tirsdag 17. september 2013

Hemmelighold om deformerte nyfødte i Irak

Det høye antallet deformerte nyfødte barn ved sykehus i Fallujah, skremmer. - Hvorfor blir en ferdig utarbeidet WHO-rapport om saken, holdt tilbake? Leger og pårørende krever svar.

- Vi merket at noe unormalt inntraff i 2006, og begynte å loggføre detaljer om fødslene. Våre egne registreringer viser at for hver 1000 levende fødte, er det hele 144 deformerte babyer, sier Dr Samira Alaani.

Den erfarne irakiske pediateren har arbeidet ved Fallujah General Hospital siden 1997.

I årene etter at byen ble utsatt for kraftig amerikansk bombardement fra i 2004, har hun og kollegaene registrert påfallende mange nyfødte med alvorlige misdannelser, som f.eks. ryggmargsbrokk, uvanlige hjertefeil og en rekke ukjente defekter de ikke en gang vet å sette medisinske navn på.

Den britiske avisen The Independent rapporterte i 2010 om barn født med to hoder, høy forekomst av leukemi og ulike former for lammelser: Toxic legacy of US assault on Fallujah ‘worse than Hiroshima’.

- Daglig er jeg vitne til den belastning som angsten for å føde et deformert og sykt barn påfører mødre og deres familier. Det første spørsmål jeg vanligvis blir stilt etter fødselen er ikke om det ble en gutt eller jente, men om barnet er normalt, sier Dr. Alaani.

Født alvorlig syk i Fallajah (Foto: Dr Alaani/Al Jazeera)

Det vakte derfor lettelse og håp da hun ble kjent med at Verdens Helseorganisasjon (WHO), i samarbeid med det irakiske helsedepartementet, skulle gjennomføre et forskningsprosjekt for å avdekke fakta omkring alle misfødslene.

– Konklusjonene forventet jeg bare ville bekrefte hva vi allerede visste, men viktigst var at noe endelig skjedde og at det internasjonale samfunn ville gripe til handling, tenkte hun.

Funnene i WHO-rapporten ble lovet gjort tilgjengelig tidlig i 2013. Det er nok mye krutt i det som er avdekket – bokstavelig talt – for rapporten blir holdt tilbake. Dr Alaani frykter nå at det ikke lenger handler om medisinske fakta, men at det har gått politikk i saken. Hun har derfor startet en internasjonale underskriftskampanje med krav om å få frigitt WHO-rapporten.

– Mine pasienter fortjener å få vite sannheten og forklaring på misfødslene, og hvorfor barna deres er alvorlig syke. Og ikke minst de må forsikres at noe nå blir gjort, sier Dr Alaani.

Det var etter at fire amerikanere i sikkerhetsselskapet Blackwater ble drept og deretter brent i Fallujah i april 2004 at US Marines satte inn et voldsomt bombardement mot byen i november samme år. Britiske offiserer ga uttrykk for bekymring over amerikanernes manglende hensyn til hvordan bombingen ville ramme sivilbefolkningen.

I ettertid skal det amerikanske forsvaret ha innrømmet bruk av hvitt fosfor og «annen type ammunisjon». Det siste inkluderer etter all sannsynlighet en type kraftige bomber som bl.a. inneholder utarmet uran.

Nå ber den irakiske barnelegen Dr Samira Alaani om støtte for å få WHO-rapporten frigitt og fakta på bordet. Som hun sier: - Vennligst skriv under på oppropet og vis at resten av verden ikke har glemt befolkningen i Irak.

LES Oppropet

fredag 6. september 2013

Et stille samfunnsmord

Tre myter står sentralt i Israel/Palestina diskursen for høyre-sionister og deres kristen-sionistiske allierte i bl.a. Norge og USA. Vi ser dem gjentatt gang på gang i ulike nettfora som f.eks. i Vårt Lands Verdidebatt.no og Dagsavisens NyeMeninger.no:
Palestinske flyktninger på vei nordover til Libanon,
i november 1948

