tirsdag 7. juni 2022

Torturert til falsk tilståelse

Lite visste de om det tortur-helvete som ventet dem, da de med noen få dagers mellomrom møtte opp til innkalt avhør på en av politistasjonene i Jerusalem.  

For de to fetterne Yazan (22) og Mohammad al-Rajbi (20) skulle det bli halvannen måned med psykisk og fysisk tortur. Til slutt ble smertene uutholdelige, pga den langvarige sadistiske behandlingen. De knakk sammen. 

Falsk tilståelse om steinkasting ble halmstrået de grep til – og torturistene i Shin Bet fikk det de ventet på. For dem; et bevis på at avhørsteknikker som baserer seg på såkalte «special methods» får fram «sannheten». Offisielt ble Israels utstrakte bruk av tortur ved avhør forbudt av høyesterett i 1999, men har fortsatt under eufemismen «special methods» - legalisert, med velsignelse fra justismyndighetene. 

Illustrasjon tortur (B'Tselem)

I avrapportering til rettighetsorganisasjonen B’Tselem, gir Yazan innblikk i mishandlingen som pågikk i halvannen måned:

- avhør i 23 timer av 12 ulike Shin Bet agenter. Anklaget for steinkasting

- etter avhør: fastbundet i 2 dager til en stol, med hendene bakbundet, uten mat og drikke, uten tilgang til toalett

- istedenfor løslatelse etter at politiet framskaffet video-bevis som fritok ham fra anklagen, dukket ny oppkonstruert anklage om steinkasting opp

- ble nektet å legge fram bevis på uskyld fra egen mobiltelefon

- flere dagers avhør fulgte – fra 17 til 19 timer i strekk hver gang

- mellom avhørene: holdt isolert i fangehull ca. 1 m x 2 m, kalt «Zinzin». Umulig å stå oppreist

- plassert i et trangt skap i ca. 2 timer – bundet på hender og føtter med hodet mellom bena. Bevisstløs da han slapp ut.

- ny oppkonstruert anklage. Forbeholdt seg rett til å forholde seg taus. Overført til Megido-fengselet nord i Israel. Truet på livet av medfanger (sannsynlig oppdrag av Shin Bet). Deretter overført til Ashkelon-fengselet

- fraktet tilbake til Jerusalem, nye avhør mens han igjen var fastbundet i smertefull posisjon i fangehullet «Zinzin»

- innesperret i «Zinzin» i to dager etter avhør. Vekket av alarm om han falt i søvn. Ikke tilgang på toalett – tisset på seg. Kunne ikke stå oppreist da han ble sluppet ut

- knakk sammen. Oppkonstruerte «tilståelse» av å ha kastet to steiner oppe på Tempelhøyden.  

- uskyldig dømt til 8 måneders fengsel. Ferdigsonet i mars 2022 

Yazans yngre fetter, Muhammad, gjennomgikk lignende tortur. Han knakk sammen etter 20 dager, men torturen fortsatte ytterligere 20 dager. Også han ble idømt 8 måneders fengsel. 

Begge har slitt med plager etter torturen. Yazan har synsproblemer, mens Muhammad har droppet ut av skolen og sliter med angst – frykt for å gå ut blant folk, frykt for okkupantens sikkerhetsstyrker og politi.  

Mulighet for klage på tortur? Jovisst, men ifølge Public Committee Against Torture in Israel tar vurdering om mulig oppfølging gjennomsnittlig 4,5 år. Av 1300 klager siden 2001, har 2 blitt fulgt opp for nærmere gransking. Resultat? Full frifinnelse. Ingen tiltale….. Israel vet å beskytte sine torturister. 

oooo000oooo

OM TORTUR: 
Tortur er offisielt forbudt i henhold til FNs menneskerettighetserklæring av 1948, i henhold til Genèvekonvensjonen av 1949 om krigsfanger og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, artikkel 3. Likevel anvendes tortur fortsatt i en rekke land; erfaringsmessig oftest i land med autoritære styresett (diktatur) eller med svakt utviklede demokratiske tradisjoner. 
(Norsk Medisinsk Leksikon)   

 

torsdag 25. november 2021

Heller fengsel enn okkupasjonstjeneste

Han gjennomførte verneplikttjenesten - slik de fleste unge jødiske israelere gjør - men videre tjeneste i reservestyrkene er ikke aktuelt. Da går han heller i fengsel.

