 |
| Zohar Shapira. Photo: Dubi Roman |
Under et natt-raid i en palestinsk landsby, gikk det opp for ham hvilken skade som ble påført barn som var fanget i konflikten. Han innså at han ikke lenger kunne være deltager i denne endeløse spiralen av hevn. Idag er han med i Combatants for Peace - en felles organisasjon for tidligere israelske soldater og militante palestinere. Teksten under er min oversettelse av hans egen beretning.
- Jeg tror ikke noen trenger å be meg om tilgivelse for noe, men jeg derimot, kunne ha behov for å be andre om å tilgi meg. Likevel; selv om jeg skulle bli tilgitt, vil jeg fremdeles måtte bære ansvaret for det jeg har gjort. Tilgivelse er svært viktig fordi det frigjør oss fra de mørkere sider ved det å være menneske. Når raseriet er borte, åpner hjertet seg og gjør det mulig å forstå andre.
- Jeg vokste opp i en sionistisk familie, oppdratt med en overbevisning om at vi måtte forsvare landet vårt - ellers ville vi oppleve et nytt Holocaust. Bildet som ble prentet inn i meg var soldaten som i den ene hånden holdt sitt våpen, mens den andre var strukket åpent ut for å oppnå fred. Forestillingen jeg hadde var at så snart volden var over, ville fienden se på meg som en som skapte fred. Men det fungerer ikke slik. Du er enten en person som tyr til voldelige midler, eller en person som tror på ikke-vold og at fred bare kan oppnås gjennom dialog og tillit.
- Selv som ung soldat kjente jeg på dette. Da jeg var hjemme på perm i helgene måtte jeg legge fra meg våpenet, for plutselig å skulle være den normale, følsomme meg igjen. Slikt skaper mange indre konflikter, og etter mange år i hæren blir det nesten umulig å tilbakestille seg til den personen du en gang var.
- I løpet av mine år i hæren deltok jeg i hundrevis av militæroperasjoner – flere titalls på Vestbredden. Jeg ble fortalt at det var for å forsvare mitt folk. Til å begynne med trodde jeg på det. Men etterhvert innså jeg at i stedet for å forsvare landet mitt, var jeg med på å undertrykke det palestinske folk - og slik bidra til å svekke sikkerheten i selve Israel.
- I begynnelsen av den andre Intifadaen økte antall selvmordsbomber. Under et besøk i Jerusalem gikk en bombe av bare hundre meter unna der jeg befant meg. Det var blod over alt og lufta var fylt av stank fra brente organer. Jeg hadde medisinsk trening fra hæren og hjalp til med å ta meg av en jødisk ortodoks gutt som var alvorlig skadet i hodet. Eksplosjonen berørte meg dypt. Så, en uke senere ble et hotell rammet av nok et terrorangrep. Mange ble drept. Som et direkte svar på dette startet regjeringen neste dag militæroperasjonen Shield of Defence.
- Men det som ble fremstilt som en selvforsvarshandling av israelere, ble av palestinerne kjent som Krigen mot Jenin. Jeg visste at dette ikke ville bringe fred. Jeg visste at det bare ville utløse enda en omdreining på hevnspiralen.
- Vendepunktet for meg kom en dag jeg ledet min militære enhet inn i en liten landsby nær Nablus klokken 3 om natten. Oppdraget var å arrestere en mann vi mistenkte for å planlegge en selvmordsaksjon. Vi tvang samtlige til å komme ut av huset – blant dem; en ung mor med en baby i armene og med sin 7 år gamle datter på slep. Så begynte plutselig den lille jenta å løpe mot meg. I løpet av sekunder måtte jeg avgjøre om jeg trodde hun hadde til hensikt å sprenge seg selv i lufta, eller om hun bare var en redd unge som ble vettskremt av oss soldater. Jeg skrek mot henne at hun skulle stoppe. Hun fortsatte å løpe mot meg. Jeg begynte å skyte - rett over hodet hennes. Hun stanset umiddelbart - "frøs" helt. I et kort glimt hadde vi øyekontakt. Det var et skjellsettende øyeblikk – ikke en konfrontasjon mellom soldaten og hans fiende, men et møte mellom to mennesker som så på hverandre.
- Der og da visste jeg at selv om jeg ikke hadde rammet jenta fysisk, hadde jeg begått en forferdelig forbrytelse. Jeg hadde skadet henne psykisk for resten av livet. Da spurte jeg meg selv: - Hvordan kan jeg fortsette å rettferdiggjøre handlinger som innebærer drap og lemlestelse av barn? Hvis jeg ikke stopper nå, vil jeg bli sugd inn i en spiral av hevn.
- Ved første møte med Combatants for Peace var jeg veldig skeptisk. Jeg fryktet for mitt eget liv da jeg passerte den grønne linjen og entret palestinsk territorium, uten militær beskyttelse. Jeg hadde jo blitt fortalt at palestinerne tilbringer mesteparten av tiden med å lage bomber. Men jeg fant snart ut at de palestinerne jeg møtte var like redde for meg som jeg var for dem. De fortalte meg senere at de trodde jeg kom fra det hemmelige politiet.
- Til å begynne med var vi mistroiske overfor hverandre. Jeg nølte med å fortelle hva jeg hadde vært med på som soldat. Men litt etter litt fikk vi i gang dialogen, og snart innså vi at vi alle sammen ønsket å leve i fred og å anerkjenne hverandre som mennesker. I dag innser vi at selv om dette ikke er tilstrekkelig for å løse konflikten, vil hevnaksjoner uansett ikke bringe oss videre. Vi representerer et lite glimt av lys i mørket, men jeg tror at en dag vil dette lyset skinne og gjøre oss i stand til å se en annen del av himmelen.
(Oversettelse: Kjetil Nilsen)
Originalartikkelen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar