Denne uken er det akkurat 20 år siden Yitzhak Frankenthal holdt sin flammende tale foran statsministerboligen i Jerusalem. Da hadde det gått 8 år siden hans sønn Arik ble bortført og drept av Hamas-sympatisører – 19 år gammel - mens han tjenestegjorde i okkupasjonsstyrken på Vestbredden. Talen ble gjengitt i flere aviser, bl.a. i The Guardian: "I would have done the same".
Teksten er like aktuell i dag som for 20 år siden.
Jeg ville ha gjort det samme
Min elskede sønn Arik, av mitt eget kjøtt og blod, ble myrdet av palestinere. Min høyreiste, lyshårede sønn med blå øyne som alltid smilte med et barns uskyldige trekk og utstrålte innsikt som en voksen. Min sønn. Hvis uskyldige palestinske barn og andre sivile må drepes for å ta min sønns drapsmenn, vil jeg be sikkerhetsstyrkene vente til en annen anledning.
 |
| Yitzhak Frankenthal (foto: Facebook) |
Dersom sikkerhetsstyrkene får vite hvor drapsmannen er, og det befinner seg palestinske barn og sivile i nærheten, vil jeg be dem om ikke å ta hevn. Selv om de vet at han planlegger et nytt angrep og de har valget mellom å drepe uskyldige palestinere eller hindre et terrorangrep som kan ramme uskyldige israelere.
Jeg vil heller at fingeren på avtrekkeren eller på utløserknappen for bomben som skal drepe min sønns morder skal skjelve, enn at uskyldige palestinske liv går tapt. Jeg vil si til sikkerhetsstyrkene: - Ikke drep drapsmannen. Still ham heller for retten. Dere er ingen domstol. Deres fremste motivasjon må ikke være hevnakt, men å hindre at uskyldige palestinere rammes.
Etiske krav
Etikk er ikke svart/hvitt – bare hvitt. Etikken må være fri for hevn og overilte handlinger. Hver handling må avveies på forhånd for å vurdere om den oppfyller strenge etiske krav. Vår etikk henger i en tynn tråd – prisgitt handlingene til hver soldat og politiker.
Det er uetisk å drepe uskyldige israelske og palestinske kvinner og barn. Det er også uetisk å kontrollere en annen nasjon og styre den på en måte som frarøver den sin menneskelighet. Det er åpenbart uetisk å slippe en bombe som dreper uskyldige palestinere. Det er uetisk å hevne seg på uskyldige.
På den annen side; det er en høyverdig etisk handling å hindre en annens død. Men hvis handlingene innebærer at andre uskyldige må dø, er det etiske grunnlaget for inngripen tapt. En nasjon som ikke kan trekke denne linjen er dømt til å gripe til uetiske tiltak overfor sitt eget folk.
For meg er ikke det verste det som allerede har skjedd, men det som en dag vil komme til å skje. Den dagen kommer – for våre politiske og militære ledere eier ikke den mest grunnleggende integritet til å si: ”Vi beklager”.
Vi tapte vårt etiske grunnlag lenge før selvmordsbombingen startet. Det avgjørende øyeblikk var da vi begynte å kontrollere en annen nasjon.
Født i etisk kaos
Min sønn Arik ble født inn i et demokrati med utsikter til et anstendig og ordnet liv. Ariks drapsmann ble født inn i en forferdelig okkupasjon – i et etisk kaos. Hadde min sønn blitt født i hans sted, ville han kunne endt opp med å gjøre det samme.
Hadde jeg blitt født inn i det politiske og etisk kaos som preger palestinernes dagligliv, ville også jeg sannsynligvis forsøkt å skade og drepe okkupanten. Hvis ikke; ville jeg ha forrådt selve grunnlaget for å kunne leve som et fritt menneske.
La alle de selvrettferdige som snakker om hensynsløse palestinske mordere se seg selv grundig i speilet og spørre hva de ville gjort om det var de som måtte leve under okkupasjon. For egen regning kan jeg si at jeg, Yitzhak Frankenthal, uten tvil ville blitt en frihetskjemper og ville ha drept så mange jeg kunne på den andre siden.
Det er dette fordervede hykleriet som får palestinerne til å kjempe så uforsonlig mot oss – vår dobbeltmoral som tillater oss på den ene siden å skryte av å ha de høyeste militær-etiske normer, samtidig som det samme militæret slakter uskyldige barn. En slik mangel på etikk, vil korrumpere oss.
Min sønn Arik var soldat da han ble drept av væpnede palestinere som trodde på et etisk grunnsyn i kampen mot okkupasjon. Min sønn Arik ble ikke myrdet fordi han var jøde, men fordi han var del av en nasjon som okkuperer en annens territorium.
Jeg er klar over at dette er ubehagelige ord, men jeg ytrer dem høyt og tydelig fordi de kommer fra hjertet – hjertet til en far med en sønn som ikke fikk leve videre fordi hans folk var blendet av makt.
De skyldige
Uansett hvor mye jeg enn ville, kan jeg ikke beskylde palestinerne for min sønns død. Det ville vært for lettvint. Det er vi, israelerne, som er de skyldige på grunn av okkupasjonen. Enhver som ikke innser dette, vil bidra til en dag å lede oss til ødeleggelse.
Palestinerne kan ikke fordrive oss. De har for lenge siden akseptert vår eksistens. De har vært klar for å inngå fred med oss, men det er vi som er uvillige til å slutte fred med dem. Det er vi som insisterer på å opprettholde vår kontroll over dem. Det er vi som trapper opp spenningen i regionen og gir næring til voldsspiralen. Jeg beklager å måtte si det, men skylden er helt og holdent vår.
Jeg mener ikke med det å frita palestinerne for ansvar, og på ingen måte å rettferdiggjøre angrep på sivile israelere. Ingen angrep på sivile kan godtas. Men som okkupasjonsmakt er det vi som tramper på menneskers verdighet. Det er vi som knuser palestinernes frihet. Det er vi som presser en hel nasjon til fortvilte, ville handlinger
-------000-------
Yitzhak Frankenthal har viet sitt liv til freds- og forsoningsarbeid etter tapet av sin sønn i 1994. Allerede året etter etablerte han en organisasjon for israelske og palestinske familier som hadde blitt rammet av tilsvarende tragedier som hans egen: "Parents Circle - Families Forum".
I 2005 realiserte han drømmen om et fredsinstitutt, i sønnens navn: "Arik Institute for Reconciliation, Tolerance and Peace".
Fra 2009 bestyrer han et amerikansk fond, etablert av Leonard Cohen, kalt "Fund for Reconciliation, Tolerance and Peace".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar