søndag 24. november 2013

UNICEF: - Israel fortsetter mishandlingen

Trass i Israels løfter til UNICEF om å styrke rettssikkerheten for fengslede palestinske barn, viser ny rapport at mishandlingen forverres.
Palestinsk gutt arrestert på Vestbredden (Foto: Activestills)

Det er bare et drøyt halvår siden UNICEF kom med rapporten Children in Israeli Military Detention. Den avdekket grov mishandling og overgrep av palestinske barn som kom i kontakt med det israelske militære rettsapparatet i de okkuperte områdene.

Omfattende
; systematisk; og institusjonalisert - det var ordene UNICEF brukte i beskrivelsen av mishandlingen av mindreårige palestinere fra de ble anholdt, transportert, forhørt og fengslet.   

I alt 38 tiltak gikk israelske myndigheter med på å se nærmere på og iverksette i samarbeid med UNICEF, for å trygge rettssikkerheten til arresterte barn. Forøvrig en rettssikkerhet barn har krav på, i henhold til internasjonale konvensjoner Israel har ratifisert.  

I månedene etter at rapporten ble publisert i mars, har UNICEF fulgt opp arbeidet og overvåket situasjonen via såkalt Monitoring and Reporting Mechanism on Grave Child Rights Violations. Til dette formålet har de innsamlet vitnesbyrd fra 19 barn som var arrestert i perioden mars – juni, og der avdekket UNICEF bl.a. følgende:

* 100% av barna fikk hendene bundet på en smertefull måte med stramme strips
* 84% av barna fikk bind for øynene
* 100% av barna ble utsatt for fysisk vold, inkludert slag mot hodet og i ansiktet med metallgjenstand
* Ingen av barna ble informert om rett til advokat før avhør
* Ingen av barna ble fulgt av sine foreldre ved arrest

Dokumentasjonen fra UNICEF viser dermed at rettssikkerheten for arresterte palestinske barn snarere har forverret seg enn blitt tryggere, etter at den første rapporten kom i mars.

 I tillegg fremkommer det av data fra Israel Prison Service at ca 50% av de fengslede palestinske barna holdes fengslet i selve Israel – altså fraktet ut av okkupert område, hvilket er i strid med artikkel 76 i den 4. Geneve-konvensjonen.

Advokat Gerard Horton i Military Court Watch mener det er 6 kjernepunkter blant de 38 forbedringstiltakene som UNICEF pekte på i sin opprinnelige rapport, som burde innføres umiddelbart:

1. Arrestasjoner av barn skal finne sted på dagtid - ikke midt på natten som ofte gjøres nå
2. Ved arrestasjon skal barna og deres foresatte bli informert skriftlig, på arabisk, om deres rettigheter
3. Før avhør av barn finner sted, skal de gis mulighet til å konsultere advokat
4. Alle barn skal ledsages av en representant for familien under avhør
5. Alle avhør av barn skal dokumenteres med lyd/bilde
6. Ved brudd på ett eller flere av disse sentrale punktene, opphører rettsprosessen og barnet løslates umiddelbart

Det finnes ingen unnskyldning for at ikke israelske myndigheter straks skal iverksette og etterleve disse grunnleggende rettighetene for fengslede palestinske barn. Dette bør de også påminnes om av norske myndigheter. 

Den blå-blå regjeringen har annonsert sin intensjon om å bringe mer balanse i Midtøsten-politikken. Da finnes det vel knapt noe mer ubalansert de kan gripe fatt i enn det asymmetriske maktforholdet mellom israelsk militærjustis og et forsvarsløst, fengslet palestinsk barn. Derfor; ta opp denne viktige og samtidig politisk ukompliserte sak med israelske myndigheter snarest! 

------------------
REF.:
Dokumentasjonen fra UNICEF (oktober 2013)  
Children in Israeli Military Detention  (UNICEF-rapport, mars 2013) 
Military Court Watch             

fredag 22. november 2013

- Stopp militær bistand til Israel

Etter besøk på Vestbredden, vil i dag sjokkerte US veteransoldater demonstrere ved den amerikanske ambassaden i Tel Aviv, mot fortsatt militær bistand til Israel.