Myte 1
: -Palestina var folketomt - landet lå øde og bare ventet på å bli befolket da de første sionistene kom flyttende og begynte å kolonisere landet i annen halvdel av 1800-tallet. På engelsk: A people without a land returns to a land without a people
Myte 2: -Araberne i området - som man etter hvert ikke kunne benekte nærværet av - kom flyttende til Palestina som immigranter fra ulike land i regionen pga at sionistenes driftige økonomiske aktivitet skapte behov for arbeidskraft           
Myte 3:-Palestinerne er et folk som ikke eksisterer. Ideen om et palestinsk folk er konstruert og fantasert frem – skapt av Arafat på 60-tallet.  
Historieforfalsking
Boken ”From Time Immemorial” av den amerikanske journalisten Joan Peters, ble utgitt på 80-tallet. Den brukes gjerne fortsatt som "faglig kilde" og ”historisk bevis” for påstanden om at det ikke eksisterer et eget arabisk folk med røtter i Palestina - til tross for at historikere og statsvitere for lengst har avslørt boken som et falsum med fabrikkering av såkalt "avgjørende bevis".
En av dem som har slaktet boken - og mytene - er en av Israels fremste eksperter på palestinernes historie, professor Yehoshua Porath. Han har karakterisert Peters’ påstander som ”gjentagelse av gamle diskrediterte høyre-sionistiske myter” («Mrs Peter’s Palestine», New York Review of Books,16.01.86).
Om myten om det folketomme Palestina som ventet på å bli befolket, sier Porath: Midt på 1800-tallet bodde ca 400.000 mennesker i Palestina i tre ulike distrikter under Ottomansk styre. De fleste var muslimer. Noen var etterkommere etter før-islamske folkeslag som hadde tatt islam som sin religion og arabisk som sitt språk; andre var beduiner.
Demografisk revolusjon
Rundt 1850 skjedde det Porath kaller en demografisk revolusjon – ikke grunnet innvandring – men pga en betydelig naturlig vekst i befolkningstallet i den arabiske befolkning. Barnedødeligheten sank dramatisk. Dette skyldtes bedret helsetilbud, med moderne sykehus – skaffet tilveie både via de Ottomanske styresmaktene og kristne misjonærer.
Selvsagt fantes det ingen egen stat som ble kalt Palestina før den britiske mandatperioden. Det er ikke noe viktig poeng, men derimot var området befolket av et betydelig flertall av muslimske arabere, sier Porath. Han refererer bl.a. til Ahad Ha’am – som han omtaler som kanskje den største jødiske tenker. I 1891 utkom han med «Truth from Palestine». Der formaner han de jødiske innvandrerne i Palestina om å ta den store bofaste arabiske befolkningen på alvor, for selv om det Ottomanske riket skulle komme til å forsvinne, ville allikevel araberne forbli boende.
Denne historieforfalskningen om det folketomme Palestina, samt fornektingen av palestinernes eksistens (i dag ca 11 mill) kan bare forståes ut fra høyre-sionistisk ideologi og visjonen om et Stor-Israel. Palestinernes eksistens; og historiske kjensgjerninger står i veien for realisering av en ekstrem politisk visjon.
Strategiske myter
Hva er det som gjør disse mytene så strategisk viktig å holde fast ved for sionistene? 
*  Jo, mytene leder til at det palestinske folk settes i anførselstegn. De blir et "ikke-folk" - forsvinner og oppløses effektivt som eget folk og blir enkeltindivider i horden av arabere.
*  Følgelig: Et ikke-eksisterende folk har logisk nok heller ikke krav på eller behov for et eget land.
*  Den israelske okkupasjonen av palestinsk land blir en fiksjon - fordi; okkupasjon av hva og hvem? Dermed: – kysten er klar for stadig mer kolonisering og annektering av okkupert palestinsk land, og etnisk rensing, slik vi ser det foregår kontinuerlig på Vestbredden     
*  Flyktningproblemet finner sin «løsning»: Ettersom disse palestinske flyktningene ifølge mytene er etterkommere etter arabiske immigranter fra land i regionen, blir deres hjemland der de «opprinnelig» kommer fra - et av de 22 arabiske land som allerede finnes
Politicide
Mytene og fornektelsen av et folks eksistens, blir dermed bærebjelker i strategien for opprettelse av et sionistisk Stor-Israel - så «Arab-rein» som mulig; fritt for hjemvendte palestinske flyktninger; og ingen brysom to-statsløsning. Uten mytene og løgnene; ingen realisering av den ekstremistiske politiske visjonen.
En udemokratisk, sionistisk statskonstruksjon forutsetter mao okkupasjon av land, diskriminering, undertrykkelse og fordrivelse av uskyldige mennesker.
Den kjente israelske/jødiske sosiologen Baruch Kimmerling beskriver dette som et skrittvis, men systematisk forsøk på utsletting av det palestinske samfunnet som en legitim politisk, økonomisk og sosial enhet. Det er dette han betegner som «politicide» (Kimmerling: "Politicide. Ariel Sharon’s War Against the Palestinians").
I norsk språkdrakt kan det best oversettes med samfunnsmord – et samfunnsmord som fortsatt pågår. Heldigvis er det mange i israelsk samfunnsliv som ser galskapen og engasjerer seg med solid forankring i jødisk etikk og moral for å få det stanset. Disse kreftene fortjener støtte.  

søndag 4. august 2013

"Fredsforhandlinger"

Utenriksminister John Kerry har lyktes i sine anstrengelser for å bringe Israel og de palestinske selvstyremyndighetene sammen til såkalte fredsforhandlinger - men hva så?

Det ligger an til at dette blir enda en runde med forhandlinger der den israelske regjeringen får diktere opplegget og gi inntrykk av at de kommer med «innrømmelser» og «generøse tilbud» til palestinerne. Nok en gang slipper Israel å forholde seg til internasjonale konvensjoner som gjelder ved okkupasjon, og bindende FN-resolusjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet settes til side som utgangspunkt for forhandlingene.
Graffiti i Betlehem laget av den kjente kunstneren Banksy.
 

- Hvor sannsynlig er det at en okkupasjonsmakt som innrømmes så mye politisk kontroll vil innlate seg på reelle forhandlinger og frivillig inngå kompromisser med de okkuperte?  Dessuten; okkupasjon? – Hvilken okkupasjon, spør okkupasjonsmakten.  

Senest i januar i år – foran valget i Israel - lovet Netanyahu i et intervju med avisen Maariv at ingen jødiske bosetninger skal avvikles de neste fire årene, dersom han vinner valget. (Aft.posten 18.01.13). Tydelig tale. 


Samtidig vet vi at Netanyahu er den israelske regjeringssjef som har bygget flest ulovlige bosettinger – og han fortsetter med å gi klarsignal for anbudsinnhentinger på bygging av ytterligere 1000 illegale boenheter nå ved innledningen til nye forhandlinger. 


Idag - samtidig med at dette innlegget postes - har den israelske regjeringen bevilget utviklingsmidler øremerket til 20 illegale bosettinger på den okkuperte Vestbredden. 15 av disse er politiske bastioner for det ekstreme partiet "Jødisk hjem", ledet av Naftali Bennett - en av Netanyahu-regjeringens viktige støttespillere i koalisjonsregjeringen. 

     
- Er det noe som tyder på at nettopp Netanyahu vil innfri kravet fra verdenssamfunnet om tilbaketrekking fra okkuperte områder til 67-linjen; deling av Jerusalem; og innrømme palestinerne en egen, reell selvstendig stat?

- Jeg vet hva USA er. Det er en ting du enkelt kan dytte rundt og føre i riktig retning, uttalte Netanyahu til en gruppe israelske terrorofre i 2001, uten å vite at han ble filmet. I tillegg skrøt han av å ha ødelagt Oslo-avtalen. (NRK 24.07. 2010)

Og hvem skal så føre forhandlingene i "riktig retning" denne gang? Jo, USA-administrasjonen har satt inn Martin Indyk som forhandlingsleder – for øvrig i samme rolle han hadde under de mislykkede Camp David forhandlingene i 2000. Den gang beskrev den palestinske forhandler  Mohammed Dahlan, Indyk for å ha utvist en klar pro-israelsk holdning og en tilsvarende negativ holdning overfor palestinere. En annen palestinsk forhandler – Nabil Shaat – hevdet at Indyk i tillegg til at han var partisk, også hadde forsvart bosettingene sterkere enn hva israelerne selv gjorde.  

