søndag 27. april 2014

Når fiendebildet slår sprekker

En gruppe sterkt berørte jødiske og palestinske kvinner har skrevet kokebok sammen – og utfordrer samtidig et etablert fiendebilde.

Jam Session har de kalt kokeboken som utkom like før påske. Det er kvinner som er med i organisasjonen Parents Circle – Families Forum som står bak.

De har sin bakgrunn på hver side av konfliktlinjen i Palestina-Israel. Men tap av nære familiemedlemmer, som følge av konflikten, har brakt dem sammen. Nå møtes de og deler felles erfaringer med hverandre – trøster hverandre, spøker og altså; deler matglede sammen.

- Felles forståelse over den smerte som tap av våre kjære innebærer, er utgangspunktet vårt, sier jødiske Robi Damelin. Hun mistet sin sønn David i 2002 - skutt under tjeneste på den okkuperte Vestbredden.

Det som skulle bli en kokebok startet som et initiativ for halvannet år siden. Parents Circle omfatter i alt 600 familier – menn og kvinner. Noen av kvinnene følte behov for et eget prosjekt som kunne bringe dem nærmere sammen, slik at de ble bedre kjent med hverandre. I alt 50 kvinner ble med – 25 jødiske og like mange palestinske. Samlingspunktet ble matlaging, og utveksling av tradisjonelle matoppskrifter – mange av dem overbrakt fra deres egne mødre.

Nå foreligger boken, og det har blitt en delikat introduksjon til det palestinske og jødiske kjøkken – med spesiell fokus på ulike slag syltetøy, søtsaker, konserverte grønnsøker og pickles. Inntektene av boksalget skal gå til å finansiere flere felles aktiviteter for berørte familier.  

Prosjektet har utvilsomt brakt kvinnene nærmere hverandre og gjort dem tryggere på hverandre. Dialogen mellom dem kan til og med slå over i svart humor: Umm Ahmed - en av de palestinske kvinnene – hadde bidratt med en usedvanlig sterkt krydret pickles-blanding. Det fikk jødiske Robi Damelin til å kommentere: - Bare innrøm det Umm, du prøvde å ta livet av alle oss jødiske kvinner med den blandingen. – Nei, svarte hun. – Ikke alle – bare deg, Robi!

Så fortrolig har forholdet mellom de berørte kvinnene utviklet seg – på tvers av «fiendegrensene». Det skulle nesten ikke være mulig, fordi det er nærmest opplest og vedtatt at jøder og palestinere hater hverandre og ikke kan leve sammen. Familiene i Parents Circle motbeviser det, selv om det nettopp blant de berørte her neppe ville være overraskende å møte bitterhet og et generaliserende hat rettet mot De Andre.

Ja – kanskje nettopp disse kvinnene bak Jam Session, og de øvrige medlemmene i Parents Circle, er eksempel på at fredelig sameksistens i en demokratisk enstatsløsning er mulig?

--------
Parents Circle ble startet av Yitzhak Frankenthal. Hans sønn Arik ble drept på brutalt vis i 1994 av Hamas-sympatisører (Les hans sterke artikkel I would have done the same.) Frankenthal tok også initiativ til å opprette kontakt med berørte palestinske familier i Gaza. 

tirsdag 22. april 2014

Den okkuperte Vestbredden: Verdens største fengsel

- Etter Seksdagerskrigen i 1967 ble i praksis palestinerne på den okkuperte Vestbredden og i Gaza dømt til livsvarig fangenskap i verdens største fengsel.

- De ble fengslet for forbrytelser de aldri hadde begått – og uten å bli forklart hvilke lovbrudd de evt hadde gjort seg skyldige i. Nå har tredje generasjon av disse «innsatte» påbegynt soningen i dette mega-fengselet.