Oren Feld er 29 år, bosatt i Jerusalem. Han er masterstudent, politisk aktiv og er i tillegg engasjert i en organisasjon som driver sosialt arbeid. 

Oren Feld (Photocred: Cherbelis Hod)

Til Refuser Solidarity Network (organisasjon for militærnektere) opplyser han at han var bare 18 år da han startet på sin verneplikt i den israelske hæren. - Den gang hadde jeg ikke styrke til å nekte – men det har jeg nå, sier Oren. 

Soldat til  fylte 40 år
I Israel er verneplikten inndelt slik at både menn og kvinner etter endt førstegangstjeneste - på henholdsvis 2 og 3 år - blir innkalt til tjeneste i reservestyrkene. For menn som har gjennomført vanlig soldattjeneste, vil det innebære 36 dagers årlig tjeneste fram til fylte 40 år.  

– Jeg tilbrakte 3 år i en militærtjeneste jeg ikke trodde på. Gjennom årene har jeg vært vitne til mye urett og mange ugjerninger utført av hæren. Derfor sa jeg "nok er nok", da jeg nå - i en alder av 29 år - ble innkalt til reservestyrkene. Jeg vil ikke lenger være del av en institusjon som undertrykker og dreper uskyldige mennesker, sier han.

Fordriving - etnisk rensing - okkupasjon
- Det er på tide å fortelle sannheten om vårt lands historie, som begynte med tidlig fordriving av palestinere og fortsetter i dag med ulike former for etnisk rensing, som del av palestinernes hverdag. Bare sannheten vil stoppe okkupasjonen, sier han. 

Oren påpeker at okkupasjonen er et ubestridelig faktum, og at den er resultat av et politisk valg.  Men et slikt endeløst og uinnskrenket fremmedstyre over millioner av uskyldige mennesker kan ikke rettferdiggjøres, mener han - og viser til ulike måter okkupasjonen kommer til uttrykk på:

- kontroll over det palestinske lederskapet;
- kontroll av alle transportårer, ved bruk av nedstengning og blokkering;
- gjennomføring av massearrestasjoner;
- makt til å forby sammenkomster og demonstrasjoner.

Fengsel
- Jeg
velger fred. Derfor; da jeg fikk ordre om å melde meg for reservetjeneste, meldte jeg tilbake til min troppssjef at jeg ikke ville etterkomme dette.

Det førte til at han ble idømt en straff på 14 dager i fengsel. Da søkte han hæren om fritak fra reservetjeneste. Den ble avslått, og Oren har nå sonet sin første 14 dagers-periode i fengsel. Flere er i vente. Han opplevde soningen som hard og ydmykende, men sier at han likevel vil fortsette å stå på sitt.

- Jeg vil ikke tjenestegjøre i en hær som bruker sine ressurser til å kontrollere en palestinsk sivilbefolkning, praktisk talt uten grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil ikke delta i militærstyret på Vestbredden eller i blokaden av Gaza. Jeg vil heller ikke delta i overvåking av varer til de palestinske områdene, som innebærer frarøvelse av grunnleggende behov for millioner av mennesker med begrenset tilgang til mat, drikkevann, boliger og strøm.  

Okupasjonen korrumperer
- Denne militære kontrollen over en annen nasjon korrumperer det israelske samfunnet innenfra. Hvis vi ønsker å ha et sunt, egalitært samfunn, må det være basert på solidaritet - ikke på makt og overhøyhet for noen over andre.

- Jeg bryr meg om dette stedet og menneskene som bor i dette landet! Alle som føler det samme, bør ta et standpunkt mot okkupasjonen og undertrykkelsen som nå har pågått i over et halvt århundre. Derfor valgte jeg å nekte reservetjeneste nå, og det vil jeg fortsatt gjøre, avslutter Oren.

Den israelske hæren har en egen spesialkomité som behandler søknader fra militærnektere. Komiteen idømmer også fengselsstraff – vanligvis 14 dagers soning. Med mindre «synderen» ombestemmer seg, følger nye dommer og flere fengselsopphold, slik Oren kan vente seg.   




 


fredag 29. oktober 2021

Hilsen fra en israelsk militærnekter

Shahar Peretz fikk sin første fengselsdom i august, fordi - som hun sa: "Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv." Straffen for slikt er flere oppstykkede fengselsdommer. Nå har hun sonet to, og deler sine tanker her.

