Viser innlegg med etiketten okkupasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten okkupasjon. Vis alle innlegg

torsdag 25. november 2021

Heller fengsel enn okkupasjonstjeneste

Han gjennomførte verneplikttjenesten - slik de fleste unge jødiske israelere gjør - men videre tjeneste i reservestyrkene er ikke aktuelt. Da går han heller i fengsel.

Oren Feld er 29 år, bosatt i Jerusalem. Han er masterstudent, politisk aktiv og er i tillegg engasjert i en organisasjon som driver sosialt arbeid. 

Oren Feld (Photocred: Cherbelis Hod)

Til Refuser Solidarity Network (organisasjon for militærnektere) opplyser han at han var bare 18 år da han startet på sin verneplikt i den israelske hæren. - Den gang hadde jeg ikke styrke til å nekte – men det har jeg nå, sier Oren. 

Soldat til  fylte 40 år
I Israel er verneplikten inndelt slik at både menn og kvinner etter endt førstegangstjeneste - på henholdsvis 2 og 3 år - blir innkalt til tjeneste i reservestyrkene. For menn som har gjennomført vanlig soldattjeneste, vil det innebære 36 dagers årlig tjeneste fram til fylte 40 år.  

– Jeg tilbrakte 3 år i en militærtjeneste jeg ikke trodde på. Gjennom årene har jeg vært vitne til mye urett og mange ugjerninger utført av hæren. Derfor sa jeg "nok er nok", da jeg nå - i en alder av 29 år - ble innkalt til reservestyrkene. Jeg vil ikke lenger være del av en institusjon som undertrykker og dreper uskyldige mennesker, sier han.

Fordriving - etnisk rensing - okkupasjon
- Det er på tide å fortelle sannheten om vårt lands historie, som begynte med tidlig fordriving av palestinere og fortsetter i dag med ulike former for etnisk rensing, som del av palestinernes hverdag. Bare sannheten vil stoppe okkupasjonen, sier han. 

Oren påpeker at okkupasjonen er et ubestridelig faktum, og at den er resultat av et politisk valg.  Men et slikt endeløst og uinnskrenket fremmedstyre over millioner av uskyldige mennesker kan ikke rettferdiggjøres, mener han - og viser til ulike måter okkupasjonen kommer til uttrykk på:

- kontroll over det palestinske lederskapet;
- kontroll av alle transportårer, ved bruk av nedstengning og blokkering;
- gjennomføring av massearrestasjoner;
- makt til å forby sammenkomster og demonstrasjoner.

Fengsel
- Jeg
velger fred. Derfor; da jeg fikk ordre om å melde meg for reservetjeneste, meldte jeg tilbake til min troppssjef at jeg ikke ville etterkomme dette.

Det førte til at han ble idømt en straff på 14 dager i fengsel. Da søkte han hæren om fritak fra reservetjeneste. Den ble avslått, og Oren har nå sonet sin første 14 dagers-periode i fengsel. Flere er i vente. Han opplevde soningen som hard og ydmykende, men sier at han likevel vil fortsette å stå på sitt.

- Jeg vil ikke tjenestegjøre i en hær som bruker sine ressurser til å kontrollere en palestinsk sivilbefolkning, praktisk talt uten grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil ikke delta i militærstyret på Vestbredden eller i blokaden av Gaza. Jeg vil heller ikke delta i overvåking av varer til de palestinske områdene, som innebærer frarøvelse av grunnleggende behov for millioner av mennesker med begrenset tilgang til mat, drikkevann, boliger og strøm.  

Okupasjonen korrumperer
- Denne militære kontrollen over en annen nasjon korrumperer det israelske samfunnet innenfra. Hvis vi ønsker å ha et sunt, egalitært samfunn, må det være basert på solidaritet - ikke på makt og overhøyhet for noen over andre.

- Jeg bryr meg om dette stedet og menneskene som bor i dette landet! Alle som føler det samme, bør ta et standpunkt mot okkupasjonen og undertrykkelsen som nå har pågått i over et halvt århundre. Derfor valgte jeg å nekte reservetjeneste nå, og det vil jeg fortsatt gjøre, avslutter Oren.

Den israelske hæren har en egen spesialkomité som behandler søknader fra militærnektere. Komiteen idømmer også fengselsstraff – vanligvis 14 dagers soning. Med mindre «synderen» ombestemmer seg, følger nye dommer og flere fengselsopphold, slik Oren kan vente seg.   




