torsdag 10. desember 2020

31 ord

 

31 ord. Så mye plass har NRK funnet å kunne vie drapet på 13-åringen som ble skutt og drept av israelske okkupasjonssoldater fredag 4. desember: 31 ord, på en åpenbar krigsforbrytelse - eller eksempel på israelsk statsterror. 

"En palestinsk 13-åring ble fredag drept i sammenstøt med israelske sikkerhetsstyrker på den okkuperte Vestbredden, melder AFP. Tenåringen ble skutt i magen og døde seinere av skadene, opplyser det palestinske helsedepartementet."

Gutten ble skutt i magen med en 10/22 Ruger Rifle med kikkertsikte, av en israelsk soldat - forøvrig på guttungens bursdag. 

Han er ikke den eneste mindreårige fra sin landsby som har lidd denne skjebnen. Februar 2018 ble 16 årige Laith Abu Naim drept. Skutt i hodet. 

Foto: Institute for Middle East Understanding.
NRKs nyhetsoppslag vil tilsynelatende vi skal tro at den forsvarsløse og ubevæpnede 13-åringen er navnløs - men han hadde et navn: Ali Ayman Saleh Abu Aliya.

Kanskje skyldes den sparsomme omtalen av drapet på Ali at israelske krenkelser av internasjonal lov og rett er blitt ren rutine. 

Ali ble det femte mindreårige drapsofferet i år. I oktober ble 16-årige Amer Abdel-Rahim Snobar slått fordervet av soldater. Dødsårsak: kvelning. Han fikk så vidt jeg kan se ikke en gang 31 ord.

 

søndag 17. november 2019

Fredag og nye demonstrasjoner i Gaza: - Hvor mange skal drepes og lemlestes i dag?

Spørsmålet er relevant. Hver fredag dreper nemlig den israelske hæren gjennomsnittlig 3 ubevæpnede demonstranter og skader 180 i forbindelse med «The Great March of Return»-demonstrasjonene ved grensegjerdet i Gaza. Men hvem bryr seg ………


Demonstrasjonene er - til nå - avholdt 82 fredager på rad. Siden oppstarten 30. mars 2018, har den israelske hæren drept til sammen 214 sivile. Blant de drepte er:

46 barn (28 under 16 år)
2 kvinner
9 personer med funksjonshemninger
4 helsearbeidere
2 journalister
(Kilde: Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen PCHR.)

I tillegg er 14.706 personer skadet etter å blitt beskutt - inkludert 3.691 barn, 387 kvinner, 256 hjelpearbeidere og 281 journalister. Et ukjent antall av disse er påført lemlestelser som vil forfølge dem resten av livet.
Den militære taktikken som benyttes av den israelske hæren mot de ubevæpnede demonstrantene, varierer: Bruk av droner; skarpskyttere som veksler mellom å bruke skarp ammunisjon og «gummikuler» (stålkjerne med et tynt lag av gummi utenpå) og tåregassgranater.  

Droner

Israel utvikler stadig nye typer våpen og ammunisjon. De okkuperte områder og Gaza gir rik anledning til å teste ut effekten på levende mennesker – f.eks. ved angrep med droner. I august avla dr.med. Hanne Edøy Heszlein-Lossius en medisinsk doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet, basert på studier av amputasjonsskader blant pasienter i Gaza. Skader etter angrep med droner fremhevet seg.

Over halvparten av de pasientene med amputasjonsskader som hun undersøkte, hadde blitt såret etter droneangrep.
-Sammenlignet med skader forårsaket av alle andre våpentyper, var skadene hos disse pasientene også mer alvorlige og krevde mer omfattende kirurgi - også etter selve amputasjonen, uttalte hun i et intervju med Klassekampen.

Studien fra Heszlein-Lossius viser at israelske droneangrep gir dramatiske lemlestende skader på sivile. I tillegg til livslang funksjonshemming, sliter mange med store smerter og psykiske plager som søvnløshet, angst og depresjon. Konsekvensene er så alvorlige at det må stilles spørsmål ved selve bruken av slike våpen, mener hun - og etterlyser samme type diskusjon som man har hatt om landminer og klasevåpen.

Krigsforbrytelser

Israelske krigsforbrytelser i Gaza? Selvfølgelig er det det. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet, mer enn antydet det da årsdagen for fredagsdemonstrasjonene nærmet seg i mars i år.

