Mer brutalitet – mindre rettssikkerhet

Mens verdens oppmerksomhet rettes mot Egypt, Syria, Yemen og Iran kan den israelske regjering uforstyrret benytte anledningen til mer undertrykkelse av palestinerne.

Ifølge FNs kontor for humanitær bistand til de okkuperte områder (UN OCHA oPt) ble 343 palestinske bygninger på Vestbredden (inkl. Jerusalem) rasert i løpet av de 11 første månedene ifjor. Det innebar samtidig at 447 mennesker ble hjemløse. Tilsvarende tall for samme periode i år viser en betydelig økning: 515 raserte bygninger og mer enn fordobling av antall hjemløse: okkupanten har rasert hjemmene til 947 palestinere hittil i år – ca halvparten av dem barn. Flere skal det bli før året er omme. Man trenger ikke være spåmann for å fastslå dette.

Nok et palestinsk hjem forvandlet til en grushaug- denne
gang i Nu'uman i Jersusalem (ikke identisk med den omtalte
historien i artikkelen. Foto: E Meyer, EAPPI). 

Hvordan fortoner brutaliteten bak tallene seg for familiene som rammes? Hva med rettssikkerheten deres i "Midtøstens eneste demokrati"?

For få dager siden fikk jeg oversendt en observasjon nedtegnet  av en internasjonal ledsager som deltar i EAPPI-programmet på Vestbredden, i regi av World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) - det samme programmet jeg selv deltok i våren 2011. Rapporten er oversatt av meg. Alle personnavn og landsbyen er anonymisert, av hensyn til de involvertes sikkerhet.

Rapport fra en rasering på Vestbredden
De ville dele sin historie med oss, med forhåpning om at vi kunne viderebringe den til resten av verden. Navn og ansikt er uvesentlig i denne sammenheng - men dere skal vite at disse to jentene på 17 og 21 år - helt uten grunn - ble utsatt for en brutal behandling.

Den unge kvinnen var hjemme med tre barn da hun plutselig hørte motordur og stemmer utenfor. Da hun gikk ut, fikk hun øye på bulldoserne og brakte straks barna ut i sikkerhet. Hun ropte og ville løpe inn igjen for å sikre seg noen eiendeler, før hjemmet ble rasert. En israelsk soldat dyttet henne og ba henne stoppe, men hun forsøkte likevel å komme inn i huset. Soldaten tok fatt i henne og dro henne til side. Deretter sprayet han henne fra nært hold i øyne og munn med en ukjent type gass. Hun falt sammen på bakken og besvimte.

Da hun kom til seg selv, var hun omringet av flere soldater. Nå skulle hun arresteres. Moren forsøkte å protestere, men ble dyttet i bakken av soldatene – så bryskt at hun brakk benet. Jenta, på sin side, slet med svie og smerter i øynene etter sprayingen hun var utsatt for. Hun ropte fortvilet «Gi meg vann til øynene!». En av soldatene ga henne litt vann mens han samtidig tok bilde av seg selv - men nektet å gi henne mer.
Jenta fortsatte å rope etter vann. En 17-årig slektning kom til for å gi henne vann, men soldatene grep fatt i henne og tvang henne ned på bakken. Hendene ble bundet med strips. Deretter ble begge jentene fraktet bort i en militær-jeep. Jenta med de sviende øynene ba fortvilet om vann. En av soldatene i bilen svarte med å helle ut en hel vannflaske rett foran henne.

Under transporten på vei til et sted der de ble overført til en politibil, ble jentene sparket i magen av en soldat.  

Framme på en politistasjon et stykke unna, ble de to jentene beskyldt for å ha kastet stein. Ingen av dem hadde imidlertid kastet noe som helst.

Jentene ble holdt på politistasjonen til utpå kvelden. Deretter ble de fraktet videre, påført bind for øynene og strips på hendene. I denne tilstand måtte de tilbringe natten på et ukjent sted. Slik - med bind for øynene og sammenbundne hender – ble de holdt fanget til langt utpå ettermiddagen neste dag. Da ble de fraktet til et annet fengsel.

Helt siden de ble arrestert dagen i forveien, hadde de ikke fått noe å drikke eller spise. I det nye fengselet ble jentene holdt i fire dager. Her kunne innsatte kjøpe og lage seg egen mat, så her fikk de endelig noe å spise.

Den fjerde dagen, ble jentene framstilt for retten. Den yngste av dem ble løslatt, mens 21-årigen ble overført til enda et nytt fengsel. I dette fengselet var cella møkkete og den begrensede maten hun ble tilbudt var uspiselig.  Etter én dag her ble hun ført for retten neste morgen kl. 7:30. En soldat som opptrådte som vitne nøyde seg ikke denne gang med å påstå at jenta hadde kastet stein, men hevdet hun hadde angrepet ham med en stor steinblokk. Rettsmøtet var over etter en halv time. Sent på ettermiddagen ble hun ført tilbake til det første fengselet. Der fikk faren henne løslatt mot å betale 5.000 shekel (ca 8.000 kroner). Men om to uker må hun stille for retten igjen – det gjelder også den yngste jenta. Hva slags rettssikkerhet er dette?

Ja, hva med rettssikkerheten for de okkuperte?
Historien over fra den okkuperte Vestbredden er på ingen måte enestående, men slike "hverdagsligheter" når likevel ikke fram i media. Den israelske regjering vet at hver enkelt rasering av eiendom; at hver enkelt palestinsk familie som de gjør hjemløs er en for liten nyhet til at det blir registret av nyhetsbyråene. Det blir "ikke-nyheter". Slik unngår den israelske regjering at lyskasterne rettes mot okkupasjonens brutale hverdag.

Mer palestinsk land og eiendom kan beslaglegges litt etter litt - fordriving av palestinerne kan skje skritt for skritt. De israelske militære domstolene som har som oppgave å dømme mellom rett og galt på Vestbredden, fungerer selvsagt ikke som en uavhengig maktfaktor, slik det forutsettes i et demokrati. De vil på ingen måte hindre den brutalitet og urett som den mest ekstreme regjering i Israels historie får utøve i de okkuperte områder. Men hvem ellers kan rettsløse okkuperte palestinere henvende seg til og håpe på støtte fra?  Av verdenssamfunnet burde man kunne forvente mer enn av israelske militære domstoler. Men nei; til tross for at dokumentasjonen av israelske overgrep er massiv; den siviliserte verden forholder seg likevel passiv. Hvilken skam!