Martin Indyk er selv jøde og tidligere amerikansk ambassadør til Israel. Hans karrierevei til Washington startet som visedirektør i AIPAC – den mektige jødiske lobby-organisasjonen som har øvet stor innflytelse på amerikansk Israel-politikk over flere tiår. Senere var han med å grunnlegge, og ble administrerende direktør i, en tenke-tank knyttet til AIPAC - Washington Institute of Near East Policy.

Erfaringer fra internasjonale konflikter der fredsforhandlinger har lyktes – f.eks. i Nord Irland - viser at noen nøkkel-forutsetninger må være til stede for å lykkes:

·         * Begge parter ansees som likeverdige – med samme rett til å få ivaretatt sine grunnleggende rettigheter. Den ene part har ikke fortrinn foran den andre
·        *  Forhandlingspartneren må innta en tredjerolle preget av upartiskhet, og engasjere seg fordomsfritt som brobygger mellom partene, samt være rede til å øve press på begge parter
·       *   Forhandlingene må adressere alle kjernespørsmål i konflikten og finne fram til enighet om løsninger på disse som tilfredsstiller et minimum av helt eksistensielle krav for partene

Mildest talt lite tyder på at disse helt grunnleggende forutsetningene danner utgangspunkt for forhandlingene. Det ligger med andre ord til rette for at det blir forhandlinger for forhandlingenes skyld også denne gang - og ytterligere forlengelse av okkupasjonen med en forsterket de facto israelsk annektering av de okkuperte områder.  

onsdag 15. mai 2013

15. mai: Nakba-dagen

Dagen i dag – 15. mai – er spesiell, både i Israel og i Palestina, men med ulikt fortegn. Mens israelere markerer den som landets Uavhengighetsdag, er det Katastrofedagen – Nakba – for palestinere.   

Nakba-dagen markeres årlig, både på Vestbredden, i Gaza og blant palestinere og sympatiserende progressive jøder i Israel.  

Palestinere på flukt i 1948 - fortsatt flyktninger 65 år etter.
Både forut for, og i etterkant av Israels uavhengighetserklæring i 1948, ble i alt 700.000 palestinere fordrevet eller de rømte fra sine landsbyer til en «evig» eksiltilværelse.

Sporene de etterlot seg skulle snart slettes - om lag 500 palestinske landsbyer ble rasert, slettet av kartet for alltid.   
I dag, 65 år senere, har etterkommere etter disse palestinerne vokst i antall til mange millioner med flyktningstatus, fordelt i flere land i regionen: Jordan (2 mill.), Libanon (427.057), Syria (477.700), Vestbredden (788.108) og Gaza (1,1 mill.). I tillegg kommer minst 250.000 internt fordrevne i Israel. Det er manifestasjonen av denne fordrivelsen og tap av eget hjemland palestinerne betegnede minnes som an-Nakba - Katastrofen.       

Opprinnelig refererte begrepet til politiske hendelser som rammet den arabiske verden ca 30 år tidligere, nemlig da de europeiske kolonimaktene  i 1920 stykket opp det Ottomanske riket i flere stater, etter eget forgodtbefinnende, og fordelte dem seg imellom. Men med de dramatiske hendelsene i Palestina i 1948, fikk begrepet et oppdatert innhold. Det sies å være den syriske forfatteren Constantine Zureiq som første gang anvendte an-Nakba, med referanse til palestinernes skjebne.
Ikke uventet blir den årlige markeringen av Nakba-dagen møtt med kritikk i store deler av israelsk media og blant israelske politikere. Forsøkene på å stanse markeringen er mange. I 2011 vedtok Knesset at organisasjoner i Israel – f.eks. menneskerettighetsorganisasjoner - som involverer seg i markering av Nakba-dagen, vil miste eller få redusert sin statlige støtte.

Opptøyer over hele Vestbredden på Nakba-dagen



torsdag 9. mai 2013

Jerusalem-dagen - hvordan står det til med de annekterte?


8. mai feires som Jerusalem–dagen i Israel, og markerer annekteringen av Øst-Jerusalem i 1967. Med «på lasset» fikk israelske myndigheter mange palestinske innbyggere….
Palestinsk kvinne i Gamlebyen i Øst-Jerusalem

Det hører med til historien at Jerusalem-palestinerne er annektert, men uten å bli innrømmet fulle statsborgerlige rettigheter i Israel, som f.eks. stemmerett ved valg til Knesset.