Hei! Jeg heter Shahar. Sist jeg skrev til dere var før jeg ble sendt i fengsel for første gang pga at jeg nekter å tjenestegjøre i den israelske hæren. Jeg feiret nettopp 19-årsdagen min bak murene, og har allerede sonet to fengselsdommer og tilbrakt 28 dager i fengsel. Sist torsdag ble jeg stilt for retten igjen og dømt til ytterligere 30 dagers fengsel. 

Shahar Peretz feiret sin 19-års dag i fengsel nylig.

Jeg kommer til å få flere slike fengselsdommer, fordi jeg nekter å delta i den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene.

Nå skriver jeg til dere hjemmefra, for i militærfengselet har vi ikke lov til å skrive. Jeg er en person som liker å skrive ned tankene mine, og jeg skribler gjerne tegninger når jeg forsøker å fokusere. Jeg skriver ned oppgaver og ideer, og bruker blanke ark for å stimulere tankeprosessen. 

Da jeg kom til militærfengselet første gang tok jeg med meg et pennal - men det ble tatt fra meg. Fengselsvaktene som gjennomsøkte eiendelene mine, informerte meg om at jeg ikke kunne beholde noen skrivesaker. Jeg får kun skrive på bestemte tider om dagen - med penner utlånt av fengselsmyndighetene.  

Etter hvert skjønte jeg at tidspunktene avsatt til skriving, er helt avhengig av vaktenes lune. Noen dager får jeg låne en penn i kun 10 minutter. På lørdager og helligdager får jeg ingen penn i det hele tatt. Privatliv er en luksus jeg ikke får som fange. Jeg får ikke lov til å skrive noe, uten at resten av de innsatte, vaktene og kommandantene får se hva jeg skriver. Etter de første soningsperiodene, kom jeg hjem med helt tomme notatbøker. 

I fengsel er skrivingen en form for aktivisme. Vi kan bruke skrivingen til å dele vårt budskap om hvorfor vi nekter militærtjeneste. En form for motstand mot okkupasjonen. Ved å frata meg muligheten til å skrive under fengselsoppholdet, hindrer fengselsmyndighetene meg muligheten til å dokumentere hva som foregår bak murene; bearbeide tanker og ideer og skrive artikler; og planlegge hvordan jeg skal dele mine erfaringer når jeg blir løslatt for noen dager. Militæret vil ikke at jeg skal skrive, snakke eller dele mine tanker. De prøver å kneble meg. 

Bestrebelsene på å bringe politiske militærnektere til taushet, inngår som del av et mer voldelig atferdsmønster: Knebling av den palestinske kampen for menneskerettigheter på Vestbredden og i Gaza. Arrestasjoner av palestinere som ytrer seg og står opp mot maktovergrep fra de israelske militære styrker, og voldsbruk mot fredelige palestinske protester, er bare to eksempler på en politikk som tar sikte på å undertrykke enhver form for kritikk og protest fra palestinernes side.

Det er derfor ingen overraskelse at etter daglige bestrebelser på å skjule sannheten om okkupasjonen og å kneble de som rammes av den, er neste skritt å kneble de av oss som tar avstand fra den. Men det er denne kneblingen, dette forsøket på å slette, skjule og benekte det som virkelig skjer, som får meg - med stolthet - å stå fram offentlig som militærnekter. Til tross for at jeg ikke kan skrive om noe av dette fra fengselet, er jeg glad for å kunne dele budskapet mitt med dere nå, selv om det er hjemmefra. 

I solidaritet,
Shahar
17.10.21

(oversatt av: Kjetil Nilsen)

SE: Shahar (18) melder seg som militærnekter 



fredag 15. oktober 2021

Vanunu og Norges rolle

"I dag slipper MORDECHAI VANUNU ut av det israelske Shikma-fengselet, etter å ha sittet inne i 18 år for å ha avslørt Israels atomvåpenprogram til avisa The Sunday Times." 

Slik innledet Klassekampens Bjørgulv Braanen sin artikkel "EN MODIG MANN", fra 2004. Sist uke kunne Vanunu feire sin 69-års dag, men fortsatt er denne "norske" varsleren ingen fri mann. Hjemme i Oslo venter professor Kristin Joachimsen på å bli forenet med sin ektemann. 

Mordechai Vanunu.

Etter at dommen var ferdig sonet i 2004, ila israelske myndigheter sterke restriksjoner på Vanunus bevegelsesfrihet - bl.a. reiseforbud og forbud mot å snakke med utlendinger. Restriksjonene opprettholdes fortsatt og frihetsberøvelsen har nå vart i 35 år. 

