Når "ingenting" skjer

Kameraene er slukket; reporterne har reist hjem. Den siste Gaza-krigen er over for denne gang. Roen og freden har senket seg i de okkuperte områdene, eller……???

Hva er det egentlig som skjer når «ingenting skjer» på Vestbredden og i Gaza? Ingen store dramatiske hendelser å rapportere hjem om for journalistene. Taust. Underdekningen i media av okkupasjonens brutalitet i hverdagen, kan gi inntrykk av fred – at de okkuperte palestinerne får leve i fred.

3. september raserte okkupasjonssoldater lokalene til en
institusjon i Nablus som bl.a. benyttes av barn med
funksjonshemninger. (Foto: Activestills) 

Med mindre man følger spesielt våkent med i utviklingen i området, er en vanlig avisleser eller TV-seer avskåret fra å få kjennskap til israelske soldaters drap på demonstranter; arrestasjon og mishandling av barn; tortur av fanger og arrestanter; fengsling uten lov og dom; etnisk rensing; ødeleggelser av hjem og eiendom; brenning av olivenlunder; daglig fornedrelse av vanlige palestinere i alle aldre ved utallige kontrollposter….  

Overser man de små og store voldshandlinger og maktovergrep som okkupasjonsmakten Israel utøver daglig overfor sivile palestinere på Vestbredden og i Jerusalem, kan man heller ikke forstå konflikten. I realiteten styres de okkuperte områder som et klassisk militærdiktatur.

Den 26. august ble det inngått fredsavtale mellom Israel og Hamas. Hva har så israelske okkupasjonsmyndigheter foretatt seg i de okkuperte områdene etter dette? Her er noen eksempler:
     

1. Annekterting av 1500 acres /6000 mål land på Vestbredden
2. Beslag av $56 millioner av palestinske selvstyremyndigheters skatte- og avgiftsinntekter
3. Brutt fredsavtalen bl.a. ved beskytning av fiskere fra Gaza
4. Arrestasjon av seks fiskere og beslag av redskap og båter
5. Beskytning av 70-årige Yousef Zayif fra den israelske marine mens han stod på stranda og ventet på sin fiskersønn
6. Drap begått av IDF på 22-årige Issa al Qatari fra Ramallah - en uke før han skulle gifte seg. Skutt i brystet
7. Drap begått av IDF på 16-årige Mohammed Sinokrot, Jerusalem. Skutt i hodet
8. Tortur av palestinsk fange Muhammad Hussain Raee (33)
9. Nektet 13 EU-parlamentsmedlemmer innreise til Gaza
10. Forvaring av minst 127 mennesker på Vestbredden, inkludert en 7 år gammelt gutt i Hebron og to andre barn fra Silwad - 7 og 8 år gamle. De to ble arrestert på gårdsplassen hjemme, mens moren ble angrepet med tåregass
11. Fortsatt fengsling av 33 medlemmer av PLC – den palestinske lovgivende forsamling
12. Fortsatt administrativ forvaring av 500 mennesker uten lov og dom – uten kjent tiltale
13. Rasering av beduin-boliger i Khan al Ahmar, nær Jerusalem. 14 mennesker gjort hjemløse. Fryktes å være ledd i en plan for etnisk rensing som ville innebære tvangsflytting av ca 14.000 beduiner fra ulike lokalsamfunn på Vestbredden
14. Raserte et meieri i Hebron som bidro til finansiering av en institusjon for foreldreløse barn
15. Raserte  et bolighus i Silwan – Jerusalem, og gjorde bl.a. fem barn hjemløse
16. Raserte  et hus in Jerusalem hvor nødhjelpsmidler for Gaza ble oppbevart
17. Raserte  en brønn utenfor Hebron
18. Satte fyr på en olivenlund nær Hebron
19. Brutal husransakelse på et helsesenter og en barnehage i Nablus, med omfattende materielle skader
20. Raserte oppdyrket mark nær Rafah i Gaza ved hjelp av tanks som krysset grensen
21. Ordre om riving av et lite minnesmerke i Jerusalem som var reist over Mohamed Abu Khdeir – brent levende i juli
22. Fortsatt bygging  av et omfattende tunnelnettverk under Jerusalem
23. Storming av plassen foran al Aqsa mosque med en gruppe høyreekstreme bosettere
24. Støtte  til og beskyttelse av hundrevis av bosettere som stormet Josephs Grav i Nablus
25. Hindring av studenter i å komme seg inn på al Quds Universitetet. Studenter som forsøkte å ta seg inn på universitetet ble beskutt med sjokkgranater og stålkuler
26. Rivningsvarsel av hjemmene til tre ulike familier i Idhna på Vestbredden, utstedt denne uken.
27. Konfiskering av landbruksutstyr og traktorer tilhørende palestinske bønder bosatt i det østlige Tabas på Vestbredden
28. Advokat og menneskerettsaktivist Aymad Ahmad Nasser arrestert av israelske okkupasjonssoldater i eget hjem midt på natten – torsdag denne uken. Han er juridisk rådgiver og koordinator for menneskerettighetsorganisasjonen Addameer som jobber for rettighetene til politiske fanger.  

