onsdag 1. november 2017

- Voldsepidemi blant israelske soldater

- Vi hørte en forferdelig skriking bak oss. Vi snudde oss og så flere israelske soldater som kom slepende på en ung gutt. 


- Gutten lå på ryggen og de sparket og slo ham over hele kroppen; slo ham med knyttnevene og banket ham med trekøller. Hodet, ansiktet og nakken til gutten var fullstendig dekket av blod. Nesen var tydeligvis brukket, og han hadde dype, blødende kutt i underarmen. De israelske soldatene dro ham opp, og idet gutten vaklet, sparket en av soldatene ham to ganger i skrittet….
- Mens de dro ham over til den andre siden av gata, holdt en av de israelske soldatene guttens arm strak og slo gjentatte ganger med kølla. Deretter festet de ham med håndjern til en dør, og en av soldatene tok guttens hode mellom hendene sine og dunket hodet flere ganger mot døra…. Guttens lillesøster, som kunne være 13-14 år gammel, stod ved siden av og hylte.
Torleiv Anda var ambassadør i Israel 1984-
1989. I boken fra 1989, innrømmer han at
han fikk snudd opp-ned på sin forestilling
om den israelske form for demokrati. - Et
 bidrag for økt forståelse for de undertrykte,
 ufrie palestinernes sak, sier han om boken.

Den Første Intifada – 30 år siden 

Scenen beskrevet over, utspant seg i Gaza den 29. januar 1988, og stod å lese i en artikkel jeg skrev i Redd Barna Avisa samme år. Som nødhjelpskoordinator i Redd Barna hadde jeg bl.a. ansvar for prosjekter på Vestbredden og i Gaza. 
Skildringen innledningsvis illustrerer ett av en rekke brutale overgrep som stod referert i en rapport, publisert av den amerikanske organisasjonen Physicians for Human Rights. Organisasjonen, som består av leger og annet helsepersonell, har dokumentert grove brudd på menneskerettighetene i en rekke land siden 1986.
Den Første Intifadaen ble utløst høsten 1987 – altså for 30 år siden. Det var en folkelig palestinsk oppstand og protest mot en til da 20-årig okkupasjon. Israelske okkupasjonsmyndigheter svarte med en ufattelig brutalitet som rammet sivile palestinere i alle aldre. Utrolig nok har dette fått fortsette i disse 30 årene siden, uten å bli møtt med noen form for sanksjoner fra det internasjonale samfunn. 
Min artikkel fra RB-Avisa i 1988, fortsetter slik:      
Skremmende   
Rapporten [fra Physicians for Human Rights] er skremmende lesing. I sine konklusjoner karakteriserer den de israelske soldatenes og politiets framferd som en «ukontrollert voldsepidemi» av et slikt omfang og av en slik karakter at det reiser meget alvorlige etiske, medisinske og rettslige spørsmål. I tillegg til et stort antall drepte, har den brutale framferden påført tusener av palestinere alvorlige psykiske og fysiske skader.
Dette tyder på, sier rapporten, at brutaliteten er uttrykk for en bevisst politikk. Snarere enn å representere unntak og enkeltepisoder, har overgrepene nærmest blitt norm. Legeteamets undersøkelse av sårede underbygger påstanden om systematisk voldsbruk. Nøyaktig identiske bruddskader hos flere av pasientene blir blant annet påvist i rapporten.
Maksimal skade
Kommisjonen trekker den konklusjon at israelernes hensikt må være å påføre ofrene maksimal skade uten å drepe: et utall knekte overarmer, knuste håndledd, alvorlige ryggskader etc. underbygger dette. Enkelte av køllene som benyttes er tvinnet med tykk, oppklippet koppertråd for å påføre ekstra skade ved slag.
Videre hevder legeteamet at påfallende mange av pasientene bærer skader som ikke kan være påført ved tumulter eller sammenstøt - for eksempel i forbindelse med demonstrasjoner. Ofte har skadene kommet uten at ofrene har gjort noen form for motstand – ja, til og med mens de var iført håndjern. De fleste pasientene som ble undersøkt var i alderen 15 – 25 år, men det var også en del yngre barn, gravide og eldre kvinner.
Et ukjent antall sårede er lammet for resten av livet på grunn av uhemmet skyting med meget skadelig high-velocity ammunisjon [Bruk av M-16 eller Galil rifler, ladet med en type høyhastighetskuler som roterer når de treffer kroppen og forårsaker ekstra stor skade på indre organer.]  Andre ofre er skutt i øynene med gummikuler og er blitt blinde, andre er gjort til psykiske vrak som det eksisterende hjelpeapparat står maktesløse overfor.
Gassangrep
Helsetilbud for palestinere på Vestbredden og Gaza dekket på langt nær behovet før oppstanden startet i desember 1987. Situasjonen for alle de tusener av sårede palestinere som nå trenger medisinsk behandling, er derfor meget bekymringsfull. I tillegg til knapphet på ressurser blir helsearbeidet vanskeliggjort og direkte hindret av israelske myndigheter.
Rapporten gir sågar eksempler på at tåregassangrep har funnet sted ved flere klinikker og sykehus. Den 26. desember i fjor kastet soldater flere gass-sylindre inn på sykehusområdet ved Makassed Hospital i Øst Jerusalem. Gassen ble sugd inn i luftavkjølingsanlegget og trengte seg videre inn til fødeavdelingen og intensivavdelingen. Rapporten karakteriserer bruken av tåregass som meget omfattende og nærmest ukontrollert. Blant annet har gassgranater blitt droppet i flyktningleirer fra helikopter.
I alt fem ulike typer gass er identifisert. Israelske myndigheter har nektet å oppgi den kjemiske sammensetningen i disse granatene, og det har vanskeliggjort den medisinske behandlingen. Spedbarn har vist seg spesielt utsatt, og flere er rapportert døde som følge av tåregassangrep. Kommisjonen kom selv over flere tomme gasshylser merket CS-gass, «Manufactured by Federal Laboratories, Inc., Saltsburg, Pennsylvania, January 1988».
Flyktningene utsatt
Palestinere i flyktningleirene er utsatt for spesielt store påkjenninger. Flere av leirene har fra tid til annen vært fullstendig lukket, og selv UNRWA har blitt nektet å bringe inn medisinsk bistand til syke. Andre former for kollektive avstraffelser mot flyktningene har vært å stenge vanntilførselen. Dette har blant annet ført til at en av UNRWAs fødselsklinikker i Gaza i perioder ikke har hatt tilgang til vann.
Videre nevner rapporten at UNRWAs folk ved tre anledninger er nektet adgang til sitt eget tuberkulose-sykehus i Gaza for å levere mat. 
De hardest sårede pasientene kommisjonen møtte var brakt til sykehus fra spesielle fangeleirer. Ved to anledninger fikk kommisjonen snakke med unge palestinere om dere erfaringer fra fangeleirene. De rapporterte om omfattende søvnberøvelse; juling; hette over hodet og bind for øynene; ikke adgang til medisinsk behandling; toalettbesøk kun en gang i døgnet; og inntil 72 timers opphold utendørs i regnvær.
Forsvarsløse
Rapporten tar også for seg brutalitetens innvirkning på barna. Foreldrene kan ikke forhindre at barna blir vitne til voldsbruken. Konsekvensene for barna kan være meget alvorlige på lang sikt.
- Vi hørte om 8, 9 og 10-åringer som selv var slått med køller, skutt med gummikuler og angrepet med tåregass. For hvert tilfelle vi fikk rapport om, må tusenvis av andre ha blitt terrorisert. Likevel er det øyeblikkets blodsutgytelse og tårer som gir de minste konsekvenser. Når barna imidlertid oppdager at foreldrene er forsvarsløse overfor voldsapparatet og at de selv derfor er sårbare, skapes fundamentale holdninger til omverdenen. Livet blir farlig å leve. Verden deles i to – de «gode» (mitt folk) og de «onde» (De Andre).
- Slike forestillinger kan komme til å følge disse menneskene livet igjennom. Dette vil ikke bare få konsekvenser for dem selv, men også for etterfølgende generasjoner og dermed innvirke på det politiske klima, heter det i rapporten. [RB-Avisa 1988-8]  

søndag 3. april 2016

Avslørende videobevis

Han ante fred og ingen fare da israelske soldater plutselig dukket opp, og angrep han brutalt med slag og spark, uten grunn. MEN - soldatene visste ikke at de ble filmet.…… 

Vi skriver 6. oktober 2015, og Ansar ‘Asi (25) er på jobb som vanlig i al-Bireh, en by utenfor Ramallah. Idet han er i ferd med å lempe noen varer fra fortauet inn i butikklageret, blir han oppmerksom på uro lenger nede i gata. 