- Internasjonal rett gir ikke Israel mulighet til å innføre vilkårlige restriksjoner på Vanunu, inkludert hans rett til å reise fritt innenlands eller utenlands, retten til på fredelig vis å møte andre mennesker og retten til å ytre seg, fastslo John Peder Egenæs i Amnesty allerede i 2005. 

Under Solberg-regjeringens periode har norske myndigheter fullstendig neglisjert Israels uakseptable og usiviliserte behandling av denne "norske" varsleren. Avvisning, taushet og trenering har preget holdningen. 

Da ekteparet Joachimsen/Vanunu søkte familiegjenforening i 2015, lot justisminister Listhaug søknaden ligge i ro på sin pult i 2 år. Først etter påtrykk fra Sivilombudsmannen ble søknaden videre ekspedert til UDI - og innvilget i 2017. 

Men videre politisk oppfølging har uteblitt. Ville reaksjonen ha vært like tafatt om varsleren Vanunu var russisk statsborger med norsk ektefelle? Neppe. Erna Solbergs relativistiske holdning til ulike staters utøvelse av grov frihetsberøvelse kom tydelig til syne så sent som i januar i år da hun deltok på en digital demonstrasjon til støtte for Aleksej Navalnyj.  

– Europas stemme er sterkere når vi står sammen. Og jeg mener vi nå må stå sammen for å si følgende: vi ber om at Aleksej Navalnyj umiddelbart slippes fri, skrev Solberg på Twitter.
Støtten til Navalnyi er fullt fortjent, men fraværet av tilsvarende støtte til "norske" Vanunu blir desto mer påfallende.   

Med den nye Støre-regjeringen på plass, må en kunne forvente en mer aktiv holdning fra politiske myndigheter i Norge. Press bør legges på israelske myndigheter for at Vanunu fritt skal kunne reise hjem til sin norske ektefelle etter 35 års frihetsberøvelse.



FAKTA om Mordechai Vanunu:

• Israelsk atomtekniker. Jobbet ved det hemmelige atomanlegget Dimona. Overførte fotografier av atomanlegget til britiske The Sunday Times (1986).

• Mossad-agent lurte Vanunu til Roma. Ble dopet ned, kidnappet og fraktet til Israel. Dømt til 18 års fengsel for landsforræderi. Satt isolert på en 2x3 m stor celle i over elleve år.

• Ferdig sonet i 2004. Ny straff ventet: Reiseforbud, forbud mot å oppsøke ambassader, forbud mot å snakke med utlendinger. 

• Søkte asyl i Norge i 2004. Daværende kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI til å avvise søknaden.

• 2015: Gift med teolog og professor Kristin Joachimsen, opprinnelig fra Harstad. Vanunus avdøde svigerfar var Høyrepolitiker og ordfører i Harstad (1987-93).

• Utnevnt til æresdoktor ved UiT Norges arktiske universitet i 2001

• Nominert til Nobels fredspris en rekke ganger.


søndag 19. september 2021

September-massakren i Sabra og Chatila

16. - 18. september 1982: Massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila i Beirut. Ca. 1700 sivile ble drept.

ODD KARSTEN TVEIT var blant de aller første internasjonale journalister som oppdaget omfanget av krigsforbrytelsene. Han ble vitne til det han beskriver som en makaber milepæl i Midtøstens nyere historie:

I denne boka som utkom i 2020, omtaler
Tveit  bl.a. massakren i Sabra og Chatilla. 

«Sammen med fotograf Soheil Rachid kjørte jeg inn i Sabra og fant en tolvåring som skrek at den kristne militsen hadde drept moren og faren. Men vi fant ingen lik.
Da vi morgenen etter [18. september] gikk inn i leiren, var det helt stille. Vi hørte bare summingen av fluer, så kjente vi stanken og oppdaget likene, et forferdelig skue av forsvarsløse barn, unge og gamle, kvinner og menn, mishandlet til døde.»

Israels daværende forsvarsminister Ariel Sharon innrømmet å ha sendt den libanesiske kristne militsen inn i flyktningleirene, og at han hadde sørget for materiell støtte. 

En israelsk kommisjon mente Sharon bar et personlig ansvar for massakren. Det fikk likevel ingen store konsekvenser. Han måtte riktignok avgå som forsvarsminister, bare for å bli tildelt en annen ministerpost i Menachim Begins regjering. 