 


tirsdag 31. august 2021

Shahar (18) melder seg som militærnekter

Nok en sterk israelsk 18-åring velger heller går i fengsel enn å bli en brikke i okkupasjonshæren. - Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv, sier hun blant annet.

- JEG HETER SHAHAR PERETZ, er 18 år og bor i Kfar Yona, Israel. I dag – 31. august – er jeg innkalt til forsvarets rekrutteringskontor. Der vil jeg erklære meg som militærnekter. Sannsynligvis blir jeg sendt i fengsel kort tid etter det.

Shahar
Shahar Peretz (18) vil ikke tjene okkupasjonen.

For nøyaktig seks år siden, deltok jeg på en sommerleir for israelske og palestinske ungdommer. Der møtte jeg for første gang palestinske gutter og jenter – ungdommer som meg selv. De ble mine venner. Hvert år siden den gang har jeg deltatt på den sommerleiren.

I dag – seks år senere – nekter jeg å være med på å skade de folkene jeg møtte den gang, og har truffet igjen hvert år siden. Jeg nekter å skade deres familier, eller de millioner av palestinere som bor på Vestbredden og i Gaza. 

I løpet av disse siste seks årene har jeg - hver dag - fritt kunnet velge hva jeg vil drive med og hvordan jeg vil leve. Jeg har trygt kunnet gå på skolen; delta i ungdomsklubben min; og jeg har kunnet sove godt om natten. 

Jeg har kunnet reise fritt omkring og jeg har hatt tilgang til bomberom når alarmen har gått. Jeg har kunnet ytre meg fritt; delta i demonstrasjoner uten å bli arrestert; opprette aktivist-grupper og enkelt passere militære kontrollposter på Vestbredden. Jeg har kunnet avgi stemme ved valg. Jeg har kunnet leve mitt liv med fulle borgerrettigheter og menneskerettigheter. 

Men vennene mine fra den sommeren for seks år siden får ikke ta del i min type livserfaringer eller fordeler. De kan ikke reise fritt omkring. Om dagen bekymrer de seg om en bevæpnet soldat vil komme til å stå over sengen deres neste natt. De nyter verken fysisk eller følelsesmessig trygghet. De mangler politisk frihet og kan ikke avgi stemme for å velge en regjering som kan regulere deres liv. De er frarøvet helt grunnleggende rettigheter som vi tar for gitt, inkludert retten til å protestere mot den urett som blir begått mot dem under israelsk okkupasjon. 

Jeg nekter å delta i et rasistisk og voldelig system som hver dag påfører smerte i palestineres liv.
- Hver dag bryter israelske soldater seg inn i palestinske hjem.
- Hver dag arresterer den israelske hæren palestinske barn og nekter palestinske bønder tilgang til egne jordbrukseiendommer.
- Det militærsystemet som har tjent okkupasjonen i årevis, avstenger nå palestinere fra enhver mulighet til å kunne bevege seg fritt, samtidig som det begrenser tilgangen til rent vann og forsvarlig helsetjeneste. 

Jeg håper at det at jeg nekter å gjøre militærtjeneste i den israelske hæren, vil bidra til å gjøre en forskjell - om så bare i beskjeden grad. Jeg håper det vil bidra til økt bevissthet og føre til at andre israelere blir mer kritiske til forhold mange har oppfattet som «naturlige». Jeg mener at vi alle må ta et ansvar – ikke bare for oss selv – men for alle som bor mellom Middelhavet og Jordan-elva. Jeg håper at det å nekte å delta i et undertrykkende system vil vise israelere at vi kan velge å handle annerledes og stanse volden. Realiserer vi det, vil det være håp.   

Du også kan bidra. Du kan dele informasjon med venner og kjente om pågående brudd på menneskerettighetene som begås overfor millioner av palestinere som lever under okkupasjon på Vestbredden og i Gaza. Slik kan du hjelpe andre å se sannheten i øynene. 

Hvis vi står sammen – i og utenfor Israel - og protesterer på en ikke-voldelige måte mot apartheid, undertrykkelse og voldsbruk, kan vi kanskje få rettet opp denne historiske urett og starte oppbygging av et bedre liv: Et trygt liv - et rettferdig liv for både det jødiske og palestinske folk. 

I solidaritet

Shahar

(Teksten over er opprinnelig publisert på Refuser Solidarity Network, oversatt til norsk av Kjetil Nilsen.) 




mandag 23. august 2021

Israelske soldater - ikke ødelegg folks liv, inkludert deres eget!

