Tenk om ............

Tenk om vi kunne satt sammen et ledsagerteam av fremtredende internasjonale politikere som hadde fått erfare noe av det jeg og mitt team har fått ta del i …. Hvordan ville de reagere? Hva ville de si?

Tiden som ledsager på den okkuperte Vestbredden gir rik anledning til refleksjon og undring - over maktmisbruket, overgrepene, trakasseringen, ydmykelsene, arrestasjonene, truslene, og det omfattende nettverket av kontroll av okkuperte mennesker.

Ikke minst undrer man seg over hvor utilslørte de israelske maktovergrepene er, og hvordan de samtidig får pågå i tiår etter tiår - uten reaksjon fra det internasjonale samfunn. Hvem som helst kan i dag reise til Vestbredden og selv bevitne de institusjonaliserte overgrepene og de vedvarende bruddene på internasjonale konvensjoner. Man trenger slett ikke være noen gravende journalist for å se den israelske okkupasjonens brutale hverdag.



EAPPIs 39. Team i Hebron, f.v.: Lenora (Canada), Anna (UK),
meg, Amy (USA) og  Ann-Sofie (Sverige)

Det er nettopp denne hverdagen vi som ledsagere ikke kan unngå å komme tett på – en hverdag som står i sterk kontrast til den distanserte og abstrakte Midtøsten-retorikken som målbæres, spesielt av Vestens politikere.

Begrepene de bruker tilslører hva dette handler om: En brutal okkupasjon, med en okkupant og en okkupert part som står i et klassisk asymmetrisk maktforhold til hverandre.

Okkupasjon
”Midtøsten-konflikten”, benyttes gjerne for å unngå å si hva det egentlig handler om: den israelske okkupasjonen. Likeså; det ropes på ”Fredsprosess”, som om det var krig på Vestbredden – og ikke en okkupasjon. - ”Partene må komme til forhandlingsbordet”, gjentas som et mantra for løsning på okkupasjonen. – ”Partene”? Handler dette om konflikt mellom to likeverdige parter? Kan en okkupasjon forstås slik? Ville noen betrakte den tyske okkupasjonen av Norge på samme måte?

Siste bidrag i floraen av begrepsomskrivinger og tilslørende retorikk kom fra president Obama i en tale til den jødiske lobby-organisasjonen AIPAC, den 22. mai: ”New demographic realities on the ground” (nye demografiske realiteter på bakken). Bak denne eufemismen skjuler seg: Illegale israelske bosettinger på okkupert palestinsk jord. Men slike ord vil den amerikanske presidenten ikke ta i sin munn, for da blir Israels krenkelser som okkupasjonsmakt tydeliggjort. 

Team av utenriksministre
Noen arbeider med andre ord iherdig for at man ikke skal se virkeligheten gjennom de okkupertes øyne – og de har klart jobben godt så langt: Den israelske okkupasjonen har fått pågå ustraffet siden 1967. Faktisk en av de lengste okkupasjoner i moderne historie – nådeløs, brutal og kontinuerlig forsterket og intensivert.

Derfor dette utfordrende tanke-eksperimentet: På mitt EAPPI-team i Hebron var fem vestlige nasjoner representert……… Tenk om vi kunne ha erstattet oss virkelige deltakere med utenriksministrene fra de samme landene? - Hillary Clinton skulle ha erstattet pastor Amy fra New York; William Hague inn for student Anna fra London; Lawrence Cannon inn for Lenora fra den canadiske byen Edmonton; Carl Bildt for sosialarbeider Ann-Sofie fra Gävle; og vår egen Støre skulle fått min plass. For et team!

Upåvirket?
Spørsmålet er: - Ville de ha erkjent noe nytt om ”Midtøsten-konflikten” etter å ha fått vandre i våre sko blant okkupert og okkupant i tre måneder? Ville de samle seg til diskusjon rundt kjøkkenbordet i team-leiligheten om kvelden og undre seg - slik vi har gjort - over hvordan de israelske myndigheters overgrep og brudd på folkeretten kan skje så åpenlyst? Ville de spurt seg hvordan Israel kan slippe unna med det? Ville de blitt like rystet som oss? Eller ville de vært upåvirket av det de selv observerte i løpet av dagen og kommentert virkeligheten på bakken med den velkjente politiske retorikken de benytter i dag?

Og i løpet av arbeidsdagen i felten: Hva ville EAPPI ledsager Hillary Clinton ha sagt til en gråtende Fatima Al-Habour (61) som maktesløs, sammen med ca 80 andre beboere, måtte se sine enkle boliger i Amniyr, sør for Hebron, fullstendig rasert av israelske soldater i månedsskiftet april/mai? Ikke for første gang – men tredje gang på to måneder. 