De regnes ikke som statsborgere, men har status som «permanent residents» - nærmest som utenlandske statsborgere som er kommet til Israel for å arbeide.

Annekterte palestinere i Øst-Jerusalem behandles mao som immigranter – i byen de er født og oppvokst i. De må betale skatt til staten de er annektert inn i, men diskrimineres i forhold til jødiske innbyggere i samme by. Det er heller ingen automatikk i at barn av de annekterte får «permanent resident» status, med rett til å bo i Jerusalem.  

ACRI - The Association for Civil Rights in Israel – er Israels eldste menneskerettighetsorganisasjon, etablert i 1972. Der jobber jøder og palestinere side om side. I anledning Jerusalem-dagen 2013, har ACRI samlet en del fakta om de annekterte palestinerne i Øst-Jerusalem:

Befolkning: 371,844 palestinere, ca 39% av Jerusalems befolkning
Fattigdom: 79.5% av Øst-Jerusalems befolkning og 85% av Øst-Jerusalems barn lever under fattigdomsgrensen   

Sosialkontor: 3 kontor i Øst-Jerusalem betjener mer enn en tredjedel av Jerusalems befolkning, mens det er 18 tilsvarende kontor i jødiske Vest-Jerusalem; saksmengden for en sosialarbeider i Øst-Jerusalem er omtrent dobbelt så stor som i Vest-Jerusalem.

Risikoutsatte barn: I 2012 registrerte sosialtjenesten 7,748 utsatte barn i Øst-Jerusalem; de siste tre år er 86 barn som led under vold og omsorgssvikt i hjemmet tatt hånd om av sosialtjenesten; pga alvorlig mangel på sosialarbeidere blir ikke barna fulgt opp

Mangel på klasserom: Bare 46% av elevene har tilgang til offentlige skoler; det mangler over 1000 klasserom i Øst-Jerusalem; tross  løfter fra israelske myndigheter blir bare et mindre antall klasserom bygget årlig

Mangel på barnehager: Det er 10 kommunale barnehager i Øst-Jerusalem, mot 77 i Vest-Jerusalem for sekulære familier, pluss 96 for religiøse familier

Videregående skoler og universitet: Frafallet i videregående i Øst- Jerusalem er  40%; elever som består den palestinske opptakstesten “Tawjihi” har vansker med opptak til israelske universitet; universitetsgrader fra enkelte palestinske institusjoner,  som f.eks. Al-Quds universitetet, er ikke godkjent i Israel.

Planlegging og byggevirksomhet: Kun 14% av Øst-Jerusalems areal er avsatt til “palestinsk boligbygging”  (utgjør kun 7.8% av hele Jerusalem);

Restriktiv utvikling: Siden 1967 har israelske myndigheter ekspropriert en tredjedel av palestinske eiendommer i Jerusalem og benyttet arealet til bygging av tusenvis av leiligheter for byens jødiske befolkning; 35% av de palestinske boligområdene er reservert som “åpne landskapsområder”, med forbud mot å bygge

Boforhold: Mellom 2005-2009 utgjorde byggetillatelser i palestinske boligområder kun 13% av alle byggetillatelser; i jødiske boligområder disponerer hver person i gjennomsnitt 20 kvadratmeter, mot 12 kvadratmeter i de palestinske boligområdene

Muren og veisperringer: Byggingen av den 142 kilometer lange Muren, stenging av veier, og innføring av et “kontrollregime for innreise”, har effektivt kuttet Øst-Jerusalem fra Vestbredden, og slik forsterket innbyggernes anstrengte økonomiske og sosiale levekår

Boligområder bak Muren: Ca 90,000 Jerusalem-innbyggere med israelske ID-kort bor i Ras Khamis, Dahiyat al-Salaam, Shuafat Refugee Camp, Kafr Aqab og Samiramis – bydeler i Jerusalem som er avskåret fra resten av byen, hvor innbyggerne må passere militære kontrollposter for å komme seg til arbeid, skole, medisinsk behandling, familie etc..   

Tilbakekalling av borett: I 2012 tilbakekalte det israelske Innenriksdepartementet boretten i Jerusalem for 116 palestinere. Siden 1967 har ialt 14,263 palestinere fått tilbakekalt boretten - tidligere innbyggere som ikke lenger får bo i sin hjemby.