- De daglige grusomhetene; undertrykkelsen; volden – vi ønsker ikke at våre skattepenger skal brukes til å støtte Israel militært, uttaler Tarak Kauff i en pressemelding fra US Veterans for Peace (VFP).
Kauff er tidligere fallskjermjeger. Den siste uken har han besøkt den okkuperte Vestbredden sammen med en delegasjon fra VFP.
Amerikanske soldat-veteraner protesterer etter
rundtur på Vestbredden

Gruppen besøkte landsbyene Bil'in, Nabi Salih og Al-Masra - tre områder der de fikk observere ikke-voldelige protester mot utvidelse av israelske bosettinger inn på palestinsk land.

I Al-Masra stod de amerikanske veteranene ansikt til ansikt med IDF soldater og delte egne erfaringer fra krigshandlinger med dem.

- Vi har vært soldater - vi forstår viktigheten av å adlyde ordre, men det er også viktig å være menneskelig, og å tenke over ordrene, fortalte Kauff til de israelske soldatene.
- Jeg er selv jøde, og hva dere gjør her er skadelig for jøder over hele verden, fastslo Kauff.

I Bil'in fikk de erfarne veteranene oppleve nærkontakt med tåregass - produsert i sitt hjemland USA.
- Demonstrantene nærmet seg sakte og fredelig de israelske soldatene. Plutselig – uten noen form for provokasjon – ble flere tåregass-granater skutt mot dem, forteller Ellen Barfield - sersjant i den amerikanske hæren fra 1977 til 1981.

- I en times tid var det konfrontasjoner mellom palestinske ungdommer og soldatene. Tåregass- angrepene kom stadig nærmere huset hvor vi oppholdt oss. Flere ganger observerte vi at soldatene skjøt tåregass-granater mot palestinske ambulanser.

- Undertrykkelsen av palestinerne ville ikke kunne fortsette uten politisk og økonomisk støtte fra den amerikanske regjeringen, fastslår US Marine Corps Major Ken Mayers. - Som privatpersoner og som representanter for Veterans For Peace, motsetter vi oss på det sterkeste en slik form for støtte. Vi oppfordrer alle som er mot Israels okkupasjon til å slutte seg til oss i vår protest mot den amerikanske regjeringens støtte til okkupasjon og apartheid, uttaler Mayers.

Demonstrasjonen fra veteransoldatene var varslet å skulle finne sted i dag, fredag 22. november, i Tel Aviv.
USAs militære bistand til Israel utgjorde i 2012, ca 3 milliarder Dollar. Samlet siden 1949 har den militære bistanden kommet opp i 115 milliarder Dollar. Nåværende avtale utløper i 2017, men tidligere i år ble en ny avtale signert, der USA har forpliktet seg til å bidra med ytterligere 40 milliarder Dollar i perioden 2018 – 2027.
----------------
Mer om amerikansk militær bistand til Israel:

mandag 18. november 2013

Fengslet for sine tegninger

Fem måneders fengsel mente den israelske militærdomstolen var passende straff for den kjente palestinske kunstnerens politiske tegninger. 
En av Mohammad Sabaanehs tegninger fra fengselet.

Celle 28 har Mohammad Sabaaneh (34) kalt utstillingen som åpnet i Ramallah tidligere denne måneden. Den består av en serie tegninger, der han skildrer livet i israelsk fangenskap.

Det var på King Hussain grensestasjon mellom Jordan og den okkuperte Vestbredden en dag i februar i år, han ble arrestert av israelsk politi, etter et besøk i Jordan. 
 

Ingen tiltale
Årsaken til arrestasjonen, fikk han ikke vite – man trenger som kjent ikke bry seg med slikt i et militærdiktatur, som i realiteten den okkuperte Vestbredden er. 