Militære drap (på det tidspunkt) av 189 ubevæpnede sivile – inkludert helsepersonell og journalister – kan vanskelig betegnes som annet enn krigsforbrytelser. En opplagt sak for Den internasjonale straffedomstolen, mente FNs høykommissær.

Israel har avvist enhver internasjonal involvering og mener det er tilstrekkelig at hæren gransker seg selv. Ikke uventet blir utfallet alltid det samme: Frikjennelse for enhver anklage om krigsforbrytelser – slik de nylig gjorde etter drapet på 14 årige Othman Hiles. Etter ett års «gransking» av hendelsen, har Israels øverste militæradvokat nøyd seg med å idømme soldaten en måneds samfunnstjeneste for å ha likvidert den ubevæpnede guttungen med en kule i brystet.  

I dag blir det nye demonstrasjoner fra en stadig mer isolert og desperat befolkning i Gaza. Hvor mange ubevæpnede sivile skal drepes og lemlestes av den israelske hæren før dagen er omme – men hvem bryr seg….?  

(Først publisert på Verdidebatt, 15.11.19)



onsdag 6. mars 2019

Intet nytt fra Vestbredden – i NRK

Hvorfor slipper ikke NRKs Midtøsten-korrespondent til med reportasjer fra den okkuperte Vestbredden og Gaza? Skyldes det selvsensur i utenriksredaksjonen og frykt for kritikk fra den hjemlige Israel-lobbyen – eller bevisst nedprioritering av aktuelle nyhetssaker fra området?

Fortielsen er påfallende. Underdekningen av nyhetsstoff – selv med direkte tilknytning til Norge – er åpenbar. NRKs utenriksredaksjon har i årtier fulgt utviklingen på Vestbredden og i Gaza tett. Dekningen har vært fyldig og opplysende fra et konfliktområde som fortsatt spiller en viktig rolle i norsk utenrikspolitikk.

I 2016 ble NRKs korrespondentkontor for Midtøsten flyttet fra Kairo til Beirut - et «steinkast» unna de okkuperte områder. Det burde ikke svekke mulighetene til nyhetsovervåking og produksjon av reportasjer. …..Men plutselig ble det stille – veldig stille. Dette til tross for mulighet til å lage flere saker med en «norsk vinkling».
Eksempler på saker som - ubegripelig nok – har gått NRKs utenriksredaksjon/Midtøsten-korrespondenten «hus forbi»:

Norsk kvinne beskutt av IDF: I høst ble Kristin Foss (43) beskutt to ganger i løpet av én uke av israelske okkupasjonssoldater i en landsby utenfor Nablus.
Flere spørsmål henger i luften: - Hvordan opplevde hun beskytningen? Hvorfor ble hun beskutt? Hva sier IDFs egne stridsregler om bruk av såkalte «gummikuler» mot sivile? Hvorfor demonstrerer befolkningen i den aktuelle landsbyen ukentlig? Hvordan er dagliglivet under okkupasjon?
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

TIPH-rapport avdekker systematiske overgrep: I desember ble en konfidensiell rapport fra den norskledede observatørstyrken TIPH i Hebron, lekket til avisen Haaretz. Rapporten oppsummerer styrkens nærvær i over 20 år. Ca. 40.000 rapporterte hendelser avdekker at okkupasjonsmakten Israel kontinuerlig begår grove brudd på internasjonal folkerett overfor den okkuperte palestinske befolkning i Hebron.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten, kanskje med en fersk reportasje fra dagliglivet i Hebron? – Nei, fortiet. 

TIPH kastes ut av Hebron: I januar beslutter Netanyahu at TIPH-styrken ikke får fornyet sitt mandat. De internasjonale observatørene kastes i praksis ut av okkupanten – til advarsler fra både FNs generalsekretær og den norske utenriksministeren som frykter følgene av den norskledede observatørstyrkens fravær.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

Ledsagerprogrammet EAPPI trekker seg ut av Hebron: Som følge av utkastelsen av TIPH, fant World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) det ikke lenger forsvarlig å ha sitt ledsager/observatørteam i Hebron. Dette av frykt for team-medlemmenes sikkerhet. Kirkenes Verdensråd ledes av en norsk generalsekretær - Olav Fykse Tveit.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

10-års minnet for første Gaza-krig: Angrepet skjedde ved årsskiftet 2008/09. Israel døpte sitt anslag mot 2 millioner innesperrede mennesker i Gaza for «Operation Cast Lead». Tapstallene viste 1.417 døde – inkludert 313 barn – og over 5.500 sårede.
På grunn av fravær av internasjonale media, fikk to norske leger – Mads Gilbert og Erik Fosse – en helt sentral rolle verden over for sin rapportering om krigens brutalitet.
- Verd en reportasje fra Gaza - nå 10 år etter, og intervju med Gilbert og Fosse? – Nei, fortiet. 