28 år senere - i september 2000 - sørget Sharon for å komme i begivenhetenes sentrum igjen. Som opposisjonsleder avla han et provosernde besøk på Den hellige høyden i Jerusalem, der Al-Aqsa moskeen ligger. Slik kom han til å "antenne" det som skulle bli den 2. intifada - også kalt Al-Aqsa intifadaen. Året etter ble han "belønnet" av velgerne og valgt til Israels statsminister (2001 - 2005).


fredag 10. september 2021

Hvor dypt kan Israel synke?

Først dreper de Ahmad ved en utenomrettslig henrettelse. Over ett år senere får foreldrene fortsatt ikke overlevert sin sønn og gitt ham en grav. Det har israelsk høyesterett bestemt. 

23. juni 2020 skulle være en festdag for familien Erekat fra Abu Dis. Ahmad (26) hadde hentet leiebilen som skulle brukes i søsterens bryllup. Nå gjenstod kun en kjapp tur til Betlehem for å hente den nye dressen han hadde bestilt i anledning bryllupet.  

Ved kontrollposten på veien mellom den nordlige og sørlige delen av den okkuperte Vestbredden, senker han farten. Noe annet vil være fatalt, med tungt bevæpnede «trigger-happy» okkupasjonssoldater på post. Men i det han nærmer seg, skjener bilen av en eller annen grunn til høyre - i retning vaktbua. Han streifer en av soldatene, som faller, men farten var lav, så hun er raskt oppe igjen. Ahmad går forsiktig ut av bilen og strekker hendene i været. Da skjer det. 

Ahmad Erekat (Foto: privat)

Tre skudd avfyres mot overkroppen. Han faller om. Tre nye skudd. Til sammen seks skudd mot en ubevæpnet og forsvarsløs Ahmad, fyrt av i løpet av 2 sekunder, viser analyser av video-opptak fra hendelsen. En israelsk ambulanse kommer raskt til, men ser kun til den lett skadde soldaten. 

En ambulanse fra palestinsk røde halvmåne dukker så opp, men nektes å gi medisinsk bistand til Ahmad, og tvinges bort. Soldatene etterlater Ahmad livstruende skadd på bakken - bevisst for å la livet ebbe ut («killing by time»). Etter to timer blir han fjernet. Død og beslaglagt av okkupasjonsmakten

London-baserte Forensic Architecture påtok seg oppdraget å granske hendelsen. Dette er en anerkjent tverrfaglig forskergruppe som har avdekket vold og menneskerettighetsbrudd, begått av statlige myndigheter verden over. 

Gruppen ledes av israelsk-britiske Eyal Weizman. I Ahmads sak ble hver enkelt billedrute fra video-opptakene analysert. Hendelsesforløpet ble så rekonstruert i en 3D-modell. Konklusjon fra arbeidet: En utenomrettslig henrettelse. Dessuten; hendelsen blir ikke vurdert som et terroranslag pga. den lave farten (15 km/t) og ingen akselerasjon. 

Over ett år etter drapet har foreldrene fortsatt ikke fått overlevert levningene etter sin sønn. Adalah – Legal Centre for Arab Minority Rights in Israel har tatt saken til topps i det politiserte israelske rettssystemet. Forgjeves. Den 18. august ga høyesterett medhold i at hæren (IDF) kan beholde liket. 

De kan selv vurdere nytten av å beholde levninger av “terrorister eller fiendtlige ofre» for å bruke dem som forhandlingskort i bytte mot falne israelske soldater som beholdes av Hamas. Opprinnelig gjaldt dette kun ofre med tilknytning til Hamas. Ahmad hadde ingen slik tilknytning, men tre måneder etter at han var henrettet, vedtok regjeringen å endre praksis: Hamas-tilknytning ingen betingelse. 

Høyesterett føyet seg etter regjeringen, og har med sitt vedtak nå gitt staten Israel rett til å ta palestinske lik som gisler - en makaber praksis i strid med menneskerettighetene og folkeretten. 

Tilbakeholdelse av levninger fra berørte etterlatte, bryter ifølge rettighetsorganisasjonen Adalah med FNs Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I tillegg er gisseltaking forbudt, bl.a. iht. Romavedtektene for Den internasjonale straffedomstolen – med andre ord, en krigsforbrytelse.

