Viser innlegg med etiketten palestinske barn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten palestinske barn. Vis alle innlegg

fredag 11. august 2023

Fra Lillehammer til Jenin

For 50 år siden fikk vi stifte bekjentskap med en israelsk dødsskvadron på norsk jord. Dødsskvadronene opererer fortsatt med sine utenomrettslige henrettelser – nå; spesielt på den okkuperte Vestbredden.

Washington Post (26.05.23) har avslørt detaljene i en slik operasjon, gjennomført i ren gangster-stil i sentrum av Jenin, hvor bl.a. en uskyldig 14-årig gutt ble drept. Det imponerende dokumentasjonsprosjektet er basert på synkronisering av 15 videoer, pluss gjennomgang av langt flere, inkludert CCTV-opptak – samt intervju av vitner.

Resultat: En 3D-rekonstruksjon av det blodige raidet. Den viser at det var mye folk ute og tett trafikk i sentrum av Jenin denne ettermiddagen 16. mars. Ingen fester mistanke til to parkerte sølvgrå personbiler med palestinske skilt.

I den ene; to israelske spanere. I den andre; fire tungt bevæpnede, sivilkledde israelske offentlige drapsmenn. Oppdrag: Drepe Nidal Khazem (28) og Yousef Shreim (29). De offentlige israelske «leiemorderne» tilhører Yamam, en eliteenhet – les: dødsskvadron - i Border Police-styrken.

Plutselig dukker de to «målskivene» opp. De er ubevæpnet, gående intetanende side om side på fortauet. I neste øyeblikk blir begge offer for en utenomrettslig henrettelse midt i ettermiddagstrafikken.

Etter å ha blitt skutt - liggende på bakken - blir Shreim pepret med flere skudd. Hele kroppen rister, ifølge Washington Post. Khazem er også truffet og faller om. To av agentene – den ene med en pistol, den andre med rifle – huker seg ned ved siden av ham og fyrer løs mot hodet, fra kloss hold.

Omar Amadin (14) Foto: Awadin family

I den travle gata kommer 14 år gamle Omar Awadin syklende. Han pleier å trå til som sykkelbud for faren, med distribusjon av medisiner til ulike apotek i Jenin. Nå var han akkurat ferdig med siste leveranse for dagen.

Så blir han skutt - i ryggen. Han klarer å sykle noen meter før han faller om. Død. Drept på åpen gate av de israelske agentene. Sørgende foreldre har mistet sin eldste sønn; to søsken har mistet sin storebror, men typisk: Okkupasjonsmakten har ikke levnet drapet av Omar en eneste offentlig kommentar..

Allerede straks etter 6-dagers krigen for 56 år siden, advarte Yeshayahu Leibowitz, en av Israels fremste intellektuelle, om hvordan okkupasjon ville korrumpere det israelske samfunnet. 

Det grundige dokumentasjonsarbeidet fra Washington Post illustrerer nettopp dette: Dehumanisering av de okkuperte, med en totalt manglende respekt for palestinske liv og internasjonale konvensjoner, der utenomrettslige henrettelser; drap av uskyldige barn og krigsforbrytelser er for lengst normalisert som taktiske våpen i okkupasjonen.

Internasjonale reaksjoner? De uteblir fortsatt – også fra Norge. Hvor lenge?


torsdag 14. juli 2022

Mishandlingen av arresterte barn fortsetter

I juni var det 10 år siden en gruppe fremtredende jurister – støttet av den engelske regjering – publiserte rapporten «Children in Military Custody». 

Den var basert på gransking av forholdene for arresterte/fengslede palestinske barn. Systematisk neglisjering av rettssikkerheten ble avdekket, med grove brudd på konvensjonen om barns rettigheter og 4. Genève-konvensjon. Rapporten ble overlevert israelske myndigheter og konkluderte med 40 anbefalte forbedringspunkter for å styrke rettssikkerheten for barna.

Nå har organisasjonen Military Court Watch sett nærmere på hvordan anbefalingene er fulgt opp. Resultatet er nedslående. Kun på ett punkt kan spores bedring for mindreårige arrestanters rettssikkerhet: De fengsles ikke lenger sammen med voksne.

På øvrige områder, er overgrepene i dag verre eller like ille som de var for 10 år siden. Dette gjelder f.eks.:

*Arrestasjon av barn om natten (60%)

*Hender stripset under arrestasjon (96%)

*Bind for øynene under arrestasjon (89%)

*Utøvelse av fysisk vold og trusler mot barna (67% - spark, slag, smekk, slått m gevær. Trusler om: arrestasjon av foreldre, tilbakekalling av arbeidstillatelse i Israel for familiemedlemmer, grusing av familiens hjem, brutalt forhør, langvarig arrest, fengsling under isolasjon, voldtekt, drap)

*Manglende informasjon om rett til å forholde seg taus under avhør (87%)

*Manglende mulighet til å konsultere advokat før avhør (72%)

*Avhør uten nærvær av foreldre (99%)

*Fengsling under isolasjon (44% - gjennomsnittlig 10 dager. Rapport om: alvorlige psykiske traumer, selv-skading, selvmordsforsøk)

*Tvangsoverføring ut av okkupert område for soning i Israel (67% - klassifisert som krigsforbrytelse)

Utdrag av «avhør» av - den gang - 13 år gamle Ahmad Mansara i 2015: Eksempel på psykisk tortur av et barn.


Det finnes ingen unnskyldning for at israelske myndigheter ikke skal iverksette og etterleve grunnleggende rettigheter for fengslede palestinske barn. Det er politisk ukomplisert; krever ingen tung forhandlingsprosess. Hvorfor skjer det likevel ikke?

Mye av det barna utsettes for må betegnes som ren sadisme og tortur – og det skjer utilslørt og er enkelt å avdekke. Hvordan forklare det? Mye tyder på at dette er resultat av en dehumanisering av den okkuperte befolkning - en generell respektløshet for palestinsk liv hos landets politiske og militære ledelse. Barn, ikke unntatt. 

Langvarig okkupasjon og voksende rasisme og menneskeforakt går hånd.

torsdag 22. april 2021

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot en guttunge - og trekker av.


14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen etter skoletid for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Izz el-Din og menneskerettighets-
aktivisten Issa Amro. (Foto: I. Amro)

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.

Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes») 

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz. 

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?