Viser innlegg med etiketten krigsforbrytelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten krigsforbrytelse. Vis alle innlegg

fredag 11. august 2023

Fra Lillehammer til Jenin

For 50 år siden fikk vi stifte bekjentskap med en israelsk dødsskvadron på norsk jord. Dødsskvadronene opererer fortsatt med sine utenomrettslige henrettelser – nå; spesielt på den okkuperte Vestbredden.

Washington Post (26.05.23) har avslørt detaljene i en slik operasjon, gjennomført i ren gangster-stil i sentrum av Jenin, hvor bl.a. en uskyldig 14-årig gutt ble drept. Det imponerende dokumentasjonsprosjektet er basert på synkronisering av 15 videoer, pluss gjennomgang av langt flere, inkludert CCTV-opptak – samt intervju av vitner.

Resultat: En 3D-rekonstruksjon av det blodige raidet. Den viser at det var mye folk ute og tett trafikk i sentrum av Jenin denne ettermiddagen 16. mars. Ingen fester mistanke til to parkerte sølvgrå personbiler med palestinske skilt.

I den ene; to israelske spanere. I den andre; fire tungt bevæpnede, sivilkledde israelske offentlige drapsmenn. Oppdrag: Drepe Nidal Khazem (28) og Yousef Shreim (29). De offentlige israelske «leiemorderne» tilhører Yamam, en eliteenhet – les: dødsskvadron - i Border Police-styrken.

Plutselig dukker de to «målskivene» opp. De er ubevæpnet, gående intetanende side om side på fortauet. I neste øyeblikk blir begge offer for en utenomrettslig henrettelse midt i ettermiddagstrafikken.

Etter å ha blitt skutt - liggende på bakken - blir Shreim pepret med flere skudd. Hele kroppen rister, ifølge Washington Post. Khazem er også truffet og faller om. To av agentene – den ene med en pistol, den andre med rifle – huker seg ned ved siden av ham og fyrer løs mot hodet, fra kloss hold.

Omar Amadin (14) Foto: Awadin family

I den travle gata kommer 14 år gamle Omar Awadin syklende. Han pleier å trå til som sykkelbud for faren, med distribusjon av medisiner til ulike apotek i Jenin. Nå var han akkurat ferdig med siste leveranse for dagen.

Så blir han skutt - i ryggen. Han klarer å sykle noen meter før han faller om. Død. Drept på åpen gate av de israelske agentene. Sørgende foreldre har mistet sin eldste sønn; to søsken har mistet sin storebror, men typisk: Okkupasjonsmakten har ikke levnet drapet av Omar en eneste offentlig kommentar..

Allerede straks etter 6-dagers krigen for 56 år siden, advarte Yeshayahu Leibowitz, en av Israels fremste intellektuelle, om hvordan okkupasjon ville korrumpere det israelske samfunnet. 

Det grundige dokumentasjonsarbeidet fra Washington Post illustrerer nettopp dette: Dehumanisering av de okkuperte, med en totalt manglende respekt for palestinske liv og internasjonale konvensjoner, der utenomrettslige henrettelser; drap av uskyldige barn og krigsforbrytelser er for lengst normalisert som taktiske våpen i okkupasjonen.

Internasjonale reaksjoner? De uteblir fortsatt – også fra Norge. Hvor lenge?


mandag 23. august 2021

Israelske soldater - ikke ødelegg folks liv, inkludert deres eget!

 - Velg side, er kjernebudskapet i denne teksten fra den israelske forfatter Ilana Hammerman (76), skrevet nærmest som en tale eller befaling – først og fremst til ungdom som skal gjøre militærtjeneste i de okkuperte områder, men også rettet til foreldre og lærere. 

----------

Soldater i Israels militære styrker; dere kriger mot sivile. Kameraene ruller og går, og vi er mange som ser hvordan dere ødelegger livene til tusenvis av ubevæpnede mennesker. Dere patruljerer i landsbyene og byene deres - til fots og i pansrede kjøretøy med gitter foran vinduene. Bevæpnet fra topp til tå; fingeren på avtrekkeren - klare til å skyte. Dere planter frykt og fiendtlighet og etterlater dere - igjen og igjen - spor av døde, sårede, lemlestede. 

Unge soldater, Tel Aviv. (©Kjetil Nilsen) 
Om natten stormer dere inn i private hjem; skremmer opp menn, kvinner og barn fra sin søvn. Avhører dem; gjennomfører ransakelser og arrestasjoner. Fremkaller raseri, ydmykelse, hjertesorg. 

Om dagen gruser dere private boliger i byer og landsbyer - og enkle bølgeblikk-hus i mer avsidesliggende områder. Dere raserer telt som huser mennesker, og skur ment for husdyra deres. Dere konfiskerer vanntanker og kaster ut dypt fortvilte mennesker - unge som gamle. Forlater dem under den brennende ørkensolen, sammen med sine husdyr og eiendeler spredt utover på bakken.

Det er den unge mannen som med sine bare hender ville beskytte naboens generator, som dere kom for å konfiskere. Han er deres fiende. Dere skyter ham i nakken og lar ham bli liggende på bakken - lammet for livet. 