Ingen utfyllende liste – men dette får rekke. Og det er garantert mer i vente av overgrep, menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser fra israelske okkupasjonsmyndigheter, selv nå når «freden» etter Gaza har senket seg. For slik er hverdagen under okkupasjon.    

Lieberman med diplomatisk selvmål

Denne uken skulle New Zealands nye ambassadør til Israel presentere sine akkreditiver til president Reuven Rivlin - men det fikk han ikke lov til..…..

Det sørget Israels omstridte utenriksminister Avigdor Lieberman for, da han ganske oppsiktsvekkende nektet å godta den nye ambassadøren. Årsak? Han skulle også ivareta New Zealands diplomatiske forbindelser med Palestina.

Oppsiktsvekkende, ikke minst fordi de politiske myndighetene i New Zealand - sammen med Australia, Canada og USA - er regnet blant de mer vennligsinnede til Israel. Men dette forhindret altså ikke Lieberman fra å stenge døren for den nyutnevnte newzealandske ambassadør Jonathan Curr.

Ambassadør Jonathan Curr (Foto: Fra Currs Facebook-side) 

New Zealand har ikke egen ambassade i Israel. De diplomatiske forbindelsene har i flere år blitt ivaretatt fra ambassaden i Tyrkia. Israel er ett av flere land i regionen som er såkalt sideakkreditert til ambassaden i Ankara.

Den nytiltrådte ambassadør Jonathan Curr var klar for å reise til Jerusalem for å presentere sine akkreditiver, men ble altså erklært uønsket, da det ble kjent at han også skulle møte Mahmoud Abbas i Ramallah i samme ærend. Dette skjedde til tross for at New Zealand har hatt denne ordningen lenge – men sannsynligvis uten at bosetter og utenriksminister Lieberman har hatt kjennskap til det.

Det israelske utenriksdepartementet stod likevel på sitt, og hevdet hårdnakket at en og samme ambassadør ikke kunne være akkreditert til Israel og palestinske selvstyremyndigheter (PA). Nå er det er høyst uvanlig innen diplomatiet – for ikke å si uhørt – at en vertsnasjon på denne måten blander seg inn i et annet lands sideakkrediteringer.

I dette tilfellet ble ikke saken bedre ved at Lieberman og hans stab også kom med forslag hvordan «problemet» kunne løses: - Jo, utnevn en lavere funksjonær ved ambassaden til å ta seg av forbindelsene med PA!    

En grov fornærmelse overfor et vennligsinnet land selvsagt. Ambassadør Curr gjorde det helt klart at New Zealands myndigheter på ingen måte fant seg i å bli instruert hvordan de best skulle ta seg av sine diplomatiske oppgaver.

Ifølge den israelske avisen Haaretz, betegnet en vestlig diplomat - med nær kontakt med newzealandske myndigheter - håndteringen som et gigantisk israelsk «selvmål». Regjeringen i Wellington – som er svært Israel-vennlig – skal være svært opprørte og dypt fornærmet.  

For øvrig har det vært anstrengt mellom Israel og New Zealand også tidligere. Mye tyder på at israelske myndigheter ved et par tilfeller har misbrukt det vennligsinnede landet til egne formål. I 2004 ble to Mossad-agenter dømt for å ha forsøkt å skaffe seg newzealandske pass på ulovlig vis.

Og etter det store jordskjelvet i Christchurch i 2011 ble det funnet flere pass tilhørende en israelsk statsborger, Ofer Mizrahi, som omkom under skjelvet. Myndighetene mistenkte at han sammen med flere israelere som forlot landet få timer etter ulykken, hadde forbindelser til Mossad og var involvert i forsøk på identitetstyveri via politiets databaser.  

- Tyranniske nazi-lover!

"Demolition", kalles det på engelsk. Det innebærer at hjemmet du bor blir lagt i grus - noe som kan ramme enhver palestinsk familie under okkupasjon.

Senest i forbindelse med jakten på de skyldige bak mordene på de tre israelske ungdommene tidligere i sommer, har israelske myndigheter revet flere palestinske hjem.

