FNs generalsekretær Ban Ki-moon var usedvanlig klar i sine uttalelser under et besøk i Canberra, Australia, torsdag 8 september.
- En to-statsløsning, der Israel og Palestina kan eksistere fredelig side om side, er fortsatt en realistisk visjon – og jeg støtter den fullt ut, tilføyde han.
 |
| En dag - et fritt Palestina |
Ban Ki-moons uttalelser kom dagen etter at de palestinske selvstyremyndighetene lanserte sin kampanje «National Campaign for Palestine: State 194». Kampanjen inngår i forberedelsene til 20. September, når president Mahmoud Abbas er ventet å overbringe en formell anmodning om at FN opptar Palestina som medlemsstat.
USA-veto
Samme dag som palestinerne lanserte sin kampanje, svarte USA med å fastslå åpent for første gang at de ville nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot fullt medlemskap for Palestina. Det var Utenriksdepartementets talskvinne Victoria Nuland som kom med budskapet i en pressebriefing: - USA motsetter seg at palestinerne i FN forsøker å etablere en egen stat som bare kan oppnås gjennom forhandlinger. Derfor; ja – USA vil nedlegge veto hvis forslaget kommer til Sikkerhetsrådet.
Rene ord for pengene, med andre ord. Og nok en gang er USAs posisjon sammenfallende med de som okkupasjonsmakten Israel uttrykker.
Etterplaprer Israel
- Hvorfor lar ikke Mr Bush like gjerne Ariel Sharon overta hele pressetjenesten ved Det Hvite Hus, spurte spaltisten Robert Fisk retorisk i en kommentarartikkel i britiske Independent i 2006.
– Ikke bare ville det være mer redelig - for vi ville i det minste få høre den israelske stemmen direkte – men det ville også spare den amerikanske presidenten for det uverdige ved å måtte etterplapre alt han blir fortalt av israelerne, mente Fisk.
Dette var i Yasser Arafats dager. – Fred forutsetter et nytt og annerledes palestinsk lederskap for at en palestinsk stat kan bli født, uttalte den amerikanske presidenten den gang.
Siden satte Vesten inn Mahmoud Abbas fra Fatah som leder for de palestinske selvstyremyndighetene, fordi utenverden ikke kunne akseptere at Hamas gikk seirende ut av det demokratiske valget i 2006. Nå er det Abbas som har falt i unåde.
Okkupasjonsprosess - ikke fredsprosess
Problemet er at så lenge palestinerne lever under okkupasjon vil Israel – og dermed USA – aldri være fornøyd med et lederskap som stiller klare krav til okkupasjonsmakten og som målbærer aspirasjoner om frihet på vegne av det palestinske folk. Kravet om et «annerledes palestinsk lederskap» vil alltid fremmes så lenge dette lederskapet ikke danser etter Israels pipe. Og palestinsk politisk «ulydighet» følges gjerne opp med kollektive straffereaksjoner mot sivile palestinerne på Vestbredden og i Gaza.
Dette illustrerer ulikeforholdet – asymmetrien – i maktforholdet mellom det å være okkupant og okkupert. Forhandlingsveien ut av okkupasjon, blir dermed en illusjon – så lenge forhandlingene er begrenset til de to partene, uten press fra tredje part som kan oppveie ulikeforholdet mellom okkupant og okkupert.
Den såkalte «fredsprosessen» de siste 20 år viser med all tydelighet en okkupasjonsmakt som ikke vil forhandle seg ut av okkupasjon, men som snarere har misbrukt forhandlings- og fredsprosessen til mer undertrykkelse; mer kolonisering; og en forsterket okkupasjonsprosess. I alle disse årene har USA, uansett president ved roret, vist seg fanget i Israels grep og som en trofast støttespiller og våpenbror for Israel. Siste utspill fra Obama-administrasjonen mot anerkjennelse av Palestina som selvstendig stat, faller inn i dette mønsteret.
Derfor er veien via FN den eneste farbare for palestinerne om de skal ha håp om noen gang å slippe fri fra israelsk okkupasjon. Som FNs generalsekretær uttrykte det – Et fritt og uavhengig Palestina er overmodent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar