myrdet en familie på fem i den illegale jødiske bosettingen Itamar i midten av mars.

Julia, mens hun synger en av sangene hun lagde i fengselet  

Først fyrte soldatene av noen lydgranater – vi fant fire under vårt besøk til huset. Deretter brøt de seg inn og arresterte foreldrene og de to eldste sønnene på 20 og 17 år.

Så kom turen til Julia....

Skrek om hjelp
– Jeg fortalte dem at jeg bare er 16 år og at jeg ikke har gjort noe galt. Men de ville ikke høre, sier Julia.

- De tvang meg med – satte på meg bind for øynene; og bandt hendene og føttene mine. Jeg fikk ikke være sammen med andre i familien – var helt alene. Jeg var redd. Skremt. Jeg skrek og ba om hjelp. Men de brydde seg ikke  

- Først ble jeg tatt med til militærleiren i Huwwara. Så ble jeg kjørt til Al-Jelmeh fengselet nær Haifa der jeg ble holdt innesperret i fem dager.   

Behandlet som en morder
- De truet meg hele tiden. Skrek og ropte til meg og beskyldte meg for de verste ting. De behandlet meg som om jeg var en morder, og stilte spørsmål som: - Hvor er våpenet? - Hvorfor drepte du dem? - Hvor er terroristene? - Hvordan hjalp du dem – brukte du mobil?

- Når jeg ble trøtt og forsøkte å få sove, kom de og vekket meg. Holdt meg våken hele tiden. Og jeg frøs. Det var kaldt, for jeg hadde bare en slags pyjamas på meg.  Jeg fikk lite mat og var sulten og tørst.

-Hele tiden var jeg bundet og holdt i mørke. Flere ganger da jeg ba om å få gå på do, ble jeg nektet. Jeg fikk etter hvert veldig vondt i magen. Selv det ville de ikke hjelpe meg med. 

Ble lovet ødelagt framtid 
- De kom med trusler også. Sa at livet mitt ikke ville bli trygt etter dette – heller ikke for resten av familien min. Framtiden min skulle bli ødelagt, sa de.  Men hvis jeg ga dem noe informasjon. Kunne jeg få se familien min igjen.

Julia tilbake på rommet sitt etter fengsels-
oppholdet - fortvilet over soldatenes rasering.

- Jeg prøvde å holde motet oppe med å lage noen sanger – både på engelsk og arabisk. Når de ikke forhørte meg, sang jeg sangene for meg selv – bundet, i mørket, og alene.....   

***
Julia ble løslatt torsdag 14 april, etter fem dager og netter i fangenskap. Ikke på noe tidspunkt ble hun tilbudt juridisk bistand. Rettighetene hennes ble heller ikke forklart henne. Før løslatelsen, ble hun tvunget til å signere et dokument skrevet på hebraisk – et språk hun ikke forstår. Hun fikk heller ikke noen kopi av dokumentet. Innholdet i dokumentet er derfor ukjent.

Tilståelser?
Tre dager etter at Julia ble løslatt, gikk israelske myndigheter ut med nyheten at to ungdommer angivelig skulle ha tilstått drapet på familien i Itamar. Den ene av disse var Julias 17 årige bror Hakim, som ble arrestert samtidig med Julia. Innrømmelsene skal ha kommet under avhør.

Hvordan disse avhørene har fortonet seg, kan man bare ane når man ser hvordan en mindreårig jente som Julia ble behandlet – med bruk av psykisk tortur og grove brudd på menneskerettighetene, konvensjonen for barns rettigheter og Geneve-konvensjonene. Den totale rettsløshet som utvises overfor palestinere under arrest – enten de er mindreårige eller voksne – bidrar kun til at man må sette store spørsmålstegn ved tilståelser under slike forhold.

Adresse: 133, Shuhada Street

HEBRON
Han bor i ”apartheid-gaten” i Hebron, i 120-metersonen mellom militær kontrollpost 56 og den ulovlige bosettingen Bet Hadessah.

Den eldre mannen står ved inngangsdøren til boligen sin - noen få meter fra soldatposten og den utsatte trappen jeg skal ta plass ved, for å passe på at palestinske skolebarn ikke plages av bosettere. Han hilser høflig på engelsk. Jeg stanser. 

- De sier stygge ting til oss.........

Pensjonist Moussa Sider har noe distingvert ved seg. Alltid velkledd. Han forteller at han i sitt yrkesaktive liv jobbet med behandling av søknader fra palestinske ungdommer til universiteter rundt om i hele Midt-Østen. Meningsfylt arbeid. Gode år.