Nok et palestinsk hjem lagt i grus.
(Foto: Medged Gozani/Activestills.org)

Familiene til de som mistenkes å stå bak ugjerningene blir straffet kollektivt ved at hjemmene deres blir lagt i grus. Ca 30 mennesker - flest barn - er gjort hjemløse, bare i denne ene saken.    

Det juridiske grunnlaget for israelske okkupasjonsmyndigheters bruk av slik kollektiv straff, i form av grusing av palestinske familiers hjem, skriver seg fra slutten av den britiske mandatperioden for Palestina (British Emergency Regulations of 1945). Det samme gjelder for øvrig Israels utstrakte bruk av såkalt Administrative Detention – fengsling på ubestemt tid; uten lov og dom; og uten kjent tiltale for den fengslede.

I en heftig debatt i Knesset i 1951 om disse lovene, markerte spesielt lederen for opposisjonspartiet Herut seg ved å ta avstand fra dem i meget sterke ordelag. Han advarte kraftig mot at den unge staten skulle bekjenne seg til denne type jus.

Men daværende statsminister Moshe Sharett stod i mot, og forsvarte seg med lettvintheter som at «man kan ikke differensiere mellom ulike lover – en lov er en lov».

Da tok den 37 år gamle opposisjonslederen kraftig til motmæle:

Not so! There are tyrannical laws, there are unethical laws, there are Nazi laws…. The law which you have employed [the British Emergency Regulations] is Nazi, tyrannical and unethical. An unethical law is also an illegal law…. The existence of such regulations raises questions regarding the fundamental rights of every Israeli citizen. 
(Ref. "Foundations of Civil and Political Rights in Israel and the Occupied Territories", Yvonne Schmidt, 2001, s 320)

Politikeren bak disse ordene het Menachem Begin.
26 år senere - i 1977 - skulle han selv bli Israels statsminister. Da hadde han mulighet til å avskaffe disse avskyelige lovene, men hadde tydeligvis lagt etikken og moralen på hylla. Og som kjent har disse uetiske, tyranniske Nazi-lovene fått overleve i Israel helt fram til i dag - stikk i strid med grunnleggende rettsprinsipper for en demokratisk stat, og klart i strid med internasjonal humanitærrett.

10.000 demonstrerte for fred i Tel Aviv

10.000 demonstranter (nærmere 2000 flere enn hele medlemsmassen i MIFF - Med Israel For Fred) var samlet på Rabin Square i Tel Aviv lørdag kveld, under slagordet "Legg om kusen - for fred, bort fra krig". 

Tre krav stod sentralt under markeringen: - Opphør av okkupasjonen! Fredsforhandlinger mellom Israel og Hamas! Stans Israels blokade av Gaza!

Sterk fredsmarkering i Tel Aviv lørdag 16.  august 2014
samlet 10.000 mennesker. (Foto: Activestills.com)

Blant talerne var Knessetmedlem Zehava Gal'on fra partiet Meretz som uttrykte at hennes parti var imot militæroperasjonene i Gaza.

Hun kritiserte samtidig Netanyahu-regjeringen for ikke å ha kommet enhetsregjeringen mellom Fatah og Hamas i møte, fremfor å velge å gå til krig.

Til stor applaus blant de frammøtte, uttrykte Knesset-medlem Mohammad Barakeh, fra partiet Hadash, på hebraisk og arabisk: “Vi bygger partnerskap mot okkupasjonen for et fritt Palestina. Vi er her for en to-statsløsning, for at folk i Gaza og i det sørlige Israel skal få leve sine liv og ha en fremtid."

Den kjente israelske forfatter David Grossman deltok også på demonstrasjonen, med følgende budskap: "Vi i Israel vil ikke være i stand til å trekke pusten dypt så lenge mennesker i Gaza opplever å bli kvalt. Vi vil alltid være naboer med menneskene i Gaza. Vi må leve sammen.

Fra Sderot - den utsatte israelske grensebyen til Gaza - deltok Naomi Tzion. Hun minnet forsamlingen om at mange av innbyggerne i Gaza nå opplevede å bli flyktninger for andre og tredje gang, og at Gaza er det største fengsel i verden

Lørdagens demonstrasjon i Tel Aviv ble fra organisatorenes side avholdt for å sende et klart budskap til Israels politiske ledere:

"En ny omgang med krigshandlinger kan forhindres. Nei til fortsatt krig - vi må få en politisk løsning! Etter en vond måned med krig og død bak oss, og med oppvigleri og hat som river det israelske samfunn i stykker, må vi stå opp og demonstrere for fred og for demokrati."

