torsdag 25. februar 2021

Årsdag for Ibrahimi-massakren i Hebron

Nettopp i dag, torsdag 25. februar, har ekstremistiske bosettere – sannsynligvis fra hele Vestbredden - vært samlet til feiring i den illegale bosettingen Kiryat Arba i Hebron. 

 - Hvorfor feire? Ikke bare er det den jødiske gledesfesten Purim, men vel så viktig for bosetterne er det å hylle dr. Baruch Goldstein på hans dødsdag. Han ligger gravlagt i en minnelund, oppkalt etter rabbiner Meir Kahane, grunnlegger av terrororganisasjonen Jewish Defence League. I Meir Kahane Park har Goldstein fått en staselig minnestein, med påskriften:

Here lies the saint, Dr. Baruch Kappel Goldstein, blessed be the memory of the righteous and holy man, may The Lord avenge his blood, who devoted his soul to The Jews, Jewish religion and Jewish land. His hands are innocent and his heart is pure. He was killed as a martyr of God on the 14th of Adar, Purim, in the year 5754.               

Hva gjorde ham fortjent til en slik hyllest? Jo, den den 25. februar 1994 gjennomførte Goldstein en blodig massakre ved Abrahams grav inne i Ibrahimi moskeen i Hebron. Før han selv ble drept, rakk han å drepe 29 uskyldige mennesker samlet til bønn. 125 ble såret.

Under begravelsen ble terroristen hyllet av rabbiner Dov Lior som "holier than the martyrs of the Holocaust". Lev Dior er ingen hvem som helst. I tillegg til å ha sin egen yeshiva - religiøse skole - i Hebron, har han også vært chief rabbi for "Samaria and Judea". Han har fortsatt stor ideologisk innflytelse på voldelige religiøse/nasjonalistiske bosettere på hele Vestbredden. 

Yigal Amir, terroristen som drepte statsminister Yitzhak Rabin, tilhørte også i miljøet rundt rabbiner Dov Lior i Hebron.

Ekstremisten Baruch Marzel er en annen kjent og fryktet bosetter i Hebron. Han har et langt voldelig rulleblad. Marzel var høyre hånd til rabbiner Meir Kahane i Jewish Defence League og leder av det rasistiske Kach partiet. 

Etter Kahanes død i 1990 overtok Marzel lederrollen i JDL. Ved de illegale bosettingene i Hebron i dag finner man graffiti-slagord som «Gas the Arabs», signert JDL. Terroristene Goldstein og Kahanes ånd hviler med andre ord tungt over bosetter-miljøet i Hebron - godt støttet av okkupasjonssoldater. 

Deres arvtager Baruch Marzel er medlem av det høyre-ekstremistiske partiet Otzma Yehudit. Det omtales i Israel som et Kahanistisk parti. 

Tidligere denne uken inngikk Netanyahu avtale med nettopp dette rasistiske partiet for å sikre seg støtte i forbindelse med kommende parlamentsvalg i Israel. Et klart uttrykk for at voldsforherligelsen og rasismen som daglig utspiller seg blant bosettere i Hebron og ellers på den okkuperte Vestbredden, har full støtte langt inn i regjeringskontorene i Israel.

torsdag 4. februar 2021

Okkupasjonsmakten og vaksineansvaret

Under en pandemi kan ikke Israel frita seg ansvaret for å beskytte en sivilbefolkning de har valgt å holde under langvarig okkupasjon. Det er fastslått i internasjonal humanitærrett.

"De må lære seg å ta vare på seg selv." Slik uttrykte den israelske helseminister Yuli Edelstein seg om den okkuperte palestinske sivilbefolkningen, da han ble intervjuet om koronapandemien av SKY News nylig. 

Pandemi eller ikke - palestinerne vil utvilsomt helst styre i eget hus og ta vare på seg selv, men okkupasjonsmakten Israel har i over et halvt århundre satt en brutal stopper for det.  

Nå forsøker israelske myndigheter å unndra seg forpliktelser som følger med det å være okkupant, bl.a. ved å henvise til Oslo-avtalen. Det er en avtale Netanyahu var imot allerede før blekket var tørt, og som han har skrytt av å ha sabotert og bidratt til å ha gjort fullstendig irrelevant i dag.   