Utrygg status: 965 familier i Jerusalem er berørt av “familiegjenforenings-rutiner” der ett eller flere familiemedlemmer ikke har israelsk borett – forhold som rammer deres rett til f.eks. medisinsk behandling    

Helsetjenester: 25 mor-barn-sentre finnes i Vest-Jerusalem - bare 4 i Øst-Jerusalem; 80%-85% voksne og 90% av barn med psykiske problem, får ikke nødvendig hjelp

Sykehus i Øst-Jerusalem: I 2010 var 71.7% av pasientene ved sykehusene i Øst-Jerusalem fra Vestbredden og Gaza. Byggingen av Muren og restriksjonene som er innført på innreise fra Vestbredden rammer både pasienter og helsepersonell. I tillegg har det ført til en alvorlig økonomisk krise for Øst-Jerusalems sykehus.

Kloakk: 50 kilometer med kloakkrør mangler; innbyggerne må benytte seg av septiktanker; stadige oversvømmelser i kloakksystemet representerer alvorlig helsefare  

Posttjeneste: Det finnes kun 9 postkontor i Øst-Jerusalem, mot 42 i Vest-Jerusalem; utlevering av post er uforutsigbar og irregulær.

"Stille deportasjon"
Behandlingen av de annekterte Jerusalem-innbyggerne i disse 46 årene, illustrerer med all tydelighet at dominerende politiske krefter i israelsk politikk ønsker å okkupere mer land - men uten folket som bor der.

Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem oppsummerer okkupasjonsmyndighetenes strategi for å bli kvitt flest mulig av de annekterte palestinerne i Øst-Jerusalem slik:

De kommunale myndigheter i Jerusalem:
- eksproprierer palestinske eiendommer;
- sørger samtidig for at det ikke utarbeides byutviklingsplaner for de palestinske boligområdene;
- avviser eller neglisjerer i tillegg stort sett alle palestinske søknader om byggeløyve

Resultat: Myndighetene skaper en villet bolignød for palestinerne
- palestinerne tvinges dermed til å bygge uten løyve
- Innenriksdepartementet, sammen med kommunale myndigheter, står klare til å gruse slike boliger
- rammede palestinere tvinges til å skaffe seg bolig utenfor bygrensen, og flytter ut av Jerusalem
- Innenriksdepartementet inndrar da deres «permanent resident»-status og de nektes borett i Jerusalem for alltid, og kan heller ikke besøke hjembyen uten å søke om spesialtillatelse
Beregninger foretatt av EU (2009), viser at over 60.000 palestinere i Øst-Jerusalem står i fare for å få sine hjem gruset, pga manglende byggeløyve.

Det er dette B’Tselem betegnende kaller The Quiet Deportation.

tirsdag 16. april 2013

- Fornekting av okkupasjonen - tid for internasjonalt press på Israel


- En beslutning om fortsatt israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle være fattet etter en demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den berørte befolkning, ikke har rett til å delta i det.

Ordene tilhører Noam Sheizaf, israelsk journalist bosatt i Tel Aviv, redaktør i nettmagasinet  +972. Han har tidligere jobbet for avisen Ha-ir, for Ynet.co.il  og innehatt en redaktørstilling i den kjente avisen Maariv. Før han ble journalist, tjenestegjorde han drøyt fire og halvt år i den israelske hæren (IDF).  Artikkelen under publiserte Noam Sheizaf på +972 den 9. april.

Stopp okkupasjonen! Women in Black har protestert hver
fredag kl 13:00 - 14:00 på Hagar Square i Vest-Jerusalem
siden 1988
.

De synspunkter som Sheizaf gir uttrykk for her, illustrerer at det er flere røster i det israelske sivile samfunn som er sterkt kritiske til makthavernes jernharde okkupasjonspolitikk.

De ser okkupasjonen av Vestbredden og Gaza som uforenelig med jødisk moral og som en ulykke både for israelere og palestinere.
Her følger Sheizafs artikkel, i min oversettelse:  

“Fornektelse av okkupasjonen”
er det siste på moten i den israelske og amerikanske diskursen om konflikten. Mens konservative akademikere presenterer revisjonistiske fortolkninger av den 4. Genevekonvensjon, og hevder at den ikke har gyldighet på Vestbredden og i Gaza, påstår politikere at begrepet «okkupasjon» har politisk slagside.