Grusing av skole, bygget av Flyktninghjelpen: Dagen før skolestart i august 2017, rev israelske okkupasjonsmyndigheter den nylig ferdigbyggede barneskolen i landsbyen Jubbet Al Dhib, utenfor Betlehem. 80 barn var frarøvet skolen sin. Skolen var finansiert av EU, mens byggeprosjektet var ledet av den norske Flyktninghjelpen.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

Rystende rapport fra den norske ambassaden: Halvårsrapporten fra ambassaden høsten 2017, viste til grove overgrep fra israelske okkupasjonsmyndigheter mot palestinerne i de okkuperte områdene: Sivile settes i forvaring uten lov og dom; bolighus rives; illegale israelske bosettinger utvides stadig; mishandling av fanger; arrestasjon og forhør av mindreårige i strid med Barnekonvensjonen.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet. 

Lars Saabye Christensen: Det prisbelønte amerikansk-jødiske forfatterparet Michael Chabon og Ayelet Waldman ble så rystet etter besøk i Hebron at de tok initiativ til å markere 50 års israelsk okkupasjon med en essaysamling i 2017. De samlet bidrag fra et tjuetalls kjente internasjonale forfattere, basert på inntrykk etter besøk til de okkuperte områder. Lars Saabye Christensen står for det norske bidraget.

Inntektene fra boken ”Kingdom of Olives and Ash: Writers Confront the Occupation”  valgte det jødiske forfatterparet valgt å fordele mellom den israelske organisasjonen "Breaking the Silence" og den palestinske organisasjonen "Youth Against Settlements" i Hebron, ledet av den kjente fredsaktivisten Issa Amro.
- En interessant sak for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten å følge opp i «jubileumsåret» for 50 års okkupasjon? – Nei, fortiet.

For øvrig passerte hele 2017, uten at f.eks. Urix viet 50 års israelsk okkupasjon – den lengste okkupasjon i moderne historie – oppmerksomhet.
Med en egen utsendt korrespondent for Midtøsten, krever den åpenbare neglisjeringen av nyhetsstoff og reportasjer fra de okkuperte områdene og Israel, en forklaring.

onsdag 1. november 2017

- Voldsepidemi blant israelske soldater

- Vi hørte en forferdelig skriking bak oss. Vi snudde oss og så flere israelske soldater som kom slepende på en ung gutt. 


- Gutten lå på ryggen og de sparket og slo ham over hele kroppen; slo ham med knyttnevene og banket ham med trekøller. Hodet, ansiktet og nakken til gutten var fullstendig dekket av blod. Nesen var tydeligvis brukket, og han hadde dype, blødende kutt i underarmen. De israelske soldatene dro ham opp, og idet gutten vaklet, sparket en av soldatene ham to ganger i skrittet….
- Mens de dro ham over til den andre siden av gata, holdt en av de israelske soldatene guttens arm strak og slo gjentatte ganger med kølla. Deretter festet de ham med håndjern til en dør, og en av soldatene tok guttens hode mellom hendene sine og dunket hodet flere ganger mot døra…. Guttens lillesøster, som kunne være 13-14 år gammel, stod ved siden av og hylte.
Torleiv Anda var ambassadør i Israel 1984-
1989. I boken fra 1989, innrømmer han at
han fikk snudd opp-ned på sin forestilling
om den israelske form for demokrati. - Et
 bidrag for økt forståelse for de undertrykte,
 ufrie palestinernes sak, sier han om boken.