Oslo-avtalen er død, men internasjonal humanitærrett består og er rettesnoren for en okkupasjonsmakts ansvar og plikter overfor sivile som holdes under okkupasjon. Den skal gi okkuperte et beskyttelsesvern som okkupanten plikter å overholde. Israel intet unntak. Angående tiltak i forbindelse med pandemien, er 4. Genève-konvensjon, artikkel 56, ikke til å misforstå:

"Med alle de midler den rår over plikter okkupasjonsmakten i samarbeid med de nasjonale og lokale myndigheter å […..] holde vedlike den offentlige helse- og hygienetjeneste i det okkuperte område, særlig ved å innføre og å anvende slike profylaktiske og forebyggende tiltak som er nødvendig for å bekjempe utbredelsen av smittsomme sykdommer og epidemier."

Jo lenger en okkupasjon varer, jo større blir kravet til at det militære regimet etterlever internasjonal rettsorden og grunnleggende menneskerettigheter i behandlingen av de okkuperte. Israel er nå inne i det 54. år som okkupasjonsmakt. Men vi må konstatere: Karakteren av et brutalt militærdiktatur er bare blitt mer framtredende med årene. Dehumaniseringen av de okkuperte likeså. Håndtering av koronapandemien i de okkuperte områder illustrerer dette. 

FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter - ratifisert av Israel i 1991 - er relevant i denne sammenheng. Artikkel 12 sier bl.a. at:

Konvensjonspartene skal sette i verk tiltak som er nødvendige for å:

"Forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske [….. ] og andre sykdommer."  

FN-organet CESCR, som overvåker denne konvensjonen, har bekreftet at Israel er forpliktet til å etterfølge konvensjonen i de okkuperte områder og sørge for å beskytte bl.a. retten til helse for sivilbefolkningen. I tråd med dette; de palestinske såkalte "selvstyremyndigheter" (PA) oppfordret i en pressemelding den 11. januar, det internasjonale samfunn til å presse Israel til å oppfylle sine forpliktelser.  

PA er forventet å få tildelt vaksiner via det mellomfolkelige alliansesystemet COVAX. Det fritar likevel ikke okkupasjonsmakten Israel fra ansvaret for å skaffe vaksiner til palestinere i de okkuperte områder – slik de gjør overfor sine egne kolonister i samme okkuperte område.


onsdag 16. desember 2020

Israelske krigsforbrytelser - sist uke

Ett barn skutt og drept - tre alvorlig skadet. Det er bare noen av de krigsforbrytelser israelske myndigheter  har begått i løpet av én uke i desember. 

Brutaliteten til okkupasjonsmakten Israel er så omfattende og krigsforbrytelsene så mange at ulike organisasjoner utgir ukentlige rapporter for å holde oversikt over overgrepene. FN-organet OCHA er blant disse. I rapporten for uke 49 finner vi bl.a. følgende:

* Beskytning av mindreårige: Israelske soldater drepte en 15-år gammel gutt, og påførte tre 16-åringer alvorlige skader.
Den drepte gutten het Ali Abu Aliya. Skutt i magen. Drapet skjedde 4. desember på guttens bursdag, i landsbyen Al-Myghyyir nær Ramallah. 

To av de alvorlig skadde ble skutt i brystet, og sendt til sykehus for intensivbehandling. Tilstanden er uviss, i skrivende stund.

Den tredje gutten ble skutt i hodet – like under det venstre øyet – med en såkalt «gummikule» (tung stålkjerne med et tynt lag med gummi utenpå). Han ble påført alvorlige hodeskader.

Beit Ummar ligger litt sør for Betlehem. Hver-
dagen her er preget av konstant maktmisbruk
fra okkupasjonshæren og vold fra ekstremistiske
bosettere. (Foto: Kjetil Nilsen)

* To ubevæpnede voksne beskutt: De ble beskutt ved to ulike checkpoints på Vestbredden. Den ene ble drept - den andre ble påført alvorlig skade. Begge var ubevæpnede og representerte ingen trussel for soldatene.  

* Rasering av palestinsk eiendom: I alt 67 familiemedlemmer ble fordrevet etter at 52 ulike bygninger og installasjoner ble rasert. Blant annet ble en 4 km. lang vannledning, sør på Vestbredden, revet opp med bulldoser. Slik ble 7 ulike lokale palestinske småsamfunn, med til sammen nær 900 mennesker, frarøvet sin vannforsyning.

I Jerusalem ble to bolighus revet ved såkalt «self-demolition» - et kynisk pressmiddel fra okkupasjonsmakten som innebærer at familien «frivillig» velger å gruse sin bolig for egen hånd. Gjør de det ikke, venter både en klekkelig bot + rivningskostnader.