"Partene": Møte mellom okkupant og okkupert
i Amniyr. Foto: Nasser Nawaja

Ville hun ha reagert på galskapen? Eller ville hun ”trøstet” Fatima med tåketale om at ”partene må komme til forhandlingsbordet”?

Støre og Bildt, ikledd hver sin EAPPI-vest, skulle få møte sekstenårige Julia i Awarta dagen etter at hun slapp ut av et fem dagers israelsk fengselshelvete – uten å vite hvorfor hun ble fengslet; hvorfor hun ble nektet advokatbistand; hvorfor hun ble utsatt for psykisk tortur; og hvorfor hun ble tvunget til å signere på et dokument skrevet på et språk hun ikke forstår

”Fredssporet”
Etterpå skulle de få møte Defence for Children International. Om de aldri har hørt om det før, ville de få vite at det er slik Israel behandler arresterte palestinske mindreårige – i alt ca 7.000 de siste ti år. Hva ville Støre og Bildt ha sagt til Julia? Ville de lovet henne et skandinavisk initiativ for å få stanset Israels inhumane behandling av mindreårige fanger? Ville de lovet sanksjoner, om ikke Israel endrer sin praksis? …. Eller ville de ha ”feiget ut” om overgriperen og ”trøstet” Julia med eventyret om ”fredssporet” og at ”partene må komme sammen til forhandlingsbordet”?   

William Hague og Lawrence Cannon skulle få ta turen til Beit Ummar, litt nord for Hebron. Der ville byens ordfører, Nasri Sabarna, fortelle dem om hvordan de 17.000 innbyggerne stadig utsettes for kollektiv avstraffelse fra den israelske hæren. Sperring av alle de 8 tilførselsveiene med store betongblokker har vært hyppig benyttet denne våren. Hague og Cannon vet begge at kollektiv avstraffelse representerer et grovt brudd på folkeretten, og at det berettiger sanksjoner fra det internasjonale samfunn. – Men, er det hva de ville uttrykke til ordføreren? At Israel bør straffeforfølges? Eller …… ville de neglisjere overgrepene slik de gjør i dag og fortelle om partene, veikart for fred, fredsprosess……. 

En skam for verdenssamfunnet 
I juli er et nytt internasjonalt EAPPI-team på plass i Hebron – det 40. i rekken.  Men vi må bare innse: Vi får ikke oppleve et team av fremtredende utenriksministre. Det vil forbli med tanken. I stedet kommer enda et team bestående av en samling frivillige ”amatører” fra ulike kanter av verden. De skal fortsette som de 39 teamene før dem: ledsage utrygge palestinske barn og voksne som trues av bosettere, samt observere, dokumentere og rapportere Israels brudd på internasjonale konvensjoner. Egentlig er det en skam for verdenssamfunnet at et program som dette videreføres, ettersom uretten og brutaliteten er veldokumentert.

Hvor lenge skal sviket mot uskyldige okkuperte mennesker fortsette? Lukker ledende vestlige politikere øynene fordi de okkuperte er palestinere, og at majoriteten av dem er muslimer? Eller skyldes unnfallenheten at Israel er overgriperen?

Hvor lenge skal palestinske barn
måtte leve under okkupasjon?

Hva om vi snudde konflikten på hodet? Ville verdenssamfunnet forholdt seg like passivt overfor en palestinsk regjering som gikk like brutalt fram overfor okkuperte jøder som Israel gjør overfor palestinere i dag? Er det tenkelig at en slik regjering ikke ville bli møtt med sanksjoner og internasjonale straffereaksjoner?

Tre måneder på Vestbredden har fått meg mer overbevist enn noensinne at i våre vestlige demokratier kan man ikke uten videre lene seg tilbake og overlate politikken til våre valgte politikere. Aktivisme og utenomparlamentarisk engasjement er nødvendig for å presse makthaverne til å bekjempe undertrykkelse og stå opp for menneskerettighetene og folkeretten. Politikere styres av opportunisme – ikke idealisme.

Grasrotaktivitet er nødvendig for å “hjelpe” politikerne til å fatte beslutninger som fremmer rettferdighet internasjonalt. Parallellen mellom vestens holdning til Israels okkupasjonspolitikk på den ene side og det tidligere apartheidregimet i Sør Afrika på den annen, er slående. Det var solidaritetsorganisasjoner, fagbevegelse, studentorganisasjoner, kirkesamfunn, artister og kulturarbeidere som gikk foran i kampen mot apartheid og for et demokratisk Sør Afrika. Vestlige politikere måtte presses nedenfra til handling. Det samme er åpenbart nødvendig i dag for å få slutt på okkupasjonen av Vestbredden og oppnå en rettferdig fred for Israel/Palestina.