Fra grenseposten bar det direkte til al-Jalameh-fengselet utenfor Haifa i Israel – for øvrig et brudd på 4. Geneve-konvensjon som ikke tillater okkupasjonsmakten å bringe sivilbefolkningen ut av okkupert område. 
I to måneder ble Sabaaneh holdt fanget i Jalameh-fengselet - uten anklage; uten å vite hvorfor han ble holdt fengslet. 

Men det skulle bli et fengselsopphold på i alt fem måneder. Etter de to første månedene ble han overført til et fengsel i Negev i det sørlige Israel. Isolert fra omverdenen, ble han under hele oppholdet nektet enhver form for kontakt med familien.  

Han ble forhørt gjentatte ganger - om sine meninger; om tegningene; om sitt internasjonale kunstnernettverk. 
Som satirisk tegner har Sabaaneh et kjent navn over hele den arabiske verden. Til slutt kom anklagen fram: «Kollaboratør med Hamas». Han hadde nemlig bidratt med tegninger i en bok om palestinske fanger i israelsk fangenskap, utgitt av hans bror - som sympatiserer med Hamas. 

Mohammad forsøkte å si at det slett ikke var Hamas han samarbeidet med – men sin egen bror. Faktum er at han i sine satiriske tegninger åpent har kritisert både Hamas og Ismael Haniyeh som var statsminister en kort periode i 2006. Men også de palestinske selvstyremyndighetene, Fatah og PFLP – og ikke minst den israelske okkupasjonsmakten blir regelmessig rammet av hans satiriske streker og kommentarer. Det siste var nok den viktigste grunnen til fengslingen.

Den farlige kunsten
Kunst og kultur virker politisk mobiliserende på en undertrykt og okkupert befolkning. Slik kan selv tegninger bli "farlige", sett fra okkupanten. Kanskje lyttet myndighetene også litt for ukritisk til den israelske høyreorienterte bosetterorganisasjonen Palestinian Media Watch som har beskyldt Sabaaneh for å ville utslette staten Israel og erstatte den med en palestinsk stat. - Uten rot i virkeligheten, ifølge tegneren selv. 

Tegningene som han nå har utstilt i Ramallah ble til i fengselet - smuglet ut på ulike vis. Men detaljer som ville røpet at tegningene skildret forholdene i fangenskap, fylte han først inn etter at han slapp ut. Temaene skildrer isolasjon, ensomhet, manglende utdanningstilbud, kritikkverdig helsestell.


Fengsling som politisk strategi
Typisk nok ble Sabaaneh straffet og isolert i fem måneder for intet straffbart. Slikt er regelen, snarere enn unntaket for palestinske menn under okkupasjon. Hele 40% av av dem har blitt arrestert en eller flere ganger. Praktisk talt alle familier er berørt.


Siden 1967 har israelske myndigheter arrestert og fengslet omlag 750.000 palestinere i de okkuperte  områdene, ifølge menneskerettighetsadvokaten Sahar Francis, leder for organisasjonen Addameer som arbeider for de palestinske fangene.


Helt fra okkupasjonens første dag, har fengsling vært brukt som politisk strategi for å forsøke å disiplinere og kontrollere palestinernes liv. Nå, 46 år senere, fortsetter maktmisbruket. Selv den satiriske tegneren slipper ikke unna. Men nå svarer han med å begå nye "straffbare handlinger" ved å stille ut tegninger fra livet i israelsk fangenskap.  
 



mandag 11. november 2013

Ariel Sharon: - Vi kan drepe Arafat

Trusselen fra Israels statsminister falt i slutten av april 2004. Et halvt år senere, den 11. november – for 9 år siden i dag -  døde Arafat på mystisk vis.

Vitenskapelige undersøkelser gjennomført ved et sveitsiske laboratorium kan endelig fastslå: Yasser Arafat ble forgiftet med det radioaktive stoffet polonium-210. Rester av stoffet ble funnet i Arafats levninger og i jordsmonnet på gravstedet – 18 ganger høyere enn normalt.

