Israels tortur av barnefanger – Australia reagerer

Australia varsler oppfølging overfor Israel pga praksis med bruk av militære domstoler; fengsling; og påstand om tortur av barn ned i 12 års alder.   

Utenriksminister Kevin Rudd har instruert sine utsendte diplomater om å se nærmere på israelske militære domstoler som idømmer fengselsstraffer av mindreårige palestinere. De er også bedt om å avlegge besøk i det beryktede Ofer militærfengselet, nord for Jerusalem, der flere barn sitter fengslet. I tillegg har Rudd varslet at Australia vil be om møte med israelske myndigheter og sette mishandlingen palestinske barnefanger på dagsorden. 

Julia (16) - en av mange grovt mishandlede palestinske barn i
israelsk fangenskap i 2011.  Se egen sak.

Mishandlingen har vært dokumentert av internasjonale og israelske menneskerettighets-organisasjoner over flere år. Men det var en reportasje i The Weekend Australian Magazine som endelig fikk den australske regjeringen til å reagere - et eksempel på medias betydning i arbeid for menneske-rettighetene.    
Avisen intervjuet den australske advokaten Gerard Horton, som de siste fire år har dokumentert flere overgrepssaker mot palestinske barnefanger, på vegne av Defence for Children International (DCI).

Advokat Horton kunne bl.a. fortelle om politifolk i Gush Etzion-bosettingen på Vestbredden som under avhør av barn har spesialisert seg på å true med voldtekt for å framtvinge raske tilståelser.

Overgrepene kommer til uttrykk også på andre måter: En 10-åring fortalte om en soldat som rettet geværet mot ham – bare noen cm fra hodet. – Jeg var så redd at jeg begynte å skjelve. Han gjorde narr av at jeg skalv. - Fortell meg hvor våpenet er, ellers skyter jeg deg, sa han.

En annen gutt – 15 år – ble bundet fast til et metallrør for så å bli slått av en soldat. Den ansvarlige for avhøret festet en innretning på kroppen hans, og ga ham elektrisk støt. Han truet med å fortsette hvis ikke gutten sa seg skyldig. Det neste elektriske støtet gjorde armer og ben helt følelsesløse. Med sterke smerter i hodet i tillegg, ga guttungen etter og sa seg skyldig.

Siden januar 2007 har DCI har registrert 385 alvorlige overgrepstilfeller mot palestinske barn som vært holdt i israelsk varetekt. Overgrepene omfatter: elektriske støt; slag; trusler om voldtekt; avkledt naken; holdt i isolat; trussel om straff mot barnets familie; fastbinding av armer og ben i smertefull stilling.

Journalisten bak artikkelen i The Weekend Australian Magazine fikk også anledning til å være til stede ved en militær domstol, der mindreårige palestinere ble dømt. Tydelig rystet, beskriver han barn som blir brakt inn i rettslokalet med håndjern og fotlenker, ikledt brune fangedrakter. Dommerens håndtering av hver sak var parodisk – i de fleste tilfeller unnagjort på et minutt. Alle ble funnet skyldige i steinkasting og og idømt fengselsstraffer. Ikke uten grunn fikk artikkelen tittelen "Stone cold justice".

Advokat Horton mener hjemlandets regjering har gått altfor stille i dørene for lenge om israelske myndigheter overgrep mot palestinske barn. Den australske ambassadøren ble personlig informert om behandlingen av mindreårige fanger for over et år siden, uten noen reaksjon. Men nå – etter at The Weekend Australian Magazine fokuserte på palestinske barnefangers beskyttelsesbehov - har endelig den australske regjeringen reagert. Måtte den norske regjering - og andre vestlige lands regjeringer - følge etter. Palestinske mindreårige fanger har et øyeblikkelig beskyttelsesbehov mot en overmakt de står fullstendig maktesløse og rettsløse overfor.