Fra døråpningen får han plutselig øye på en gruppe israelske soldater som kommer løpende i hans retning. Han rygger inn i lagerrommet med hendene viftende i været, for liksom å be om nåde. Nytteløst - her er ingen nåde.  

Soldatene trenger et bytte. Nå var det Ansars tur. Han forsøker å beskytte seg, men blir sparket og slått mens han ligger på gulvet inne i det lille lageret. En av soldatene bruker geværet som stikkvåpen og kjører det spisse geværløpet gjentatte ganger hardt og brutalt inn i siden på Ansar.

Han er sjanseløs. Overmakten har bestemt at han har kastet stein. Da blir det slik. Han blir arrestert. Steinkasting mot soldater betraktes som terror. Et mulig mangeårig fengselsopphold på inntil 20 år venter. Men først må han til behandling på Hadassah Ein Kerem sykehuset i Jerusalem, på grunn av skadene etter det voldelige overfallet fra okkupasjonssoldatene.      

Da han blir fremstilt for avhør bedyrer han sin uskyld, og henviser til at et sikkerhetskamera i det lille lageret kan bekrefte hans versjon. Politiet er uinteressert. Først da han blir fremstilt for militærdomstolen får han legge fram video-beviset. Etter fem dagers forvaring, inkludert opphold på sykehus, ble han endelig løslatt - "reddet av gongongen". 

Rettssikkerhet?
Man kan undre seg:
 - Hva hadde skjedd med Ansar om ikke et sikkerhetskamera hadde vært installert i det lille lageret…….?
 - Uten video-opptaket; hvem ville dommer-offiseren i militærdomstolen festet lit til: En gjeng soldatkollegaer i IDF som påstod han hadde kastet stein, eller en «simpel araber» som benektet anklagene, og tvert imot hevdet han hadde jobbet på lageret hele tiden under sammenstøtene?
- Uten video-opptaket; hvor mange år i fengsel han hadde han blitt idømt - 10, 15.... 20 år? 
- Uten video-opptaket; hvilken forklaring på fengselsstraffen hadde nådd omverdenen?
- Uten video-opptaket: hva om soldatene hadde gått enda lengre i sin brutalitet, og skutt ham, fordi han "truet dem med kniv"?

Bevis din uskyld!
Den okkuperte Vestbredden er i prinsippet et militærdiktatur. I militærdomstolen er rettssikkerheten snudd på hodet: Er du som palestiner anklaget for en forbrytelse, vil skyldsspørsmålet og domsutfallet avhenge av om du kan bevise din uskyld. Du er skyldig inntil det motsatte er bevist. Slik er okkupasjonens justis. Ansar hadde flaks.  

Israelske myndigheters propaganda-apparat jobber hardt for å framstille brutaliteten overfor det palestinske sivilsamfunnet på den okkuperte Vestbredden som selvforsvar mot terrorisme. Men i realiteten har IDFs oppgave de siste 49 år vært å holde millioner av okkuperte palestinere nede i fast grep av militærregimet; beskytte nettverket av illegale bosettinger; og kolonisere stadig mer okkupert land.

Okkupasjonens brutale og dehumaniserende vesen har medført at et ukjent antall palestinere i alle aldre har blitt uskyldig fengslet; banket opp og sågar skutt og drept, kun fordi de er palestinere. Manglende bevis har holdt mye av den omfattende brutaliteten skjult for omverden. De senere år har imidlertid mobiltelefoner med kamerafunksjon; sikkerhetsvideokamera; ordinære videokamera; og digitale fotoapparat avslørt en rekke overgrep fra hærens side.

Video har med andre ord blitt et viktig våpen for rettsløse okkuperte palestineres forsvarskamp.       







tirsdag 13. oktober 2015

- Okkupasjonen er problemet

Sist uke kom organisasjonen Breaking the Silence med et hjertesukk av en aktuell kommentar på sin Facebook-side om den spente situasjonen på Vestbredden og i Jerusalem. 

Minner om at organisasjonen består unge israelske menn og kvinner med førstehånds kjennskap til hva israelske myndigheters okkupasjonspolitikk innebærer i praksis. Det er disse unge - ned i 19-20 års alder - som blir satt til å utføre den skitne jobben med undertrykkelse av den okkuperte befolkningen. De vet altså hva de snakker om.