Ikke mange land har tilgang til et stoff som polonium – og få har tilstrekkelig teknisk kompetanse til å kunne benytte det for å utføre et politisk attentat. Israel er blant disse landene. Ved atomreaktoren i Dimona har de tilgang til polonium.  

Ikke overraskende benekter israelske myndigheter å stå bak forgiftningen. UDs talsmann Yigal Palmor uttaler på regjeringens vegne til avisa The Guardian den 6. november:
- Palestinerne kan overhode ikke gjøre oss ansvarlige for dette. Det er urimelig og har ikke rot i virkeligheten. Vi vil komme til å bli beskyldt, men det finnes ikke bevis.

I tillegg har Dov Weisglass som var rådgiver for Ariel Sharon - Israels statsminister på den tiden Arafat døde – «forsikret» at Israel ikke er den skyldige.

Dette betyr med andre ord at det Sharon uttalte i april samme år som Arafat døde, bare var for en spøk å regne:
-Jeg fortalte presidenten (George Bush) følgende: Under vårt første for tre år siden lovte jeg å etterkomme din anmodning om ikke å skade Arafat. På vårt nylige møte (med presidenten) sa jeg at jeg forstod problemene, men at jeg likevel følte meg fristilt fra løftet.   


Avisa The Guardian skrev den gang: 
Arafat responderte med å si at han tok trusselen alvorlig, men at han likevel ville forholde seg rolig. –Jeg er ikke redd for Sharons trusler. Han har en lang historie i å forsøke å drepe meg.  

Det hører også med til historien at den israelske regjeringen i 2003 - året i forveien - fattet et vedtak som åpnet for å sende Arafat i exil . Men daværende vise-statsminister Ehud Olmert uttalte rett ut til Israel Radio at likvidering også var ett av tiltakene regjeringen vurderte.

- Med andre ord; diskusjonen i den israelske regjering går ikke på om Arafat skal deporteres eller ikke, men om han skal deporteres eller drepes, skrev den israelske historiker Avi Shlaim i en kommentarartikkel i New York Times, 24. september 2003 - et drøyt år før Arafat ble forgiftet.


Drapstruslene mot Arafat, ble tatt på høyeste alvor av verdenssamfunnet. Et resolusjonsforslag i FNs Sikkerhetsråd som krevde at Israel skulle avstå fra at Arafat ble deportert eller drept, ble nedstemt ved veto fra USA.

     

Når Sharon i april 2004 uttalte at han ikke lenger følte seg bundet av tidligere løfter om ikke å drepe Arafat, trodde nok mange at han ville gjøre kort prosess og sende en rakett, eller fyre av en granatladning fra en av tanksene han hadde plassert utenfor Arafats hovedkvarter Muqata i Ramallah. Lett match. 

Men kanskje benyttet Sharon en mer diskret framgangsmåte, en som ville være vanskeligere å avdekke – slik israelske myndigheter har gjort ved flere andre anledninger for å eliminere palestinske motstandere.
 

Uansett - det er påfallende at Arafats død inntraff et halvår etter at drapstruslene fra Sharon falt, og at dødelige doser av et radioaktivt stoff som Israel er blant de få land som kan produsere, nå er påvist i Arafats levninger. At de fleste palestinere peker ut israelske myndigheter som arkitekten og den hovedmistenkte bak Arafats forgiftning, er altså på ingen måte tatt ut av løse luften.



LES MER:
The Guardian 24.04.2004: "Sharon: We may kill Arafat" 

The New York Times, 24.09.2003, Avi Shlaim: The obstacle to Peace is Sharon, not Arafat

onsdag 6. november 2013

Fordriving i Negev-ørkenen

Om lag 35 beduin-landsbyer i Israel står i fare for å bli sanert av landets regjering. Det vil innebære fordriving av ca. 40,000 mennesker.. 
Rabbiner Arik Ascherman besøker ofte sårbare palestinske
samfunn på Vestbredden og i Israel for å gi sin støtte. 
I dag - onsdag den 6. november - møttes Knessets Interior Committee i det israelske parlamentet Knesset for å utrede iverksettelsen av den såkalte Prawer–Begin planen som Netanyahu-regjeringen fikk vedtatt i juni i år.