Kidnapping vs krigsforbrytelser og statsterror

Rask norsk fordømmelse av kidnapping av tre israelere – ingen reaksjon på etterfølgende kollektiv straff av okkuperte palestinere, med drap av ubevæpnede sivile, massearrestasjoner og vandalisering av hjem.

- Norge fordømmer kidnappingen av tre israelske tenåringer som skjedde på Vestbredden den 12. juni. Vi ber om at tenåringene blir sluppet fri og får vende hjem øyeblikkelig. Vi fordømmer også enhver skyting av raketter fra Gaza.

Fordømmelsen fra regjeringen ved utenriksminister Børge Brende kom raskt - bare tre dager etter at ungdommene forsvant, og før man i det hele tatt visste om det var en kidnapping. Fortsatt vet man vel ikke det med sikkerhet – i alle fall har ingen påtatt seg ansvaret, og satt fram løslatelseskrav.

Soldater dreper sivile
Det vi imidlertid med sikkerhet vet, er at israelske soldater har skutt og drept - foreløpig - fem ubevæpnede sivile palestinere som et direkte resultat av den såkalte Operation Brother’s Keeper. Den første ble drept samme dag som Brende sendte ut sin fordømmelse av kidnappingen. Det var 19 år gamle Ahmed Samadaa, hvis bror er norsk statsborger.  

Muhammad Dudeen fikk ca. 15 leveår under israelsk
okkupasjon - skutt i brystet av israelsk soldat 20.06.14

De foreløpig to siste sivile ofrene ble likvidert av israelske soldater i morgentimene i dag. Den ene av dem, Ahmad Said Suod Khalid (36) fra Al-Ein utenfor Nablus, var på vei til morgenbønn i moskeen. Skutt fra kloss hold.

Den yngste drepte denne uken er Muhammad Dudeen – 14-15 år gammel. Skutt i brystet med skarp ammunisjon. Muhammad er den sjette mindreårige skutt og drept av Netanyahus soldater hittil i år.

Frie tøyler
Det virker som Netanyahus regjering har gitt soldatene fullstendig frie tøyler over hele den okkuperte Vestbredden – shoot to kill, massearrestasjoner og fri adgang til å ramponere palestinske hjem. Hendelsene viser med all tydelighet at hele det palestinske samfunn urettmessig blir utsatt for kollektiv straff og gjort ansvarlige for forsvinningen/kidnappingen av de tre bosetter-ungdommene.

I Hebron-området har de israelske soldatene gått usedvanlig hardt fram mot sivilbefolkningen – drap, massearrestasjoner og vandalisering av palestinske hjem. Nettopp i Hebron ligger hovedkvarteret til TIPH – Temporary International Presence in Hebron – som står under norsk ledelse, og overvåker sikkerhetssituasjonen der.

På sitt bord får utenriksminister Brende en jevn strøm av rapporter fra TIPH. Dessverre finner Norge seg i å holde disse hemmelig for presse og opinion, og de norske utsendte er pålagt taushet om hva de observerer og rapporterer. De siste rapportene som er oversendt utenriksminister Brende, vil imidlertid ha et innhold som dokumenterer krigsforbrytelser og klare brudd den 4. Geneve-konvensjon.

Utenriksminister Brende vet at Israel som okkupasjonsmakt er forpliktet til å rette seg etter internasjonal lov og sikre beskyttelse av okkupertes rettigheter. Dette gjelder selvsagt også når de nå leter etter egne borgere de mistenker er kidnappet.

Klare brudd på Geneve-konvensjonen
I tillegg til drap av til nå fem sivile palestinere og et ukjent antall sårede, har Israel tatt nærmere 400 til fange, hvorav 8 medlemmer i Palestinian Legislative Council. I Hebron er flere hjem rasert av soldater – noen bare et steinkast fra der TIPHs hovedkvarter ligger. Brende sitter på denne dokumentasjonen.

Utenriksministeren vet at dette er klare brudd på artikkel 33 i den 4. Geneve-konvensjon, som sikrer beskyttelse av de okkuperte og deres eiendom, samt forbyr kollektiv avstraffelse. Som avtalepartner forplikter Norge seg til å reagere, men forholder seg likevel taus (ref. UDs hjemmeside). Ingen fordømmelse.

Man undres; er israelske soldaters drap av palestinske sivile, helt ned i 14 års alder, mindre alvorlig enn forsvinning/kidnapping av tre israelske ungdommer? Er dette et uttrykk for regjeringens intensjon om å føre en «mer balansert Midtøsten-politikk»?

Den Andres katastrofe

- Holocaust er den mest avskyelige forbrytelse mot menneskeheten i moderne tid.