 - Velg side, er kjernebudskapet i denne teksten fra den israelske forfatter Ilana Hammerman (76), skrevet nærmest som en tale eller befaling – først og fremst til ungdom som skal gjøre militærtjeneste i de okkuperte områder, men også rettet til foreldre og lærere. 

----------

Soldater i Israels militære styrker; dere kriger mot sivile. Kameraene ruller og går, og vi er mange som ser hvordan dere ødelegger livene til tusenvis av ubevæpnede mennesker. Dere patruljerer i landsbyene og byene deres - til fots og i pansrede kjøretøy med gitter foran vinduene. Bevæpnet fra topp til tå; fingeren på avtrekkeren - klare til å skyte. Dere planter frykt og fiendtlighet og etterlater dere - igjen og igjen - spor av døde, sårede, lemlestede. 

Unge soldater, Tel Aviv. (©Kjetil Nilsen) 
Om natten stormer dere inn i private hjem; skremmer opp menn, kvinner og barn fra sin søvn. Avhører dem; gjennomfører ransakelser og arrestasjoner. Fremkaller raseri, ydmykelse, hjertesorg. 

Om dagen gruser dere private boliger i byer og landsbyer - og enkle bølgeblikk-hus i mer avsidesliggende områder. Dere raserer telt som huser mennesker, og skur ment for husdyra deres. Dere konfiskerer vanntanker og kaster ut dypt fortvilte mennesker - unge som gamle. Forlater dem under den brennende ørkensolen, sammen med sine husdyr og eiendeler spredt utover på bakken.

Det er den unge mannen som med sine bare hender ville beskytte naboens generator, som dere kom for å konfiskere. Han er deres fiende. Dere skyter ham i nakken og lar ham bli liggende på bakken - lammet for livet. 

Barna i smugene i gamlebyen i Hebron - der mange innbyggere allerede har flyktet fra sine hjem av frykt for dere og bosetterne som dere beskytter - er deres fiende. De forbanner dere og kaster steiner etter dere - dere som er bevæpnet og beskyttet fra topp til tå. Og dere jager etter dem, fanger dem, river dem vekk fra bønnfallende mødre og fedre - og setter dem i forvaring. 

Dere må se disse videoklippene og ta en titt på dere selv - dere 19- og 20-åringer -hvordan dere tar innersvingen på barna og foreldrene, mens dere er utstyrt med dødelig ammunisjon og avansert sporings- og kommunikasjonsutstyr.

Dere er jo ikke barn lenger. Dere er forstandige nok til å kunne spørre "hvorfor" - hvorfor dere fortsetter å krige, slik deres foreldre og foreldrene deres igjen har kjempet denne krigen. En krig som for lengst har blitt en åpen kamp om frarøving av landet, ressursene og friheten til et annet folk som har bodd her i generasjoner. Det er en håpløs krig - en krig uten seire - fordi det er millioner av dem, og de kan ikke bli rykket opp herfra. 

Kameraene ruller, og mange mennesker ser opptakene. Vi har sett dere drepe en autistisk ung mann som løp vekk fra dere i Jerusalems gamleby. Vi har sett dere drepe en eldre kvinne i psykisk ubalanse som gikk sakte mot dere med en kniv i hånden. Listen er lang og blir bare lengre. For øyeblikket ser vi på bildene av deres siste, unge ofre: 17 år gamle Mohammed Tamimi fra landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden og 12 år gamle Mohammed al-Alami fra Beit Ummar, og deres foreldre - som har fått sin verden ødelagt.   

Rektor ved Tel Avivs Tichonet High School, Ram Cohen, dedikerte et Facebook-innlegg til minne om Mohammed al-Alami. «Det er ikke en tragisk feilvurdering. De følte seg ikke i fare. Det var ikke et truende angrep», skrev han. " En far og to barn skulle bare gjøre noen innkjøp i Beit Ummar. Soldatene som var stasjonert der, åpnet ild mot dem ..... En elev som nylig fullførte videregående og er innrullert i hæren …. er full av frykt og redsel; utstyres med et våpen; kommer til de okkuperte områdene og i et øyeblikks følelse av overmakt og styrke, henretter han en 11 år gammel gutt - en femteklassing.» 

I innlegget siterer Cohen også noe den 18-årige militærnekteren Eran Aviv skrev fra sin fengselscelle: «Mitt nektingsrunnlag er først og fremst av samvittighetsgrunner. Min samvittighet tillater meg ikke å begå urett og forbrytelser som del av min militærtjeneste." Cohen - en høytstående og mangeårig lærer - avslutter innlegget sitt slik: "Den ene dreper - den andre nekter. Velg side."