Den Første Intifada – 30 år siden 

Scenen beskrevet over, utspant seg i Gaza den 29. januar 1988, og stod å lese i en artikkel jeg skrev i Redd Barna Avisa samme år. Som nødhjelpskoordinator i Redd Barna hadde jeg bl.a. ansvar for prosjekter på Vestbredden og i Gaza. 
Skildringen innledningsvis illustrerer ett av en rekke brutale overgrep som stod referert i en rapport, publisert av den amerikanske organisasjonen Physicians for Human Rights. Organisasjonen, som består av leger og annet helsepersonell, har dokumentert grove brudd på menneskerettighetene i en rekke land siden 1986.
Den Første Intifadaen ble utløst høsten 1987 – altså for 30 år siden. Det var en folkelig palestinsk oppstand og protest mot en til da 20-årig okkupasjon. Israelske okkupasjonsmyndigheter svarte med en ufattelig brutalitet som rammet sivile palestinere i alle aldre. Utrolig nok har dette fått fortsette i disse 30 årene siden, uten å bli møtt med noen form for sanksjoner fra det internasjonale samfunn. 
Min artikkel fra RB-Avisa i 1988, fortsetter slik:      
Skremmende   
Rapporten [fra Physicians for Human Rights] er skremmende lesing. I sine konklusjoner karakteriserer den de israelske soldatenes og politiets framferd som en «ukontrollert voldsepidemi» av et slikt omfang og av en slik karakter at det reiser meget alvorlige etiske, medisinske og rettslige spørsmål. I tillegg til et stort antall drepte, har den brutale framferden påført tusener av palestinere alvorlige psykiske og fysiske skader.
Dette tyder på, sier rapporten, at brutaliteten er uttrykk for en bevisst politikk. Snarere enn å representere unntak og enkeltepisoder, har overgrepene nærmest blitt norm. Legeteamets undersøkelse av sårede underbygger påstanden om systematisk voldsbruk. Nøyaktig identiske bruddskader hos flere av pasientene blir blant annet påvist i rapporten.
Maksimal skade
Kommisjonen trekker den konklusjon at israelernes hensikt må være å påføre ofrene maksimal skade uten å drepe: et utall knekte overarmer, knuste håndledd, alvorlige ryggskader etc. underbygger dette. Enkelte av køllene som benyttes er tvinnet med tykk, oppklippet koppertråd for å påføre ekstra skade ved slag.
Videre hevder legeteamet at påfallende mange av pasientene bærer skader som ikke kan være påført ved tumulter eller sammenstøt - for eksempel i forbindelse med demonstrasjoner. Ofte har skadene kommet uten at ofrene har gjort noen form for motstand – ja, til og med mens de var iført håndjern. De fleste pasientene som ble undersøkt var i alderen 15 – 25 år, men det var også en del yngre barn, gravide og eldre kvinner.
Et ukjent antall sårede er lammet for resten av livet på grunn av uhemmet skyting med meget skadelig high-velocity ammunisjon [Bruk av M-16 eller Galil rifler, ladet med en type høyhastighetskuler som roterer når de treffer kroppen og forårsaker ekstra stor skade på indre organer.]  Andre ofre er skutt i øynene med gummikuler og er blitt blinde, andre er gjort til psykiske vrak som det eksisterende hjelpeapparat står maktesløse overfor.
Gassangrep
Helsetilbud for palestinere på Vestbredden og Gaza dekket på langt nær behovet før oppstanden startet i desember 1987. Situasjonen for alle de tusener av sårede palestinere som nå trenger medisinsk behandling, er derfor meget bekymringsfull. I tillegg til knapphet på ressurser blir helsearbeidet vanskeliggjort og direkte hindret av israelske myndigheter.
Rapporten gir sågar eksempler på at tåregassangrep har funnet sted ved flere klinikker og sykehus. Den 26. desember i fjor kastet soldater flere gass-sylindre inn på sykehusområdet ved Makassed Hospital i Øst Jerusalem. Gassen ble sugd inn i luftavkjølingsanlegget og trengte seg videre inn til fødeavdelingen og intensivavdelingen. Rapporten karakteriserer bruken av tåregass som meget omfattende og nærmest ukontrollert. Blant annet har gassgranater blitt droppet i flyktningleirer fra helikopter.
I alt fem ulike typer gass er identifisert. Israelske myndigheter har nektet å oppgi den kjemiske sammensetningen i disse granatene, og det har vanskeliggjort den medisinske behandlingen. Spedbarn har vist seg spesielt utsatt, og flere er rapportert døde som følge av tåregassangrep. Kommisjonen kom selv over flere tomme gasshylser merket CS-gass, «Manufactured by Federal Laboratories, Inc., Saltsburg, Pennsylvania, January 1988».
Flyktningene utsatt
Palestinere i flyktningleirene er utsatt for spesielt store påkjenninger. Flere av leirene har fra tid til annen vært fullstendig lukket, og selv UNRWA har blitt nektet å bringe inn medisinsk bistand til syke. Andre former for kollektive avstraffelser mot flyktningene har vært å stenge vanntilførselen. Dette har blant annet ført til at en av UNRWAs fødselsklinikker i Gaza i perioder ikke har hatt tilgang til vann.
Videre nevner rapporten at UNRWAs folk ved tre anledninger er nektet adgang til sitt eget tuberkulose-sykehus i Gaza for å levere mat. 
De hardest sårede pasientene kommisjonen møtte var brakt til sykehus fra spesielle fangeleirer. Ved to anledninger fikk kommisjonen snakke med unge palestinere om dere erfaringer fra fangeleirene. De rapporterte om omfattende søvnberøvelse; juling; hette over hodet og bind for øynene; ikke adgang til medisinsk behandling; toalettbesøk kun en gang i døgnet; og inntil 72 timers opphold utendørs i regnvær.
Forsvarsløse
Rapporten tar også for seg brutalitetens innvirkning på barna. Foreldrene kan ikke forhindre at barna blir vitne til voldsbruken. Konsekvensene for barna kan være meget alvorlige på lang sikt.
- Vi hørte om 8, 9 og 10-åringer som selv var slått med køller, skutt med gummikuler og angrepet med tåregass. For hvert tilfelle vi fikk rapport om, må tusenvis av andre ha blitt terrorisert. Likevel er det øyeblikkets blodsutgytelse og tårer som gir de minste konsekvenser. Når barna imidlertid oppdager at foreldrene er forsvarsløse overfor voldsapparatet og at de selv derfor er sårbare, skapes fundamentale holdninger til omverdenen. Livet blir farlig å leve. Verden deles i to – de «gode» (mitt folk) og de «onde» (De Andre).
- Slike forestillinger kan komme til å følge disse menneskene livet igjennom. Dette vil ikke bare få konsekvenser for dem selv, men også for etterfølgende generasjoner og dermed innvirke på det politiske klima, heter det i rapporten. [RB-Avisa 1988-8]  