* Rasering av oliventrær: Israelske okkupasjonssoldater raserte om lag 200 oliventrær og vinranker. De var eid av palestinske bønder fra Al Khader, nær Betlehem. Bøndenes jordstykke ligger nær den folkerettsstridige bosettingen Neve Daniel.

Som okkupasjonsmakt er Israel, i henhold til Geneve-konvensjonen, forpliktet til å beskytte de okkuperte og deres eiendom. Israel retter seg konsekvent ikke etter dette. I tilfellet Al Khader erklærte israelske myndigheter området som såkalt «state land» i 2004. Slik har de gitt seg selv «rett til» å kolonisere okkupert land og ødelegge palestinernes oliventrær og vinranker.

Andre steder på Vestbredden ble ytterligere 300 oliventrær og vinranker rasert av bosettere (Vanligvis forholder okkupasjonssoldatene seg enten passiv i slike tilfeller, eller de beskytter bosetterne. Slik fungerer bosetterne som førsteskanse i så vel fordriving av palestinere som kolonisering av mer land.)  

* Beskytning av fiskere og rasering av dyrkbar mark: I Gazas farvann blir palestinske fiskere jevnlig beskutt av den israelske marine. Det skjedde også denne uken: minst 18 tilfeller. Ingen ble skadet denne gang, men fiskerne ble skremt i land – til tross for at de fisket innenfor 3 nautiske mil fra land.

I tillegg meldes at militære bulldosere to ganger tok seg inn i Gaza og raserte dyrkbar mark.


Slik opptrer okkupasjonsmakten Israel.
 - Et militærdiktatur. Slik betgner den israelske journalisten Gideon Levy myndighetenes systematiske maktovergrep og brutalitet i de okkuperte områder.  

Hvordan forholder så Solberg-regjeringen seg til dette? I Granavolden plattformen finner vi svaret. Der blir israelske myndigheter "belønnet" med en programerklært intensjon om styrket samarbeid med - innen flere sektorer: Forskning og utvikling, handel, turisme og kultur.
Israel er det eneste landet som er fremhevet eksplisitt i regjeringsplattformen. Det taler sitt tydelige språk. 
 

torsdag 10. desember 2020

31 ord

 

31 ord. Så mye plass har NRK funnet å kunne vie drapet på 13-åringen som ble skutt og drept av israelske okkupasjonssoldater fredag 4. desember: 31 ord, på en åpenbar krigsforbrytelse - eller eksempel på israelsk statsterror. 

"En palestinsk 13-åring ble fredag drept i sammenstøt med israelske sikkerhetsstyrker på den okkuperte Vestbredden, melder AFP. Tenåringen ble skutt i magen og døde seinere av skadene, opplyser det palestinske helsedepartementet."

Gutten ble skutt i magen med en 10/22 Ruger Rifle med kikkertsikte, av en israelsk soldat - forøvrig på guttungens bursdag. 

Han er ikke den eneste mindreårige fra sin landsby som har lidd denne skjebnen. Februar 2018 ble 16 årige Laith Abu Naim drept. Skutt i hodet. 

Foto: Institute for Middle East Understanding.
NRKs nyhetsoppslag vil tilsynelatende vi skal tro at den forsvarsløse og ubevæpnede 13-åringen er navnløs - men han hadde et navn: Ali Ayman Saleh Abu Aliya.

Kanskje skyldes den sparsomme omtalen av drapet på Ali at israelske krenkelser av internasjonal lov og rett er blitt ren rutine. 

Ali ble det femte mindreårige drapsofferet i år. I oktober ble 16-årige Amer Abdel-Rahim Snobar slått fordervet av soldater. Dødsårsak: kvelning. Han fikk så vidt jeg kan se ikke en gang 31 ord.

 

søndag 17. november 2019

Fredag og nye demonstrasjoner i Gaza: - Hvor mange skal drepes og lemlestes i dag?

Spørsmålet er relevant. Hver fredag dreper nemlig den israelske hæren gjennomsnittlig 3 ubevæpnede demonstranter og skader 180 i forbindelse med «The Great March of Return»-demonstrasjonene ved grensegjerdet i Gaza. Men hvem bryr seg ………


Demonstrasjonene er - til nå - avholdt 82 fredager på rad. Siden oppstarten 30. mars 2018, har den israelske hæren drept til sammen 214 sivile. Blant de drepte er:

46 barn (28 under 16 år)
2 kvinner
9 personer med funksjonshemninger
4 helsearbeidere
2 journalister
(Kilde: Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen PCHR.)