Den israelske historiker Ilan Pappes metaforbruk beskriver på en treffende måte hvordan livsvilkårene for sivilbefolkningen i de okkuperte områdene har artet seg i snart 50 år. (Se Pappe: The False Paradigm of Peace)  Man behøver ikke oppholde seg lenge på Vestbredden for å erfare fengselstilværelsen og den brutale undertrykkelsen av vanlige menneskers dagligliv.

Inhumant
Reis f.eks. helt sør på Vestbredden. Møtet med det lille isolerte palestinske samfunnet A Seefer, vil gjøre deg målløs. - Kan en sivilisert stat virkelig behandle uskyldige mennesker så inhumant?

- Vi får ikke lov å plante noe; ikke bygge på egen eiendom; ikke grave etter vann; vi nektes lege eller ambulanse om vi blir syke; nektes besøk av andre palestinere; får ikke bringe varer hit - heller ikke frakte yoghurten og osten vi lager til nærmeste marked over på andre siden av «grensen». Vi tvinges til å smugle.

- I tillegg må vi hver tredje måned reise til en israelsk politistasjon i Hebron for å fornye tillatelsen for å kunne bo her vi har bodd hele livet. - Velkommen til Ingenmannsland, sier Mahmoud – en av beboerne - med en god porsjon svart humor, under ett av mine besøk.

Tuklet med grensen
For å komme hit til A Seefer må du passere en israelsk kontrollpost som er omgjort til ulovlig grensestasjon med passkontroll. Det isolerte palestinske bondesamfunnet ligger noen hundre meter fra «grensen» og teller ca 50 mennesker – de fleste barn. De er ufrivillig annektert inn i Israel.

Legg merke til hvordan traseen for Muren ved A Seefer tar en
avstikker opp fra Den Grønne Linjen, stiplet med grønt - og 
vips; så har Israel annektert et stykke land - men også folk....

I 2002 startet Israel bygging av Muren langs en trasé som ikke følger den ”grønne linjen”, dvs Israels grense til Vestbredden etter 1949.
Over 80% av traseen spiser seg inn på okkupert palestinsk land for å få flest mulig ulovlig bygde bosettinger innenfor Muren.

Rettsløse

Grensedragingen rammet A Seefer spesielt hardt. Innbyggerne her bor i dag innestengt i en annektert israelsk enklave - helt rettsløse. Som nærmeste nabo har de den illegale bosettingen Mezadot Yehuda. Den er årsaken til Israels ulovlige grenseflytting.

Til tross for at palestinerne som bor her er tvangsinnlemmet i Israel, har de ingen rettigheter som israelske borgere. De har faktisk færre rettigheter enn turister og kan ikke reise fritt i Israel – landet de er annektert inn i. De får «selvsagt» heller ikke nyte godt av israelske offentlige tjenester, som f.eks. å koble seg til strøm- og vann-nettet som naboene i den illegale bosettingen er forsynt med av israelske myndigheter.

Trakassering av skolebarn
Kontakten med resten av verden skjer ved kryssing av den ulovlig bygde grensestasjonen over til Vestbredden. For de 17 skolebarna er dette spesielt uheldig. Skolen deres har havnet på gal side av den ulovlig trukne landegrensen – i landsbyen Imneizil.

Spaserturen til skolen burde normalt ta et kvarter - uten hindring på veien. Men daglig blir ungene utsatt for samme behandling: Venting opp til en time på grensestasjonen mens de samtidig ser at bosetterne får passere fritt; grundig sjekk av fødselsattest og oppholdstillatelse; passering gjennom metalldetektor; røntgen-gjennomlysing og manuell kontroll av hver eneste ransel – og på toppen av det hele; mye trakassering og kjefting. To ganger om dagen.

Situasjonen her er en levende illustrasjon på Ilan Pappes fengselsmetafor, og at Israel gjerne vil ha palestinernes land til odel og eie – men ikke menneskene som bor der. Den politiske strategien for å nå målet er lett gjennomskuelig: Levekårene gjøres bevisst så vanskelige og ulevelige som mulig - med håp om at befolkningen en dag skal gi opp og flytte ”frivillig” fra hjemmene sine og jorda si.
-----

(I 2004 fastslo den Internasjonale domstolen i Haag (ICJ) at de deler av muren som går inn på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er oppført ulovlig. Domstolen oppfordret Israel til å stanse byggingen og rive disse delene av muren. Israel har gjort det stikk motsatte.