Barna i smugene i gamlebyen i Hebron - der mange innbyggere allerede har flyktet fra sine hjem av frykt for dere og bosetterne som dere beskytter - er deres fiende. De forbanner dere og kaster steiner etter dere - dere som er bevæpnet og beskyttet fra topp til tå. Og dere jager etter dem, fanger dem, river dem vekk fra bønnfallende mødre og fedre - og setter dem i forvaring. 

Dere må se disse videoklippene og ta en titt på dere selv - dere 19- og 20-åringer -hvordan dere tar innersvingen på barna og foreldrene, mens dere er utstyrt med dødelig ammunisjon og avansert sporings- og kommunikasjonsutstyr.

Dere er jo ikke barn lenger. Dere er forstandige nok til å kunne spørre "hvorfor" - hvorfor dere fortsetter å krige, slik deres foreldre og foreldrene deres igjen har kjempet denne krigen. En krig som for lengst har blitt en åpen kamp om frarøving av landet, ressursene og friheten til et annet folk som har bodd her i generasjoner. Det er en håpløs krig - en krig uten seire - fordi det er millioner av dem, og de kan ikke bli rykket opp herfra. 

Kameraene ruller, og mange mennesker ser opptakene. Vi har sett dere drepe en autistisk ung mann som løp vekk fra dere i Jerusalems gamleby. Vi har sett dere drepe en eldre kvinne i psykisk ubalanse som gikk sakte mot dere med en kniv i hånden. Listen er lang og blir bare lengre. For øyeblikket ser vi på bildene av deres siste, unge ofre: 17 år gamle Mohammed Tamimi fra landsbyen Nabi Saleh på Vestbredden og 12 år gamle Mohammed al-Alami fra Beit Ummar, og deres foreldre - som har fått sin verden ødelagt.   

Rektor ved Tel Avivs Tichonet High School, Ram Cohen, dedikerte et Facebook-innlegg til minne om Mohammed al-Alami. «Det er ikke en tragisk feilvurdering. De følte seg ikke i fare. Det var ikke et truende angrep», skrev han. " En far og to barn skulle bare gjøre noen innkjøp i Beit Ummar. Soldatene som var stasjonert der, åpnet ild mot dem ..... En elev som nylig fullførte videregående og er innrullert i hæren …. er full av frykt og redsel; utstyres med et våpen; kommer til de okkuperte områdene og i et øyeblikks følelse av overmakt og styrke, henretter han en 11 år gammel gutt - en femteklassing.» 

I innlegget siterer Cohen også noe den 18-årige militærnekteren Eran Aviv skrev fra sin fengselscelle: «Mitt nektingsrunnlag er først og fremst av samvittighetsgrunner. Min samvittighet tillater meg ikke å begå urett og forbrytelser som del av min militærtjeneste." Cohen - en høytstående og mangeårig lærer - avslutter innlegget sitt slik: "Den ene dreper - den andre nekter. Velg side."

Ja, velg side, dere soldater – de av dere som vet at det ikke er Israels eksistens dere forsvarer når dere kjemper mot sivilbefolkningen på Vestbredden; de av dere som forstår at dere er gjort til fotsoldater i tjeneste for bosettingene og den ideologiske leiren som står bak dem - noe som ikke bare truer landets moralske eksistens, men også landets fysiske eksistens. 

For i våre dager, der krig ikke utkjempes med sverd, men med masseødeleggelsesvåpen, kan vi ikke fortsette å leve ved sverd. Dessuten er det ikke bare Israel som er bevæpnet med slike våpen. Innbyggere som har flyktet i frykt for raketter - i Tel Aviv og i nordlige deler i landet - har forstått det. 

Velg side - dere, tusenvis av foreldre og lærere som har erkjent dette i mange år, men likevel trekker dere tilbake til dere selv og tilvenner dere situasjonen. Ikke godta å sende deres barn og studenter til de okkuperte områdene. Si hva dere mener om den nasjonalistiske, religiøse og rasistiske utdanningen som utdanningssystemet dyrker. Gi støtte til de lærerne og rektorene som forsøker å bryte med dette. 

Gi deres unge døtre og sønner mot til å si ‘nei’; mot til å stå opp mot arrestasjoner, angrep og drap på barn og unge i palestinske landsbyer for å beskytte bosettingene som omringer dem, og drive dem bort fra egen jord og stenge dem inne i enklaver. 

Gi barna deres mot til å nekte å ødelegge hele lokalsamfunn i Jordandalen og South Hebron Hills for at voldelige utposter kan utvides og etnisk rensing kan iverksettes over store områder. 

Ja, velg side, dere soldater. Gå ikke med på å ødelegge liv – verken de andres; deres egne liv; eller fremtiden for oss alle.

------------
(Originalartikkel publisert i Haaretz, 05.08.21. Oversatt av Kjetil Nilsen, med forfatterens tillatelse.)

ILANA HAMMERMAN: Født i Haifa, 1944. Lingvist, forfatter, oversetter, politisk aktivist. Språk- og litteraturstudier fra Sorbonne. Undervist ved israelske og tyske universitet. Tidligere styremedlem i B’Tselem og Association for Civil Rights in Israel. Har mottatt flere æresbevisninger, for sitt litterære virke og offentlige engasjement mot okkupasjonen.


torsdag 22. april 2021

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot en guttunge - og trekker av.


14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen etter skoletid for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Izz el-Din og menneskerettighets-
aktivisten Issa Amro. (Foto: I. Amro)

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.

Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes») 

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz. 

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?