I tillegg er 14.706 personer skadet etter å blitt beskutt - inkludert 3.691 barn, 387 kvinner, 256 hjelpearbeidere og 281 journalister. Et ukjent antall av disse er påført lemlestelser som vil forfølge dem resten av livet.
Den militære taktikken som benyttes av den israelske hæren mot de ubevæpnede demonstrantene, varierer: Bruk av droner; skarpskyttere som veksler mellom å bruke skarp ammunisjon og «gummikuler» (stålkjerne med et tynt lag av gummi utenpå) og tåregassgranater.  

Droner

Israel utvikler stadig nye typer våpen og ammunisjon. De okkuperte områder og Gaza gir rik anledning til å teste ut effekten på levende mennesker – f.eks. ved angrep med droner. I august avla dr.med. Hanne Edøy Heszlein-Lossius en medisinsk doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet, basert på studier av amputasjonsskader blant pasienter i Gaza. Skader etter angrep med droner fremhevet seg.

Over halvparten av de pasientene med amputasjonsskader som hun undersøkte, hadde blitt såret etter droneangrep.
-Sammenlignet med skader forårsaket av alle andre våpentyper, var skadene hos disse pasientene også mer alvorlige og krevde mer omfattende kirurgi - også etter selve amputasjonen, uttalte hun i et intervju med Klassekampen.

Studien fra Heszlein-Lossius viser at israelske droneangrep gir dramatiske lemlestende skader på sivile. I tillegg til livslang funksjonshemming, sliter mange med store smerter og psykiske plager som søvnløshet, angst og depresjon. Konsekvensene er så alvorlige at det må stilles spørsmål ved selve bruken av slike våpen, mener hun - og etterlyser samme type diskusjon som man har hatt om landminer og klasevåpen.

Krigsforbrytelser

Israelske krigsforbrytelser i Gaza? Selvfølgelig er det det. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet, mer enn antydet det da årsdagen for fredagsdemonstrasjonene nærmet seg i mars i år.

Militære drap (på det tidspunkt) av 189 ubevæpnede sivile – inkludert helsepersonell og journalister – kan vanskelig betegnes som annet enn krigsforbrytelser. En opplagt sak for Den internasjonale straffedomstolen, mente FNs høykommissær.

Israel har avvist enhver internasjonal involvering og mener det er tilstrekkelig at hæren gransker seg selv. Ikke uventet blir utfallet alltid det samme: Frikjennelse for enhver anklage om krigsforbrytelser – slik de nylig gjorde etter drapet på 14 årige Othman Hiles. Etter ett års «gransking» av hendelsen, har Israels øverste militæradvokat nøyd seg med å idømme soldaten en måneds samfunnstjeneste for å ha likvidert den ubevæpnede guttungen med en kule i brystet.  

I dag blir det nye demonstrasjoner fra en stadig mer isolert og desperat befolkning i Gaza. Hvor mange ubevæpnede sivile skal drepes og lemlestes av den israelske hæren før dagen er omme – men hvem bryr seg….?  

(Først publisert på Verdidebatt, 15.11.19)



onsdag 6. mars 2019

Intet nytt fra Vestbredden – i NRK

Hvorfor slipper ikke NRKs Midtøsten-korrespondent til med reportasjer fra den okkuperte Vestbredden og Gaza? Skyldes det selvsensur i utenriksredaksjonen og frykt for kritikk fra den hjemlige Israel-lobbyen – eller bevisst nedprioritering av aktuelle nyhetssaker fra området?

Fortielsen er påfallende. Underdekningen av nyhetsstoff – selv med direkte tilknytning til Norge – er åpenbar. NRKs utenriksredaksjon har i årtier fulgt utviklingen på Vestbredden og i Gaza tett. Dekningen har vært fyldig og opplysende fra et konfliktområde som fortsatt spiller en viktig rolle i norsk utenrikspolitikk.