søndag 3. april 2016

Avslørende videobevis

Han ante fred og ingen fare da israelske soldater plutselig dukket opp, og angrep han brutalt med slag og spark, uten grunn. MEN - soldatene visste ikke at de ble filmet.…… 

Vi skriver 6. oktober 2015, og Ansar ‘Asi (25) er på jobb som vanlig i al-Bireh, en by utenfor Ramallah. Idet han er i ferd med å lempe noen varer fra fortauet inn i butikklageret, blir han oppmerksom på uro lenger nede i gata. 




Fra døråpningen får han plutselig øye på en gruppe israelske soldater som kommer løpende i hans retning. Han rygger inn i lagerrommet med hendene viftende i været, for liksom å be om nåde. Nytteløst - her er ingen nåde.  

Soldatene trenger et bytte. Nå var det Ansars tur. Han forsøker å beskytte seg, men blir sparket og slått mens han ligger på gulvet inne i det lille lageret. En av soldatene bruker geværet som stikkvåpen og kjører det spisse geværløpet gjentatte ganger hardt og brutalt inn i siden på Ansar.

Han er sjanseløs. Overmakten har bestemt at han har kastet stein. Da blir det slik. Han blir arrestert. Steinkasting mot soldater betraktes som terror. Et mulig mangeårig fengselsopphold på inntil 20 år venter. Men først må han til behandling på Hadassah Ein Kerem sykehuset i Jerusalem, på grunn av skadene etter det voldelige overfallet fra okkupasjonssoldatene.      

Da han blir fremstilt for avhør bedyrer han sin uskyld, og henviser til at et sikkerhetskamera i det lille lageret kan bekrefte hans versjon. Politiet er uinteressert. Først da han blir fremstilt for militærdomstolen får han legge fram video-beviset. Etter fem dagers forvaring, inkludert opphold på sykehus, ble han endelig løslatt - "reddet av gongongen". 

Rettssikkerhet?
Man kan undre seg:
 - Hva hadde skjedd med Ansar om ikke et sikkerhetskamera hadde vært installert i det lille lageret…….?
 - Uten video-opptaket; hvem ville dommer-offiseren i militærdomstolen festet lit til: En gjeng soldatkollegaer i IDF som påstod han hadde kastet stein, eller en «simpel araber» som benektet anklagene, og tvert imot hevdet han hadde jobbet på lageret hele tiden under sammenstøtene?
- Uten video-opptaket; hvor mange år i fengsel han hadde han blitt idømt - 10, 15.... 20 år? 
- Uten video-opptaket; hvilken forklaring på fengselsstraffen hadde nådd omverdenen?
- Uten video-opptaket: hva om soldatene hadde gått enda lengre i sin brutalitet, og skutt ham, fordi han "truet dem med kniv"?