-------------

LES MER
* Advokat Gerard Horton om systematisk mishandling  av fengslede mindreårige
* Fengslingsrapport fra DCI, November 2011, (viser 161 fengslede mindreårige, 33 mellom 12 og 15 år)

UNRWA med kampanje mot husriving

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) lanserer kampanje mot den israelske regjeringens omfattende rasering av palestinske hjem på Vestbredden.

Den 4. Genevekonvensjon, artikkel 53, skal beskytte sivilbefolkningen under okkupasjon: Det er forbudt for okkupasjonsmakten å ødelegge løsøre eller fast eiendom som individuelt eller kollektivt tilhører privatpersoner …. unntatt i de tilfeller hvor militære operasjoner gjør slik ødeleggelse absolutt nødvendig.
Også Israel er forpliktet til å rette seg etter dette, men gjør det likevel ikke. Raseringen av siviles hjem og eiendom er mer omfattende enn på lenge.

Nå oppfordrer UNRWA folk verden over til å støtte kampanjen Don’t demolish my future via Facebook og Twitter, og ber om hjelp til å sette søkelys på denne destruktive praksis ved den israelske okkupasjonspolitikken. 


Artikkel 53 i den 4. Genevekonvensjon gir ingen beskyttelse
for sivilbefolkningen under israelsk okkupasjon. Foto: EAPPI

 – Raseringen av palestinske hjem og trusselen om fordrivelse, ødelegger livet for vanlige innbyggere på Vestbredden. Vi ønsker å få satt en stopper for dette. Til det trenger vi din hjelp, appellerer UNRWA på sin hjemmeside.

Noen fakta:
• Hele bydeler og landsbyer lever i konstant frykt for å miste sine hjem og sitt levebrød i det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem og det såkalte C-området av Vestbredden – som utgjør mer enn 60% av det okkuperte området.
• I 2011 har et betydelig økende antall palestinere blitt fordrevet pga den israelske rivningspolitikken. Nærmere 1000 ble fordrevet i løpet av de 11 første månedene i år, mot 594 i hele fjor.
• På Vestbredden har den israelske regjering utstedt ytterligere minst 3.000 rivningsordrer av boliger og ulike typer av infrastruktur som sisterner, skoler, solcellepanel m.m. Dette vil ramme titusenvis av palestinere.
• I det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem er minst 28% av palestinske hjem bygget eller påbygget uten formell israelsk godkjenning. Ca 60.000 mennesker står i fare for å få sine hjem lagt i grus.
• Ifølge israelsk soneinndeling av de okkuperte områdene, kan palestinerne bygge kun i 13% av Øst-Jerusalem og i kun 1% av C-området. Men disse områdene er allerede sterkt belastet og utsiktene til byggetillatelse er mikroskopiske.
• Rivningspolitikken kan påføre spesielt barna alvorlige skadevirkninger. Mange berørte barn har symptomer på post-traumatisk stress syndrom, depresjon og angst.
• Mange av familiene som får sine hjem gruset tilhører marginaliserte og sårbare grupper som sliter med fattigdomsproblemer.
• Den destruktive rivningspolitikken berører mer enn bare fysiske bygninger og strukturer. Mulighet for skolegang og utdanning, tilgang til helsestell, og folks generelle trygghet i hverdagen rammes også.

Krever stans i raseringenUNRWA påpeker Israels forpliktelser i henhold til Folkeretten, og krever:
1) Øyeblikkelig stans i nedriving av palestinske hjem, skoler og infrastruktur, så lenge palestinerne er nektet deltagelse i et ikke-diskriminerende system  for utvikling og planlegging 
2) Familier som er fordrevet som følge av rivningstiltak må få returnere til sine hjemplasser og eiendommer under trygge og verdige forhold. De må gis økonomisk kompensasjon for de tap de har lidt – inkludert ødeleggelser av hus og eiendom.   

UNRWA minner om at støtte til kampanjen kan uttrykkes på flere måter:
Facebook: Plasser en Don't demolish my future logo på din profil
Twitter: Hjelp med å spre UNRWA's tweets om riving
Spre kampanjens #stopdemolitions Twitter tag

Dokumentasjon:
* For oppdaterte nyheter om husriving på Vestbredden, se UNRWA’s demolition watch
* For detaljert analyse av den aktuelle situasjonen se FN-rapporten Displacement and insecurity in Area C of the West Bank 
* Motta oppdaterte meldinger om UNRWA's arbeid på Facebook og Twitter 
* En israelsk frivillig organisasjon har viet seg til kamp mot husriving og gir støtte til rammede palestinske familier: Israeli Committe Against House Demolitions
* Også den israelske organisasjonen Rabbis For Human Rights engasjerer seg regelmessig mot husriving

Tenk – hun nevnte ikke sine palestinske søstre

De må være utrolig skuffet, kvinnene i Gaza og på Vestbredden, etter å ha hørt Nobelforedraget fra sin jemenittiske søster. Glemte hun dem – eller fortjente de ikke å bli nevnt?

Samtidig som Tawakkol Karman steg opp på talerstolen i Oslo rådhus for å holde sitt Nobelforedrag, satt en av hennes palestinske søstre hjemme i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden, oppløst i tårer og i dyp sorg. Hun hadde nettopp fått vite at hennes 28-årige sønn Mustafa Tamimi døde av de stygge brannskadene han ble påført av israelske regjeringssoldater dagen i forveien.

Familien Tamimi samlet, med mor og far foran - Mustafa
bak til venstre. Photo: Activestills.org 

Skutt i ansiktet
Den helt forsvarsløse Mustafa hadde blitt beskutt med en tåregass-granat rett i ansiktet. Halve ansiktet ble flerret opp av den brennende gassgranaten. Soldaten som skjøt satt trygt i en militær jeep.

I strid med alle internasjonale regler rettet han våpenet fra 10 - 20 meters hold direkte mot en sivil person -sågar mot hodet. Tåregass-granater er ikke vanlig ammunisjon og skal skytes opp i været i bue, nettopp for å unngå å treffe mennesker direkte.

Det hører også med til historien at ambulansen som skulle hente den alvorlig skadde Mustafa ble holdt igjen ca 30 min på den israelske militære kontrollposten ved landsbyen.

Ukentlige demonstrasjoner
Mustafa Tamimi hadde denne fredagen den 9. desember deltatt i en fredelig demonstrasjon. Slike demonstrasjoner har vært holdt ukentlig siden 2009 i Nabi Saleh. De ca 500 innbyggerne er så uheldige å bo i nærheten av den ulovlige bosettingen Halamish (også kjent som Neveh Tzuf). Som ellers på den okkuperte Vestbredden har bosetterne her tatt seg til rette på palestinsk land – under beskyttelse av og med full støtte fra den israelske hæren.

Bakgrunnen for Mustafas og de øvrige landsbyboernes ukentlige demonstrasjoner er krav om å få tilbake konfiskert palestinsk eiendom og livsviktige vannkilder som bosetterne røvet til seg i 2008. De fredelige demonstrasjonene blir imidlertid som regel brutalt slått ned av den israelske hæren. Over 90 av beboerne har vært arrestert til nå - av disse; 29 barn under 18 år.    

Okkupert og rettsløs
Hendelsen i landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden denne Nobelfest-helgen, illustrerer i et nøtteskall hvordan hverdagen fortoner seg for helt vanlige palestinere etter 44 års okkupasjon: Forsvarsløse og uten rettssikkerhet lever de med en konstant trussel om vold og overgrep fra en kompakt israelsk okkupasjonshær og voldelige, ekstremistiske bosettere. 