I 2016 ble NRKs korrespondentkontor for Midtøsten flyttet fra Kairo til Beirut - et «steinkast» unna de okkuperte områder. Det burde ikke svekke mulighetene til nyhetsovervåking og produksjon av reportasjer. …..Men plutselig ble det stille – veldig stille. Dette til tross for mulighet til å lage flere saker med en «norsk vinkling».
Eksempler på saker som - ubegripelig nok – har gått NRKs utenriksredaksjon/Midtøsten-korrespondenten «hus forbi»:

Norsk kvinne beskutt av IDF: I høst ble Kristin Foss (43) beskutt to ganger i løpet av én uke av israelske okkupasjonssoldater i en landsby utenfor Nablus.
Flere spørsmål henger i luften: - Hvordan opplevde hun beskytningen? Hvorfor ble hun beskutt? Hva sier IDFs egne stridsregler om bruk av såkalte «gummikuler» mot sivile? Hvorfor demonstrerer befolkningen i den aktuelle landsbyen ukentlig? Hvordan er dagliglivet under okkupasjon?
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

TIPH-rapport avdekker systematiske overgrep: I desember ble en konfidensiell rapport fra den norskledede observatørstyrken TIPH i Hebron, lekket til avisen Haaretz. Rapporten oppsummerer styrkens nærvær i over 20 år. Ca. 40.000 rapporterte hendelser avdekker at okkupasjonsmakten Israel kontinuerlig begår grove brudd på internasjonal folkerett overfor den okkuperte palestinske befolkning i Hebron.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten, kanskje med en fersk reportasje fra dagliglivet i Hebron? – Nei, fortiet. 

TIPH kastes ut av Hebron: I januar beslutter Netanyahu at TIPH-styrken ikke får fornyet sitt mandat. De internasjonale observatørene kastes i praksis ut av okkupanten – til advarsler fra både FNs generalsekretær og den norske utenriksministeren som frykter følgene av den norskledede observatørstyrkens fravær.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

Ledsagerprogrammet EAPPI trekker seg ut av Hebron: Som følge av utkastelsen av TIPH, fant World Council of Churches (Kirkenes Verdensråd) det ikke lenger forsvarlig å ha sitt ledsager/observatørteam i Hebron. Dette av frykt for team-medlemmenes sikkerhet. Kirkenes Verdensråd ledes av en norsk generalsekretær - Olav Fykse Tveit.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

10-års minnet for første Gaza-krig: Angrepet skjedde ved årsskiftet 2008/09. Israel døpte sitt anslag mot 2 millioner innesperrede mennesker i Gaza for «Operation Cast Lead». Tapstallene viste 1.417 døde – inkludert 313 barn – og over 5.500 sårede.
På grunn av fravær av internasjonale media, fikk to norske leger – Mads Gilbert og Erik Fosse – en helt sentral rolle verden over for sin rapportering om krigens brutalitet.
- Verd en reportasje fra Gaza - nå 10 år etter, og intervju med Gilbert og Fosse? – Nei, fortiet. 

Grusing av skole, bygget av Flyktninghjelpen: Dagen før skolestart i august 2017, rev israelske okkupasjonsmyndigheter den nylig ferdigbyggede barneskolen i landsbyen Jubbet Al Dhib, utenfor Betlehem. 80 barn var frarøvet skolen sin. Skolen var finansiert av EU, mens byggeprosjektet var ledet av den norske Flyktninghjelpen.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet.

Rystende rapport fra den norske ambassaden: Halvårsrapporten fra ambassaden høsten 2017, viste til grove overgrep fra israelske okkupasjonsmyndigheter mot palestinerne i de okkuperte områdene: Sivile settes i forvaring uten lov og dom; bolighus rives; illegale israelske bosettinger utvides stadig; mishandling av fanger; arrestasjon og forhør av mindreårige i strid med Barnekonvensjonen.
- Interessant sak å følge opp for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten? – Nei, fortiet. 

Lars Saabye Christensen: Det prisbelønte amerikansk-jødiske forfatterparet Michael Chabon og Ayelet Waldman ble så rystet etter besøk i Hebron at de tok initiativ til å markere 50 års israelsk okkupasjon med en essaysamling i 2017. De samlet bidrag fra et tjuetalls kjente internasjonale forfattere, basert på inntrykk etter besøk til de okkuperte områder. Lars Saabye Christensen står for det norske bidraget.

Inntektene fra boken ”Kingdom of Olives and Ash: Writers Confront the Occupation”  valgte det jødiske forfatterparet valgt å fordele mellom den israelske organisasjonen "Breaking the Silence" og den palestinske organisasjonen "Youth Against Settlements" i Hebron, ledet av den kjente fredsaktivisten Issa Amro.
- En interessant sak for NRK utenriks/Midtøsten-korrespondenten å følge opp i «jubileumsåret» for 50 års okkupasjon? – Nei, fortiet.