Her er kommentaren - i min oversettelse:
- Nok en gang opplever vi å være omgitt av utålelig vold og en enorm smerte og sorg over de mange ofrene. Vi har erfart det samme utallige ganger tidligere: sorg over tap av venner, naboer, eller medlemmer i nær familie.

- Av en eller annen grunn er det likevel en og samme idé som fortsetter å lede veien videre: Langvarig okkupasjon og militær kontroll over daglivet til palestinerne. Ingen annen løsning har vært forsøkt.

- Naftali Bennett (utdanningsminister): "Vi krever frie tøyler for IDF soldatene."
- Ayelet Shaked (justisminister): "Vi gir ikke nok støtte til kommandantene i felten."
- Gadi Eisencott (IDF Chief of Staff): "IDFs hender er ikke bundet. IDF har full handlefrihet i Judea og Samaria."

- Hva er det vi ikke har gjort? Som soldater beskjøt vi oppviglerske enkeltpersoner; vi bombet og ødela hjemmene til terrorister som en form for straff; vi drepte uskyldige palestinske politimenn som hevn; vi iverksatte portforbud og sperret av gater og hele byer; vi "fakket" og "oppdro" palestinere ved  kontrollpostene; vi "forstyrret den daglige rutine" ved å kaste tåregass- og sjokkgranater mot hjemmene til folk; vi satte opp mobile kontrollposter uten grunn ved innkjørselen til landsbyer; vi banket opp arrestanter - men likevel: Det fungerer fortsatt ikke.

- Det fungerer ikke, og uskyldige sivile og soldater fortsetter å bli rammet hver eneste dag.

- Våre valgte regjeringsmedlemmer fra den høyreorienterte bosetter-bevegelsen, Ayelet Shaked,  Naftali Bennett og deres venner, sender flere soldater til de okkuperte områdene for å løse med militær makt, det som krever en politisk løsning. I tillegg, anklager de regjeringen - som de selv er en del av (!) – for å «binde hendene» på IDF.


- Men de som virkelig binder opp IDF er den politiske bosetter-vennlige høyresiden. De tvinger våre soldater til å forlenge det virkelige problemet vi står overfor - okkupasjonen.

Kloke ord fra de tidligere israelske soldatene og offiserene i Breaking the Silence. Okkupasjonens iboende karakter er vold og ufred som naturlig utløser motstand. Det folk er ikke "oppfunnet" som finner seg i å være okkupert, uten å gjøre motstand. Denne motstanden - enten den er ikke-voldelig eller voldelig - kan forklares ut fra okkupasjonens vold og ydmykelse, men selvsagt; ansvaret for motstandshandlingene må de som utøver dem stå for selv.

lørdag 25. juli 2015

- Et mønster i Israels politikk.....

- Jeg er svært bekymret for at slike husødeleggelser er del av et mønster der situasjonen på bakken stadig endres i form av bosettingsutvidelser, tvangsflytting av lokalsamfunn….

Ordene tilhører utenriksminister Børge Brende - uttalt i Stortinget den 19. juni. Arbeiderpartiets Kari Henriksen hadde da stilt spørsmål til utenriksministeren om raseringstrusselen mot det palestinske landsbysamfunnet Susiya med 350 innbyggere, i South Hebron Hills på Vestbredden.

I sitt svar var Brende klinkende klar i analysen av israelske myndigheters okkupasjonspolitikk:

- Bosettingene er folkerettsstridige og et hinder for fred; ....forventer at Israel respekter internasjonal humanitærrett og beskytter sivilbefolkningen; ...og han ga uttrykk for at han så husødeleggelser som del av et mønster der situasjonen på bakken stadig endres med bosettingsutvidelser, tvangsflytting av lokalsamfunn og begrensinger på palestinsk økonomi.
Krigsforbrytelser: Ifølge FN-organet OCHA ble 1.177
palestinere fordrevet i 2014 etter å ha fått sine boliger
sanert av okkupasjonsmakten. 

Men hvilke reaksjoner kan vi så forvente av Brende og den regjering han er en del av?

"Del av et mønster" ..... merk Brendes ord. Altså er trusselen om gruslegging og fordriving av det palestinske lokalsamfunnet Susiya ikke et enkeltstående tilfelle, men del av en bevisst israelsk politikk på den okkuperte Vestbredden.