Men; det er historie nå….. Gjennom den verdige holdningen, skimtes en tristhet.
 – Okkupasjon, sier han bare.

Boligen hans ligger i det som opprinnelig var den livligste gaten i Hebron – Shuhada street. Siden 1994 har den vært mer eller mindre stengt for palestinere – reservert bosettere. Etter 2007; helt  forbudt område for den okkuperte befolkningen.

På en liten strekning i enden av gaten har Sider og noen få andre familier ”kloret seg fast” - ubehagelig nært bosettingen Bat Hadessah og israelske soldater.    

- Blir du ofte plaget av bosetterne i nabolaget, undres jeg.
– Det var verre før, sier han som for å trøste seg selv, mens han kaster et blikk opp mot vinduene. De er beskyttet med gitter for å hindre ytterligere ruteknusing fra bosetterne.

– ….men de sier stygge ting til oss, tilføyer han etter en pause. – De sier stygge ting …., gjentar han dempet, med et ”Hvorfor?” hengende i luften.
Jeg ber ham ikke utdype hva de sier. Jeg skjønner at tilropene fra bosetterne rammer verre enn de materielle ødeleggelsene på huset.    

Et pansret militært kjøretøy kommer plutselig kjørende mot oss fra den militære kontrollposten. Senker farten og sklir unaturlig sakte forbi, for liksom å sjekke hva vi samtaler om her utenfor inngangsdøren til Sider i den forbudte gaten: - Vi snakker vel ikke stygt om okkupanten?

Med den kakifargede EAPPI-vesten og Nikon-kameraet alltid hengende på skulderen, kan jeg snart tas for å være journalist. De liker verken journalister eller brysomme solidaritetsarbeidere som avdekker virkeligheten under okkupasjon. Sjåføren holder øye med oss i sidespeilet etter å ha passert – fortsatt i sneglefart. Vi ser ham vinke ertende i speilet der framme: - Storebror ser deg. 

Assosiasjonene kommer: Kampen mot apartheid ….. rasistregimet i Sør-Afrika.
Jeg klapper ham på skulderen og minner ham på at rettferdigheten seiret til slutt, også i Sør Afrika. – For slike systemer overlever ikke i lengden, sier jeg.

Han nikker, og avrunder: “Just as sure as the sun rises in the morning and sets in the evening, everything has its end – also the occupation”.

- Lukket miltært område

Hvem henvender du deg til, når de som normalt skal beskytte din eiendom er de som raserer og ødelegger den?

I dag tidlig gikk vi ut sammen med en familie bosatt i Safa-dalføret, nær Beit Ummar, for å plante oliventrær på utmarka deres. En fredelig aktivitet som burde være helt ukontroversiell i et normalt fungerende samfunn.

Snart oppdager vi at trær som var plantet for to dager siden, er nådeløst revet opp og slengt rundt på bakken. Israelske soldater stod for hærverket, etter at familien lørdag hadde plantet ca 200 trær sammen med israelske, palestinske og internasjonale fredsaktivister.

85-årige Aziza Adi har lite å stille opp med mot soldater
med skarpladde automatvåpen

Tåregass
Soldater dukket opp mot slutten av treplantingen for to dager siden og forlangte aktiviteten stoppet. Det hjalp lite at eieren av jorda kunne framvise dokumenter som bekreftet at jorda har vært i familiens eie i over hundre år. 

Diskusjonene endte med at soldatene erklærte bondens utmark for ”lukket militært område” (closed military zone), og utløste samtidig et par tåregassgranater for å understreke budskapet. 

All makt til hæren
Hæren benytter erklæring om ”lukket militært område” som helt vilkårlig maktmiddel overfor den palestinske sivilbefolkningen – når som helst og hvor som helst.

Du er i slike tilfeller helt forsvarsløs, uten mulighet til å argumentere mot avgjørelsen. Det eneste du kan gjøre er å be om å få se dokumentasjon. Dersom du ellers ikke fjerner deg umiddelbart, har du automatisk begått en kriminell handling pga ulovlig opphold i en lukket militær sone, og blir med all sannsynlighet arrestert.    

I Safa-dalen og andre såkalte C-områder – som utgjør størstedelen av den okkuperte Vestbredden - har hæren all myndighet, både den sivile og sikkerhetsmessige. Hæren,  sammen med israelsk politi , skal sørge for lov orden. For den palestinske befolkningen i landsbyen Surif er dermed de myndigheter som ødelegger livsvilkårene deres, de samme de må henvende seg til om de vil be om beskyttelse og rettferdig behandling. Nytteløst, selvsagt.              