Ja, velg side, dere soldater – de av dere som vet at det ikke er Israels eksistens dere forsvarer når dere kjemper mot sivilbefolkningen på Vestbredden; de av dere som forstår at dere er gjort til fotsoldater i tjeneste for bosettingene og den ideologiske leiren som står bak dem - noe som ikke bare truer landets moralske eksistens, men også landets fysiske eksistens. 

For i våre dager, der krig ikke utkjempes med sverd, men med masseødeleggelsesvåpen, kan vi ikke fortsette å leve ved sverd. Dessuten er det ikke bare Israel som er bevæpnet med slike våpen. Innbyggere som har flyktet i frykt for raketter - i Tel Aviv og i nordlige deler i landet - har forstått det. 

Velg side - dere, tusenvis av foreldre og lærere som har erkjent dette i mange år, men likevel trekker dere tilbake til dere selv og tilvenner dere situasjonen. Ikke godta å sende deres barn og studenter til de okkuperte områdene. Si hva dere mener om den nasjonalistiske, religiøse og rasistiske utdanningen som utdanningssystemet dyrker. Gi støtte til de lærerne og rektorene som forsøker å bryte med dette. 

Gi deres unge døtre og sønner mot til å si ‘nei’; mot til å stå opp mot arrestasjoner, angrep og drap på barn og unge i palestinske landsbyer for å beskytte bosettingene som omringer dem, og drive dem bort fra egen jord og stenge dem inne i enklaver. 

Gi barna deres mot til å nekte å ødelegge hele lokalsamfunn i Jordandalen og South Hebron Hills for at voldelige utposter kan utvides og etnisk rensing kan iverksettes over store områder. 

Ja, velg side, dere soldater. Gå ikke med på å ødelegge liv – verken de andres; deres egne liv; eller fremtiden for oss alle.

------------
(Originalartikkel publisert i Haaretz, 05.08.21. Oversatt av Kjetil Nilsen, med forfatterens tillatelse.)

ILANA HAMMERMAN: Født i Haifa, 1944. Lingvist, forfatter, oversetter, politisk aktivist. Språk- og litteraturstudier fra Sorbonne. Undervist ved israelske og tyske universitet. Tidligere styremedlem i B’Tselem og Association for Civil Rights in Israel. Har mottatt flere æresbevisninger, for sitt litterære virke og offentlige engasjement mot okkupasjonen.


fredag 30. april 2021

Ber om beskyttelse for palestinsk fredsaktivist

Den internasjonale organisasjonen Frontline Defenders har nå sendt ut en appell om beskyttelse for en palestinsk fredsaktivist. Det skjer etter økende press, trakassering og alvorlige trusler mot ham fra israelske okkupasjonsmyndigheter.

Frontline Defenders har som mål å gi beskyttelse til menneskerettighetsaktivister over hele verden som blir truet i sitt ikke-voldelige arbeid for å fremme menneskerettighetene. Organisasjonen støttes bl.a. av norske, svenske og danske myndigheter.

Nå har Frontline Defenders rettet oppmerksomheten mot Nasser Nawaj’ah – mangeårig fredsaktivist, bosatt sør på den okkuperte Vestbredden, i South Hebron Hills. I dette området har flere palestinske beduinsamfunn vært truet med fordriving i mange år fra okkupasjonsmyndighetene og voldelige israelske bosettere.

Skjermdump fra Frontline Defenders.

Nasser Nawaj’ah har selv stått i denne striden og kjempet utrettelig i over 10 år. 

Blant annet har han som feltmedarbeider for den israelske menneskerettighets-organisasjonen B’Tselem bidratt med viktig dokumentasjon av overgrep fra okkupasjonssoldater og bosettere mot sivilbefolkningen.  

Nasser Nawaj’ah har selv en personlig familiehistorie som illustrerer den israelske regjeringens brutale politikk overfor palestinere – helt tilbake til Israels tilblivelse i 1948.

Fornavnet Nasser fikk han etter sin bestefar. Han var blant dem som ble fordrevet fra en landsby i det sørlige Israel.


Da besteforeldrene ble fordrevet, var faren til Nasser bare en liten gutt. Bestefaren bar ham i sine egne armer til de nådde fram til slektninger som bodde i Susya El Kadis – nær der Nasser bor i dag. En dag håpet de å kunne vende hjem igjen til sin egen landsby. Nå er bestefaren død. Han fikk aldri se hjemtraktene igjen.