Med den har myndighetene sikret seg «juridisk» ryggdekning for fordriving av ca 40.000 beduiner fra deres landsbyer og beiteområder i Negev-ørkenen.

Dette skjer altså med landets egne innbyggere (annen rangs, riktignok) internt i Israel - ikke i de okkuperte områdene..

Beduinene har bebodd dette området i generasjoner – lenge før Israel ble egen stat. I 1920 registrerte zionist-bevegelsens egen Palestine Land Development Committee nærmere 650.000 acres tilhørende beduinene. Under det ottomanske riket og den britiske mandatperioden,og fra den sionistiske bevegelsen før staten Israel ble opprettet, ble beduinenes rettigheter til land respektert. Problemene startet med Israels opprettelse.
Flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner har engasjert seg for beduinene – ikke minst Rabbis for Human Rights ved President rabbiner Arik Ascherman. Som han sier i en appell  sendt ut før onsdagens møte i Knesset: - Vi håper å få stoppet iverksettelse av planen, fordi våre meningsmålinger viser at vi israelske jøder har en mer utviklet moralsk rettferdssans enn det som kommer til uttrykk i regjeringens Prawer-Begin plan.
.....Men fordrivingen og den etniske rensing lar seg neppe stanse denne gangen heller.    

lørdag 26. oktober 2013

Vestbredden: Avhør med startkabler

Nok en rapport som dokumenterer grov mishandling og tortur av mindreårige palestinere i israelsk fangenskap foreligger.

Avhørsleder gikk ut av rommet et øyeblikk, og kom inn igjen med noen startkabler. Så festet han to klemmer på hendene mine og satte en tredje mellom bena - nær kjønnsorganet. Han truet med å koble på strømmen hvis jeg ikke tilstod, og sa at hvis han satte på strømmen, ville jeg aldri kunne få barn.
15 årige M.A. fra Husan - truet med å
bli drept om han ikke tilstod 

Gutten som forteller dette er 15 år og kommer fra Beit Ummar, litt sør for Betlehem. Hans vitneprov står gjengitt i en fersk rapport, hvis tittel forteller sitt tydelige språk: Abuse and torture in interrogations of dozens of Palestinian minors in the Israel Police Etzion Facility  

Denne gang er det den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem som dokumenterer overgrep mot forsvarsløse mindreårige palestinere - ved Etzion politistasjon, som ligger inne i en av de illegale bosettingene på den okkuperte Vestbredden.   

15 åringens fortelling er ikke unik - bare en blant mange. B’Tselem har dokumentert i alt 56 tilfeller av grov mishandling av mindreårige palestinske arrestanter, ved denne ene politistasjonen fra november 2009 til i sommer.

Et annet eksempel fra rapporten: 15 årige M.A. fra Husan hadde intet å tilstå under avhør. Det ble ikke godtatt. Med bind for øynene og bundne hender, ble han tvunget inn i en bil og kjørt vekk fra politistasjonen, til ukjent sted. Der ble han bundet til et tre, med armene strukket opp over hodet. Så startet slagene mot kroppen på den forsvarsløse gutten …… Fortsatt ingen tilståelse…. Da ble en pistol trukket fram: -Jeg dreper deg om du ikke tilstår - og her ute kommer ingen til å finne deg, minnet representanten for israelske myndigheter om.  

Et mønster i mishandlingen
B’Tselem hevder å se et mønster i mishandlingen av de mindreårige arrestantene: Før de fremstilles for formelt avhør hos en uniformert politimann, blir de forsøkt presset til tilståelse ved bruk av vold og trusler av en avhørsleder. Dette skjer «selvsagt» uten nærvær av advokat.