Og Brende har helt rett - anslagsvis 200 - 250.000 er fordrevet, bare fra Jordan-dalen alene siden 1967. Slik fordriving / etnisk rensing og ødeleggelse fra en okkupasjonsmakt innebærer meget alvorlig krenkelse av Folkeretten - ja, sannsynlige krigsforbrytelser.

Det er eksempel på en type politisk maktovergrep som den israelske sosiologen Baruch Kimmerling betegner som politicide - eller samfunnsmord på norsk. Skrittvis, men systematisk forsøk på utsletting av det palestinske samfunnet som en legitim og levedyktig politisk, økonomisk og sosial enhet.

Mot en okkupant som Brende opplyser bedriver: Tvangsflytting (fordriving) av okkupert befolkning, husødeleggelser, hindrer lokal økonomisk utvikling og etablerer folkerettsstridige bosettinger fortsatt etter 48 år, må man selvsagt sette inn andre tiltak enn bare å henstille til okkupanten om å slutte med det.

Men hva skjer når Brende skal konkludere om mulige tiltak mot slike grove overgrep? Da går "lufta fullstendig ut av ballongen". I tilsvaret til Kari Henriksen, landet han på følgende:

Under mitt siste besøk til Israel og Palestina i mai 2015 tok jeg i mine samtaler med både statsminister Netanyahu og president Abbas opp betydningen av at forhandlinger mellom partene gjenopptas, samt at begge sider må avstå fra tiltak som øker konfliktnivået og svekker mulighetene for en troverdig fredsprosess.

Og så kommer det: I mine samtaler med israelske ledere understreket jeg behovet for å stoppe byggingen i de israelske bosettingene på okkupert område.

Onsdag denne uken ble dette "forsterket" med et utspill der den norske regjering ber Israel om å stanse planene om tvangsflytting av innbyggerne og riving av den palestinske landsbyen Susiya.

Er ikke tiden snart inne for å hente fram sterkere ord fra det diplomatiske vokabularet - eller vurdere å sette i verk aktive tiltak som kan bidra til at Israels kontinuerlige brudd på folkeretten opphører?

mandag 15. juni 2015

Israels mishandling av palestinske barn fortsetter

Omfattende; systematisk; og institusjonalisert mishandling var konklusjonen fra UNICEF i 2013 om Israels behandling mindreårige palestinske arrestanter. Nye undersøkelser viser at mishandlingen fortsetter.

Sist uke fikk FNs spesialrapportør innen Torture and other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment oversendt en rapport om behandling av mindreårige palestinske arrestanter under det israelske militærregimet på Vestbredden. Det er Military Court Watch (MCW) som står bak rapporten Widespread, systematic and institutionalised abuse of minors in the West Bank.

MCW er en frivilling sammenslutning av jurister som overvåker arresterte palestinske barns rettigheter under okkupasjon. De har gjort sin egen gransking etter UNICEFs rapport Children in Military Dentention (2013), som avdekket grov mishandling av barn. Israelske myndigheter gikk den gang i dialog med UNICEF for å rette på en del forhold - et bevis på at hva UNICEF påpekte den gang, var riktig

Likevel - to år etter UNICEFs dokumentasjon av grove overgrep, og krav om iverksetting av rettsbeskyttende tiltak for barna fra israelske myndigheter, konkluderte UNICEF i februar 2015, etter en oppfølgende undersøkelse, at: “reports of alleged ill-treatment of children during arrest, transfer and interrogation and detention have not significantly decreased in 2013 and 2014.”

Military Court Watch (MCW) har intervjuet 200 mindreårige arrestanter i perioden 2013 til mai 2015. De kommer til samme nedslående konklusjon som UNICEF: Det er ingen grunnleggende endring å spore i israelske myndigheters systematiske mishandling av mindreårige palestinske arrestanter – fra de blir anholdt; under transport; under avhør; og i arrest.