Det året Nasser fylte fire år, hevdet israelske arkeologer de hadde funnet spor etter en synagoge i landsbyen til Nasser. Det førte til at familien ble tvangsfordrevet på nytt. Mens Nassers far bar ham vekk i sine armer, raserte israelske bulldosere storfamiliens boplass.

Familien slo seg ned på beitemarkene sine i utkanten av landsbyen, men håpet en dag å kunne vende hjem til boplassen sin. Det skjedde ikke. Området der boplassen lå, ble inngjerdet og omgjort til en arkeologisk utgravingsplass.

Nå har Nasser stiftet familie med egne barn, og bor fortsatt på beitemarkene. Derfra kan han se bort på den gamle hjemplassen der han ble født og fordrevet fra – et sted han er nektet adgang til. Israelere og utlendinger fra ulike kanter av verden derimot, kan fritt besøke stedet.

Forsøkene på å fordrive Nasser, hans familie og andre palestinere i området, er nærmest konstante. Appellen fra Frontline Defenders om beskyttelse er derfor viktig.

torsdag 22. april 2021

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot en guttunge - og trekker av.


14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen etter skoletid for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Izz el-Din og menneskerettighets-
aktivisten Issa Amro. (Foto: I. Amro)

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.

Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes») 

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz. 

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?

torsdag 25. februar 2021

Årsdag for Ibrahimi-massakren i Hebron

Nettopp i dag, torsdag 25. februar, har ekstremistiske bosettere – sannsynligvis fra hele Vestbredden - vært samlet til feiring i den illegale bosettingen Kiryat Arba i Hebron. 

 - Hvorfor feire? Ikke bare er det den jødiske gledesfesten Purim, men vel så viktig for bosetterne er det å hylle dr. Baruch Goldstein på hans dødsdag. Han ligger gravlagt i en minnelund, oppkalt etter rabbiner Meir Kahane, grunnlegger av terrororganisasjonen Jewish Defence League. I Meir Kahane Park har Goldstein fått en staselig minnestein, med påskriften:

Here lies the saint, Dr. Baruch Kappel Goldstein, blessed be the memory of the righteous and holy man, may The Lord avenge his blood, who devoted his soul to The Jews, Jewish religion and Jewish land. His hands are innocent and his heart is pure. He was killed as a martyr of God on the 14th of Adar, Purim, in the year 5754.               

Hva gjorde ham fortjent til en slik hyllest? Jo, den den 25. februar 1994 gjennomførte Goldstein en blodig massakre ved Abrahams grav inne i Ibrahimi moskeen i Hebron. Før han selv ble drept, rakk han å drepe 29 uskyldige mennesker samlet til bønn. 125 ble såret.

Under begravelsen ble terroristen hyllet av rabbiner Dov Lior som "holier than the martyrs of the Holocaust". Lev Dior er ingen hvem som helst. I tillegg til å ha sin egen yeshiva - religiøse skole - i Hebron, har han også vært chief rabbi for "Samaria and Judea". Han har fortsatt stor ideologisk innflytelse på voldelige religiøse/nasjonalistiske bosettere på hele Vestbredden. 

Yigal Amir, terroristen som drepte statsminister Yitzhak Rabin, tilhørte også i miljøet rundt rabbiner Dov Lior i Hebron.

Ekstremisten Baruch Marzel er en annen kjent og fryktet bosetter i Hebron. Han har et langt voldelig rulleblad. Marzel var høyre hånd til rabbiner Meir Kahane i Jewish Defence League og leder av det rasistiske Kach partiet. 

Etter Kahanes død i 1990 overtok Marzel lederrollen i JDL. Ved de illegale bosettingene i Hebron i dag finner man graffiti-slagord som «Gas the Arabs», signert JDL. Terroristene Goldstein og Kahanes ånd hviler med andre ord tungt over bosetter-miljøet i Hebron - godt støttet av okkupasjonssoldater. 

Deres arvtager Baruch Marzel er medlem av det høyre-ekstremistiske partiet Otzma Yehudit. Det omtales i Israel som et Kahanistisk parti. 

Tidligere denne uken inngikk Netanyahu avtale med nettopp dette rasistiske partiet for å sikre seg støtte i forbindelse med kommende parlamentsvalg i Israel. Et klart uttrykk for at voldsforherligelsen og rasismen som daglig utspiller seg blant bosettere i Hebron og ellers på den okkuperte Vestbredden, har full støtte langt inn i regjeringskontorene i Israel.