Voldsbruken varierer mellom bank, spark, smekk, slag med gjenstander som stokk eller geværkolbe. Truslene omfatter voldtekt, skade på kjønnsorganene, hevn overfor familiemedlemmer og drap. Alt sammen for å presse fram tilståelse – i de fleste tilfeller pga anklage om å ha kastet stein. Når barnet til slutt gir etter for volden og tilstår, opphører mishandlingen. Han er «ferdigbehandlet» og klar for å bringes inn til en politimann, der tilståelsen tas opp på bånd, og den mishandlede må signere et dokument skrevet på hebraisk - et språk palestinske barn ikke forstår.   

B’Tselem nøler ikke med å kalle dette ved sitt rette navn: Tortur. Det finnes imidlertid ingen formildende omstendigheter for en regjering å benytte seg av tortur – selv ikke for å avdekke terror. Tilståelser under tortur har ingen verdi i en rettssal. Enhver arrestant - mindreårige i særdeleshet - har en absolutt rett til beskyttelse mot tortur. Dette er universelle rettigheter, nedfelt i internasjonale konvensjoner. B’Tselem har klaget til Israels Department of Investigation of Police på det som åpenbart er indikasjoner på systematiske overgrep mot mindreårige, uten å nå fram.

I møte med Hebron Police Division, som Etzion-stasjonen sorterer under, ble saken også forsøkt tatt opp direkte i sommer, men ble blankt avvist som et «ikke-eksisterende problem».

Ingen unnskyldning
Hvorfor begår israelske myndigheter slike grove krenkelser mot den okkuperte befolkningens barn, kan man spørre seg. Avsløringene fra politistasjonen Etzion er symptomatisk for okkupasjonsmaktens generelle manglende respekt for å overholde helt grunnleggende rettigheter for en okkupert sivilbefolkning.

Den okkuperte Vestbredden styres etter militære lover og dekreter. Både UNICEF
 og U.S. State Department har påpekt at palestinske barn er spesielt utsatt for overgrep i dette militære systemet. Etter å ha gjennomgått 400 saker, konkluderte UNICEF i en rapport tidligere i år med at  “the ill-treatment of children who come in contact with the military detention system appears to be widespread, systematic and institutionalized throughout the process.”

«Omfattende, systematisk og institusjonalisert mishandling av barn» – det er sterke ord, og bør normalt medføre reaksjoner mot et lands myndigheter som gjør seg skyldige i slikt. Det finnes ingen unnskyldning for denne type overgrep. Dette handler heller ikke om vanskelige forhandlingsspørsmål som: To-statsløsning, Jerusalem, flyktninger, bosettinger, to-statsløsning.
Mishandlingen og torturen av palestinske mindreårige er av en karakter som ingen kan påstå er del av den «kompliserte Midt-Østen konflikten» som må kunne sees fra to sider.

Bare tenk tanken om det var palestinske selvstyremyndigheter som på tilsvarende vis gjorde seg skyldige i o
mfattende, systematisk og institusjonalisert mishandling av arresterte jødiske barn …….


Men israelske myndigheter har erfart at det internasjonale samfunn ikke griper til handling overfor dem, og fortsetter derfor med institusjonaliserte overgrep mot palestinske barn som del av sin okkupasjonspolitikk.
Heldigvis står flere israelske/jødiske organisasjoner som f.eks. B’Tselem opp mot dette. De – og ofrene for voldspolitikken - fortjener nå støtte i form av handlekraft fra det internasjonale samfunn for å få stanset overgrepene.    

onsdag 23. oktober 2013

Hvorfor skyter de barn?


- Hvorfor skjøt den israelske soldaten på meg? spør palestinske Mousab – seks år gammel.

Han kan være glad han overlevde. Kula gikk rett inn i Mousabs høyre øye og erstattet øyeeplet. Den lille gutten må nå leve resten av livet med synet bare på ett øye – forhåpentligvis med begrensede komplikasjoner. Storesøsteren på 13 år var heldigere – hun ble «bare» skutt i foten av en soldat fra hæren som liker å kalle seg verdens mest moralske.