Men uansett slike verbale og juridiske krumspring; virkeligheten blir ikke endret: Begrepet okkupasjon berører ikke bare land, men også de folk som bor der (og de som pleide å bo der). Det er en udiskutabel sannhet at to adskilte befolkningsgrupper står under israelsk styre i dag: Den ene gruppen nyter alle juridiske rettigheter og privilegier; den andre har levd under et militært diktatur i 45-46 år (selv om visse elementer av militær kontroll blir utøvd av en Ramallah-basert stedfortreder, med europeisk og amerikansk finansiering.)        

 De som innbiller seg at de politiske problemene forsvinner fra vår dørterskel bare vi kaller palestinerne «arabere» og den okkuperte Vestbredden for «Eretz Israel» (Israels Land), lurer seg selv. Også jeg mener at Hebron og Betlehem er del av vårt historiske land - akkurat som Tel Aviv og Netanya - men det er idag millioner av innbyggere der som er fratatt sine rettigheter, og dette er forhold som er langt viktigere. Det finnes israelere – også på høyresiden – som innser dette, men flertallet i opinionen og det politiske system foretrekker å leve i en fantasiverden.

Fredsaktivisten Gershon Baskin minnet oss nylig om at verken Knesset eller noen israelsk regjering har fattet et formelt vedtak om to-statsløsning. Flere statsministere har tatt skritt i en slik retning, mens andre har gjort alt de kan for å hindre dette. Samtidig har Israel festet grepet om “territoriene”. Selv i perioder med frys av antall nye bosettinger, har man utvidet planområdet for byggevirksomhet for jøder – og antallet bosettere har økt. Uretten på bakken er blitt forsterket – og ved hvert valg har israelske velgere gitt sin støtte til denne politikken.  

La det være klart: En beslutning om fortsatt israelsk okkupasjon vil være illegitim, selv om den skulle være fattet etter en demokratisk prosess. Demokratiet har ingen mening når den berørte befolkning, ikke har rett til å delta i det.  Israelere kan ikke på en «demokratisk måte» bestemme å holde palestinere som sine fanger – hindre dem retten til å reise fritt; stille dem for militære domstoler; holde dem nede under et militærregime som betrakter dem som en fiende snarere enn å opptre som en offentlig myndighet til tjeneste for dem. De er ikke objekter, men mennesker som har rettigheter.
 
Mange folkegrupper har ikke fått sin uavhengighet, men selv tibetanere eller kurdere – for ikke å snakke om baskere og katalaner – er statsborgere i et land. Israel vil verken gi palestinerne statsborgerskap eller uavhengighet. Det eneste vi tilbyr, er endeløse forhandlinger som enten vil eller ikke vil lede til at millioner av mennesker får sine rettigheter – noe vi forøvrig aldri har hatt rett til å nekte dem.  

Av disse grunner, er intervenering fra det internasjonale samfunn til støtte for palestinerne ikke bare legitimt, men ønskelig. Det skulle være unødvendig å minne om det, men kampen for minoritetsfolks menneskerettigheter – spesielt slike som palestinerne – har alltid en internasjonal dimensjon, fordi den etniske gruppen som har makten vil aldri eller sjelden frivillig gi den fra seg. Dette så vi i Sør-Afrika, Kina  - ja selv  i de rasedelte sørstatene i USA. I alle disse tilfellene var det betraktet som en legitim – ja, til og med en ønskelig - strategi blant politiske aktivister å stille makthaverne i forlegenhet og eksponere deres umoralske politikk.

Med en okkupasjon som trekker i langdrag; en jødisk opinion som er likegyldige til dagens situasjon; og en oppfatning av at vi israelere tilhører den demokratiske vestlige verden, er det skapt et rettmessig grunnlag for å forsøke å mobilisere den internasjonale opinion og ulike institusjoner for å få slutt på okkupasjonen. Dette; til tross for det sinne dette måtte skape i den israelske opinionen.
Artikkelen i original versjon

fredag 5. april 2013

En «liten» krigsforbrytelse


Den okkuperte Vestbredden, 17. februar: Det var ved lunsj-tid det skjedde. 9-årige Mustafa Wahdan var på vei hjemover etter å ha besøkt storebrorens bilvaskeri.