Denne uttalelsen kom fra uventet hold i anledning minnedagen for Israels markering av Holocaust, 28. april. Mannen bak sitatet er President Abbas, og han sa dette offentlig – både på engelsk og arabisk.
Samtidig uttrykte han sympati med ofrene og deres familier.

Det var en historisk uttalelse, i den forstand at det var første gang en palestinsk president ordla seg slik. Med andre ord; en utstrakt hånd.

Den palestinske Nakba - katastrofen - da
 700.000 palestinere endte som flyktninger
i 1948, markeres hvert år den 15. mai.

Men hvordan ble så dette mottatt av statsminister Netanyahu? Ufattelig nok - uttalelsen ble møtt med en kjølig skulder. Ikke bare det; Israels statsminister avfeide det hele som "kalkulert smiger fra Abbas, kun for å gjøre inntrykk på det internasjonale samfunn."

Den israelske avisa Haaretz (29. april) er blant de stemmene i Israel som på lederplass kritiserte Netanyahu for denne, mildest talt, lite imøtekommende holdningen. Igjen viste Netanyahu seg som en uansvarlig politisk leder.

Som avisa påpeker; Netanyahu burde naturligvis ha hilst uttalelsen velkommen, og holdt den fram som et eksempel til etterfølgelse for andre arabiske ledere. Det kan bli forsoning av slikt. Men det synes som om frykten for at dette muligens ville ha gitt Abbas noen plusspoeng internasjonalt, formørker Netanyahus sinn og tankesett fullstendig. Fiendebildet skal opprettholdes.

Haaretz minner så om at selv om Holocaust er en forbrytelse mot menneskeheten som overgår alt annet, må ikke det føre til at israelske myndigheter ignorerer forbrytelser begått mot andre – som f.eks. mot palestinerne. - Staten Israel har ingen rett til å radere ut den palestinske tragedien fra bevisstheten til den israelske befolkning, sier lederskribenten i Haaretz.

Diskusjonen om ansvar og skyld for utvandringen og fordrivingen av ca. 700.000 palestinerne fra den nye staten Israel i 1948, er en sak for historikere. Men uansett må det som rammet palestinerne kunne betegnes som nasjonal og menneskelig katastrofe, sier Haaretz.

Denne katastrofen må vies oppmerksomhet og erkjennes - ikke bare for bedre å forstå palestinerne som forhandlingspartner, men også ut fra en kulturell og humanitær forpliktelse. Dette er ikke minst viktig fordi det berører 20% av Israels egen befolkning, og millioner av palestinere forøvrig som Israel forsøker å løse den historiske konflikten sammen med.

- Israelske myndigheter må derfor sørge for å bringe palestinernes historie inn i undervisningen i israelske skoler. Det må bli slutt på neglisjeringen og fortielsen av den palestinske Nakba (katastrofen), sier Haaretz.

Som en idé i tilknytning til undervisningen, foreslår avisas lederskribent at skolene arrangerer klasseturer til ruinområder der det opprinnelig lå palestinske landsbyer. I tillegg må undervisningsplanene tydeliggjøre det historiske partnerskapet som finnes mellom jøder og palestinere.
- Dette er veien til innsikt og gjensidig anerkjennelse, konkluderer Haaretz.
Tiltredes!

Statsministeren og Folkerettsbrudd

- Det er klart; land som begår klare brudd på Folkeretten kan ikke bare oppleve at det er business as usual fra andre land.

Statsminister Erna Solberg var klokkeklar i sin uttalelse i Politisk Kvarter på NRK P2 den 24. mars i år. 

Statsminister Erna Solberg (Foto: Thomas Haugersveen/
Statsministerens kontor)

Hun hørtes troverdig ut. Man kunne nesten mistenke henne for å mene at hun hadde et prinsipielt standpunkt om land som bryter Folkeretten – selv om uttalelsen falt like før avreise til toppmøtet i Haag, og gjaldt Russland/Ukraina krisen.

I dag – knappe to måneder senere – under pressekonferansen i forbindelse med Shimon Peres statsbesøk, viste statsministeren en holdning som var alt annet enn prinsipiell i forhold til land som begår klare Folkerettsbrudd.

Med få minutters mellomrom under pressekonferansen, presterte statsminister Erna Solberg på den ene siden å understreke at Norge betrakter den israelske bosettingspolitikken som brudd på Folkeretten; for så å varsle at Norge vil styrke handelen med Israel, samt mer samarbeid innen forskning og utvikling. 

I tilfellet Israel mener altså statsminister Solberg at Folkerettsbrudd ikke bare skal møtes med business as usual, men faktisk med mer business.