Erobre mer palestinsk land
I dag morges var ca 40 trær plantet i jorden, da to bevæpnede soldater dukket opp. De forlangte stans i treplantingen straks, med klar melding til eieren av utmarksområdet og oss andre om å fjerne oss.  Vårt norske pass ble beslaglagt, og vi fikk opplyst at vi oppholdt oss ulovlig i en ”lukket militær sone”.

Problemet i Safa-dalen, som ellers på Vestbredden, er verken oliventrær eller palestinere, men aggressive og voldelige bosettere som på vegne av israelske myndigheter ”spiser seg” inn på stadig mer okkupert palestinsk land, under beskyttelse av hæren. Og – det slår aldri feil – på en bakkekam bak soldatene, får vi øye på bosettingen: Bat Ayin var det denne gangen….

Rachel Corries foreldre kjemper videre

HAIFA, Israel

Rachel Corries sympatiske foreldre - Craig og Cindy -
utenfor rettslokalet i Haifa. Photo: Kjetil Nilsen  

Den amerikanske fredsaktivisten ble overkjørt og drept av en israelsk militær bulldoser i Gaza 2003. Fortsatt kjemper foreldrene for å få noen stilt til ansvar for drapet.

Vi møter Cindy og Craig Corrie utenfor rettssal 916 i Haifa District Court. Deres kamp for full åpenhet om drapet på datteren Rachel har endt med sivilt søksmål mot den israelske hæren (IDF).

Tapte løfter
-Vi lyktes tidlig med å få saken løftet opp på høyeste politiske nivå, forteller faren Craig. Det så lovende ut. Daværende statsminister Ariel Sharon lovet president Bush, samme dag som Rachel ble drept, å gjennomføre en åpen, uavhengig og grundig gransking.

- Men løftet ble aldri holdt - og USAs president fulgte ikke opp overfor Israel. Når våre politiske ledere svikter på den måten, måtte vi som foreldre ta saken i egne hender og selv gå til rettssak for å få belyst alle sider omkring vår datters død. Vi er opptatt av at noen stilles til ansvar for drapet.

- Det endte med at vi tok ut sivilt søksmål mot den israelske hæren – noe som for øvrig er kostbart. Men et forsøk på å reise vanlig straffesak, ville ikke ført fram. Saken ville med sikkerhet blitt henlagt, og aldri blitt prøvet i israelsk rett. Derfor gikk vi til sivilt søksmål, sier faren.   

Rettssak syv år etter
Rettssaken startet i mars 2010 – først fem år etter at familien tok ut tiltale mot IDF, og syv år etter drapet på Rachel. Denne uken var det avsatt et par dager til rettshøringer. Saken føres i distriktsretten i Haifa – i et lite lokale som kun tar 30 – 35 tilhørere. Rettsforhandlingene føres på hebraisk. Den israelske stat vil ikke skaffe tolketjeneste, så frivillige stiller opp og simultantolker for Rachels familie og utenlandske tilhørere. I alt 8 frivillige israelere tolket da vi var tilstede. De må hviske, men blir likevel stadig bryskt hysjet på av sikkerhetsvaktene.         

I Israel føres sivile saker uten jury og meddommere, så dommer Odedh Gershon blir den som til sist ene og alene skal avgjøre søksmålet i denne sterkt politiserte saken. Han fremstod i rettsforhandlingene denne uken som en lett oppfarende, eldre mann med konstant hoderysting og nervøse rykninger. Under vitneutspørring av den tidligere militærkommandanten i Gaza i 2003, grep han stadig inn overfor Rachel-familiens advokat.

Fulgte ordre
Den tidligere offiseren som vitnet denne uken, hevdet for øvrig at ”vi gjorde alt i henhold til ’boka’”. Han utdypet at han kun fulgte ordre fra høyere hold da han ga bulldoserføreren ordre om å fullføre hussaneringen, selv om dette kunne innebære fare for sivile – inkludert internasjonale aktivister. Ifølge Corrie-familiens advokat, avdekker denne vitneforklaringen tydelig at hæren ikke tok de nødvendige forholdsregler for å hindre Rachels tragiske død.

Dom i saken kan neppe ventes å falle før en gang i 2012. Corrie familiens krav er oppreising for tapt liv; dekning av advokatutgifter; samt en symbolsk straff på 1 US$  

FAKTA I SAKEN

Rachel Corrie (1979 - 2003).
Photo: Rachel Corrie Foundation

Rachel Corrie var 23 år gammel da hun ble brutalt overkjørt og drept av en israelsk militær bulldoser den 16. mars 2003 i Gaza. Med ikke-voldelige midler ville hun beskytte et palestinsk hjem som hæren truet med å legge i grus. Rachel stod foran huset som menneskelig skjold – godt synlig, i fargesterk oransje påkledning.