Ca 11.000 palestinere bor i dag mellom muren og den grønne linjen – i den såkalte «seam zone». De lever på nåde i sine egne hjem. I tillegg: palestinere i ca 150 ulike palestinske landsbyer har jordeiendommer som ligger bak muren. De trenger spesialtillatelse for tilgang til egen jord).

mandag 20. januar 2014

"Den jødisk-demokratiske republikken Israel"

- Å be palestinerne om å anerkjenne staten Israel som jødisk, er irrelevant og skader fredsprosessen.

Ordene over er lånt fra Daniel Reisel, i den tankevekkende artikkelen "Hva betyr det å støtte Israel?" han nylig publiserte på nettstedet Verdidebatt. Han er for øvrig styreleder i den jødiske organisasjonen Yachad.

Reisel uttrykker dessuten at selv jøder finner det vanskelig å definere hva en jødisk stat er, og han har selvfølgelig rett i at å stille krav overfor palestinske myndigheter om å anerkjenne staten Israel som jødisk, er irrelevant. Et slikt krav vil kun bidra til å stikke kjepper i hjulene i den pågående fredsprosessen under Kerrys ledelse – og det er sannsynligvis hensikten.

Erfaring viser at for hvert år israelske myndigheter kan forlenge status quo for okkupasjonen, jo mer befester de posisjonen på bakken med etnisk rensing; grusing av palestinske hjem; etablering av nye bosettinger; og kolonisering av mer land.

-Anerkjenne Israel som jødisk stat? Selv mange jøder finner
det vanskelig å definere hva det egentlig innebærer.  
Dersom israelske myndigheter ønsker å understreke og synliggjøre statens jødiske karakter, kan de når som helst gjøre det ved å endre landets offisielle navn. Dørene står vid åpne – dette er ikke noe naturlig forhandlingstema med palestinerne.  

Hva kan man så tenke seg at «barnet» skal hete? Den jødiske republikken Israel  kan kanskje være en idé, tilsvarende den løsningen fire land har valgt for å synliggjøre sin muslimske karakter, nemlig: Den islamske republikken Afghanistan, Den islamske republikken Mauritania, Den islamske republikken Pakistan og Den islamske republikken Iran.    

Hvis israelske myndigheter samtidig føler behov for å understreke at landet er demokratisk, er det heller ingen ting i veien for å ta det inn i det offisielle navnet, slik vi kjenner fra Den demokratiske republikken Congo og Den demokratiske folkerepublikken Korea. Israelske myndigheter kan med andre ord endre landets offisielle navn til Den jødisk-demokratiske republikken Israel  i morgen, om de ønsker. Ingen kan hindre dem i det – og noen godkjenning fra Abbas er ikke nødvendig.

Det finnes i det hele tatt nærmest ingen grenser for hva et land kan velge å «døpe» seg selv: Republikken øst for Uruguay (República Oriental del Uruguay) og Den bolivariske republikken Venezuela (República Bolivariana de Venezuela ) illustrerer dette. Det første navnet er valgt for å understreker at landet ligger øst for elva Uruguay; det andre skyldes Hugo Chavez personlige beundring for den historiske frigjøringshelten Simon Bolivar.

Så navnemulighetene er mange. Netanyahu og hans regjering vil imidlertid ikke ta belastningen med selv å erklære offisielt at Israel er en jødisk stat. Men hvordan kan de forvente at fordrevne og okkuperte palestinere skal gjøre det på deres vegne? Dessuten; dersom dette kravet ble innfridd ville det samtidig innebære at spørsmålet knyttet til palestinske flyktninger er parkert, og at fordrivingen av palestinerne fra sine opprinnelige hjemsteder, blir rettferdiggjort.      