Ingen palestinsk eller israelsk menneskerettighetsaktivist ble funnet verdig for Nobels fredspris i år heller, tross flere tiårs kamp for respekt for internasjonale konvensjoner - mot en fortsatt voldelig okkupasjon. Men kanskje ville palestinerne likevel få en talerstol under Nobel-festen, i form av litt drahjelp fra en arabisk kvinnelig aktivist?  Mange følte seg nok trygge på at nettopp med Tawakkol Karman som prisvinner, ville det i det minste bli kastet en liten stripe av lys også på den fortvilte situasjonen for millioner av palestinere.

Ikke et ord....
Men verken den sørgende moren til Mustafa Tamimi eller andre kvinner under okkupasjon på Vestbredden og i verdens største fengsel – Gaza – fikk høre hva de håpet på i Nobel-foredraget. De ventet forgjeves på støtte fra sin jemenittiske søster. I talen listet hun opp kampen mot undertrykkelse i Tunisia, Egypt, Libya, Jemen, Syria, Algerie, Marokko, Bahrain, Sudan og minnet om at den demokratiske verden ikke kan stille seg likegyldig til det som skjer eller har skjedd i disse landene. Men Palestina? Ikke et ord.....

Som fremtredende arabisk aktivist; hvordan kunne Tawakkol Karman utelate å nevne palestinerne og den mest langvarige og brutale okkupasjon i moderne historie?

Mer brutalitet – mindre rettssikkerhet

Mens verdens oppmerksomhet rettes mot Egypt, Syria, Yemen og Iran kan den israelske regjering uforstyrret benytte anledningen til mer undertrykkelse av palestinerne.

Ifølge FNs kontor for humanitær bistand til de okkuperte områder (UN OCHA oPt) ble 343 palestinske bygninger på Vestbredden (inkl. Jerusalem) rasert i løpet av de 11 første månedene ifjor. Det innebar samtidig at 447 mennesker ble hjemløse. Tilsvarende tall for samme periode i år viser en betydelig økning: 515 raserte bygninger og mer enn fordobling av antall hjemløse: okkupanten har rasert hjemmene til 947 palestinere hittil i år – ca halvparten av dem barn. Flere skal det bli før året er omme. Man trenger ikke være spåmann for å fastslå dette.

Nok et palestinsk hjem forvandlet til en grushaug- denne
gang i Nu'uman i Jersusalem (ikke identisk med den omtalte
historien i artikkelen. Foto: E Meyer, EAPPI). 

Hvordan fortoner brutaliteten bak tallene seg for familiene som rammes? Hva med rettssikkerheten deres i "Midtøstens eneste demokrati"?

For få dager siden fikk jeg oversendt en observasjon nedtegnet  av en internasjonal ledsager som deltar i EAPPI-programmet på Vestbredden, i regi av World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) - det samme programmet jeg selv deltok i våren 2011. Rapporten er oversatt av meg. Alle personnavn og landsbyen er anonymisert, av hensyn til de involvertes sikkerhet.

Rapport fra en rasering på Vestbredden
De ville dele sin historie med oss, med forhåpning om at vi kunne viderebringe den til resten av verden. Navn og ansikt er uvesentlig i denne sammenheng - men dere skal vite at disse to jentene på 17 og 21 år - helt uten grunn - ble utsatt for en brutal behandling.

Den unge kvinnen var hjemme med tre barn da hun plutselig hørte motordur og stemmer utenfor. Da hun gikk ut, fikk hun øye på bulldoserne og brakte straks barna ut i sikkerhet. Hun ropte og ville løpe inn igjen for å sikre seg noen eiendeler, før hjemmet ble rasert. En israelsk soldat dyttet henne og ba henne stoppe, men hun forsøkte likevel å komme inn i huset. Soldaten tok fatt i henne og dro henne til side. Deretter sprayet han henne fra nært hold i øyne og munn med en ukjent type gass. Hun falt sammen på bakken og besvimte.