For øvrig passerte hele 2017, uten at f.eks. Urix viet 50 års israelsk okkupasjon – den lengste okkupasjon i moderne historie – oppmerksomhet.
Med en egen utsendt korrespondent for Midtøsten, krever den åpenbare neglisjeringen av nyhetsstoff og reportasjer fra de okkuperte områdene og Israel, en forklaring.

onsdag 1. november 2017

- Voldsepidemi blant israelske soldater

- Vi hørte en forferdelig skriking bak oss. Vi snudde oss og så flere israelske soldater som kom slepende på en ung gutt. 


- Gutten lå på ryggen og de sparket og slo ham over hele kroppen; slo ham med knyttnevene og banket ham med trekøller. Hodet, ansiktet og nakken til gutten var fullstendig dekket av blod. Nesen var tydeligvis brukket, og han hadde dype, blødende kutt i underarmen. De israelske soldatene dro ham opp, og idet gutten vaklet, sparket en av soldatene ham to ganger i skrittet….
- Mens de dro ham over til den andre siden av gata, holdt en av de israelske soldatene guttens arm strak og slo gjentatte ganger med kølla. Deretter festet de ham med håndjern til en dør, og en av soldatene tok guttens hode mellom hendene sine og dunket hodet flere ganger mot døra…. Guttens lillesøster, som kunne være 13-14 år gammel, stod ved siden av og hylte.
Torleiv Anda var ambassadør i Israel 1984-
1989. I boken fra 1989, innrømmer han at
han fikk snudd opp-ned på sin forestilling
om den israelske form for demokrati. - Et
 bidrag for økt forståelse for de undertrykte,
 ufrie palestinernes sak, sier han om boken.