I forbindelse med rettssaken, har israelske myndigheter nektet innreisevisum for den palestinske legen i Gaza som behandlet Rachel. Forslag om vitneavhør via videokonferanse er også avslått.

Andre sentrale vitner for Corrie-familien – som f.eks. Rachels medaktivister – fikk først innreisetillatelse til Israel etter sterkt diplomatisk press.

Rettens dommer har godkjent krav fra den israelske stat om at deres vitner først skal fremstilles etter at alle Corrie-familiens vitner er avhørt. Et høyst uvanlig krav å få innfridd i normal rettspraksis.

Corrie familien har tidligere anlagt sak i USA mot Caterpillar, med anklage om medskyldighet i krigsforbrytelser. Caterpillar forsyner den israelske hæren med bulldosere, vel vitende om at de brukes for å rasere sivil eiendom i okkuperte områder, i strid med folkeretten. Saken ble avvist i amerikansk rett 2007

Se Rachel Corrie Foundation  for Peace and Justice
Se intervju med Rachel Corrie to dager før hun døde

- DE myrder; VI bygger

Uansvarlige statsledere finnes i ulike deler av verden. De kan kunsten å skape fiendebilder og sette grupper opp mot hverandre. Den israelske statsminister har tatt sin plass blant disse.

For hjemmepublikummet var det ingen tvil hvem statsminister Netanyahu snakket om da han kom med følgende kommentar til de grufulle drapene på fem familiemedlemmer i bosettingen Itamar i midten av mars:
- DE myrder; VI bygger. (Ynet News 13.03.11)

Fire enkle ord. Slik taler en uansvarlig politisk leder etter en uoppklart massakre mot en jødisk familie. Slik nøres opp under fiendebilder og settes én gruppe opp mot en annen i et lett kamuflert, kodet politisk språk – likevel et krystallklart budskap for dem det er adressert til.


David Wilder - talsmann for bosetterne i Hebron, ropte
hatsk til mine kvinnelige team-kollegaer: - Get away! Go
and make love with those who love to kill babies instead! 

Statsministeren velger sine ord med omhu, og passer på ikke å navngi noen - han skal ikke kunne tas for å ha beskyldt noen direkte for drapene.

Men alle vet likevel hvem han sikter til. Spesielt de politiske voldsfanatikerne i det israelske samfunnet oppfatter klart statsministerens anklage. For å tydeliggjøre budskapet, tilføyer statsministeren: - Vi er ikke dumme; vi vet hvem vi har med å gjøre.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Det er som om statsministeren har gitt mobben frie tøyler til å straffe DEM – de unevnelige, kollektivt utpekt skyldige i drapene.

Som forventet; hevnaksjoner mot ”DE som myrder” fulgte over hele Vestbredden straks etter statsministerens tale. De pågår fortsatt - uhindret:

* Sør for Hebron ble en palestiner ridende på sitt esel stukket ned av en maskert bosetter
* I Jerusalem ble en palestinsk kelner banket opp under en jødisk bryllupsfest
* I bosettingen Shiloh utenfor Ramallah ble to innleide palestinske arbeidere angrepet med jernstenger og pepperspray av en gjeng bosettere
* I Safed, nord i Israel, satte ortodokse jøder fyr på tre biler som tilhørte palestinske studenter. I nærheten var malt hatske slagord som ”Død over arabere”.   
* I landsbyen Huwwara angrep en gjeng bosettere palestinske hjem med brannbomber
* I Hebron knuste en maskert bosetter frontruten på en ambulanse tilhørende palestinske røde halvmåne (Røde Kors)
* I byen Beit Ummar angrep en bosetter et palestinsk gravfølge - en ble skutt i brystet; en annen i låret  etc, etc, etc.....   

I andre land kalles dette blind vold. Ansvarlige politiske ledere vil normalt fordømme slikt. De vil gripe inn;  stå opp og forsvare uskyldige som utsettes for denne type brutalitet. Så ikke i Israel. Hevnaksjonene mot tilfeldige palestinere blir møtt med fullstendig taushet fra en ellers så talefør statsminister.

Det blir stadig mer åpenbart: Dette landet savner politiske ledere som er i stand til å utvise ansvarlig lederskap – til ulykke for Israel selv og palestinere under okkupasjon.