Ahmad er ikke alene. Israel har beholdt levningene av 81 palestinere i sitt «lik-kammer» siden 2015, ifølge Adalah. Hvor dypt kan Israel synke? Vi har neppe sett bunnen ennå.  


tirsdag 31. august 2021

Shahar (18) melder seg som militærnekter

Nok en sterk israelsk 18-åring velger heller går i fengsel enn å bli en brikke i okkupasjonshæren. - Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv, sier hun blant annet.

- JEG HETER SHAHAR PERETZ, er 18 år og bor i Kfar Yona, Israel. I dag – 31. august – er jeg innkalt til forsvarets rekrutteringskontor. Der vil jeg erklære meg som militærnekter. Sannsynligvis blir jeg sendt i fengsel kort tid etter det.

Shahar
Shahar Peretz (18) vil ikke tjene okkupasjonen.

For nøyaktig seks år siden, deltok jeg på en sommerleir for israelske og palestinske ungdommer. Der møtte jeg for første gang palestinske gutter og jenter – ungdommer som meg selv. De ble mine venner. Hvert år siden den gang har jeg deltatt på den sommerleiren.

I dag – seks år senere – nekter jeg å være med på å skade de folkene jeg møtte den gang, og har truffet igjen hvert år siden. Jeg nekter å skade deres familier, eller de millioner av palestinere som bor på Vestbredden og i Gaza. 

I løpet av disse siste seks årene har jeg - hver dag - fritt kunnet velge hva jeg vil drive med og hvordan jeg vil leve. Jeg har trygt kunnet gå på skolen; delta i ungdomsklubben min; og jeg har kunnet sove godt om natten. 

Jeg har kunnet reise fritt omkring og jeg har hatt tilgang til bomberom når alarmen har gått. Jeg har kunnet ytre meg fritt; delta i demonstrasjoner uten å bli arrestert; opprette aktivist-grupper og enkelt passere militære kontrollposter på Vestbredden. Jeg har kunnet avgi stemme ved valg. Jeg har kunnet leve mitt liv med fulle borgerrettigheter og menneskerettigheter. 

Men vennene mine fra den sommeren for seks år siden får ikke ta del i min type livserfaringer eller fordeler. De kan ikke reise fritt omkring. Om dagen bekymrer de seg om en bevæpnet soldat vil komme til å stå over sengen deres neste natt. De nyter verken fysisk eller følelsesmessig trygghet. De mangler politisk frihet og kan ikke avgi stemme for å velge en regjering som kan regulere deres liv. De er frarøvet helt grunnleggende rettigheter som vi tar for gitt, inkludert retten til å protestere mot den urett som blir begått mot dem under israelsk okkupasjon. 

Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv.
- Hver dag bryter israelske soldater seg inn i palestinske hjem.
- Hver dag arresterer den israelske hæren palestinske barn og nekter palestinske bønder tilgang til egne jordbrukseiendommer.
- Det militærsystemet som har tjent okkupasjonen i årevis, avstenger nå palestinere fra enhver mulighet til å kunne bevege seg fritt, samtidig som det begrenser tilgangen til rent vann og forsvarlig helsetjeneste. 

Jeg håper at det at jeg nekter å gjøre militærtjeneste i den israelske hæren, vil bidra til å gjøre en forskjell - om så bare i beskjeden grad. Jeg håper det vil bidra til økt bevissthet og føre til at andre israelere blir mer kritiske til forhold mange har oppfattet som «naturlige». Jeg mener at vi alle må ta et ansvar – ikke bare for oss selv – men for alle som bor mellom Middelhavet og Jordan-elva. Jeg håper at det å nekte å delta i et undertrykkende system vil vise israelere at vi kan velge å handle annerledes og stanse volden. Realiserer vi det, vil det være håp.   

Du også kan bidra. Du kan dele informasjon med venner og kjente om pågående brudd på menneskerettighetene som begås overfor millioner av palestinere som lever under okkupasjon på Vestbredden og i Gaza. Slik kan du hjelpe andre å se sannheten i øynene. 

Hvis vi står sammen – i og utenfor Israel - og protesterer på en ikke-voldelige måte mot apartheid, undertrykkelse og voldsbruk, kan vi kanskje få rettet opp denne historiske urett og starte oppbygging av et bedre liv: Et trygt liv - et rettferdig liv for både det jødiske og palestinske folk. 

I solidaritet

Shahar

(Teksten over er opprinnelig publisert på Refuser Solidarity Network, oversatt til norsk av Kjetil Nilsen.)