Den Første Intifada – 30 år siden 

Scenen beskrevet over, utspant seg i Gaza den 29. januar 1988, og stod å lese i en artikkel jeg skrev i Redd Barna Avisa samme år. Som nødhjelpskoordinator i Redd Barna hadde jeg bl.a. ansvar for prosjekter på Vestbredden og i Gaza. 
Skildringen innledningsvis illustrerer ett av en rekke brutale overgrep som stod referert i en rapport, publisert av den amerikanske organisasjonen Physicians for Human Rights. Organisasjonen, som består av leger og annet helsepersonell, har dokumentert grove brudd på menneskerettighetene i en rekke land siden 1986.
Den Første Intifadaen ble utløst høsten 1987 – altså for 30 år siden. Det var en folkelig palestinsk oppstand og protest mot en til da 20-årig okkupasjon. Israelske okkupasjonsmyndigheter svarte med en ufattelig brutalitet som rammet sivile palestinere i alle aldre. Utrolig nok har dette fått fortsette i disse 30 årene siden, uten å bli møtt med noen form for sanksjoner fra det internasjonale samfunn. 
Min artikkel fra RB-Avisa i 1988, fortsetter slik:      
Skremmende   
Rapporten [fra Physicians for Human Rights] er skremmende lesing. I sine konklusjoner karakteriserer den de israelske soldatenes og politiets framferd som en «ukontrollert voldsepidemi» av et slikt omfang og av en slik karakter at det reiser meget alvorlige etiske, medisinske og rettslige spørsmål. I tillegg til et stort antall drepte, har den brutale framferden påført tusener av palestinere alvorlige psykiske og fysiske skader.
Dette tyder på, sier rapporten, at brutaliteten er uttrykk for en bevisst politikk. Snarere enn å representere unntak og enkeltepisoder, har overgrepene nærmest blitt norm. Legeteamets undersøkelse av sårede underbygger påstanden om systematisk voldsbruk. Nøyaktig identiske bruddskader hos flere av pasientene blir blant annet påvist i rapporten.
Maksimal skade
Kommisjonen trekker den konklusjon at israelernes hensikt må være å påføre ofrene maksimal skade uten å drepe: et utall knekte overarmer, knuste håndledd, alvorlige ryggskader etc. underbygger dette. Enkelte av køllene som benyttes er tvinnet med tykk, oppklippet koppertråd for å påføre ekstra skade ved slag.
Videre hevder legeteamet at påfallende mange av pasientene bærer skader som ikke kan være påført ved tumulter eller sammenstøt - for eksempel i forbindelse med demonstrasjoner. Ofte har skadene kommet uten at ofrene har gjort noen form for motstand – ja, til og med mens de var iført håndjern. De fleste pasientene som ble undersøkt var i alderen 15 – 25 år, men det var også en del yngre barn, gravide og eldre kvinner.
Et ukjent antall sårede er lammet for resten av livet på grunn av uhemmet skyting med meget skadelig high-velocity ammunisjon [Bruk av M-16 eller Galil rifler, ladet med en type høyhastighetskuler som roterer når de treffer kroppen og forårsaker ekstra stor skade på indre organer.]  Andre ofre er skutt i øynene med gummikuler og er blitt blinde, andre er gjort til psykiske vrak som det eksisterende hjelpeapparat står maktesløse overfor.
Gassangrep
Helsetilbud for palestinere på Vestbredden og Gaza dekket på langt nær behovet før oppstanden startet i desember 1987. Situasjonen for alle de tusener av sårede palestinere som nå trenger medisinsk behandling, er derfor meget bekymringsfull. I tillegg til knapphet på ressurser blir helsearbeidet vanskeliggjort og direkte hindret av israelske myndigheter.
Rapporten gir sågar eksempler på at tåregassangrep har funnet sted ved flere klinikker og sykehus. Den 26. desember i fjor kastet soldater flere gass-sylindre inn på sykehusområdet ved Makassed Hospital i Øst Jerusalem. Gassen ble sugd inn i luftavkjølingsanlegget og trengte seg videre inn til fødeavdelingen og intensivavdelingen. Rapporten karakteriserer bruken av tåregass som meget omfattende og nærmest ukontrollert. Blant annet har gassgranater blitt droppet i flyktningleirer fra helikopter.
I alt fem ulike typer gass er identifisert. Israelske myndigheter har nektet å oppgi den kjemiske sammensetningen i disse granatene, og det har vanskeliggjort den medisinske behandlingen. Spedbarn har vist seg spesielt utsatt, og flere er rapportert døde som følge av tåregassangrep. Kommisjonen kom selv over flere tomme gasshylser merket CS-gass, «Manufactured by Federal Laboratories, Inc., Saltsburg, Pennsylvania, January 1988».
Flyktningene utsatt
Palestinere i flyktningleirene er utsatt for spesielt store påkjenninger. Flere av leirene har fra tid til annen vært fullstendig lukket, og selv UNRWA har blitt nektet å bringe inn medisinsk bistand til syke. Andre former for kollektive avstraffelser mot flyktningene har vært å stenge vanntilførselen. Dette har blant annet ført til at en av UNRWAs fødselsklinikker i Gaza i perioder ikke har hatt tilgang til vann.
Videre nevner rapporten at UNRWAs folk ved tre anledninger er nektet adgang til sitt eget tuberkulose-sykehus i Gaza for å levere mat. 
De hardest sårede pasientene kommisjonen møtte var brakt til sykehus fra spesielle fangeleirer. Ved to anledninger fikk kommisjonen snakke med unge palestinere om dere erfaringer fra fangeleirene. De rapporterte om omfattende søvnberøvelse; juling; hette over hodet og bind for øynene; ikke adgang til medisinsk behandling; toalettbesøk kun en gang i døgnet; og inntil 72 timers opphold utendørs i regnvær.
Forsvarsløse
Rapporten tar også for seg brutalitetens innvirkning på barna. Foreldrene kan ikke forhindre at barna blir vitne til voldsbruken. Konsekvensene for barna kan være meget alvorlige på lang sikt.
- Vi hørte om 8, 9 og 10-åringer som selv var slått med køller, skutt med gummikuler og angrepet med tåregass. For hvert tilfelle vi fikk rapport om, må tusenvis av andre ha blitt terrorisert. Likevel er det øyeblikkets blodsutgytelse og tårer som gir de minste konsekvenser. Når barna imidlertid oppdager at foreldrene er forsvarsløse overfor voldsapparatet og at de selv derfor er sårbare, skapes fundamentale holdninger til omverdenen. Livet blir farlig å leve. Verden deles i to – de «gode» (mitt folk) og de «onde» (De Andre).
- Slike forestillinger kan komme til å følge disse menneskene livet igjennom. Dette vil ikke bare få konsekvenser for dem selv, men også for etterfølgende generasjoner og dermed innvirke på det politiske klima, heter det i rapporten. [RB-Avisa 1988-8]