Bevis din uskyld!
Den okkuperte Vestbredden er i prinsippet et militærdiktatur. I militærdomstolen er rettssikkerheten snudd på hodet: Er du som palestiner anklaget for en forbrytelse, vil skyldsspørsmålet og domsutfallet avhenge av om du kan bevise din uskyld. Du er skyldig inntil det motsatte er bevist. Slik er okkupasjonens justis. Ansar hadde flaks.  

Israelske myndigheters propaganda-apparat jobber hardt for å framstille brutaliteten overfor det palestinske sivilsamfunnet på den okkuperte Vestbredden som selvforsvar mot terrorisme. Men i realiteten har IDFs oppgave de siste 49 år vært å holde millioner av okkuperte palestinere nede i fast grep av militærregimet; beskytte nettverket av illegale bosettinger; og kolonisere stadig mer okkupert land.

Okkupasjonens brutale og dehumaniserende vesen har medført at et ukjent antall palestinere i alle aldre har blitt uskyldig fengslet; banket opp og sågar skutt og drept, kun fordi de er palestinere. Manglende bevis har holdt mye av den omfattende brutaliteten skjult for omverden. De senere år har imidlertid mobiltelefoner med kamerafunksjon; sikkerhetsvideokamera; ordinære videokamera; og digitale fotoapparat avslørt en rekke overgrep fra hærens side.

Video har med andre ord blitt et viktig våpen for rettsløse okkuperte palestineres forsvarskamp.       







tirsdag 13. oktober 2015

- Okkupasjonen er problemet

Sist uke kom organisasjonen Breaking the Silence med et hjertesukk av en aktuell kommentar på sin Facebook-side om den spente situasjonen på Vestbredden og i Jerusalem. 

Minner om at organisasjonen består unge israelske menn og kvinner med førstehånds kjennskap til hva israelske myndigheters okkupasjonspolitikk innebærer i praksis. Det er disse unge - ned i 19-20 års alder - som blir satt til å utføre den skitne jobben med undertrykkelse av den okkuperte befolkningen. De vet altså hva de snakker om.

Her er kommentaren - i min oversettelse:
- Nok en gang opplever vi å være omgitt av utålelig vold og en enorm smerte og sorg over de mange ofrene. Vi har erfart det samme utallige ganger tidligere: sorg over tap av venner, naboer, eller medlemmer i nær familie.

- Av en eller annen grunn er det likevel en og samme idé som fortsetter å lede veien videre: Langvarig okkupasjon og militær kontroll over daglivet til palestinerne. Ingen annen løsning har vært forsøkt.

- Naftali Bennett (utdanningsminister): "Vi krever frie tøyler for IDF soldatene."
- Ayelet Shaked (justisminister): "Vi gir ikke nok støtte til kommandantene i felten."
- Gadi Eisencott (IDF Chief of Staff): "IDFs hender er ikke bundet. IDF har full handlefrihet i Judea og Samaria."

- Hva er det vi ikke har gjort? Som soldater beskjøt vi oppviglerske enkeltpersoner; vi bombet og ødela hjemmene til terrorister som en form for straff; vi drepte uskyldige palestinske politimenn som hevn; vi iverksatte portforbud og sperret av gater og hele byer; vi "fakket" og "oppdro" palestinere ved  kontrollpostene; vi "forstyrret den daglige rutine" ved å kaste tåregass- og sjokkgranater mot hjemmene til folk; vi satte opp mobile kontrollposter uten grunn ved innkjørselen til landsbyer; vi banket opp arrestanter - men likevel: Det fungerer fortsatt ikke.

- Det fungerer ikke, og uskyldige sivile og soldater fortsetter å bli rammet hver eneste dag.

- Våre valgte regjeringsmedlemmer fra den høyreorienterte bosetter-bevegelsen, Ayelet Shaked,  Naftali Bennett og deres venner, sender flere soldater til de okkuperte områdene for å løse med militær makt, det som krever en politisk løsning. I tillegg, anklager de regjeringen - som de selv er en del av (!) – for å «binde hendene» på IDF.


- Men de som virkelig binder opp IDF er den politiske bosetter-vennlige høyresiden. De tvinger våre soldater til å forlenge det virkelige problemet vi står overfor - okkupasjonen.

Kloke ord fra de tidligere israelske soldatene og offiserene i Breaking the Silence. Okkupasjonens iboende karakter er vold og ufred som naturlig utløser motstand. Det folk er ikke "oppfunnet" som finner seg i å være okkupert, uten å gjøre motstand. Denne motstanden - enten den er ikke-voldelig eller voldelig - kan forklares ut fra okkupasjonens vold og ydmykelse, men selvsagt; ansvaret for motstandshandlingene må de som utøver dem stå for selv.

lørdag 25. juli 2015

- Et mønster i Israels politikk.....

- Jeg er svært bekymret for at slike husødeleggelser er del av et mønster der situasjonen på bakken stadig endres i form av bosettingsutvidelser, tvangsflytting av lokalsamfunn….

Ordene tilhører utenriksminister Børge Brende - uttalt i Stortinget den 19. juni. Arbeiderpartiets Kari Henriksen hadde da stilt spørsmål til utenriksministeren om raseringstrusselen mot det palestinske landsbysamfunnet Susiya med 350 innbyggere, i South Hebron Hills på Vestbredden.

I sitt svar var Brende klinkende klar i analysen av israelske myndigheters okkupasjonspolitikk:

- Bosettingene er folkerettsstridige og et hinder for fred; ....forventer at Israel respekter internasjonal humanitærrett og beskytter sivilbefolkningen; ...og han ga uttrykk for at han så husødeleggelser som del av et mønster der situasjonen på bakken stadig endres med bosettingsutvidelser, tvangsflytting av lokalsamfunn og begrensinger på palestinsk økonomi.
Krigsforbrytelser: Ifølge FN-organet OCHA ble 1.177
palestinere fordrevet i 2014 etter å ha fått sine boliger
sanert av okkupasjonsmakten. 

Men hvilke reaksjoner kan vi så forvente av Brende og den regjering han er en del av?

"Del av et mønster" ..... merk Brendes ord. Altså er trusselen om gruslegging og fordriving av det palestinske lokalsamfunnet Susiya ikke et enkeltstående tilfelle, men del av en bevisst israelsk politikk på den okkuperte Vestbredden.

Og Brende har helt rett - anslagsvis 200 - 250.000 er fordrevet, bare fra Jordan-dalen alene siden 1967. Slik fordriving / etnisk rensing og ødeleggelse fra en okkupasjonsmakt innebærer meget alvorlig krenkelse av Folkeretten - ja, sannsynlige krigsforbrytelser.

Det er eksempel på en type politisk maktovergrep som den israelske sosiologen Baruch Kimmerling betegner som politicide - eller samfunnsmord på norsk. Skrittvis, men systematisk forsøk på utsletting av det palestinske samfunnet som en legitim og levedyktig politisk, økonomisk og sosial enhet.

Mot en okkupant som Brende opplyser bedriver: Tvangsflytting (fordriving) av okkupert befolkning, husødeleggelser, hindrer lokal økonomisk utvikling og etablerer folkerettsstridige bosettinger fortsatt etter 48 år, må man selvsagt sette inn andre tiltak enn bare å henstille til okkupanten om å slutte med det.

Men hva skjer når Brende skal konkludere om mulige tiltak mot slike grove overgrep? Da går "lufta fullstendig ut av ballongen". I tilsvaret til Kari Henriksen, landet han på følgende:

Under mitt siste besøk til Israel og Palestina i mai 2015 tok jeg i mine samtaler med både statsminister Netanyahu og president Abbas opp betydningen av at forhandlinger mellom partene gjenopptas, samt at begge sider må avstå fra tiltak som øker konfliktnivået og svekker mulighetene for en troverdig fredsprosess.

Og så kommer det: I mine samtaler med israelske ledere understreket jeg behovet for å stoppe byggingen i de israelske bosettingene på okkupert område.

Onsdag denne uken ble dette "forsterket" med et utspill der den norske regjering ber Israel om å stanse planene om tvangsflytting av innbyggerne og riving av den palestinske landsbyen Susiya.

Er ikke tiden snart inne for å hente fram sterkere ord fra det diplomatiske vokabularet - eller vurdere å sette i verk aktive tiltak som kan bidra til at Israels kontinuerlige brudd på folkeretten opphører?