Da hun kom til seg selv, var hun omringet av flere soldater. Nå skulle hun arresteres. Moren forsøkte å protestere, men ble dyttet i bakken av soldatene – så bryskt at hun brakk benet. Jenta, på sin side, slet med svie og smerter i øynene etter sprayingen hun var utsatt for. Hun ropte fortvilet «Gi meg vann til øynene!». En av soldatene ga henne litt vann mens han samtidig tok bilde av seg selv - men nektet å gi henne mer.
Jenta fortsatte å rope etter vann. En 17-årig slektning kom til for å gi henne vann, men soldatene grep fatt i henne og tvang henne ned på bakken. Hendene ble bundet med strips. Deretter ble begge jentene fraktet bort i en militær-jeep. Jenta med de sviende øynene ba fortvilet om vann. En av soldatene i bilen svarte med å helle ut en hel vannflaske rett foran henne.

Under transporten på vei til et sted der de ble overført til en politibil, ble jentene sparket i magen av en soldat.  

Framme på en politistasjon et stykke unna, ble de to jentene beskyldt for å ha kastet stein. Ingen av dem hadde imidlertid kastet noe som helst.

Jentene ble holdt på politistasjonen til utpå kvelden. Deretter ble de fraktet videre, påført bind for øynene og strips på hendene. I denne tilstand måtte de tilbringe natten på et ukjent sted. Slik - med bind for øynene og sammenbundne hender – ble de holdt fanget til langt utpå ettermiddagen neste dag. Da ble de fraktet til et annet fengsel.

Helt siden de ble arrestert dagen i forveien, hadde de ikke fått noe å drikke eller spise. I det nye fengselet ble jentene holdt i fire dager. Her kunne innsatte kjøpe og lage seg egen mat, så her fikk de endelig noe å spise.

Den fjerde dagen, ble jentene framstilt for retten. Den yngste av dem ble løslatt, mens 21-årigen ble overført til enda et nytt fengsel. I dette fengselet var cella møkkete og den begrensede maten hun ble tilbudt var uspiselig.  Etter én dag her ble hun ført for retten neste morgen kl. 7:30. En soldat som opptrådte som vitne nøyde seg ikke denne gang med å påstå at jenta hadde kastet stein, men hevdet hun hadde angrepet ham med en stor steinblokk. Rettsmøtet var over etter en halv time. Sent på ettermiddagen ble hun ført tilbake til det første fengselet. Der fikk faren henne løslatt mot å betale 5.000 shekel (ca 8.000 kroner). Men om to uker må hun stille for retten igjen – det gjelder også den yngste jenta. Hva slags rettssikkerhet er dette?

Ja, hva med rettssikkerheten for de okkuperte?
Historien over fra den okkuperte Vestbredden er på ingen måte enestående, men slike "hverdagsligheter" når likevel ikke fram i media. Den israelske regjering vet at hver enkelt rasering av eiendom; at hver enkelt palestinsk familie som de gjør hjemløs er en for liten nyhet til at det blir registret av nyhetsbyråene. Det blir "ikke-nyheter". Slik unngår den israelske regjering at lyskasterne rettes mot okkupasjonens brutale hverdag.

Mer palestinsk land og eiendom kan beslaglegges litt etter litt - fordriving av palestinerne kan skje skritt for skritt. De israelske militære domstolene som har som oppgave å dømme mellom rett og galt på Vestbredden, fungerer selvsagt ikke som en uavhengig maktfaktor, slik det forutsettes i et demokrati. De vil på ingen måte hindre den brutalitet og urett som den mest ekstreme regjering i Israels historie får utøve i de okkuperte områder. Men hvem ellers kan rettsløse okkuperte palestinere henvende seg til og håpe på støtte fra?  Av verdenssamfunnet burde man kunne forvente mer enn av israelske militære domstoler. Men nei; til tross for at dokumentasjonen av israelske overgrep er massiv; den siviliserte verden forholder seg likevel passiv. Hvilken skam!