I det han nærmer seg den militære kontrollposten ved Ofer-fengselet, oppdager han bråk mellom israelske okkupasjonssoldater og noen palestinske ungdommer. Mustafa vil ikke bli innblandet, og løper inn i en butikk for å søke ly. For sent. Han var «oppdaget». Noen av soldatene løper etter ham inn i butikken. Niåringen er sjanseløs - fanget av tungt bevæpnede soldater.

Mennsekelig skjold
Mustafa blir så kommandert til å plassere hendene bak hodet. Så blir han tvunget til å gå sammen med soldatene - han skal være menneskelig skjold til beskyttelse mot den steinkastende ungdommelige «Fienden». Mot ryggflaten kjenner han hele tiden presset fra en geværmunning.  Over hodet på ham skyter soldatene - tåregassgranater og gummikuler [stor stålkjerne med et tynt lag gummi utenpå].
 
Mustafa viser hvordan han måtte holde hendene bak hodet.

– Jeg var veldig redd for å bli truffet - av steiner eller andre ting, sier Mustafa.  

Til slutt kom faren til. Han lyktes å overtale soldatene til å løslate sin 9-årige sønn – i seg selv en klar indikasjon på at Mustafa verken hadde kastet stein eller gjort noe annet galt.

Endelig trygt hjemme igjen, var Mustafa fortsatt oppskremt og redd. Overgrepet satt i kroppen.
– Han var innesluttet og taus. Ville ikke spise. Den første natta etter mishandlingen, lå han og skalv. Den neste natta, gjorde han på seg i senga, forteller faren til Defence for Children International.  

Brudd på 4. Genevekonvensjon
Bruk av menneskelig skjold, er forbudt i henhold til internasjonal humanitærrett – brudd på den 4. Genevekonvensjon[i]. Å gjøre bruk av barn som menneskelig skjold, gjør selvsagt handlingen til en ekstra alvorlig forbrytelse.

Den israelske hær (IDF) har en lang historie med bruk av menneskelig skjold. Da israelsk høyesterett nedla forbud mot dette i 2005, appellerte IDF bestemmelsen. Daværende forsvarsminister Shaul Mofaz kjempet for at vedtaket skulle omgjøres – en illustrasjon på hvordan enkelte såkalt ansvarlige israelske politikere gjør seg til talsmenn for utilslørt brutal undertrykkelse av en sivilbefolkning under okkupasjon, med grove krenkelser av internasjonale konvensjoner.

Overgrepene fortsetter
Internasjonal humanitærrett og vedtaket i israelsk høyesterett til tross; på den okkuperte Vestbredden er det imidlertid IDF som rår. Bruk av menneskelig skjold har fortsatt – også i form av misbruk av barn, slik Mustafa ble utsatt for. Okkupantens dehumanisering av de okkuperte blir bare verre med årene.

Nå har Israel nettopp fått ny forsvarsminister, men neppe ny politikk.  Med Moshe Ya’alon kan den okkuperte sivilbefolkningen – hvorav ca 50% er under 18 år - forberede seg på mer av det samme. Som tidligere øverstkommanderende i IDF, er Ya’alon mistenkt for krigsforbrytelser, og i et intervju i avisa Haaretz i 2007 beskrev han palestinerne som en kreftsvulst.   

Det kan passe å minne om det kloke etterordet i Kairos Palestina dokumentet , skrevet av den amerikanske rabbiner Brian Walt fra organisasjonen Jewish Fast for Peace. Der sier han bl.a.:   

- Uten rettferdighet for det palestinske folket vil det jødiske folket aldri bli frigjort fra sin rolle som undertrykker, en rolle som er en krenkelse av Guds kall til Abraham om at hans åndelige etterkommere alltid skulle handle med rettferdighet og rettskaffenhet.

I dag – den 5. april – markeres Palestinian Children’s Day. Siden 2004 har Defence for Children International dokumentert 20 tilfeller der IDF har brukt barn som menneskelig skjold. 19 av disse tilfellene er registrert etter høyesterrettsvedtaket i 2005.

Mustafa – 9 år – blir han den siste?

 



[i] jrf. Tilleggsprotokoll av 1977, art. 51, pkt 7