Fire spørsmål om Palestina og FN

1) Hvorfor går palestinerne til FN for å bli akseptert som egen stat?
Palestinerne ser ingen annen mulighet enn å internasjonalisere konflikten etter 44 års okkupasjon med nytteløse forsøk på å forhandle seg ut av okkupasjonen. I år er det 18 år siden signering av Oslo-avtalen, der fullt palestinsk selvstyre og israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder ble lovet i løpet av fem år. Den såkalte «freds- og forhandlingsprosessen» har Israel i stedet utnyttet som en forsterket okkupasjonsprosess og befestet stillingen som okkupasjonsmakt.

FN-sporet gir enten medlemskap eller vil avsløre USAs
dobbeltmoral i håndtering av palestinernes rettmessige krav

Dersom Palestina blir anerkjent som egen stat åpnes nye muligheter for å få prøvd palestinske rettighetskrav i internasjonale fora – f.eks i den internasjonale straffedomstolen (ICC) og den internasjonale krigsforbryterdomstolen (ICJ).

Uten egen stat er palestinerne utestengt fra slike viktige organisasjoner som regulerer mellomfolkelige forhold. I praksis er palestinerne i dag rettsløse i det internasjonale samfunn – helt avhengige av at andre stater fremmer saker på deres vegne eller stiller Israel til ansvar for overgrep og klare brudd på folkeretten.

FN-medlemskap, med formell internasjonal anerkjennelse av en selvstendig palestinsk stat, kan innlede en ny epoke på «fredsveien» - men denne gang på andre premisser enn hva Israel dikterer. 

2) Hvorfor er Israel så sterkt imot at palestinerne går til FN?
Israels rasende reaksjon på palestinernes fredelige vei via FN, må forstås ut fra en frykt for at det vil bli langt vanskeligere for Israel å forlenge okkupasjonen den dagen en palestinsk stat er anerkjent av det internasjonale samfunn.

De dominerende politiske krefter i Israel viser i praktisk politikk at de er imot etablering av en selvstendig palestinsk stat, selv om de i ord lenge har gitt inntrykk av noe annet. Dagens israelske statsminister – Netanyahu – har hele tiden markert seg som motstander av de ideelle målene man satte seg i Oslo-prosessen. I dag leder han en politisk koalisjon med sterke krefter som mener de okkuperte områder bør inngå i et Stor-Israel.

En selvstendig palestinsk stat forutsetter oppgivelse av den israelske okkupasjonen, med tilbaketrekking fra palestinsk land. Det har man ikke sett tegn til fra 1967 fram til idag – snarere tvert imot: Det militære nærværet er forsterket; bosettingene er utvidet; muren bygges fortsatt på palestinsk land; kontroll-nettverket av palestinere under okkupasjon blir mer finmasket; palestinsk eiendom frarøves og ødelegges kontinuerlig.  

Anerkjennelse av en palestinsk stat i FN vil gjøre den ulovlige israelske okkupasjonen enda mer tydelig og synlig enn den er i dag. Israel vet at okkupasjonen da vil internasjonaliseres, med fare for at de som okkupant av en selvstendig stat ville kunne møtes med sanksjoner og straffereaksjoner.

3) Hva er den viktigste hindring for fred i Midtøsten?
Aksen Washington – Tel Aviv er uten tvil den viktigste hindring for fred. Oppgivelse av den ulovlige israelske okkupasjonen er en klar forutsetning for en fredelig løsning. Men ingen amerikansk administrasjon – heller ikke Obama – har vist politisk styrke og mot til å presse Israel.

Maktforholdet mellom Israel som okkupant og palestinerne som okkupert er ekstremt asymmetrisk, med palestinerne praktisk talt uten maktmidler på den ene siden, og Israel som en av verdens sterkeste militærmakter på den andre siden. I forhandlinger mellom de to må en slik ubalanse utlignes av en tredjepart. USA er den eneste som kunne ha spilt en slik rolle, og bidratt til å sikre en fredelig løsning.

I stedet er USA blitt en viktig alliert for å opprettholde okkupasjonen, ved at landet frivillig har gått inn i rollen som militær, økonomisk og politisk garantist. USAs supermaktposisjon virker dessuten inn på de posisjoner viktige alliansepartnere inntar. Det har virket lammende på deres muligheter til å møte Israels okkupasjonspolitikk og mange brudd på folkeretten med den type straffereaksjoner som ellers ville være naturlig. Derfor har det aldri vært nødvendig for Israel å gi noe ved forhandlinger – eller bremse okkupasjonsprosessen.     

Et tragikomisk eksempel på USAs underdanighet i forhold til Israel spilte seg med all tydelighet ut i FN i vinter. Et resolusjonsforslag med klare krav til stans i videre utbygging av bosettinger, ble da fremmet. Teksten var nøye formulert. Hvert ord var veid for å sikre at budskapet skulle passere. Helt bevisst hadde de som utformet teksten tatt inn de samme ord og vendinger som utenriksminister Hillary Clinton hadde benyttet en tid i forveien overfor Israel.

Men nei – selv ikke en resolusjonstekst med amerikanernes egen ordbruk, kunne USA godta. I Sikkerhetsrådet hadde USAs ambassadør Susan Rice naturlig nok sitt svare strev med å forklare at jo, USA var riktignok imot videre utbygging av bosettinger, men de ville likevel nedlegge veto mot en resolusjon med et slikt krav. Det var 43. gang de nedla veto mot resolusjoner rettet mot Israel siden 1967.

4) Hva med direkte forhandlinger med Israel?
Palestinernes søknad om å bli tatt opp som medlemsstat i FN, utelukker ikke framtidige forhandlinger med Israel om uavklarte spørsmål – f.eks. flyktningproblemet og Øst-Jerusalem. Det vil være nødvendig. Med status som akseptert selvstendig stat av det internasjonale samfunn vil slike forhandlinger tilføres et nytt element. Utgangspunktet vil være noe annerledes enn idag. Det vil fortsatt ikke være to likeverdige forhandlingspartnere, men ubalansen vil ikke være så skjev som i dag. 

Derimot; å trekke seg fra FN-sporet og gå tilbake til tosidige forhandlinger med en israelsk regjering som fortsetter å okkupere stadig mer palestinsk land mens de sitter ved forhandlingsbordet, er ikke bare nytteløst, men en politisk umulighet for enhver palestinsk leder.