Ingen ansvarlig palestinsk politiker vil godta slike krav. Det vet Netanyahu. Slik vinnes tid til å etablere enda flere bosettinger og gjennomføre mer kolonisering av palestinsk land. Dessuten; når også denne forhandlingsrunden ender med havari, vil den israelske regjering stå klar til å velte all skyld over på palestinerne. 

En rettferdig fred synes langt unna.

fredag 27. desember 2013

Fem år siden Gaza

Idag er det fem år siden israelske myndigheter iverksatte Operation Cast Lead (Operasjon Støpt Bly) - et voldsomt militært overfall på Gaza med bl.a. hvitt fosfor.

Det intense militære angrepet mot et av verdens tettest befolkede områder - uten rømningsmuligheter for sivilbefolkningen - startet 27. desember 2008 og ble avsluttet 18. januar 2009.
Kollektiv avstraffelse - denne gang: Operation Cast Lead

Ødeleggelsene som rammet samfunnet i Gaza var massive: De israelske militære styrkene drepte i alt 1.391 palestinere – hvorav minst 759 var sivile.  318 av ofrene var mindreårige under 18 år. Over 5.300 palestinere ble såret – minst 350 av dem med alvorlige skader.

De materielle skadene var også svært omfattende, med ødelagte bolighus; bedrifter; industriområder; og jordbruksarealer. I tillegg ble el-forsyning, kloakk og vannanlegg, og helsesektoren sterkt rammet – kritiske tjenester som fra før var sterkt svekket pga blokaden som israelske myndigheter hadde iverksatt mot Gaza i 2007. I følge opplysninger fra FN ble ca 3.500 hjem ødelagt og 20.000 mennesker gjort hjemløse av krigsmakten.

Da krigshandlingene var over tok israelske menneskerettighetsorganisasjoner – deriblant B’Tselem – initiativ overfor den israelske riksadvokaten, med henstilling om at han iverksatte en uavhengig gransking av krigshandlingene. Kravet ble raskt avvist, med den begrunnelse at israelske militære myndigheter hadde opptrådt i henhold til internasjonal humanitærrett.

Riksadvokaten kunne ellers opplyse at militære enheter hadde selv fått i oppdrag å etterforske enkeltepisoder. Deres funn skulle så oversendes krigsadvokatembetet og riksadvokaten for vurdering om evt rettslig oppfølging var naturlig. Menneskerettsorganisasjonene protesterte mot denne overfladiske håndteringen, og sendte en ny henstilling om uavhengig gransking i 2009 – uten at dette førte fram. 

Operation Cast Lead var bare ett av mange eksempler på israelske myndigheters nærmest kontinuerlige kollektive avstraffelse av den palestinske sivilbefolkningen i Gaza og på Vestbredden. På selveste Julaften - for tre dager - så vi eksempel på det nok en gang. 


Da var det 2 år og 8 måneder gamle Hala Abu Sbeikhah som måtte bøte med livet. Det lille barnet var tilfeldig offer for det som må kunne kalles en militær hevnaksjon etter at en sivilt ansatt i det israelske forsvaret ble skutt av en palestinsk snikskytter mens han reparerte grensegjerdet mot Gaza. Israelske tanks svarte med å fyre av tre granater i retning huset til Abu Sbeikhah familien - og drepte familiens yngste. Enda et uskyldig offer - enda en krigsforbrytelse.

--------

Time to end Israel's Gaza blockade  Åpent brev i The Guardian idag fra 20 britiske parlamentsmedlemmer og Lorder

(Referanse for oppgitte antall ofre under Operation Cast Lead: Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem)     

tirsdag 24. desember 2013

La Vanunu få komme hjem

Idag – 1. juledag - går våre tanker til Mordechai Vanunu. Da skal hans appell-sak om å få tillatelse til å forlate Israel opp i israelsk høyesterett for n’t gang.