Første 24 timer etter arrest
MCW har konsentrert sin undersøkelse om behandlingen de mindreårige arrestantene får de første 24 timene etter anholdelse. Av utvalget på i alt 200 barn, avdekkes følgende:

- Hendene bundet med strips: 93%
- Bind for øynene: 82%
- Forevisning/signering av dokument på hebraisk: 64%
- Fysiske overgrep: 62%
- Kroppsvisitering: 49%
- Plassert på bilgulvet under frakt til arrest: 48%
- Arrestert om natten: 46%
- Verbale overgrep: 43%
- Trusler: 39%
- Informert om retten til å tie: 21%
- Innkallelse til avhør istedenfor nattlig arrestasjon: 6%
- Tilgang til advokat under avhør: 4%
- Nærvær av forelder under avhør: 3%

MCW konkluderer sine funn med at mishandlingen av mindreårige palestinske arrestanter fortsatt må karakteriseres som omfattende; systematisk; og institusjonalisert – 48 år etter innføring av israelsk militærstyre i de okkuperte områdene i 1967.

MCW har ekstrapolert funnene fra de siste par år tilbake til okkupasjonens begynnelse i 1967. Det gir skremmende store tall: Anslagsvis 95,000 arresterte mindreårige; 43,000 av disse arrestert om natten; og 59,000 mindreårige utsatt for fysiske overgrep.

Det knytter seg selvsagt usikkerhet til tallene, men MCW mener dette er forsiktige anslag. Med slike omfattende systematiske overgrep mot barn over en periode på 48 år, snakker vi om mishandling av industrielt omfang, hevder MCW. ( … the abuse becomes truly industrial in scale.)

Kolonisering og masse-arrestasjoner
MCW mener forøvrig å se en direkte sammenheng mellom israelske regjeringers kolonisering- og bosettingspolitikk, og omfanget av mishandling og arrestasjoner av sivile palestinere – inkludert barn. De illegale bosettingene med alt areal de legger beslag på av sikkerhetssoner og infrastruktur fører til interessekonflikt og potensielle konfrontasjoner med den okkuperte befolkning.

I denne situasjonen fører det israelske militærregimet på Vestbredden en strategi som omfatter ydmykelse, kollektiv straff av sivilbefolkningen og «forebyggende» masse-arrestasjoner for å framtvinge underkastelse. Dette rammer også mindreårige – de er ikke unntatt denne undertrykkelsesstrategien.

I oversendelsesbrevet til FNs spesialrapportør ber Military Court Watch derfor om oppfølging på følgende to områder:
1) Verifisering av at dokumentasjonen underbygger konklusjonen om at mishandlingen av palestinske barn som kommer i kontakt med det israelske militære rettssystemet fremdeles er omfattende, systematisk og institusjonalisert

2) Undersøkelse av mulig sammenheng mellom israelske myndigheters overføring av egne innbyggere til de okkuperte områdene og omfanget av arrestasjoner av palestinske mindreårige

fredag 15. mai 2015

Al Nakba – to be continued….

Al Nakba – Katastrofen – ble markert i Palestina idag. En historisk dag til minne om menneskelig fordriving og rasering av palestinske landsbyer i 1948. Men historisk? – Fordrivingen pågår fortsatt. 

Både forut for, og i etterkant av Israels uavhengighetserklæring i 1948, ble omkring 750.000 palestinere fordrevet eller de rømte fra sine landsbyer til en «evig» eksiltilværelse.
Fordrevet i 1948 - ingen returrett

Sporene de etterlot seg skulle snart raderes ut – over 500 palestinske landsbyer ble rasert av israelske myndigheter, slettet av kartet for alltid.

I dag, 67 år senere, har etterkommere etter disse palestinerne vokst i antall til mange millioner med flyktningstatus, fordelt på flere land i regionen, i tillegg til de som befinner seg i leirene i Gaza og på Vestbredden. Det er manifestasjonen av denne fordrivelsen og tap av eget hjemland palestinerne betegnede minnes som al-Nakba - Katastrofen.

Men senest i forrige uke ble vi påminnet om at fordrivingen egentlig aldri har opphørt. Da avviste israelsk høyesterett en begjæring om å få utsatt sanering av en hel palestinsk landsby på Vestbredden, i påvente av en dom som faller i august. De armerte militære Caterpillar bulldoserne kan nå dukke opp når som helst og fordrive de 340 beboerne i Susya i South Hebron Hills, sør på Vestbredden. Illegale bosettinger i samme område derimot, blir beskyttet av okkupasjonsmyndighetene og står klare til å kolonisere mer palestinsk jord.

Flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner – ikke minst Rabbis for Human Rights (RHR) – har kjempet i rettssystemet i flere år for Susya-innbyggernes rettigheter. RHR karakteriserer høyesteretts beslutning forrige uke som direkte oppsiktsvekkende, ettersom høyesterett den 3. august skal behandle en masterplan for området. Et medhold i den saken kan sikre landsbyens eksistens. Derfor er det ulogisk å sanere landsbyen før den saken har vært oppe til behandling (med mindre konklusjonen er trukket på forhånd….).

Nasser Nawaj’ah er en av de fremste talsmennene for beboerne – selv aktiv i den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem. Hans familiehistorie – og det som nå truer – kan stå som en illustrasjon på palestinernes Al Nakba. Nasser er oppkalt etter sin bestefar som ble fordrevet i 1948 fra en landsby nær Arad i det sørlige Israel.
Nasser har blitt far og skal snart fordrives med sin sønn  -
som sin far og sin bestefar 

Med seg på flukten hadde bestefaren sin lille sønn – som skulle bli Nassers far. De dro til slektninger i Susya og fikk slå seg ned på deres eiendom. Der ble Nasser født.

Men i 1986, da han var 4 år, ble hjemmet deres rasert av okkupantens bulldosere. Da slo de seg ned på beitemarkene sine, hvor de har bodd siden. Men nå er Nasser selv blitt far og turen har kommet til ham for å ta sin sønn på armen og flykte videre. Fordrivingen fortsetter.
     
«Trøsten» for Nasser og de andre beboerne i Susya får være at mange palestinere er i samme situasjon. I alt 11.000 rivningsordrer fra de israelske okkupasjonsmyndighetene venter på å bli iverksatt på Vestbredden. Men ikke minst vet jeg etter møter med Nasser og Susya-beboerne at støtten fra internasjonale og israelske menneskerettighetsaktivister varmer.    

tirsdag 28. april 2015

Netanyahu utvider illegale bosettinger

Mandag denne uken sendte den israelske regjering ut anbudsinvitasjon for bygging av 77 nye boliger for bosettere i det okkuperte Øst Jerusalem. 

Det er den israelske organisasjonen Peace Now som opplyser dette. Hagit Ofran som er leder for seksjonen som overvåker de illegale bosettingene, sier at dette er det første statlige initiativ til utvidelse av bosettinger etter det israelske valget i mars, der Netanyahus parti Likud seiret.

Ofran opplyser at bosettingsutvidelsen kommer i tilknytning til to ulike bosettinger i det nordlige området av Øst-Jerusalem.

Hun mener anbuds-
utlysningen må sees som et signal på hva vi har i vente fra den sterkt høyreorienterte regjeringskoalisjonen som Netanyahu nå er i ferd med å etablere.

- Istedenfor å endre kurs og å vise at Israel er klar for fred, fortsetter Netanyahu i samme spor som han holdt under valgkampen, og søker heller å legge hindringer i veien for en fredelig løsning, uttaler Peace Now, ifølge AFP.    

Ingen bør la seg overraske over utbyggingsplanene, for hva var det Netanyahu lovet velgerne, bare få dager før valget? Jo, storstilt utbygging av Øst-Jerusalem:

- Vi vil fortsette byggingen i Jerusalem. Vi vil tilføre tusenvis av boenheter, og uansett internasjonalt press vil vi holde fast ved og fortsette å utvikle vår evige hovedstad.

Israel tok Øst-Jerusalem i 1967, i forbindelse med 6-dagers krigen, og fulgte opp med å annektere området og erklære det som en del av Israel. Det hører også med at israelske myndigheter har utvidet bygrensen i etterkant, og innlemmet deler av Vestbredden i Jerusalem.

Anneksjonen av Øst-Jerusalem er imidlertid aldri akseptert av verdenssamfunnet – inkludert USA - og er i strid med internasjonal folkerett. Det samme gjelder bygging av bosettinger i den hensikt å flytte egen befolkning inn på okkupert område. Det er ikke bare ulovlig, det vanskeliggjør også mulighet til en fredelig løsning i Israel/Palestina konflikten.  

*********
Det er ca 530.000 bosettere på Vestbredden, fordelt på 120 ulovlige bosettinger og 100 såkalte utposter (bosettinger som ikke er godkjent av israelske myndigheter, men som gjerne baner vei for kolonisering av mer palestinsk land og ofte resulterer i nye "vanlige" bosettinger).
Ca 200.000 av bosetterne bor i Øst-Jerusalem.