Mousab (6 år) sammen med sin far. (Foto: Dylan Collins)
Det var fredag 27. september det skjedde. Mousab holdt mamma i hånden da de gikk av bussen på vei hjem til flyktningleiren Fawwar utenfor Hebron på Vestbredden, etter å ha vært på familiebesøk hos slektninger.
De hadde knapt kommet seg av bussen. Uten forvarsel ble det skutt mot dem. Den ene soldaten siktet altså på lille Mousabs hode - og traff.

Hvorfor? Ingen grunn – bortsett at Mousab tilhører en helt vanlig palestinsk familie under militær okkupasjon.
Det var riktignok sammenstøt mellom noen ungdommer og okkupasjonssoldater i området ved flyktningleiren denne ettermiddagen, men seksårige Mousab, søsteren og moren var ikke i umiddelbar nærhet – og representerte heller ingen trussel overfor soldatene. Hvorfor ble de beskutt – hvorfor barna?
Kula som traff Mousab var en såkalt «gummi-kule». Det høres ufarlig ut. Den israelske hæren betegner denne ammunisjonen som ikke-dødelig – hyppig brukt sammen med tåregass, sjokk-granater, vannkanoner og stink-væske for å disiplinere og kontrollere den okkuperte befolkningen. Men en «gummikule» er først fremst en klump med stål – trukket med et tynt tynt lag av gummi. Den er tung, og kan både påføre alvorlig skade og drepe.  

Mousab ble kjørt i all hast av slektninger til nærmeste sykehus i byen Yatta, sør for Hebron. Legene der kunne ikke gjøre noe, så han ble fraktet videre til sykehuset i Hebron. En øyelege der så raskt at Mousab trengte øyeblikkelig operasjon og kontaktet St. John’s Eye Hospital i Øst Jerusalem.

Kjøreturen fra Hebron til Jerusalem tar under en time, om man får passere raskt gjennom okkupasjonsmaktens checkpoints. Det får palestinere vanligvis ikke. Røde halvmåne ambulansen med Mousab brukte nærmere fem timer. Sendrektig behandling av anmodningen om å få frakte den kritisk skadde Mousab til operasjonsbordet i det annekterte Øst Jerusalem satte hans liv i fare. Han rakk heldigvis fram i tide. Kula ble fjernet, men den hadde smadret hele øye-eplet, og Mousab må leve med ett øye resten av livet. Medisinsk oppfølging blir nødvendig i mange år.  


Mange sivile er blitt beskutt av okkupasjonssoldatene i løpet av den 46 år gamle okkupasjonen. Barn blir ikke spart - enkelte med dødelige utfall. Det har skjedd også i år.

Langvarig okkupasjon forderver enhver okkupant moralsk før eller siden. De okkuperte  dehumaniseres for å forsvare  undertrykkelsen av dem. Israel er intet unntak. I forsvarsminister Moshe Ya'alon har fotsoldatene en overordnet sjef for den okkuperte  
 Vestbredden som har betegnet palestinerne generelt som en kreftsvulst som bør behandles deretter (intervju i avisa Haaretz),Metaforen stinker av politisk uansvarlighet og menneskeforakt. Kanskje er det ikke rart at 20 år gamle soldater skyter på «kreftsvulster» som seks år gamle Mousab? 

Nå har Norge  fått en regjering som har varslet en mer "balansert Midtøsten-politikk". Javel, stå opp og sett  makt bak kravet om sikkerhet for Mousab og andre sivile palestinere som er tvunget til å leve under en usedvanlig brutal israelsk okkupasjon. Dette er fullstendig neglisjert av det internasjonale samfunn. 

Minner i denne forbindelse om kjernebudskapet i artiklene 4, 27 og 47 i 4. Genevekonvensjon:  
Sivile under okkupasjon skal behandles som beskyttede personer. De skal behandles humant og ikke utsettes for diskriminering, voldsbruk eller trusler om sådan.