Politisk rådgiver i Amnesty International, Gerald Folkvord nøler ikke med å karakterisere israelske myndigheters behandling av Vanunu som ren trakassering.
Mordechai Vanunu - en varsler som har blitt umenneskelig
hardt straffet, men totalt neglisjert bl.a. av Nobelkomiteen.

– Norge må protestere og ta opp hans sak hver gang det er mulig. Vanunu er en person utsatt for en urett. Av til sammen 18 år i fengsel, satt han elleve år i isolasjon og slapp - uvanlig nok - ikke ut én dag før tiden, sier Folkvord til ABC nyheter.

Etter at Vanunu sonet dommen ferdig, og slapp ut i 2004, er han fortsatt ingen fri mann, men underlagt strenge restriksjoner. Ikke nok med at han nektes kontakt med utlendinger; han har ikke en gang lov til å nærme seg utenlandske ambassader i Israel.

– Det er ikke en menneskerett å få asyl, men det er en menneskerett å kunne søke asyl. Men det kan ikke Vanunu, sier Folkvord.

– Saken hans er opplagt absurd. Det er uforståelig at han ikke skal få lov til å forlate Israel. Men det dreier seg om å utfordre statsmakten, og da gjelder ikke normal rettslogikk, føyer han til.

Vanunu jobbet ved det hemmelige israelske atomanlegget Dimona – som israelske myndigheter utad presenterte som en uskyldig tekstilfabrikk. Han skulle bli den fremste varsler i moderne tid da han i 1986 overførte fotografier av atomanlegget til den britiske avisen The Sunday Times, som så trykket bildene. En kvinnelig Mossad agent lurte Vanunu til Roma, hvor han ble dopet ned, kidnappet og fraktet til Israel. Der ble han dømt for landsforræderi og 18 års fengsel.

Til sammen er nå straffen oppe i 27 år – like lenge som Nelson Mandela ble holdt fengslet. Det bør være lenge nok. Det hører også med til historien at Vanunu ikke er jøde – men konverterte til kristendommen på 80-tallet.

I høyesterett i dag blir han som vanlig forsvart av en av Israels fremste menneskerettighetsforkjempere – Avigdor Feldman. Han minnet i retten i dag om at det er nærmere 30 år siden Vanunu satte sine ben på det omstridte atomanlegget – og at om han fortsatt satt på sensitiv informasjon kunne han lekke dette, enten han befant seg i Israel eller ikke.

Norske myndigheter bør legge press på Israel for at Vanunu nå får komme til Norge, slik at han får forenes med sin norske kjæreste Kristin Joachimsen. Hjemme i Tromsø vil han også endelig få anledning til å ta imot sin æresbevisning som æresdoktor ved Universitetet i Tromsø - hvor han forøvrig også er tilbudt fast jobb ved fredsstudiet.

Den 9. april 2008 ble det via Bergens Tidende gjort kjent at daværende kommunalminister Erna Solberg høsten 2004 hadde instruert norsk UDI om å avslå søknaden til Vanunu. Dette til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl. Skammelig.
- Lek med tanken: Enn om han var iraner - eller nord-koreaner?
Nå bør Vanunu få kom hjem til Norge.

mandag 23. desember 2013

God jul!

Hadde Josef og Maria kommet ridende på sitt esel til Betlehem i dag, ville de ha blitt hindret av en 9 meter høy mur.

Den kjente engelske graffiti-kunstneren, som går under navnet Banksy, har malt flere sterke motiv med politiske budskap på apartheid-muren i Betlehem. Han står også bak dette meget talende maleriet, inspirert av fortellingen fra juleevangeliet.

Juleevangeliet anno 2013 - "Banksy Christmas Card".

Bildet, som går under navnet «Banksy Christmas Card», ble kjent i 2005.

Originalen sies å være i den engelske pop-artisten Robbie Williams eie. Han skal ha kjøpt det etter å kommet over det under et galleri-besøk.

Forsidebildet på denne bloggen, med den lille jenta som kroppsvisiterer en soldat, er forøvrig ett av de graffiti-malerier Banksy har malt i Betlehem.   

torsdag 5. desember 2013

Filmet at han ble beskutt

Han filmet et dagligdags sammenstøt mellom palestinske ungdommer og noen soldater, da en av soldatene siktet på ham og fyrte av en tåregassgranat.  

Muhammad Ahmad er en av de frivillige feltarbeiderne som hjelper den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem med å dokumentere overgrep på den okkuperte Vestbredden.
Stillsbilde fra video-klippet. Legg merke til tåregass-
granaten som kommer mot (Foto: B'Tselem)

Forrige onsdag – den 27. november – brygget det nok en gang opp til uro mellom noen ungdommer og israelske okkupasjonssoldater som er stasjonert i den lille byen Beit Ummar – midtveis mellom Betlehem og Hebron. Muhammad var på plass med sitt videokamera. 

Han sveiper kameraet rundt, i retning soldatene som begynte å skyte tåregass-granater. Plutselig retter en av soldatene geværet mot Muhammad - og fyrer av. Granaten treffer Muhammad i brystet, mens han selv filmer hendelsen. På stillsbildene fra video-opptaket kan man tydelig se granaten komme mot Muhammad. Etter et kort opphold på sykehus ble det heldigvis konstatert kun lettere skader.

Ikke unikt
Talsperson Sarit Michaeli i B’Tselem uttalte til Huffington Post at videoklippet er enestående som dokumentasjonsmateriale, men at det som filmen viser på ingen måte er unikt. Dette er regelen, snarere enn unntaket. Mange slike skyteepisoder har ført til alvorlige skader – i noen tilfeller også med dødelig utfall.

Dette skjer til tross for at stridsreglene (rules of engagement) sier at tåregass-granater skal skytes skrått opp i luften – aldri med geværet i horisontal posisjon rettet mot enkeltpersoner eller en folkemengde. Det står faktisk også påskrevet på granaten: Do not fire directly at persons. Serious injury or death may result. 

I desember 2011 døde aktivisten Mustafa Tamimi fra Nabi Saleh etter å ha blitt skutt i ansiktet med en tåregassgranat fra kloss hold. Saken ble klaget inn til det israelske militære advokat-embetet (The Military Advocate General’s (MAG) Corps) av B’Tselem. Nettopp i dag kom svar fra MAG at saken var henlagt – ingen grunn til videre etterforskning. Military Advocate for Operational Matters Lt. Col. Ronen Hirsch skrev at granaten som førte til Taminis død ble avfyrt “according to the relevant rules and regulations and did not involve any illegality." 
Danger: Do not fire directly at persons....
(Foto: Activestills.org)

Likegyldighet
B’Tselem mener beslutningen viser den likegyldighet overfor palestinske liv som preger forvaltningen av forsvarets egne lover og regler. Slik sendes et klart signal til israelske soldater og offiserer at skulle de komme til å drepe ubevæpnede sivile, vil de ikke bli holdt ansvarlige.

Sammenstimlinger av folk og demonstrasjoner er forbudt i henhold til de militære lover som gjelder på den okkuperte Vestbredden. Soldatene er snare til å fyre av mot demonstranter; først sjokk-granater som varselskudd og deretter tåregassgranater for å spre folkemengden. Det skaper gjerne panikk – og ofte steinkasting tilbake mot soldatene.

Da kommer «gummikulene» (tunge stålkuler trukket med et tynt lag av gummi). Er folkemengden der fortsatt, skytes til slutt med skarp ammunisjon. Forrige onsdag i Beit Ummar stoppet det med tåregass-granater – en av dem altså skutt rett mot en fotograf som ikke rakk å dukke, og dermed fikk han avslørt ugjerningen på video.

Se VIDEO-KLIPPET
B’Tselems pressemelding